Lillehammer - Oslo (Bærum) på ski & mit lille sorte æg

En hver flott vinter fortjener en lang skitur. På en sykkeltur hjem fra jobb bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å gå på ski fra Lillehammer og hjem til Østerås i Bærum. Jeg sjekket ulike nettstedet og fant ut at det var en mulighet for en sammenhengende rute fra Fjellmyra i Lillehammer kommune og hjem.

Ruten fra Lillehammer til Bærum i all sin prakt

Jeg regnet ut at turen ville bli på ca 200 kilometer med snaue 4000 meter med klatring. Erfaringsmessig er det viktig at kroppen er proppfull med karbohydrater før en så lang tur. Et par dager før turen var jeg på en utstillingsåpning min gode venn Terje hadde på Galleri Albin Upp. Etter utstillingen sørget jeg for at kroppen fikk nok karbohydrater til å ha den energien jeg visste den ville trenge på turen.

Terje viser frem de fine bildene sine på galleri Albin Upp 

Etter arbeidsdagens slutt på fredag tok jeg toget til Lillehammer. Jeg gikk til Ramen for å spise min siste middag før turen, men ble plutselig overdrevet empatisk da jeg stod utenfor restauranten. Inne i lokalet satt det mennesker som hadde pyntet seg og stirret hverandre dypt inn i øynene mens de sa kjærlige ting til hverandre.

Jeg tenkte at en turkledd mann med ski og ukledelig skjegg ville ødelegge det som antakelige var ukens høydepunkt for mange av gjestene, og bestemte meg for å besøke Brooklyn Burger i stedet.

Etter å ha spist tok jeg en taxi til starten av løypa ved Fjellmyra. Da taxisjåføren fikk høre hva jeg skulle sa han at jeg nok ville leve et lengre liv enn ham. Jeg kunne forsikre han om at det på ingen måte var gitt. Vi var imidlertid enige om at selv om en skitur på 20 mil er lang, så er den ikke veldig lang.

Taxien forlater meg på parkeringsplassen ved Fjellmyra langs Torpoveien i Lillehammer kommune 

Det herlige og forlokkende mørket ventet meg de neste timene 

Noen minutter etter at taxien hadde kjørt startet jeg å gå sydover. Det første partiet var flatt og gikk over noen fine myrområder avbrutt av korte strekk med skog.

På vei sydover fra Fjellmyra

Det snødde litt de første to timene 

Det dukket av og til en skiløype som ikke eksisterte på kartet og noen ganger gikk løypa litt annerledes enn den gjorde på GPS-sporet. Det ble derfor ganske mange stopp i ulike kryss for å vurdere det som ble turens evige spørsmål "Skal jeg til høyre eller venstre?".

På vei ned mot elven Vismunda var det brøytet vei et stykke

Etter å ha kjørt ned de morsomme bakkene til Vismunda, fortsatte jeg på skiløypa som gikk langs elven. Det var iskaldt og det dukket opp en fuktig tåke som frøs til store iskrystaller på toppen av skisporet som førte til at skiene nesten ikke ville gli. Med unntak av fokksnø på fjellet tror jeg aldri jeg har gått på snø skiene gled så dårlig på som de gjorde nå. Jeg trøstet meg med at det ville føre til at jeg ville bli så sliten av turen at det ville bli ekstra deilig å komme frem.

Plutselig stoppet skiløypa og skiltet fortalte at den ville dukke opp igjen om 2 km 

Det dukket opp en liten bu før bakkene opp til Haugsætra og Svenskekjella

Etter en klatring opp bakkene fra Vismunda fortsatte jeg videre over noen høye partier der det virkelig begynte å bli kaldt. Det frøs til is på fremsiden av jakken og dannet seg etterhvert mye is i skjegget.

Deretter fortsatte jeg nedover og etter hvert forbi steder med sjeldent fine navn som Sangsætra, Slomyrholen, Heimsangen, Overhalla, Lampehaugsvea og Sveadårum før skiløypa plutselig endte på en bilvei ved et hus der en eldre dame stod og kikket på meg i vinduet.

Det var ikke tegn til skiløypa der den i følge GPS-sporet til Skiforeningen skulle gå. Jeg fortsatte derfor langs Svearovegen som i det minste gikk i ganske riktig retning. Det var heldigvis såpass mye fersk snø på veien at jeg slapp å ta av meg skiene.

Jeg fortsatte nedover en vei forbi flere gårdsbruk der en og annen hund bjeffet da jeg passerte. Til slutt kom jeg ned til Snertingdalsvegen som jeg krysset ved Nykirke. Det hadde nå gått drøye 3 timer siden jeg startet og 27 kilometer var forsert.

Jeg fant ingen skiløype og fulgte derfor Svearovegen i stedet 

Jeg fant ikke noen skiløype som fortsatte forbi kirken. Jeg tok derfor frem kart, GPS og den utmerkede appen "iMarka" fra Skiforeningen for å prøve å finne ut hvor skiløypen gikk.

Mens jeg stod med nesen ned i skjermene kom en tynn rødkledd dame med ubestemmelig alder og spurte om det gikk bra med en stemme som nesten brast. Hun nikket mot kirken og sa at Haraldur Örn Gunnarsson var sogneprest, men at han hadde permisjon for tiden. Jeg svarte "jaha" mens jeg smilte til henne. Plutselig slo hun om til perfekt dansk og sa:

Min kusse er tør, min mave den bløder
Sulten efter noget jeg behøver
Og det er ikke dig
Nei det er ikke dig
Jeg er så træt, jeg tror snart jeg knækker
Mit lille sorte æg, jeg tror snart det klækker
Hvad kommer der ud af mit lille sorte æg?

Det neste hun gjorde var å ta meg på venstre kinn med en tynn og iskald hånd mens hun fortalte meg at jeg vill bli utsatt for tre prøvelser i løpet av turen.

Deretter snudde hun ryggen til meg og forsvant en liten vei som gikk ned til høyre for kirken. Mens jeg stod og lurte på hva hun hadde ment, begynte en mann som brøytet parkeringsplassen foran kirken for snø å tute med hornet på traktoren. Han skjønte tydeligvis hva jeg lette etter og viste meg hvor løypa gikk. Den var ikke preparert siden sist snøfall, men hva gjør vel 5 cm med snø dersom man bare har fast underlag under skiene.

Nykirke i Snertingdal

Etter å ha passert lysløypa nedenfor Snertingdal ungdomsskole støtte jeg mildt sagt på en utfordring. Løypa var ikke tråkket og det var ikke et eneste tegn til hvor den skulle gå. Jeg stoppet opp og studerte kartet. Det var ingen andre forbindelser sørover. Jeg bega meg derfor ut i den dype snøen og fulgte GPS-sporet trofast ned langs elven som rant ut av Ringsjøen. Det var mildt sagt ufattelig slitsomt. Skiene sank dypt ned i snøen og jeg var redd for at de skulle knekke. I tillegg var stavene til liten hjelp, da de forsvant 70-80 cm ned i snøen før de traff hardere snø.

Det gikk utrolig sakte. For hvert eneste skritt hadde jeg 90 graders vinkel i hofteleddet og kneleddet for å få det beinet jeg skulle flytte fremover høyt nok til å få skien opp av snøen. Jeg stoppet opp og brølte rasende et par ganger, men det eneste jeg lykkes med var å skremme opp en flokk med rådyr som lå i snøen foran meg til høyre.

En flokk med snille rådyr løp foran meg og tråkket et spor i 500 meter 

Etter en drøy kilometer kom GPS-sporet ut på en vei som krysset elven og begynte og stige. Her skremte jeg opp en ny flokk rådyr som heldigvis løp andegang noen hundre meter på veien i den retningen jeg skulle. Dette gjorde det litt lettere for en kort stund.

Deretter ble stigningen brattere og det ble ufattelig tungt. Hver gang jeg hadde gått et par hundre meter måtte jeg stoppe for å hvile litt. Det brant i muskulaturen i rumpe og på baksiden av leggene. I tillegg hadde jeg blitt klissvåt på føttene siden jeg hadde gått i over en time med føttene langt under snøen.

Slik så det ut de jeg selv hadde tråkket skispor i den dype løøsnøen

Lysene fra Snertingdal sett fra den ufattelig slitsomme oppstigningen

Hindringer i "skiløypa" 1

Etter to timers strevsom kaving i den dype snøen hadde jeg bare forsert 4 kilometer. Jeg begynte å bli veldig sliten i muskulaturen  på grunn av de høye kneløftene. I tillegg begynte jeg å bli veldig kald på de klissvåte føttene. Jeg var imidlertid god og varm i resten av kroppen av det harde arbeidet. Jeg bestemte meg for å fortsette en kilometer til en ny løype skulle dukke opp i følge kartet. Hvis det ikke var tråkket der, bestemte jeg meg for å returnere til Snertingdal og gi opp turen. Det var kaldt i luften og jeg vurderte det ikke som forsvarlig å fortsette dersom det ikke dukket opp en løype som var tråkket.

Hindringer i "skiløypa" 2

Etter snaue 2,5 timer kom jeg frem til en kraftmast. I det jeg nærmet meg den raste det ned en isblokk på størrelse med en bøtte. Jeg gikk derfor i bue rundt masten og traff til min store glede på en nypreparert løype.

Det hadde blitt veldig kaldt og var tilnærmet null glid. Det var imidlertid vanvittig deilig å kun bruke 10% av de kreftene jeg hadde brukt de siste timene på å komme meg fremover. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre med de våte føttene. Det var minus 16 grader i luften, men jeg var god og varm i resten av kroppen. I tillegg hadde jeg på meg ullsokker. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette uten å skifte til tørre sokker.

Det ble etterhvert tett tåke og jeg passerte steder med idylliske navn som Bjørnhaugen, Leggingsmyra, Koltjernet og Mustadroa. Rett før Mustadroa stoppet jeg og spiste et par knekkebrød med kaviar mens jeg observerte to elg som stod og kikket på meg 50 meter lenger borte.

Selv om det ikke var kjørt skispor var den glitrende snøen på veien vakker

Da jeg kom til løypekrysset på Hornås husket jeg det flotte diktet jeg hadde lest på hjemmesidene til Skiforeningen om det neste strekket:

I løypekrysset Hornås står et skilt

 med lengdebeskrivelser

 til 

veldig mange steder. 

Her kan man starte opp

fra bilveg.

Et av valgene er mot 

Stangstua.

Denne løypa starter

flatt mot

Mustad 

idrettsplass. 

Fortsetter

i skogsterreng til 

løypa

krysser Sevalvegen. 

Etter krysning går

løypa til dels bratt nedover 

til

Vesleelva 

før den går

tilsvarende bratt opp.

Den krysser Fv33

og er

deretter på parkeringsplass 

Stangstua. Her bør man

ikke oppholde seg lengre

 enn nødvendig

på grunn av stedet uhyggelige historie. 

Stillheten ble brutt av at jeg så toppen av en stor lastebil med kraftige lys som krysset skiløypa 20 meter foran meg. Løypa krysset Fagernesveien som går mellom Gjøvik og Dokka. I liket med de fleste andre stedene skiløypa krysset veier gjorde de store snømengdene at det var stor høydeforskjell mellom skiløypa og veibanen.

I løypekrysset syd for Stangstua hang det et termometer som viste minus 16 grader. Det var ikke rart jeg ble kald i utforkjøringene med kombinasjonen av lav temperatur og tåke.

Når man ser skilting til Flyplassen midt på natten begynner man å lure på om man ser syner

Etter et strekk med en fin skuterløype kom jeg inn på noen veldig gode løyper i området ved Høgbrenna og Mæhlumsetra. Jeg var nødt til å stoppe for å fjerne is fra skjegget, da det begynte å bli så tungt at det lugget en del hver gang jeg kjørte utforbakker. Det tok imidlertid ikke lang tid før isen var tilbake og det hang istapper og klirret i skjegget.

Is i skjegget, minus 16 og alene i skogen = livet er bra

Da jeg kom frem til Rørmyra i marka vest for Raufoss var jeg på kjente trakter. Løypa mellom Gjøvik og Oslo der jeg har gått flere ganger, blant annet da jeg gikk 23 mil fra Bærum til Gjøvik og nesten tilbake igjen i 2013.

Månen kom opp da jeg passerte Driterbakkmyra og Lauvhøgda. Jeg stoppet opp ved Lunnasætermyra og forsøkte å fange opp den trolske stemningen på et bilde for å kunne vise hvor vakkert nattskiløping kan være på sitt beste.

Vakker før dagen gryr ved Lunnasætermyra mellom Rørmyra og Paulsrud 

Ved Stormyrene på vei oppover mot Glåmhaugen

Jeg kjørte ned bakkene til Paulsud der jeg hadde en skummel opplevelse i 2013 før jeg fortsatte videre ned mot Eidstugua. Deretter tok jeg en spisepause før jeg satte i gang med bakkene oppover mot Glåmhaugen.

Det var spor etter tre stykker som hadde gått før meg. De var glade i å gå i venstresporet, og en av dem brukte mer fiskebein enn de to andre. I tillegg kunne jeg se at de begynte å bli slitne, da det var spor etter hyppige pauser. Jeg kunne også konstatere at alle tre var menn, på måten de hadde laget typiske mannespor i snøen når de hadde tisset. Jeg klarte imidlertid ikke å finne ut hvor langt foran meg de var.

 

Turens aller første sol på tretoppene på vei mot toppen av Glåmhaugen 

Ennå mere sol 

På grensen til fjellstemning på Glåmhaugen

Rett sør for Midtre Glåmhaugen

Jeg tok en elegant tryning i det flotte været på vei ned den morsomme nedkjøringen fra Glåmhaugen. Rett før Sønstebygrenda møtte jeg de tre karene jeg hadde sett sporene etter de siste timene. De fortalte at de hadde gått fra Gjøvik, men hadde begynt å lure på om det var noe feil med skiferdighetene eller om det var utrolig trått. De hadde nemlig brukt 6,5 timer på de 36 kilometerne de hadde gått fra Gjøvik. Jeg kunne bekrefte at det var ufattelig trått.

Ufattelig trofaste ski på det som skulle vise seg å bli sin nest lengste tur 

Solen trenger gjennom tåken ved Brennsteinsmyrene og Ormsteinsmyra 

Vakkert, men dårlig glid, over Rossumsætermyra

Blid mann nærmer seg 110 km - kun 90 km igjen 

Da jeg nådde Lygnaseter kro var jeg veldig sulten og tørst. De siste kilometerne hadde jeg suttet på snøklumper og startet besøket med å drikke en liter vann. Deretter bestilte jeg en stor porsjon av en rett som het "sjåfør" som inkluderte kaffe og 1/4 liter melk. I tillegg kjøpte jeg en brus og en stor skive med napoleonskake som jeg gaflet i meg i løpet av 14 sekunder.

Da jeg kom ut av kroen hadde solen sørget for at det hadde blitt helt normal glid. Jeg fortsatte mot Svera og koste meg i solen på det enkle strekket frem til de bratte stigningene mot Lisberget begynte. Etter Koperud hadde jeg passert 130 kilometer, og kjente de første tegnene på at jeg begynte å bli sliten.

Vakker det siste stykket mot Åstjernet. I tillegg sørget solen for at det begynte å bli normal glid. 

I bakkene ned til Grua passerte jeg Hadelands bergverk på Nyseter. Stedet ble kjøpt av det belgiske selskapet Lès mines Du Hadeland i 1904 etter at Torstein Raknerud og Ole Wien oppdaget en større forekomst av sinksulfider der i 1886.

Så snart jeg nådde enden av skiløypa trasket jeg forbi stasjonen og bort til Kiwi som ligger strategisk plassert der skiløypa som går inn i Nordmarka begynner. Butikken er perfekt tilrettelagt for skiløpere på langtur, da den både har kundetoalett, gratis kaffe og et par bord man kan sitte ved og spise det man har kjøpt.

Hun som satt i kassen var verdens hyggeliste til tross for at jeg neppe luktet godt etter en en lang og strabasiøs ferd fra Lillehammer. Sist helg var jeg også innom, da jeg tok en 12 mils rundtur i marka, var han som satt i kassen utrolig hyggelig og hjelpsom mot en eldre dame som slet litt med å bruke bankkort. Jeg tenkte at driveren av butikken var utrolig god til å ansette de rette menneskene før jeg gikk ut, tok på meg skiene og fortsatte mot Svartbekken.

Store Sindera når det begynner å mørkne

Deretter gikk jeg opp til Mylla og videre til Tverrsjøstallen, Sinnerdammen, Spålen og Spåsveien frem til Storflåtan. Det ble mørkt underveis og en natt uten søvn førte til at hjernen min begynte å spille meg noen puss. Jeg var sikker på at ett tre med snø på var Pinoccio, mens det neste var en irriterende og smiskete ungdomsvenn som stod og pekte på meg. Slik fortsatte det resten av turen.

Ved Storflåtan møtte jeg en mann som ønsket at jeg skulle gå foran ham. Midt i stigningen mot Skamrek stoppet jeg for å spise, og så ham ikke igjen før jeg passerte ham da han hadde fyrt opp en primus midt i skiløypen.

Jeg fortsatte over Skamrek og Heggelivannene før jeg kjørte ned mot Storebekkhytta. Etter nedkjøringen møtte jeg en elgku som stod rett ved siden av løypa og stirret paralysert inn i hodelykten min. Vanligvis vil jeg stoppe opp og prøve å bli venner med elgen i slike tilfeller, men nå var jeg såpass sliten at jeg bare staket rett forbi det forvirrede dyret.

Klatringen fra Fløyta til Hvitsteinvann i Bærumsmarka ble beinhard og gikk veldig sakte. Den lange nedkjøringen fra Heggelivann hadde ført til at beina ble såpass stive at bratt fiskebein. Det var imidlertid utrolig deilig å komme opp på platået i Bærumsmarka. Nå visste jeg at de siste 10 kilometerne hjem var lette - enten nedoverbakker eller tilnærmet flatt.

Jeg tok av meg skiene utenfor hagen og ble møtt med fakler og en øl i hånden på trappen. Natt til søndag sov jeg som en stein. På søndag unnet jeg meg i tillegg en dag med ski-fri.

Lenke til ruten på Strava her

Lenke til Bærum - Gjøvik - Grua 230 km her