Nordmarka Ultra Challenge (NUC100) er ikke lengre enn 100 km, men likevel et av de hardeste ultraløpene i Norge. Fra starten på Mylla til målgang i Maridalen er man oppom nær sagt en hver topp man kan finne på veien på tildels veldig knotete stier. I følge løpets hjemmesider skulle 5000 høydemeter klatres før man kom til mål.
Mindre enn 23 timer før start hevet jeg armen i været og ropte "Rai-Rai" til en smørblid Bjarne Brøndbo på Landkreditt sitt 100-års jubileum på Oslo Plaza. Jeg fant ut at det var lurt å snike meg hjemover for å få noen timer søvn natten før en søvnløs natt i Nordmarka.
De foregående dagene hadde heller ikke vært ideelle som oppladning til et langt og hardt løp. Guttetur til Berlin med solide doser øl helgen i forveien, og en kveld med øl hos en kamerat kvelden før "Rai-Rai". Planen var derfor å legge meg langt bak og ta det rolig ut fra start.
På Mylla var det 5-6 grader og stupende mørkt før starten som skulle være kl 22. Det var stemningsfullt med fakler langs veien og bål ved start. Klokken 21.45. ga løpsleder Jannicke Bergh en brief til deltakerne. Av 30 påmeldte var det kun 14 som stilte til start. Mange hadde nok blitt skremt av meldingene om at løypa var glatt, gjørmete og søkkvåt etter store mengder med regn den siste tiden.
 |
| På vei fra Kolleren til Tverrsjøen rett over midnatt med Leif, Per-Einar, Jannik og Gunnar |
Startskuddet gikk og vi begynte med en bratt klatring på sti mot Bislingsætra. Jeg havnet i en gruppe med seks løpere. Knut-Ivar Paalsrud løp i front, mens Monica Strand og jeg dannet baktroppen. Etter en stund bestemte Monica og jeg oss for å løpe forbi gruppa, da de to som løp foran oss hadde veldig ujevn fart og veivet med stavene sine.
Jeg havnet i front av gruppa og seg sakte fremover til jeg løp alene. Etter et par kilometer møtte jeg Leif Abrahamsen og Per-Einar Roth som hadde løpt noen meter feil. Vi løp sammen til Syljusæter og videre oppover til toppen av Bislingflaka sammen med Gunnar og Jannik fra Viborg i Danmark. Deretter løp vi i flott måneskinn til Ålsjøseter, Trantjern, toppen av Kolleren og ned til grusveien i Kalvedalen. Deretter bar det i retning av Tverrsjøen. Med jevne mellomrom var det noen som datt, da det var knallglatt på de gjørmete og våte svabergene på stien. Jeg var halvannet minutt etter de andre da vi nådde Tverrsjøstallen fordi jeg brukte tiden på et mislykket forsøk på å ta bilde av måneskinnet på vannet.
Fra Tverrsjøen gikk traseen over klassikeren Pershusfjellet der det er flott utsikt mot øst på dagtid. Nå så jeg stort sett ikke noe som helst utenfor strålen fra hodelykten. Halveis over den 5 km lange fjellryggen tok jeg igjen de fire andre, da de bommet på stien i en bratt sving. Leif forsvant i mørket. Fra Pershusfjellet løp vi ned til Finnstad, videre til Spålen og deretter til Sinnerdammen. Jeg stoppet for å fylle flaskene i en bekk og ble hengende noen hundre meter etter de andre. På trebroen over til Sinnerdammen holdt jeg på å gå dundrende på trynet, da det hadde blitt frost og rim og is på broen. På den andre siden av broen tok jeg igjen de andre og vi løp videre mot Ugla.
 |
| Utsikt fra Pershusfjellet på treningstur før løpet |
 |
| Monica, Knut, Henriette og Cathrine på treningstur før løpet |
 |
| Pershusfjellet sik det ser ut på dagtid |
Fra Ugla løp vi videre forbi Vesle Ugla, på sydsiden og Spålsberget og til Spålsetra. Gunnar og Jannik forsvant og Per Einar og jeg løp videre sammen på den usedvanlig glatte, knotete og gjørmete stien langs vestsiden av Spålen. Vi måtte stadig kreke oss rundt nedfallne trær. Partiet langs sydsiden av Spålen var overhodet ikke løpbart, og forholdene var også glatte og krevende når man gikk. Vi tok en kort pause ved Steinvollsetra og byttet batterier i lyktene våre.
 |
| Spålselva krysses på treningstur før løpet |
Fra Steinvollsetra fortsatte vi videre langs Tvetjernshøgda og videre til Spålen og opp til Finnerudsætra, der vi rotet litt før vi fant stien ut av setervollen. Vi ble tatt igjen av Gunnar og Jannik som hadde løpt feil ved Spålen. Utover de bratte motbakkene ble det en del gåing, da det var glatt, gjørmete og knotete. Mange steder sank man dypt nedi gjørma og måtte forsøke å ikke miste skoen når man trakk opp foten. Vi forsatte videre i gjørmekaoset i stummende mørke til Finnstad, Holoa, og over den klissvåte Roensæterhøgda før vi nådde morgenlyset ved Roensæter. Under en kort frokostrast ble vi tatt igen av Gunnar og Jannik som hadde løp feil ved Holoa. De løp videre, mens vi ble spiste oss ferdig mens vi kikket på den fine østhimmelen over Gjerdingen.
 |
| Morgenstemning ved Roensætra med utsikt til Gjerdingen |
Fra Roensæter knotet Per-Einar og jeg oss et par kilometer videre før det plutselig åpenbarte seg et strekk på et par hundre meter der man kunne løpe uten å tryne eller synke ned i gjørmen. Vi passerte Vangshaugen og forsatte forbi Elgstøa. Underveis ble det såpass lyst at vi kunne skru av hodelyktene.
 |
| Per-Einar på vei mot Katnoshøgda |
 |
| Rankedalsmyra ble krysset på vei fra Elgstøa til Katnoshøgda |
I den tidlige morgenstunden bar det videre over Katnoshøgda, mellom Skjortjernet og Ekornputten og ned til Katnosa. Fra Katnosa løp vi videre langs Katnosa til Katnosdammen. Jeg kjent at kroppen begynte å bli god og mør av gjørme, steiner, ramling, vann og masse høydemeter.
Fra Katnosdammen fortsatte vi opp i skaret mellom Katnosfjellet og Kjerkeberget. Vi løp deretter nedover mot Sandungen før vi svingte oppover mot Oslos høyeste punkt; Kjerkeberget på 531 meter. Solen begynte å varme og vi nøt den storslagne utsikten et par minutter før vi begynte på nedstigningen. På veien ned møtte vi Leif som var på vei opp. Før start fortalte han at han ikke var spesielt motivert for å løpe ultraløp, og nå kunne han fortelle at motivasjonen fortsatt ikke hadde kommet. Takket være hans jernvilje hadde han likevel ingen problemer med å løpe videre. Noen minutter senere møtte vi Monica som ikke hadde kroppen med seg. Hun fokuserte likevel først og fremst på hvor flott det var i marka.
 |
| Per-Einar nærmer seg toppen av Kjerkeberget |
 |
| Store Sandungen og Hakloa sett fra Kjerkeberget |
 |
| Fra Oslos høyeste punkt; Kjerkeberget 631 moh |
Vi løp ned til Sandungen der vi så dagens første sivilist på trammen. Vi løp videre ut på Sandungskalven og fortsatte i bløtt terreng opp til Sandungskollen og over den flotte Askhøgda og Porthøgda før vi nådd Kikuttoppen der der er fantastisk utsikt sydover.
 |
| Nordenden av Vestre Fyllingen sett fra Askehøgda |
På de fleste ultraløpene jeg har deltatt på plages jeg stort sett av en idiotisk sang eller en ennå dummere setning jeg får på hjernen, slik som det f eks skjedde på
TEC 100 miles. Denne gangen prøvde jeg ut et ny metode. De siste dagene før løpet hørte jeg masse på Ebba Grön med hovedvekt på "Mental Istid", "Staten och Kapitalet og "Die Mauer". Det viste seg å virke. Hvilemelodien i hodet ble Mental Istid, noe som passet meg utmerket.
 |
| Kikuttoppen |
 |
| Bjørsjøen sett fra Kikuttoppen |
Vi ble passert av tre løpere som så uforskammet uberørte ut etter over et halvt døgn i gjørmesuppa. På vei ned mot Østre Fyllingen møtte vi dagens andre sivilist som kom i full fart oppover mens han heiet på oss. Vi fortsatte langs Østre Fyllingen til Damtangen og videre til Appelsinhaugen. Her pleier stien normalt å være ganske tørr, men nå var det mye vanndammer og gjørme.
Fra Appelsinhaugen klatret vi opp til Kobberhaugene før vi fortsatte på glatte svaberg ned til Bjørnholt. På Bjørnholt stoppet vi for vaffel og brus. Jeg var kvalm etter å ha spist 8 av de 12 grove brødskivene jeg hadde med og det smakte utrolig godt med noe annet. Vi pratet med de tre løperne som passert oss på Kikuttoppen. To av dem kunne fortelle at de hadde deltatt og brutt på Bjørnholt i fjor, men nå skulle de helt til mål.
Fra Bjørholt bar det videre på sumpete sti langs Bjørnsjøhelvete og videre på stien Gamle Nordmarksvei ned til Kamphaug. Fra Kamphaug bar det nordover mot Rottungen. Vi møtte Leif som fortsatt ikke hadde fått gnisten, men det så ut som om den var i ferd med å våkne. Da stien krysset Øyungsliveien blingsa jeg da jeg kikket på kartet og ledet oss 1 km feil langs veien i østlig retning. Per-Einar skjønte at noe var galt og vi dobbeltsjekket kartet før vi løp tilbake og forsatte langs stien mot Rottungen i god fart.
 |
| Den grenseløst irriterende feilløpingen mot øst på Øyungsliveien |
Da vi kom ned mot Rottungen ville ikke kroppen min løpe mer. Begge beina var stive, jeg hadde utrolig vondt under føttene og tre av tærne på høyre fot smertet for hvert skritt etter at jeg klarte å tuppe rett inn i en skarp stein. I tillegg var jeg øm og støl i hele kroppen og Ebba Grön forsvant ut av hodet mitt under feilløpingen. Uten Ebba Grön er det vanskelig å fullføre et så hardt løp, og jeg måtte jobbe beinhardt med motivasjonen.
Jeg forsøkte å få Per-Einar til å fortsette på egenhånd, da jeg så vidt klarte å stavre meg fremover på de vonde føttene mine. Vi fortsatte likevel sammen forbi Gåslungen, over Kvehøgda, til Helgeren, Fortjernsbråten og langs Helgeren. Da vi nærmet oss nordenden av Helgeren sa Per-Einar at han ville prøve å løpe litt igjen. Jeg ble nesten litt lettet da jeg følte at jeg sinket ham der jeg stavret meg av gårde på utrolig klønete vis på den den gjørmete og knotete stien.
Etter å ha forlatt Helgeren satt det en dame og to menn og heiet på meg. De hadde pils og et stort norsk flagg og var veldig blide. Til tross for at jeg var utrolig sliten ble jeg i veldig godt humør og forsatte oppover på den fine stien over Fuglemyrhøgda. Selv om kroppen nesten ikke virket, var jeg sjelden fornøyd. Stien var fin, omgivelsen var vakre og det var sol. Jeg ble passert at de to jentene som vant NUC 26, og jeg tror de synes at jeg så hjelpetrengende ut. De var i hvert fall veldig hyggelige og spurte om det var noe jeg trengte. Jeg takket pent nei og ble ennå blidere. Etter et par minutter kom han som vant herreklassen og han var like hyggelig.
Løypa gikk ned til Gørja og deretter på gjørmet sti over Gjørmehøgda (Gørjahøgda) og ned til Liggeren. Jeg begynte å glede meg usedvanlig mye til å komme i mål der jeg slet meg nedover med bein som nesten ikke virket lengre. Fra Liggeren bar det ned forbi Kalveren og deretter langs Øyungen. Det var mange småbarnsfamilier som satt utenfor teltene sine og koste seg i den utrolig vakre kvelden.
 |
| Det begynner å bli mørkt ved Øyungen |
Fra Øyungen bar det usedvanlig sakte oppover stien mot Fagervann. Deretter fortsatte jeg ennå saktere på den gjørmete stien ned mot Skar. Jeg tok det ekstra forsiktig, da jeg hadde så vondt i føttene og var så sliten i beina at det ikke skulle noen til før jeg tuppet borti en stein eller en rot og snublet. Det ble mørkt under grantrærne, og jeg tok på meg hodelykten et kvarter før jeg kom i mål.
 |
| Veldig sliten, men blid, mann i mål (foto: Olav Engen) |
Det var sjeldent godt å komme i mål. Jeg har aldri vært så fysisk sliten i mitt liv. Til tross for at jeg mistet Ebba Grön flere timer før mål var humøret godt. Tusen takk til Jannicke & co for et flott og slitsomt løp.
Jeg har spekulert på hvorfor jeg møtte veggen. Var det de harde og gjørmete forholdene i en krevende trasé, ellevilt party-liv 6 av 8 dager før løpet eller at Ebba Grön forsvant ut av hodet mitt etter feilløpingen? Jeg tror det siste.
