Xreid Fjordruta 2017 med følge av sotmannen

Da jeg stod på startstreken til Xreid Fjordruta 2017 hadde sotmannens dikt surret rundt i hodet mitt i tre døgn:

This is the water

And this is the well

Drink full and descend

The horse is the white of the eyes and dark within

Jeg visste diktet kom til å fortsette å surre rundt i hodet mitt hele løpet. Jeg hadde bestemt meg for å ikke fortelle noe om sotmannen og diktet til legen som kom til å vurdere om vi skulle få lov til å fortsette på de tre sjekkpunktene i løpet. da jeg var rett for at dette ville føre til at han ville nekte meg å fortsette.

Midnatt ved Storfiskvatnet foto: Kyle Meyr

Det var satt opp busser for å frakte deltakerne fra Kristiansund til den lille bygda Valsøybotn og på ekte ultravis gikk skravla sammenhengende under turen. Det var tydelig at mange var usikre på om de kom til å klare å gjennomføre løpet, og veldig mange jeg snakket med hadde pådratt seg skader rett før løpet for å sikre seg selv en verdig exit hvis de ikke skulle orke å gjennomføre.

Kun en av to busser kom seg med fergen 

Selv er jeg skiløper og syklist, men liker å løpe en tur av og til. Siden jeg er grunnleggende dovent anlagt hadde det ikke blitt mer enn 40-50 km med løping pr uke i 2017. Jeg var likevel sikker på at jeg skulle klare å fullføre med mindre jeg skulle bli utsatt for skade eller andre uhell underveis, men regnet med at det kunne ta en del til å komme i mål. Strategien min var å ta det rolig og kontrollert hele veien slik at jeg ville ha mest mulig krefter igjen til de siste 10 timene.

Løperne forlot fort bussen på fergekaien og tømte fergekiosken

En flott bukett løpere fra Kristiansand ved startområdet med Thomas Øderud i spissen 

Monica Strand og Mona Kjellsberg skal løpe PTL i august som har 20 000 høydemeter og 164 km mer enn Xreid!

Før start oppdaget jeg at den ene vannflasken min var lekk og at stavene hadde blitt ødelagt under flytransporten til Kristiansund. Jeg arvet en vanlig vannflaske med drikketut av Sindre Tjuvstu Engen slik at det problemet var løst. I tillegg kjente jeg at det på sett og vis var greit at stavene var ødelagt, da dette ville gi meg langt bedre styrke- og balansetrening underveis.

Sindre Tjuvstu Engen er klar til start. Som en av to som har fullføre NUC 200 km har han vist at han er av det seige slaget 

Skravling i startområdet I

Skravling i startområdet II

Starten går og halvparten åpner langt hardere enn de har evner til 

Så snart starten gikk suste de raskeste avgårde sammen med de som disponerte løpet sitt uklokt. Å brenne av alt kruttet i starten er sjeldent en god strategi på et så hardt løp, men mindre målet er å ha det ekstra ille den siste tredjedelen av løpet.

En tett strøm med løpere langs Botnavatnet etter å ha forsert de første bakkene opp fra start 

I de bratte bakkene opp fra start ble jeg gående å prate med Amund Totland, som blant annet fortalte om opplevelsene sine fra Xreid Senja i fjor.

Norsk natur av beste slag over vollen på Botnasetra 

På vei opp fra Botnavatnet 

På vei opp fra Botnavatnet ble jeg liggende 100 meter bak Amund. Så snart jeg passerte Monica Strand begynte bilder fra episode 8 i sesong 3 av Twin Peaks å svirre rundt i hodet mitt. Sotmannen var sterkest til stede og for hvert steg jeg tok i de bratte bakkene sa han "Gotta Light?". Så snart det flatet ut gjentok han diktet sitt gang etter gang.

Episode 8 er utvilsomt det beste som er sendt på tv noen gang. Følsomme sjeler vil bli livredde av å se den, mens konvensjonelle sjeler vil hate den intenst og ønske seg tilbake til erke-tradisjonelle serier som Sopranos eller Hotel Cæsar.

Sotmannen ble min følgesvenn og styrke på Xreid 

"Gotta light?"

Tett med løpere i bakkene opp mot Hardbakkhytta

De første timene var det kort mellom løperne

Vakkert og varmt

Det var knallvarmt å stige oppover fjellet i den sterke varmen. Svetten sprutet fra huden og det var om å gjøre å sørge for å få drukket nok. Det var heldigvis ikke vanskelig å finne vann, da det stadig dukket opp bekker og små tjern.

Varmt og bratt

De siste bakkene oppover mot Hardbakkhytta

Etter rundt 800 høydemeter med stigning nådde vi Hardbakkhytta etter å ha beveget oss ut av Møre og Romsdal og noen meter inn i Trøndelag. Den trønderske atmosfæren på stedet var påtagelig, og det stod noen vennlige sjeler ved hytta som serverte kaldt vann og rosiner.

Flott utsikt fra Hardbakkhytta

Mellom Hardbakkhytta og Hardbakkfjellet (foto: Petter Vabog)

Det flotte lille tjernet som ligger på nøyaktig 750,6 moh 

Noen små snøflekker måtte forseres 

Petter Vabog er i toppform og vifter med stavene 

 Jeg tok igjen Petter Vabog etter Hardbakkhytta og vi fortsatte oppover Hardbakkfjellet. Han hadde åpnet ganske hardt for å få god margin til cut off tiden på CP 1 (Checkpost 1), og så ut til å være i strålende form. Til tross for at han aldri hadde løpt noe så hardt og langt som Xreid, var jeg sikker på at han kom til å klare det med mindre han skulle bli utsatt for skade eller uhell.

Å gjennomføre lange ultraløp er 90% hode og 10% fysikk. Hvis hodet ikke virket blir en av alle de vondtene man naturligvis får mot slutten av løpet fort en unnskyldning for å gi opp. Man overbeviser f eks seg selv om at dersom man ikke stopper vil man få en varig skade i det vonde kneet eller den vonde foten. Siden man feilaktig tror at det var fysikken som stoppet en får man heller ikke løst problemet og det samme skjer fort igjen og igjen.

I nærheten av Brynbekkskaret 

I bakkene opp mot Dyrstolan

Etter å ha nådd toppen av Skorvhattan gikk det bratt nedover Brattsetfjellet. Til tross for at det var bratt var det myr, og jeg lykkes raskt med å gå på ryggen i gjørmesuppa to ganger, for ikke å falle noe mer i resten av løpet.

De neste timene var preget av myr, myr og myr. Det gikk utrolig mye saktere enn forventet i et terreng som hadde sett temmelig enkelt ut på kartet. Mens jeg beveget meg sakte fremover i myr og gjørme var jeg veldig glad for at det ikke regnet, da det var vått nok som det var. Etterhvert begynte jeg å bli glad i myrene. De var vakre, luktet godt og var perfekte til å kjøle beina i når det var så varmt.

Jakob Kallevig koser seg i myra på vei opp fra Holavatnet

Jeg løp den siste delen av veien inn mot CP1 sammen med Magne Eiklid. Vi var enige om at myrpartiene hadde gjort beina gode og møre. Mens vi løp sammen tenkte jeg på at jeg faktisk hadde begynt å savne myra.

På CP1 var det legesjekk. Jeg klarte regnestykket 16 minus 9, men da legen spurte om hvordan jeg hadde det mentalt holdt jeg klokelig tett og sotmannen og diktet hans, Laura Palmer og blandingen av en frosk og et innsekt som krøp inn i munnen på den sovende jenta. Jeg var redd for at legen ville ta meg ut av løpet dersom han hadde fått vite om hva som surret rundt i hodet mitt .

På villspor etter CP 2 sammen med Hilde Hoff Nordskar og Morten Trolsrud

 Ut fra CP 2 tok jeg følge med Hilde Hoff Nordskar og Morten Trolsrud. Vi skravlet oss oppover i den bratte lia, men midt i et hogstfelt forsvant stien. Hilde og min gps mente at vi skulle holde til venstre, mens Mortens mente stien var der vi gikk. Problemet var bare at det ikke var noe i nærheten av en sti der vi beveget oss. Vi fant til slutt en liten sti som vi fulgte oppover. Til slutt forlot vi stien og bushet oppover i riktig retning. Leif Abrahamsen hadde ligget et par minutter etter oss i hogstfeltet. Så snart vi fant den retten stien lå han foran oss og vi hadde heldigvis ikke tapt mer enn 5 minutter på feilløpingen.

Den berømte Grytvasshytta ventet oss på toppen av den første stigningen etter CP1

Hilde Hoff Nordskar satte fart og forsvant, mens Morten Trolsrud gikk litt og ble liggende bak meg. Etter en liten stund tok jeg igjen Leif Abrahamsen og vi skravlet sammen en stund mens vi forserte de fine myrpartiene jeg hadde blitt så glad i. Etter en stund stoppet jeg for å fjerne noe som gjorde at sekken gnagde på innsiden av armen, og Leif forsvant foran meg.

Mens jeg løp videre alene kjente jeg at det var utrolig deilig at solen var så lavt på himmelen at det var en del skygge. I tillegg til at den var varm, hadde jeg lykkes med å bli solbrent bak på hele høyre legg. Det var ikke noe stort problem å bli solbrent på Xreid, da det bare var å bruke litt av de enorme mengdene med gjørme i stien til en blanding av fuktighetskrem og solkrem.

Endelig litt myr igjen ved Grytvassklampen

Kveldslys over Vinjefjorden 

Seteren og turisthytta Sollia over Vinjefjorden

Rett før solnedgang på Snøfjellet 

Det er fortsatt flere andre løpere å se over Snøfjellet 

Skardsetervatnet I

Jeg er ikke spesielt glad i lys, og trives aller best i mørket. Mens sotmannens dikt surret rundt i hodet i skumringen kjente jeg at fraværet av sterkt dagslys ga meg masse ekstra energi.

Skardsetervatnet II

Et par kilometer før jeg nådde Storfiskhytta tok jeg følge med en hyggelig polakk i crewet som hadde tatt bilder av deltakerne. Vi skravlet oss frem det siste stykket til hytta, der vi fikk en overaskelse i form av en kanelbolle.

Midnatt ved Storfiskvatnet - foto: Kyle Meyr

En ekstra sløyfe fra Storfiskhytta nordover rundt midnatt ga et par ekstra kilometer 

Det ble en del feilløping underveis. Noen ganger var det fordi gps-sporet åpenbart var feil, andre ganger hadde jeg skylden selv. Ett eksempel er en feilløping på et par km rett etter Storfiskhytta. Jeg hadde akkurat stoppet for å bytte batterier i gps-en og finne frem batteriladeren til gps-klokken. Deretter fulgte jeg bevisstløst etter fire løpere som ikke tok av til venstre der vi skulle svinge mot nordvest, men fortsatte mot nordøst i stedet.

Etter en km med feilløping ble vi heldigvis stoppet av en mann som fortalte at vi var på vei ned til fjorden. I det vi snudde møtte vi fire andre løpere som hadde løpt feil samme sted, og vi var ni stykker som bushet i terrenget tilbake til stien vi skulle på.

Midtre Strumptjønnin

Jeg har alltid slitt med at jeg blir veldig øm i sjelen av å se vakre stille fjellvann nattestid og får et sterkt behov for å ta bilde av dem. Dette er ganske upraktisk under løp siden det tar en del tid og fokus, men jeg klarer ikke å la være. Slik ble det på Xreid også. Så snart jeg så et vakkert vann på natten bråstoppet jeg og knipset i vei mens de andre løp videre.

Fjellvannsyndromet gjorde at jeg stort sett ble hengende noen hundre meter etter de jeg nesten løp sammen med gjennom natten. I tillegg fikk jeg et voldsomt behov for å lage elghyl i natten, noe jeg også sørget for å gjøre med jevne mellomrom.

Vestre Strumptjønning ble mitt favoritttjern på Xreid - her ble jeg stående fjetret lenge 

Scenen der store deler av mysteriet i Twin Peaks blir løst var sterkt tilstede den mørkeste delen av natten 

Vanskelig å ikke bli stående en stund ved så vakre tjern 

Ved 02-tiden var det lyst og vakkert 

Soloppgang kl 03.31. 

Jeg hadde løpt alene en stund på grunn av mitt spesielle forhold til vakre tjern, men tok igjen en gruppe med Magnus Kjelland-Olsen, Hilde Hoff Nordskar og et par til i bakkene ned fra Bergssetra. de virket ganske slitne og så ut som de trengte å komme frem til CP2 snart.

Vakker morgenstund ved Bergsetra 

Etter å ha passert Tingstadmyra regnet vi med at CP2 ville være rett rundt hjørnet, da vi allerede hadde løpt flere kilometer enn det skulle være dit. En dame dukket opp og kunne fortelle at det var 3-4 kilometer igjen. Jeg kjente at jeg fikk litt ekstra energi av beskjeden og begynte å løpe så snart vi kom ut på den asfalterte Tømmervågvegen. Dersom det var lenger dit enn forventet, måtte jeg jo komme dit fortere enn svint. De tre andre i gruppa forsvant bakut.

På CP2 lå Leif Abrahamsen og sov, og foreslo at jeg skulle prøve soveplassen for å få en liten lur. Jeg takket pent nei, da jeg er livredd for å stivne under så lange løp. Jeg unngår derfor å sitte ned på matstasjonene og prøver å røre litt på beina mens jeg spiser.

I tunnelen på Ruøya på Tømmervågvegen rett før CP  2

Etter CP2 bar det ganske raskt bratt oppover mot Vardfjellet. Jeg begynte å bli veldig sliten i beina. Til tross for at jeg var glad for den ekstra treningen jeg fikk av ikke å ha staver, kjente jeg tidvis et snev av savn etter dem. Jeg ble passert av Leif Abrahamsen som så uforskammet sprek ut og som i tillegg er blant de heldige som har fått utdelt et sjeldent godt humør. Han satte kursen mot britiske Jenn Gaskell som bare var 100 meter foran oss.

Et lite parti med tradisjonell norsk landevei ventet etter vi hadde vært over Vardfjellet

På vei mot CP3 ledet gps-en meg på ville veier og jeg surret en del rundt i området ved Hundhammarvatnet før jeg fant en vei som ledet i riktig retning. Jeg løp sakte det siste stykket til CP3 som var plassert på en rasteplass på Jørnøya.

Med unntak av et par løpere som hadde brutt var det ingen andre løpere til stede på CP3. Jeg fikk i meg suppe, lefser og en sportsbar før en ny legesjekk. Legen kunne konstatere at jeg var god og varm selv om det hadde blitt overskyet og blåste en del. Jeg holdt fortsatt tankene mine om sotmannen & co for meg selv.

Etter CP3 var det 4-5 kilometer på asfaltert vei før det skulle klatres 900 høydemeter til fjellet Skarven. Ved foten av Skarven begynte stien oppover. Det ble raskt veldig bratt og jeg ble god og varm til tross for at det hadde blitt kjøligere. Jeg kunne se at det var tåke lenger opp i fjellet, og håpet at den ville blåse bort før jeg nådde dit da jeg håpet på utsikt.

Jeg går inn i den første tåken

På vei oppover fjellet gikk gps-sporet i retning av de bratte skrentene på østsiden av Skarven. Jeg ble usikker på om dette var riktig og ringe arrangøren, som kunne fortelle at det var noe galt med gps-sporet og at jeg skulle følge den rødmerkede stien i stedet. I tillegg ble jeg bedt om å forsøke å få kontakt med Jesper Bønnelykke som så ut som han hadde gått seg fast i et bratt parti ca 900 meter fra meg.

Mot slutten av samtalen kom tåken, og det var ikke mulig å se noe til Jesper. Et par turgåere kom i mot, og jeg ba dem om å be Jesper å følge den rødmerkede stien dersom de så ham på vei ned.

Det blir fort tett tåke 

Det gikk sakte mot toppen av fjellet. Rett før jeg nådde toppunktet møtte jeg Mona Kjeldsberg og Einar Iversen som kom gående imot. Einar hadde vært dårlig og hadde ikke startet, mens Mona hadde gitt seg på CP1 på grunn av en gammel skade. Nå var de på fottur over det siste fjellpartiet i stedet.

Varden på toppen av Skarven 

For vonde føtter og slitne ultrabein var det om og gjøre å ikke ta et skritt til høyre og basehoppe uten fallskjerm

Fra toppen av Skarven fortsatte stien nedover en bratt egg. Jeg var sliten i beina og brukte god tid, da det ikke var fristende å falle utfor den bratte kanten. Etter en stund dukket Jesper Bønnelykke opp bak meg og tok meg igjen rett før bunnen av eggen.

Mens jeg gikk nedover den bratte eggen begynte jeg å se hva som kom til å skje i de kommende episodene av Twin Peaks og at dette egentlig er uten betydning. Innholdet som kommer er i stedet en slags nøkkel til skjulte rom man har i seg selv, men ikke klarer å finne. Jeg fikk veldig god hjelp av kvinnene i serien til å åpne flere dører som alltid har vært stengt.

Kvinnene i Twin Peaks hjalp meg å forstå ting jeg aldri har skjønt 

Jesper Bønnelykke på vei ned den luftige eggen fra Skarven

Den fine eggen ned fra Skarven

Ned en egg, over et band og opp en ny egg til toppen av Jørenvågsalen som så vidt synes gjennom tåken 

 På lange ultraløp kommer man ikke unna en dotur i ny og ne. Problemet er at det ikke er mange luksuriøse toaletter langs løypa. Jeg måtte derfor sette meg ned mellom eggen ned fra Skarven og eggen opp til Jørenvågsalen så snart Jesper Bønnelykke hadde forsvunnet i tåken. Dopapiret naturen tilbød var grov stikkende og raspende mose og jeg hylte høyt med hes stemme for hvert tørk. 

I tåken ser det ut som hammerne på eggen opp mor Jørenvågsalen er umulige å passere

På et par luftige punkter på vei opp eggen mot Jørenvågsalen var det hengt opp kjetting man kunne holde i. Jeg er ikke tilhenger av alt for mye tilrettelegging og modifisering av stier, men med slitne bein var den ekstra tryggheten kjettingen ga utrolig velkommen.

Gps-sporet opp eggen til Jørenvagsalen sladdet inn og ut over kanten av stupet

På vei ned fra toppen av Jørenvågsalen var det vanskelig å finne stien så snart det ble ur. Det så ut som om t-merkene var malt på slutten av 50-tallet og jeg mistet stien gang etter gang. Etter en stund traff jeg på Jesper Bønnelykke igjen og vi fortsatt sammen. Det gikk stup langs hele høyresiden av fjellet, slik at det bare var å følge dette de gangene vi ikke fant stien. 

Etter en stund dukket det opp en kvinne som gikk parallelt med oss. Det viste seg å være Sophie Grindstad fra Xreid-crewet. Hun fortalte at de var flere som var oppe på fjellet siden det var litt vanskelige forhold. Hun skulle samme vei som oss og vi slo følge i tåka. Jeg insisterte på at Sophie hadde reddet livene våre, men hun var ikke helt enige i at vi hadde vært i livsfare. 

Da vi skulle begynne nedstigningen fra fjellet løp Jesper fra oss, da ha frøs veldig. Jeg gikk ned bakkene sammen med Sophie, da det var bratt og beina var så slitne at jeg var redd for å tryne skikkelig. 

Nede på flatmark begynte jeg å løpe igjen og møtte Jesper på midten av en myr der gps-sporet påstod at det var en sti som ikke var det virkeligheten. Jesper sin gps tok kvelden og vi fortsatte videre sammen. Vi løp i hver vår retning for å lete etter sporet og vips så var ikke vare stien borte, men også Jesper. Jeg gikk rundt i skogen og ropte etter ham en stund, men ga opp da jeg ikke fikk svar. Etter å ha ringt arrangøren fikk jeg vite at Jesper hadde funnet stien og var 50 til 100 meter fra meg. Jeg så meg rundt og ropte på ny, men fant ham ikke. Jeg fant imidlertid stien, og kom snart inn på en rødmerket sti som utvilsom var riktig. 

Etter en halvtime var jeg i mål i Tømmervåg og fikk verdens beste behandling av crewet som ventet der. Det var til og med en som tok av meg sekken. Nest siste ferge for kvelden gikk omtrent samtid med at jeg kom i mål, men jeg kunne reise tilbake til Kristiandsund med siste ferge som gikk kl 23. 

Jeg ble plassert i en lenestol ikke i en av bygningene på skolen og fikk en pose lakris. Jesper dukket opp etter en liten stund og vi tok siste ferge til Kristiansund sammen. 

Det er alt for få som fotograferer fotografene

Søndag morgen var det premieutdeling og gruppebilde av alle de som fullførte løpet.  Det viste seg at 49 av de 92 som hadde stått på startstreken hadde kommet seg helt til mål.

Stolte kvinner og menn nyter minuttene i rampelyset 

De åtte som fullførte fra Romerike ultraløperklubb

Under to døgn etter målgang var den perfekte restitusjonen i gang; sykling i fjellene på Mallorca