Min 40-års krise begynte da jeg var barn og den har vart helt frem til nå. I den voksne delen av livet skjedde startskuddet mens jeg jobbet i studentrettshjelpstilbudet Juss-Buss i 1990. Det var loddtrekning om en sommerjobb og vinnersjansene var 50 prosent. I plenum uttrykte jeg høyt og tydelig overfor de andre jusstudentene at jeg skulle sykle fra Oslo til Nordkapp på min 1983-modell DBS-touring dersom jeg ikke vant. Jeg skulle heller ikke ha lov til å betale for varm mat eller overnatting. Jeg vant selvsagt ikke, og den voksne delen av 40-års krisen var satt i gang.
 |
| Juss-Buss-gjengen i all sin prakt foran Juss-Buss |
Jeg forlot Oslo grytidlig om morgenen i starten av juli 1990 på den gamle 18 kg tunge DBS-sykkelen. Ni dager og 2250 km senere nådde jeg Nordkapp. De fleste nettene overnattet jeg på bondegårder og høydepunktet var VM-finale i fotball på en gård i det daværende Nord Trøndelag og damen på gården i Dunderlandsdalen i Nordland som stod opp kl 04.00. og bakte lokale snurreboller jeg kunne ha med på turen over Saltfjellet.
 |
| Stopp på vei til Nordkapp på Kvænangsfjellet i fylket man i dag kaller Troms og Finnmark |
I de 30 årene som har gått siden Nordkapp-turen i 1990 har 40-års krisen gitt meg mange gleder og kroppen har fått uendelig mye juling. På langrenn var det de lange turene som tiltalte meg mest, men jeg har lekt mye innen andre sporter også. Terrengsykling er utvilsomt den morsomste sporten jeg har drevet med, selv om jeg pensjonerte meg som utfor-rytter etter at jeg moste en lånt sykkel på et utforritt på stien ned fra Skullerudåsen til Skraperudtjern i Østmarka på begynnelsen av 1990-tallet. Triatlon er også kjempegøy, og løping og landeveissykling har heller ikke vært å forakte. Ultradistansen Trondheim-Oslo ble syklet i 1992, 1993 og 1994.
 |
| Terrengsykling med Georg på Paros i Hellas i 1991. |
Nå er det på tide å stoppe å lese. Selv om det kun dreier seg om utvalgte høydepunkter fra de siste 30 årene med 40-års krise, blir det litt i overkant mye. En blanding av et fotoalbum over tiden som har gått og en slags merkelig dagbok over fysiske utskeielser er neppe fornuftig å bruke tid på med mindre man er Henning Lauridsen selv. Advarselen er nå gitt og ansvaret for å kaste bort tiden hviler utelukkende på dine skuldre dersom du scroller videre. Mitt klare råd er: Stopp nå!
 |
| I mål på Haugastsøl etter å ha syklet tidenes første Skarveritt på Rallarvegen i 1991. Rittet ble senere flyttet, da horder med ville terrengsyklister på Rallarvegen gjorde livet utrygt for de som syklet familietur i motsatt retning |
 |
| Målgang på Oslo Maraton i 1991 den gang få brukte mer enn 2.45 |
 |
| Utforrittet som het "Sportslåven Kamikaze" eller nok slikt i Kolsåsbakken i 1992 var min utfor-debut |
 |
| Grustråkken i Nittedal i april 1992 var blant de tidlige sølete grusrittene etter at terrengsyklene kom. På 2000-tallet gjorde Birkebeinerrittet sjangeren til folkeeie |
 |
| Rett før start på Trondheim-Oslo i 1992 . Motvind, regn og sludd gjorde de 540 kilometerne harde. Nesten hele feltet ble blåst i bakken av kraftig vind på Dovrefjell, og det samme skjedde på ny rett nord for Ringebu. Man glemmer aldri klakke-lyden av 50 syklister som går i bakken samtidig. |
 |
| Oslo Triatlon i 1992. Til sammen 1,9 km svømming, 90 km sykling og 21 km løping som dessert |
 |
| Mot mål ved Idrettshøyskolen på Oslo Triatlon i 1992 med selv-malt t-skjorte |
 |
| Blid mann i mål på Trondheim-Oslo i 1993 |
Karakoram Highway i 1995 som det første store internasjonale eventyret
Det første store internasjonale eventyret var sykkelturen fra Kina til Pakistan over Karakoram-fjellene i Himalaya sammen med Espen Jensen i 1995. Google var ikke funnet opp så vi brukte gamle frigitte Amerikanske militærkart fra 1950-tallet for å finne frem.
 |
I ørkenen utenfor Kashgar i Kina i 1995. Tian Shan-fjellene i bakgrunnen
|
 |
| Camping i Himalaya |
 |
| Deltaker i hestekampen buzkashi. 20 deltakere på hvert lag, og "ballen" var en sau som fikk strupen skåret over |
 |
| Nye bekjentskaper i Tashkurgan i Kina |
 |
| Med Espen Jensen på toppen av det 4.700 meter høye Khunjerab-passet på grensen mellom Kina og Pakistan |
 |
| Uendelig vakkert i Hunza-dalen i Nord-Pakistan - trolig inspirasjonen til Carl Barks klassikeren Tralla-la i Donald |
 |
| Underveis på turen krysset vi tvilsomme broer |
 |
| Før den tvilsomme broen skulle krysses var det et parti på spennende sti |
 |
| Fine stier av ymse slag på vei til Rakaposhi Base Camp |
 |
| Espen kikker ut over Minapin-breen ved Rakaposhi Base Camp |
 |
| Slaraffenliv i Rakaposhi Base Camp |
Ved hjemkomsten til Fornebu ble vi møtt av en rasende velkomstkomité. Mens vi hadde vært i Nord-Paksistan hadde den norske turisten Hans Christian Ostrø blitt kidnappet og drept i samme region i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Familiene våre hadde ikke hørt fra oss på et par uker, og det var liten forståelse for at vi hadde prioritert å drikke øl fremfor å ringe hjem og rapportere at alt stod bra til med oss under mellomlandingen i London på veien hjem fra Pakistan.
 |
| Hjemkomst fra Pakistan i 1995. Mulig jeg hadde blitt stoppet i tollen i dag |
 |
| I Rena før starten på Birkebeinerrittet i 1995 da rittet var knøttlite sammenliknet med hva det ble noen år senere |
 |
| Eggen opp Vettakollen har alltid vært en av mine sykkel-favoritter. Her sykler jeg opp i september 1997 |
 |
| Blant de første opp av vannet under Antiparos Triathlon i Hellas 2001 |
 |
| Nydelig knalltung leiesykkel bestiges etter svømmeøkten på Antiparos Triathlon i 2001 |
 |
| Blid selv om en politivakt viste meg feil vei under Antiparos Triathlon |
 |
| Moskus i sykkelhjulet ved DNT-stien mellom Kongsvold og Reinheim fra tiden før forvaltningplanen forbød sykling |
 |
| Terrengsykkelen hviler på DNT-hytta Reinheim ved foten av Snøhetta |
 |
| Moskus har satt opp en kontrollpost på stien tilbake til Kongsvold. Jeg møtte over 60 av de rare skapningene på turen. |
 |
| Vestmarkrittet i 2013 |
Sykkelturen over alle sykkelturer
Sykkelturen fra Lhasa i Tibet til Kathmandu i Nepal via Everest Base Camp i 2011 var sykkelturen over alle sykkelturer. Fem fjellpass over 5000 meter, flott natur og masse spennende kultur. En deltaker fra New Zealand og en fra Sveits ble kjærester på turen og har senere giftet seg og fått barn.
 |
| Lhasa i Tibet |
 |
| Med Bill Silvester under den første heftige klatringen på turen |
 |
| Bill og jeg sammen med kinesiske fans ved Rongbuk-klosteret på drøye 5000 meter |
 |
| På vei fra Ronbuk-klosteret til Everest Base Camp North |
 |
| Toppen av Mt Everest skimtes så vidt i disen midt på bildet |
 |
| Ved Everest Base Camp North med Bill |
En liten skitur i 2013 som gjorde meg til blogger
Vinteren 2013 gikk jeg på ski fra Bærum til Gjøvik og hadde ambisjoner om å gå hjem igjen. Skiskoene ble litt trange på veien tilbake og jeg kastet inn håndkleet på Grua etter 23 mil etter å ha mistet en del tånegler. Trangen til å fortelle om turen var imidlertid så stor at jeg ikke klarte å la være å formidle det jeg hadde opplevd. Jeg opprettet en blogg og
blogget om turen. Det elendige designet jeg valgte ved opprettelsen har ikke blitt endret siden.
 |
| Tilbake i 2013 fikk en skitur på 23 mil plass på forsiden av Dagens Næringsliv |
 |
| Norefjell i vest sett fra skiløypa på vei mot Gjøvik |
 |
| Distansepers på langrenn oppnås etter kort tid når jeg starter returen fra Gjøvik |
Trilling i Andesfjellene med verdens kuleste cola som drikke
Sammen med store deler av gjengen jeg syklet sammen med i Tibet og Nepal ble det en ny tur til høyfjellet. Denne gangen til
Andesfjellene i Peru og Bolivia. Vi fikk også trasket inn til Maccu Picchu.
 |
| ingen cola slår Inca Kola fra Peru på utseende |
 |
| En av de 70 millionene marsvin som spises i året i Peru lå på min tallerken |
 |
| Pause på stisykkeltur utenfor Cucsco |
 |
| Nye vennskap oppstod i pausene fra syklingen |
 |
| Klassisk motiv fra Peru |
 |
| Politiet i byen Lampa inviterte oss på tyrefekting. Det blir første og siste gang for mitt vedkommende. |
 |
| Med Ian Pierce Hayes ved Titicacasjøens bredder |
 |
| Trilling ned Dødsveien i Bolivia |
 |
| Dødsveien er ferdigtrillet |
Ultraløpingens uforståelige tiltrekningskraft
I 2008 syklet jeg Birkebeinerrittet såpass raskt at det begynte å bli realistisk å komme under 3 timer hvis jeg begynte å trene systematisk. Å trene systematisk var imidlertid en så deprimerende tanke at jeg mistet motivasjonen til å fortsette med å sykle rittet. Det var "for lett" å få merket, og uinteressant å være systematisk på fritiden. Det hører jobb til. Jeg bestemte meg derfor for å stoppe å sykle Birken og alle andre kjedelige grusritt etter 2009-sesongen. Terrengsykkelrittet og andre ekte terrengritt skulle jeg imidlertid fortsette med, da de var bedre tilpasset ferdighetene til en som insisterer å være impulsiv og usystematisk på fritiden.
 |
| Opp Fjellstadbakken i Østmarka under det 60 km lange sti-rittet Terrengsykkelrittet i 2009 |
Redningen for min Birken-deltakelse kom i form av nyvinningen Ultrabirken Sykkel i 2010 som var langt, teknisk, morsom og inspirerende. I tillegg meldte jeg meg på mitt første ultraløp, det 75 km lange Ultrabirken løp fra Rena til Lillehammer.
Jeg kjente ikke en sjel som drev med ultraløping, men kom i snakk med debutantene Jard Bringedal og Ingvill Merete Stedøy-Johansen på toget til Rena kvelden før løpet i september 2010. Vi var en hel gjeng med debutanter som gikk ut og spiste sammen i Renahadde fått mine første hyggelige bekjentskaper i ultramiljøet. Jeg kom knallsliten i mål på 9.58 og hadde fått smaken for ultraløping selv om jeg på ingen måte er noen løper.
 |
På sti over fjellet fra Rena til Lillehammer under tidenes første Ultrabirken Sykkel i august 2010
|
 |
| Med kortbukser på 75 km ultradebut fra Rena til Lillehammer |
 |
| På vei mot 150 km under Bislett 24-timers i 2013 i det øyeblikket at jeg innså at jeg aldri blir noen innendørsløper |
 |
Etter å ha pensjonert meg som innendørsløper ble jeg speaker i stedet. Her fra Bislett 24 i 2018 Foto: Svein Erik Bakke
|
 |
| I mål på det 75 km lange Ursvik Ultra i Stockholm i 2014. Start ved midnatt, i mål til frokost. |
 |
| På vei fra London til Oxford under min 100-miles debut i 2014. Flere bonuskilometere pga flom. |
Ultraløpingens maraton-distanse er utvilsomt 100-miles løpene, dvs løp som er ca 161 km. Mange ultraløpere anser ikke kortere løp for å være ekte ultraløp, og i USA er det utvilsomt denne distansen som skal til før man får kred.
Mitt første 100-Miles løp var Thames Path 100 Miles fra London til Oxford. Det ble noen bonuskilometer på grunn av flom, slik at totalen ble 167 fine kilometer i vakre omgivelser. Jeg hadde funnet min favorittdistanse. Langt nok til at man blir sliten, men lett å forene med jobb siden det ikke går med mer enn en (lang)helg.
 |
| I mål i Oxford etter 167 km langs Themsen. Sølvspenne for oss under 24-timer |
 |
| På vei opp til mål Gaustatoppen etter å ha krysset Hardangervidda under Xreid Hardangervidda i 2014. VI ble satt sammen i grupper på slutten på grunn av realt møkkavær på fjellet. Foto: Kai Otto Melau |
 |
| Alle 16 deltakere fra Romerike Ultraløperklubb fullførte Xreid Hardangervidda i 2014 |
 |
| På Times Square i New York i juni 2015 før start på verdens kuleste 100-miles løp i by TGNY100 |
 |
| På Mylla etter 57 km treningstur på sti i 2015 med Cathrine Holme, Monica Strand, Henriette Brynthe og Knut Ivar Paalsrud |
 |
| Skjeggets forbannelse. Jeg viklet meg inn i et slags veddemål som førte til at jeg måtte ha ultra-skjegg til jeg hadde fullført ti 100-miles løp |
 |
| Etter å ha fullført Addo Elephant 100 Mile Trail Run blant ville dyr i Addo Elephant Park i Sør Afrika i 2016. Løperen før meg møtte en leopard som trakk en 350 kilos antilope av stien rett foran ham om natten, mens to løpere møtte flodhest under elvekryssing |
 |
| TEC 100 Miles i Täby utenfor Stockholm byr på flere uoffisielle matstasjoner. Dette var min absolutte favoritt |
 |
| På nå nedlagte BUM 100 Miles fra Borås til Gøteborg og tilbake igjen |
 |
Intet er vakrere enn 100-miles løpere så langt øyet kan se - fra Mauerweglauf 100 Miles
|
 |
| Med romkamerat Ian Yang fra Taiwan før start på knallharde Hardcore 100 Miles i fjellene på Filippinene i 2017 |
 |
Hardcore 100 Miles i fjellene nord på Filippinene i 2017
|
 |
| Løpere fra Japan, Malaysia og Norge med vertinne Tessa Balthazar i den lille landsbyen Kayapa på Filippinene |
 |
| Gjengen fra Romerike Ultraløperklubb som fullførte Xreid Fjordruta i 2017 poserer på kaia i Kristiansund |
 |
| Teltliv i Virginia i USA før start på Grindstone 100 Miles |
 |
| Sondre Amdahl i passiar med ultra-superlegende David Horton før Grindstone 100-miles i USA |
 |
| Hylling av de med mange 100-miles løp på CVen før start |
Mitt fullførte 100-miles løp nr 10 ble
Grindstone 100 Miles i oktober 2018 i Shenandoah-fjellene i Virginia og West Virginia i USA. Med kun 6 ukers løpetrening etter krykkastrofen var jeg i elendig form da jeg stilte til start og de snaue 37 timene i fjellene ble knallharde for den utrente kroppen. Få timer etter at jeg gikk i mål var alt skjegget barbert vekk.
En fascinerende detalj ved ultraløping i USA er den statusen 100-miles løpene har. Før start ble alle som hadde løpt ett 100-miles løp bedt om å reise seg. Det ble deretter telt oppover og klappet for hvert nytt tall: "De som har løpt 15 100-milere blir stående" osv helt til det bare var en som stod igjen til saftig applaus.
 |
| Morgenstund halvveis i Grindstone 100-miles |
 |
| Skjegget forsvant kort tid etter målgang på Grindstone 100 Miles |
 |
De ti første 100-miles premiene mine. Flest beltespenner, men også et originalt innslag
|
 |
| Rett før jul 2018 løp jeg Bello Gallico 100 Miles for andre gang. Dette var mitt første ultraløp uten ultra-skjegg på flere år |
 |
| Treningstur til SMVE 100 med en fin gjeng ultraløpere ved start i Drammen i april 2019 |
 |
| På SMVE 100 Miles 2019 fra Voksenkollen til Verdens ende hadde jeg med meg ultra-lærling Anette Velde Sande |
 |
| Midnatt på Hvittingen under SMVE 100 i 2019 |
Jeg er definitivt ikke en løper og kommer heller aldri til å bli det. Jeg er syklist, langrennsløper, skogvandrer og egentlig alt mulig annet enn en løper. Der er derfor både morsomt om merkelig at jeg nå er den i Norge som har løpt flest 100-miles løp.
Når jeg løper ultraløp tar jeg meg ofte i å tenke på hvordan det hadde vært å syklet ruten. I august 2019 testet jeg å
sykle SMVE 100 Miles på terrengsykkel. Med unntak av noen kilometer med knot opp mot Hvittingen i Vestfold funket det veldig bra. Det vil antakelig være fremtiden til ultraløping, da det er langt mer effektivt å sykle.
 |
| Sykkelen nyter utsikten over vakre Vestfold da jeg testet SMVE 100 Miles på terrengsykkel |
 |
| Ved vippefyret på Verdens Ende etter en lang og fin dag på sykkelen |
 |
| Treningstur med Romerikes lokale representant Mats Frank i forbidelse med at jeg holdt foredrag på Solstrand Hotell høsten 2019 |
En liten telttur i India
Etter å ha syklet Karakoram Highway fra Kina til Pakisten, Freedom Highway fra Tibet til Nepal og rundt omkring i Andesfjellene gjenstod Indisk Himalaya som en usyklet plett blant jordens ekte høyfjellsveier.
I 2015 gikk turen dit. Blant de jeg syklet med var Espen Jensen som jeg syklet fra Kina til Pakistan med i 1995 og Bill Silvester som jeg syklet med fra Tibet til Nepal i 2011 og fra Peru til Bolivia i 2013.
 |
| På vei opp mot fjellene fra Manali i Nord-India |
 |
| Lokale aviser bringer nyheter om saker vi heldigvis ikke opplever i Norge |
 |
| Fotografi-økt med Bill Silvester på sykkelen |
 |
| Espen Jensen tar innersvingen, mens jeg koser meg ytterst på kanten |
 |
| Et varkrere spor skal man lete lenge etter dersom man liker høyfjells-klatringer |
 |
| Sykle på dagen, slå leir i vakre omgivelser på ettermiddagen |
 |
| Fine fjell utenfor Leh I |
 |
| Fine fjell utenfor Leh II |
 |
| Fine fjell utenfor Leh III |
 |
| Turens siste klatring på sykkel gikk fra Leh til toppen av Khardung La-passet. GPSen viser hvorfor pulsen er høyere enn vanlig når man er på toppen av passet |
 |
Jeg steiler av glede når toppen av Khardung La-passet sammen med Jane og Espen
|
 |
| Skamløs posering på toppen av Khardung La-passet |
Krykkastrofen og tidenes daffeste 11 måneder i 2017 og 2018
I 2017 ble jeg rammet av det som skulle utvikle seg til en krykkastrofe som skulle lede til at jeg ble
diagnostisert med lidelsen med det underlige navnet Haglunds hæl som jeg
senere ble operert for.
 |
| Lite er så vakkert som en fot som er operert for 14 dager siden |
I august 2017 hadde jeg tre fridager til gode. Planen var å ta toget til Otta, sykle opp til Rondvassbu, løpe de ti 2000-meters toppene i Rondane, sykle videre til Åndalsnes, løpe Romsdalseggen frem og tilbake, sykle til Trollstigen og videre til Geiranger og Spiterstulen for å løpe Glittertind og Galdhøpiggen for deretter å ta bussen hjem fra Lom på dag tre.
Prosjektet ble en fiasko. På veien inn til Rondvassbu punkterte jeg og oppdaget en ti centimeter flenge i bakdekket.
Da jeg begynte å løpe de ti 2000-meters toppene i Rondane fikk jeg så vondt i den ene foten at jeg måtte gå store deler av de løpbare strekkene. Det endte derfor opp med at jeg bare fikk med meg åtte av toppene fordi det gikk så treigt. Det ødelagte bakdekket førte til tre punkteringer på turen ned til Otta og stopp for hele rundturen. Det fine er at jeg har et prosjekt som ligger og venter til jeg har tid.
 |
| På Storsmeden i herlig tåke |
 |
| På vei opp eggen på Rondane-favoritten min Trolltinden |
 |
| På toppen av Trolltinden |
Etter en løptetur over Midtre Gjevilvasskam i Trollheimen et par uker senere var det bom stopp for løping i 11 måneder. Venstre fot var så vondt at jeg var forvist til rolig trasking og forsiktig sykling.
 |
| Eggen på Midte Gjevilvasskammen var åsted for min siste løpetur på 11 måneder i september 2017 |
 |
| Siste løpetur på 11 måneder skjedde i nydelige omgivelser i Trollheimen |
 |
Vakrere omgivelser kan man ikke tenkte seg før et lang avbrekk fra løpingen
|
 |
| Kveldstur på krykker til Kvalen fyr etter å ha holdt foredrag i Haugesund |
Etter at jeg ble operert i hælen i april 2018 brukte jeg krykker i noen uker, og fant ut at de var perfekte å trene med. Armene ble sterke selv om jeg ikke brukte dem lenge nok til å herde huden inne i håndflatene godt nok. Et høydepunkt i denne perioden var å
krykke Ecotrail 21 km på 2.57. Til sammen 15.000 til 20.000 krykk var brutalt for håndflatene, men det var en morsom opplevelse.
 |
| Ecotrail 21 km på krykker går hardt ut over håndflaten |
Fysisk aktivitet bringer meg ikke ut av, men dypere inn i, komfortsonen. Erfaringen fra 11 måneder med krykkastrofe er at det er fraværet av aktivitet som virkelig bringer meg ut av komfortsonen.
 |
| Første løpetur etter 11 måneders krykkastrofe skjedde i fjellene ved vakre Bolzano i Nord-Italia |
 |
Andre løpetur etter krykkastrofen startet grytidlig en vakker morgen i St Mortiz i Sveits
|
 |
| Andre løpetur etter krykkastrofen gikk til det drøye 3.000 meter høye fjellet Piz Nair. Deretter løp jeg ned til frokost på hotellet i sentrum av St Moritz. |
Lav medieprofil er veien til lykke
Jeg prøver å ha en lavest mulig medie-profil på fritiden og tar ikke initiativ til at journalistene skal skrive om mine sportslige utskeielser. Dersom de klarer å finne frem til meg på egenhånd stiller jeg likevel villig opp når de starter telefonsamtalen med "
Er det Henning Lauridsen? Jeg har hørt at du....". Artiklene de skriver fører også noen ganger til bra ting. Inspirasjonen til Pendlerløpet på ski fra Gjøvik til Holmenkollen er for eksempel en dobbeltside i DN om den 23-mils lange skituren min til Gjøvik i 2013.
 |
| Som posør med indisk Himalaya som kulisse i britiske Active Traveller Magazine i 2015. Foto: Matt Westby |
 |
| Dagens Næringsliv i 2013 om Gjøvik-turen på 23 mil. De lyttet til meg da jeg benektet at jeg var supermosjonist |
 |
| Som posør i britiske Cycling World i 2011 i kjølvannet av sykkelturen fra Tibet til Nepal |
 |
| Journalisten i Oppland Arbeiderblad skrev at jeg er en supermosjonist til tross for at jeg insisterte på at jeg ikke er det |
 |
| Sportsnyhetene på NRK får med seg at jeg prøver å få deltakerne til å gi opp på Østmarka Backyard Ultra i 2019 |
 |
| Finansavisen klarte å finne frem til meg i 2018 |
Impulsturene som gir max energi
Stuntprosjektene er noe at det som gir meg mest energi. Turene man finner på kvelden før eller umiddelbart før man drar avgårde. Et eksempel er idéen jeg fikk en torsdag vinteren 2018 om å ta toget til Lillehammer etter jobb dagen etter og
deretter gå de 20 milene hjem til Bærum på ski. Ennå mer impulsiv var
sykkel- og løpeturen for å få med meg soloppgang på Gaustatoppen som jeg kom på en halvtime før jeg syklet avgårde fra Bærum en lørdagskveld.
 |
| Nydelig stemning på natten under impulsturen på ski fra Lillehammer til Bærum |
 |
| Topp stemning på vei fra Lillehammer til Bærum |
 |
| Skituren fra Lillehammer til Bærum ligger og venter på alle som har lyst å prøve seg |
 |
| På vei fra Lillehammer fra Bærum |
 |
| Sykkelen hviler under impulstur på sykkel og beina fra Bærum _ Gautatoppen tur retur |
 |
| Solen sniker seg opp mens jeg er på vei opp mot Gaustatoppen |
 |
| På Gaustatoppen - nå gjenstår bare å løpe ned til sykkelen og sykle hjem til middag i Bærum |
 |
| Å løpe rundt Manhattan kan være veldig vakkert |
 |
Impulstur under jobb-oppdrag i Guatemala i 2004. Stisykling på 3000 meter i fjellene utenfor Antigua i Guatemala mens den aktive vulkanen Fuego putrer og ryker i bakgrunnen
|
 |
| Blide barn i fjellene utenfor Antigua i Guatemala |
 |
| Min forsikring mot å bli ranet kjente beboerne i landsbyene vi syklet innom i fjellene i Guatemala |
 |
| Impuls-strikkhopp fra 216 meters høyde - Bloukrans Bridge i Sør Afrika i 2008 - ca 2 ganger høyden av Oslo Plaza |
Det er strengt tatt ikke noen fornuftig mening med å lage en oversikt med høydepunkter fra de siste 30 årene med 40-års-krise. At det er meningsløst gjør det på sitt underlige vis meningsfylt på samme måte som når man lager et fotoalbum for å kunne mimre over gamle minner. Det er dessuten morsomt å mimre over så mange morsomme år med krise.
