Täby Extreme Challenge 2015

Täby Extreme Challenge 100 miles går i Täby nord for Stocholm en drøy kilometer unna det gigantiske kjøpesenteret Täby Centrum.

Man kan velge mellom 50 miles (80 km), 100 miles (161 km) eller årets nyskapning på 200 miles (322 km). Løpet er populært og varianten på 100 miles er kvalifiseringsløp for det legendariske Western States Endurance Run i California.

Løpeklærne er klare til dyst kvelden før TEC100

TEC har blitt arrangert mange ganger, men løypa var ny av året. Den gikk i en rundløype med 1,5 km på asfalt og 10 km på sti fordelt på like store deler smal som bred sti. Starten gikk fra Ensta Krog. Vi som deltok på 161 km skulle løpe runden 14 ganger. 

Håret blir alltid bustete av forventning før start 

Vi var to nordmenn på startstreken på 100 miles varianten. Løpet var mitt andre 100 miles løp etter debuten på Thames Path 100 i 2014. Planen var å prøve å ta det virkelig rolig for å hindre en alt for kraftig smell mot slutten. Jeg hadde bevisst ikke laget meg noe mål om gjennomføring på en bestemt tid, men hadde hele fokuset mitt på fullføring. Jeg er på ingen måte en ren løper, men går også en del på langrenn og sykler i perioder ganske mye. De to siste månedene før løpet hadde jeg imidlertid viet mesteparten av treningstiden min til løping.

Deltakerne får instrukser før start

Startskuddet gikk kl 10 på lørdag 17. april. Rett etter start var det en bratt motbakke og deretter berg- og dalbane i skiløypa i Stolpaskogen. Etter dette fulgte en drøy kilometer på asfaltert gangvei over Libbyängen og så et par kilometer på ganske flat turvei á la Songsvann langs bredden av Rönningesjön.

Deretter var det et lite stykke gjennom boligstrøk før man forsvant inn i skogen der man forble i 5-6 kilometer på sti som vekselsvis var bred og smal og knotete. På det ferskeste knotepartiet var stien tråkket opp i anledning løpet med en passe dose røtter og stein. Stien gikk opp og ned over små åsrygger mesteparten av veien gjennom skogen. Deretter var et kort stykke gjennom et boligstrøk i Gribbylund før den siste drøye kilometeren igjen gikk på sti. Hver runde var på drøye 11,5 kilometer.

Spente deltakere lytter ivrig 

De første timene av løpet gikk greit. På et langt ultraløp er det på mange måter slik at strekket frem til halvveis bare er ren transport. Deretter begynner løpet, og den siste fjerdedelen er det beinhard jobbing for å komme seg fremover. Slik skulle det også vise seg å bli på dette løpet.

Langs løypa var det flere uoffisielle mat- og drikkestasjoner der folk som bodde langs ruten hadde satt ut bord med ulike former for drikke, mat og godteri.

Blant de uoffisielle matstasjonene var min absolutte favoritt i Havrevägen som man løp gjennom på vei fra Rønningesjön til skogen. Utenfor carporten til første hus på høyre hånd etter en liten nedoverbakke hadde eierne invitert venner og barn til samling ved sin private matstasjon der de serverte drikke samt vafler med syltetøy og rømme. Hele gjengen var i strålende humør og synes løpet var veldig morsomt. Jeg brukte en del tid på å skravle med dem hver gang jeg passerte. Utpå kvelden når jeg begynte å bli god og mør i kroppen var det ekstra hyggelig å stoppe for vaffel og litt skravling.

Rundt og rundt i Täby 14 runder 

På TEC observerte jeg at flertallet av de mannlige løperne hadde konvertert fra løpetights til shorts, noe som fikk meg til å humre og tenke på noe en amerikansk venn fortalte meg for rundt 20 år siden. Under den store løpebølgen på 70 og 80-tallet utviklet en stor andel mannlige løpere ekstremt lavthengende pung. Amerikanske undersøkelse viste at årsaken var at Cremastermuskelen strakk seg slik at tyngdekraften i forbindelse med mengdetrening ordnet resten av lengdeøkningen.

For å hindre problemet ble mannlige løpere anbefalt å bruke løpetights i stedet for shorts, noe de aller fleste valgte å gjøre. Moten i dag vil noe annet, og en ny generasjon unge mannlige løpere kommer derfor til å få seg en morsom overraskelse i løpet av de nærmeste årene.

Depotet der vi hadde tilgang til til tingene våre ved runding 

Ut over kvelden og natten begynte det å være mange løpere som så slitne ut og valgte å gi seg. For oss som ikke ga seg var det fortsatt mye motivasjon å hente fra en masse publikummere langs løypa som ga tilrop; "Bra kämpat", "Du ser stark ut", Heia heia".

Et par steder hadde folk tent bål for å heie på oss mens de koste seg i kulda og drakk øl og sprit. For mitt vedkommende kom dette godt med etterhvert som rundetidene krøp sakte oppover og kroppen begynte å gi signaler om at den var sliten.

Det ble såpass tynt med deltakere etterhvert at det virket som om mange hadde gitt seg. Dette viste seg å stemme godt. Pace on Earth har sett på resultatene og regnet ut at nesten halvparten av de mennene som stilte opp på 100 miles brøt (42 %), mens det for kvinner var nede i magre 14 %. Gir menn seg fortere enn kvinner når det blir virkelig tøft, eller venter kvinner med å stille opp til de er sikre på at de vil klare det? Verden trenger definitivt mer unyttig forskning, og dette emnet burde det forskes på.

Underveis pratet jeg flere ganger med løperne som deltok på varianten på 200 miles. Hver og en av dem var enormt slitne, men det var imponerende å se hvor besluttsomt de kjempet videre. Det står enorm respekt av å klare å løpe 322 km i strekk slik tre deltakere gjorde. I øyeblikket er jeg likevel temmelig sikker på at 161 km er tilstrekkelig for mitt vedkommende.

Ved hver runding passerte vi gjennom partyteltet ved start- og målområdet. Det var dekket med en godt variert buffét med brødmat, buljong, blåbærsuppe, potetmos, saltgurka og tidvis hamburgere. Vi ble tatt godt vare på av de hyggelige arrangørene som passet på at vi fikk i oss mat og drikke og sørget for å fylle drikkeflasker osv. De prøvde også å motivere de som så mest motløse ut.

De 3 siste brutale rundene.............
For mitt vedkommende dreier et så langt løp om å klare å komme i mål. Hvis jeg skal gjøre noen forbedringer i fremtiden bør jeg nok se litt nærmere på løpsopplegget mitt, da dette trolig kan karakteriseres som idiotisk.

På de to første rundene brukte jeg henholdsvis 1:16 og 1:17, mens de to siste rundene gikk på 2:03 og 2:13. Dette er omtrent så langt fra negativ splitt det er mulig å komme, og antakelig oppskriften på et klassisk idiotisk løpsopplegg.

Dersom jeg hadde klart å ta det ennå litt roligere i starten hadde jeg kanskje klart å holde en noenlunde verdig fart de siste rundene også. Frem til jeg hadde løpt 12-13 mil gikk det rimelig greit. Deretter gikk det bratt nedover, og de to siste rundene var føttene så vonde at den bevegelsesformen jeg hadde verken kan karakteriserer som løping eller gåing.

Det gjorde det ikke lettere at jeg slet med noe av det mest absurde jeg har fått på hjernen under ett løp. Rett før Havrevägen i Löttingelund forsvant inn i skogen stod det et forbudsskilt for kjøretøy med teksten "Gäller ej fordon med tillstånd", Det siste 5-6 timene av løpet skulle denne setningen surre rundt og rundt i hodet mitt uten stans: Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd................. Det er ikke uvanlig å sånne ting i hodet under lange aktiviteter og slett ikke det verste jeg har fått på hjernen. I andre løp har jeg tross alt slitt med  "bitte prüfen ob sie eine gültigen fahrschein haben" og "But tell me does she kiss - Like I used to kiss you? Does it feel the same - When she calls your name?"

Før jeg dro ut på den siste runden forsøkte en av arrangørene meg til å få meg til å forte meg slik at jeg kunne komme i mål sub 23 timer. Jeg var først litt nølende siden føttene var så vonde, men gjorde likevel et forsøk og det virket heldigvis.

Sliten og fornøyd mann i garderoben etter målgang 

Jeg subbet over målstreken etter 22 timer og 45 minutter kl 08.45. søndag morgen og var egentlig ganske blid og fornøyd. Etter en lang dusj i garderoben og skravling med andre løpere som hadde kommet i mål bar det hjemover med et ettermiddagsfly.

På flyet kjente jeg at jeg både var trøtt og sliten og at det igrunnen var greit at jeg ikke hadde noen jobbmøter før kl 09 dagen etter. Til tross for at føttene ble veldig vonde etterhvert, var beina ganske fine dagen etter. Det gikk greit å sykle til å fra jobben, selv om sykkelskoene hadde blitt litt i trangeste laget.

Tusen takk til arrangørene av TEC100 for et glimrende arrangement med hyggelige og servicevillige funksjonærer. Det er ikke utenkelig at jeg kommer tilbake.

Nå har jeg ikke noen planer om å løpe 100 miles igjen før jeg skal løpe The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY) i juni.


Thames Path 100 Miles

The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY)

Søvnløs i Stockholm aka Ursvik Ultra

Midt på natten virret jeg rundt i skogen i utkanten av Stockholm i stummende mørke. Ursvik Ultra er et ganske originalt ultraløp som ble arrangert for 15 gang i 2014. For meg var det første gang.

Starten går ved midnatt og man skal komme seg gjennom en kupert skogsløype på sti med til sammen 1800 høydemeter i løpet av 75 km.

For den sympatiske prisen på 350 svenske kroner får man ikke bare stille til start, men også spise så mye mat man orker i løpet av natten. På menyen var det originale innslag som saltgurka og korv med brød i tillegg til en del ting som er mer vanlig på idrettsarrangementer. Litt eksotisk skal det være når man reiser til utlandet!

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har stilt meg spørsmålet om hvorfor jeg gjør dette i løpet av de ultraløpene jeg har deltatt på siden debuten på Ultrabirken løp fra Rena til Lillehammer i 2010. Jeg er ikke helt sikker på at jeg har alle svarene, men en sterk driver er å gjøre noe som er såpass krevende at jeg ikke kan være helt sikker på om jeg vil klare å komme meg i mål.

I tillegg kommer det gjerne en eller flere oppturer underveis med sterk lykkefølelse; "Runners High", som kan måle seg med noen av de andre tingene i livet som er aller best :)  Mestringsfølelsen når man er ferdig er også god - minner om barndommens opplevelser når man hadde klart en ny ting i livet. Lange ultraløp er også i ferd med å gå fra noe som folk ser på som idiotisk og sært til å bli noe man kan skryte av og bli beundret for, mens de som "bare" deltar på Norseman må stå litt betuttet i bakgrunnen.

Gjengen jeg møtte i garderoben så spreke ut. Det var god stemning og de fleste snakket med hverandre inntil det var rundt en halvtime igjen til start. Da ble mange mer innadvendte for å forberede seg mentalt på det som ventet ute i regnværet.

Race Director Johan Hamilton gir instrukser før start 

Ti minutter før midnatt var det samling i startområdet og vi fikk instrukser av Race Director Johan Hamilton. Det var bare noen få grader og regn, men arrangøren hadde tent bål i et delt oljefat som var fint å varme seg på. Ti sekunder før start begynte nedtellingen og ved midnatt satte vi i gang. Til sammen 82  av de 110 påmeldte stilte til start. De øvrige hadde nok blitt hjemme på grunn av regn, forkjølelse og sviktende mot.

Startområdet før start (foto: Erik Norefors) 

De raskeste deltakerne forsvant raskt i den første stigningen ut fra start. Jeg ble liggende midt i hovedfeltet med 30 andre løpere. Det var en flott syn å se den lange rekken av løpere sige gjennom den mørke skogen i regnet med hodelyktene tent. Løpet gikk 5 runder på 15 km  i "Extreme-spåret"; der underlaget varierer fra opparbeidende skiløyper, gjørmete jorder til smale skogsstier med stein, svaberg røtter og gjørme.Traseen er lagt slik at den hele tiden går opp og ned på alle de små åsene i friluftsområdet der løpet går.

Jeg fant fort ut at det var best å ligge på halen av feltet 5-6 meter etter løperen foran meg slik at jeg fikk sett meg for før det dukket opp røtter, steiner eller andre hindringer i løypa. Det var også bedre å unngå å ha noen med kraftig hodelykt rett bak meg, da skyggen fra min egen kropp ellers gjorde det vanskelig å se stien godt nok.

Etter hvert ble feltet mer og mer oppdelt. Jeg ble liggende bak de to kvinnene som lå på andre og tredjeplass og som holdt veldig fin og jevn fart. Første runde tok 1.31 og jeg lå kun 2 min og 40 sek etter Sandra Lundqvist som ledet kvinneklassen. Jeg skjønte at tempoet på rundt 6 min/km var for høyt til å kunne vare i en såpass kupert løype. Ved runding fikk jeg i meg litt mat og drukket litt saft.

Lett regnjakke, lett hodelykt og buff = perfekt antrekk 

På runde to dannet det seg en liten gruppe på fem løpere, men den gikk i oppløsning etter hvert som den ene etter den andre stoppet for å vanne skogen. De gjørmete partiene hadde blitt ennå mer gjørmete etter førsterunden. Det gikk likevel greit å holde føttene tørre i gore-tex skoene, da det stort sett var mulig å løpe rundt de verste gjørmehullene.

Løpingen gikk greit, men ved 25 km merket jeg at jeg var i ferd med å gå tom for næring, og farten ble daffere. Jeg angret på at jeg ikke hadde fått i meg litt mer å spise ved runding. Det er litt vanskelig å spise riktig mengde på forhånd med et løp som begynner midt på natten. De siste to kilometerne mot mål gikk på skiløyper med flere korte brutale motbakker. Jeg passerte to løpere som begge så ut som om de ikke hadde andre muligheter enn å bryte og rundet på 1.39.

Straks jeg kom inn til runding tok jeg en nødvendig tur på toalettet før jeg brukte god tid på å spise banan, blåbærsuppe og pizzaboller i tillegg til rikelig med drikke. Etter et par kilometer på runde tre kjente jeg at maten virket og at kroppen begynte å fungere bra igjen. Jeg løp helt alene i mørket, noe som var en flott opplevelse. Det krydde av svarttrost i skogen og de fant det tydeligvis for godt å våkne samtidig ved 04-tiden. Selv om det fortsatt var stummende mørkt ble skogen fylt med sang og ved flere anledninger var det tre-fire stykker som sang samtidig.

Mot slutten av runde tre begynte jeg å kjenne at jeg var sliten og det gikk relativt sakte den siste biten inn mot runding. Nok en gang passerte jeg et par traskende løpere med tomme blikk som så ut som om de ikke hadde noe mer å gi. Runden gikk på 1.59. I mål var arrangørene veldig oppmuntrende og bidro til å skape god stemning. Det må være relativt tøft å holde seg oppe hele natten i regn og kulde for å arrangere et slik løp.

Ingenting å utsette på maten (foto: Erik Norfors) 

Ved runding tok jeg nok en gang en solid pause for å få i meg nok næring. Det mest originale innslaget i matveien var en grillpølse i brød, grillet på glørne etter bålet i det halve oljefatet. Nok en gang la jeg ut på en runde uten andre løpere rundt meg. Etter noen kilometer begynte det å lysne, og etter et par nye kilometer kunne jeg skru av hodelykten. Det var vakkert med fin skog, morgenlys og hundrevis av syngende svarttrost. Det regnet ikke lengre selv om det var litt yr i luften av og til. Jeg ble passert at noen av de raskeste løperne og alle som en kom med oppmuntrende tilrop når de passerte.

Etter å ha løpt 60 km kom jeg nok en gang til runding. Rundetiden ble to timer, bare 20 sekunders forskjell fra runde 3. Ultraløp i skogen er ikke spesielt publikumsvennlig, men det var likevel rundt 10 stykker i målområdet som heiet skikkelig sammen med arrangørene når man rundet. Det var blitt tynt med løpere og det virket som om mange hadde brutt.

Da jeg la ut på den femte og siste runden hadde det blitt ganske lyst. Det var  motiverende å vite at det bare var 15 km igjen til mål. De gjørmete partiene på de jordene man passerer underveis hadde blitt ganske bløte, så det var om å gjøre å forsøke å løpe utenom for å slippe å skli på hvert eneste steg. Enkelte andre morgenfugler var også ute i skogen for å trimme. Jeg løp fortsatt helt alene, noe jeg synes er greit når jeg er skikkelig sliten, da jeg uansett er forbi det punktet der jeg orker å skravle med andre.

Det gikk i et jevnt greit tempo helt til det var 4-5 km igjen. Jeg ble passert av to stykker og passerte en løper som så ut som veien inn til mål kom til å bli veldig tøff. De siste 4 kilometerne til mål ble tøffe for meg også. Beina begynte å bli stive og jeg følte meg veldig trøtt og sliten. Jeg bet tennene sammen og jobbet hardt for å bli kvitt de sutrete tankene som prøvde å fylle hodet. Det var en fantastisk deilig følelse å se målseilet og løpe de siste få hundre meterne inn til mål. Den siste rundet gikk på 1.53 og jeg gikk i mål kl 09.04., noe som også ga en sluttid på 09.04.

I mål satte jeg meg ned og spiste flere grillpølser mens jeg gliste fornøyd. Det var en utrolig godt å være ferdig. Av de 82 som stilte på startstreken var det kun 49 som kom i mål. De øvrige 33 brøt underveis. Av resultatlisten ser det ut som om de aller fleste ga seg etter at de hadde løpt to eller tre runder. Selv klarte jeg akkurat å karre meg med i den beste tredjedelen av de som stilte til start, noe jeg er veldig fornøyd med.

Blid mann i mål etter 9 timer og 4 minutter i skogen 

Ursvik Ultra var et supert løp. Traseen er krevende og variert på et underlag som er skånsomt for føttene. Johan Hamilton og teamet som arrangerer løpet er veldig hyggelige og er flinke til å motivere oss som løper til tross for at de er oppe hele natten selv. Stemningen blant løperne var utrolig god. Jeg merket aldri noen som var sure eller irriterte. I stedet var det hyggelig småprat underveis. Alle som ikke selv var helt utslitte forsøkte sitt beste på å oppmuntre andre deltakere. I tillegg serveres det god mat. Det er ikke usannsynlig at det kan bli en ny søvnløs natt i Stockholm i fremtiden.




Rundetider:

1:31.27

(27)

1:39.04

(28)

1:59.44

(38)

2:00.06

(28)

1:53.48