Sur mann løper TEC 100-miles

Jeg pleier å ha godt humør og er grunnleggende optimistisk. Da jeg våknet om morgenen dagen jeg skulle løpe det 161 km lange TEC 100-miles for tredje gang var jeg rett og slett ganske sur.

De siste dagene hadde kroppen vært i ulage; vondt i halsen, tett i nesen, såre øyne og kvalme. Jeg kjente meg ikke bra, men kroppen var litt bedre enn den hadde vært et par dager tidligere, da trappen opp til andre etasje hjemme var veldig tung. Jeg var fortsatt ganske uggen i kroppen, men bestemte meg for å prøve meg. TEC 100 går tross alt i snille omgivelser i en trasé som er fri for de store utfordringene.

Sliten mann ved vending etter rundt 100 km - foto: Martin Ramefelt 

Kvelden før løpet var det løper-buffet på løperhotellet i Täby rett utenfor Stockholm. Jeg traff Helle Manvik fra Romerike Ultraløperklubb og hennes to svenske venner Stein Åke og Emil som begge skulle debutere på 50-miles.

Etter bufféten fortalte den svenske ultraløperen Johan Steene  om sine erfaringer fra det 900 km lange Trans Pyrinenea  med 62 500 positive høydemeter. Han var også innom sin deltakelse på Barkley Marathon der han lykkes med å fullføre 3 av 5 runder.

I tillegg til at det var interessant å høre på ham, var det greit å få satt TEC 100 litt i perspektiv. Dersom TEC 100 med sine 161 km og drøye 2000 positive høydemeter skulle bli veldig slitsomt bestemte jeg meg for å huske på at Johan Steene hadde løpt litt lenger.

På løpsdagen spiste jeg frokost med Marit K. Berg Bjerknes og forsøkte å skjule surheten som preget meg. Vi kjørte til startstedet kl 09 for å hente startnummer og gjøre de siste forberedelsene til løpet. Ved start traff vi flere kjente og mye av tiden gikk med til hyggelig småskravling med et par amerikanske løpere hvorav den ene kom helt fra Hawaii og norske Svein-Erik Bakke som vant 50-miles på en veldig sterk tid.

TEC 100 består av 14 runder á 11,5 km. Ved vending ved Ensta Krog går løpet gjennom et stort telt der man har utstyret sitt og der det også er matstasjon. Jeg løp både i 2015 og 2016 og var derfor godt kjent med traséen etter å ha vært gjennom den 28 ganger tidligere.

Ett kvarter før start var det brief for deltakerne inne i teltet 

De siste instruksene blir gitt rett før start

Strategien min for løpet var på 4 punkter:
1. Sjekke om jeg i det hele tatt kunne løpe
2. Ikke løpe videre hvis det ikke var forsvarlig pga for høy puls ol
3. Fokus på å fullføre for å kvalifisere meg til Western States 100 lotteriet
4. Løpe mest mulig alene for ikke å plage andre siden jeg var så sur

Noen filmskoleelever foreviget løpet 

Oppstilling ved startfeltet et par minutter før kl 10

Marit og Helle noen få sekunder før start 

Helle er lokomotiv 

Etter rundt 20 minutter skjønte jeg at jeg ikke var mer småsyk enn at det kunne være mulig å fullføre. Dette førte til at surheten slapp taket, for å først komme tilbake igjen da jeg begynte å føle meg små-sjaber igjen etter 2-3 timer. Diverse tegn på forkjølelse inklusive en periodevis kokvarm kropp var en ting, mens en plagsom kvalme var det verste.

Årsaken til de kroppslige plagene var ganske åpenbar for meg. På nyttårsaften for et drøyt år side ble klart at jeg måtte gro skjegg og beholde det inntil jeg hadde løpt ti 100-miles løp. På det daværende tidspunktet hadde jeg løpt tre 100-miles løp, slik at jeg måtte ha skjegg inntil jeg hadde løpt syv løp til.

I løpet av 2016 løp jeg fem 100-miles løp. Ved årsskiftet gjenstod det derfor kun to løp før skjegget kunne fjernes. Jeg jeg begynte imidlertid å merke at det ikke skulle bli lett å nå målet, da skjegget ønsket å bli. Natt til første nyttårsdag drømte jeg at skjegget fortalte meg at det ville kjempe mot ethvert forsøk fra min side på å nå målet.

Til tross for at jeg sjelden er syk ga skjegget meg en kraftig halsbetennelse på vinteren som et varsel om hva jeg kunne vente meg dersom jeg forsøkte å nå målet.

Det første forsøket på å løpe et 100-miles løp i 2017 endte med fiasko. Jeg var nødt til å bryte Ultra Trail Sierras del Bandolera 100 Miles begynnelsen av mars fordi jeg ble litt kald. Da jeg satt og hutret av frost i skammens buss fra matstasjonen jeg brøt på hørte jeg skjegget le hånlig til meg.

Fine stier og god merking 

På turveien langs Rönningesjön

Matstasjonene som er betjent av barn er litt lavere enn de øvrige matstasjonene

Det var liten tvil om at ubehaget jeg følte skyldtes at skjegget ville hindre meg i å gjennomføre mitt niende 100-miles løp. Mens jeg løp fjerderunden på TEC kjente jeg at selvfølelsen min ville lide kraftig dersom jeg tillot skjegget i å hindre meg i å gjennomføre det andre 100-miles løpet på rad. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette til tross for at kroppen mildt sagt kjentes elendig. I tillegg var det veldig viktig for meg å gjennomføre et kvalifiseringsløp til Western States 100-miles.

Man ser ikke så mange ansikter under løpet, men desto flere rygger

Under deler av løpet var jeg så sur at jeg irriterte meg over denne bilen 

Til tross for at jeg var sur gjennom hele løpet var alle andre løpere hyggelig mot meg. Det samme gjaldt funksjonærene. Jeg tenkte derfor på at det kanskje ikke er så ille å være sur som jeg hadde trodd.

Et tegn på at jeg var sur var at jeg lykkes å irritere meg over helt ubetydelig ting, selv om jeg prøvde å skjule det så godt jeg kunne. En ting jeg irriterte meg veldig over var øyevippene til en bil som stod parkert langs traséen. Jeg begynte derfor å se en annen vei hver gang jeg skulle passere bilen.

Fordelen ved å være jevnt sur er at jeg aldri fikk noen nedturer underveis. Jeg slapp også unna oppturer.

En jente hadde en fantastisk matstasjon i Torpängsvägen der hun serverte nøtter, chips, godteri, blåbærsuppe, saft mm. 

I TEC er det flere uoffisielle matstasjoner. Den første er en løps-vake der en blid og øldrikkende gjeng har satt ut fakler langs traséen, deler ut godsaker og arrangerer drikkeleker samtidig som de heier på deltakerne.

De to neste er i Havrevägen. Den første var automatisert og ubemannet, men hadde både musikk, mat og drikke gjennom hele døgnet. Den neste, som jeg filmet for TEC-tv i 2016, serverte vafler, bananer, appelsiner og diverse drikkesaker. Jeg fortalte dem at min deltakelse i TEC er avhengig at de fortsetter med matstasjonen sin.

Den siste matstasjonen ligger 1,5 km før mål og er bemannet av en jente som serverer diverse godbiter. Alle de uoffisielle matstasjonene skaper litt ekstra stemning og gir god energi når man begynner å bli litt sliten.

 

Johanna Bergman passerer meg i forrykende fart på vei til ny svensk rekord på 100-miles 

Mye liv ved løpsvaken ved Rönningesjön 

Det går mot kveld

Etter vending kommer en bratt bakke som er perfekt å spise og drikke i - foto: Martin Ramefelt 

Jeg er ikke spesielt glad i dagslys og gledet meg veldig til natten. Ulempen med løp som går i den lyse tiden av året er at natten er litt for kort, men de timene den varer er gjerne den fineste tiden jeg vet om på et løp. Når man er sur og ikke ønsker å plage andre med surheten sin er natten ekstra fin, da man bare blir en mørk skygge med hodelykt.

Så snart det ble mørkt steg humøret mitt litt til tross for at jeg følte meg ganske elendig. Legge var tunge og steinharde, nesen rant og kvalmen var plagsom hele tiden. Det eneste som fjernet kvalmen for en stund var å spise frukt, lakris, syltede agurker og andre rare saker. Etter å ha spist flere kilo med rare ting ble magen veldig hard og oppblåst og jeg var nødt til å begrense meg. Det både kjentes og så ut som om jeg hadde svelget et basketball.

Vakker kveld ved Gullsjön der jeg pleide å brøle på vei mot fortet 

I følge GPSen løp jeg litt ekstra ved Skogbergafortet midt på natten. Kanskje jeg sov? 

Det første morgenlyset ved Rønningesjön ved 05-tiden 

Utover natten ble det veldig kaldt, men også stjerneklart og vakkert. Kroppen var imidlertid helt tom for energi og det gjorde vondt overalt. Skjegget humret lavt. Jeg bet tenna sammen og fortsatte på nye runder der løpingen ble erstattet av mer og mer gåing.

Lanbent mann i den første morgensolen

Det er veldig vanskelig å gjennomføre et 100-miles løp for kjedelige mennesker. Man må stort sett være alene sammen med seg selv, noe som kan bli uutholdelig dersom man er veldig kjedelig å være sammen med.

Mange kjedelige mennesker finner hverandre naturligvis. De er lette å kjenne igjen, da de er avhengige av å være sammen med andre store deler av livet for ikke å gå til grunne av kjedsomhet.

De mest kjedelig er derfor også ofte de mest sosiale menneskene. Morsomme mennesker tåler å være mye mer alene fordi de har det gøy med seg selv. De blir imidlertid ofte invitert til middager, fester osv for å underholde alle de kjedelige.

Dersom man skal løpe lange løp og tilhører den kjedelige halvparten av befolkningen, er en pacer i praksis den eneste muligheten til å fullføre. I motsatt fall bryter man som oftest.

Jeg pleier å trives i eget selskap, men denne gangen var jeg såpass sur at jeg ikke var spesielt givende å være sammen med alene. Jeg kjente at jeg var nødt til å mobilisere ekstra mye viljestyrke for å fortsette i eget selskap.

Hastigheten (den blå linjen) var jevnt og fint nedadgående gjennom hele løpet

I løpet av de 14 rundene i løpet gikk hastigheten jevnt og trutt nedover. Mens jeg vandret rundt i skogen på de siste rundene forsøkte jeg  å regne ut når den ville bli null, men klarte det ikke da hjernen ikke var villig til å hjelpe meg etter en søvnløs natt. Jeg stoppet i stedet opp i skogen og lagde noen kraftige hyll og rall i håp om at det ville hjelpe meg videre. På en av rundene fikk jeg svar av en irritert svane.

Sliten mann i mål etter snaue 25 timer - foto: Marit K Berg Bjerknes 

Selv om det gikk grenseløst sakte mot slutten klarte jeg heldigvis å fullføre. Det var utrolig deilig å komme i mål etter å ha brukt nærmere 3 timer mer enn i fjor. Ett slag mot skjegget var vunnet, jeg var kvalifisert til å delta i lotteriet til Western States 100-miles og mitt niende 100-miles løp var i boks.

Som vanlig kan TEC anbefales på det varmeste. Supre arrangører og hyggelige løpere med unntak av en høy sur mann med skjegg som ikke ble blid før han kom i mål.

TEC 100 Miles by the Running Journalist

Da jeg dro fra jobb på fredag var jeg sterkt misunnelig på kollegene mine. De fleste skulle gjøre hyggelige eller morsomme ting i helgen. Drikke vin, gå på kino, ordne i hagen, være sammen med mennesker de var glade i, gå rundt Sognsvann eller ligge på sofaen og se på tv. Jeg var dessverre blant dem som hadde plikter, da Täby Extreme Challenge 100 Miles (161 km) gikk av stabelen i Täby utenfor Stockholm.

På vei til Gardermoen tenkte jeg på at det hadde vært utrolig deilig å kunne være blant dem som kunne kose seg med noe hyggelig i stedet for å løpe 161 km. I stedet satt jeg blant ensomme og triste forretningsmenn på vei hjem etter nok et fravær fra hjemmet, nok et tap av tid sammen dem de var glade i (hvis det fortsatt var noen), den mangelen på sex alle som reiser mye blir utsatt for og den stadig voksende kulemagen mange jobb-reisende får av alt for mye god mat og drikke på hoteller og restauranter. Noe av tristeste i verden er loungene på flyplassene som tiltrekker seg usedvanlige mange fortapte og ensomme sjeler fordi de tilbyr en slags omsorg, lindring og pleie.

Vel fremme i Täby tok jeg inn på løperhotellet Scandic Täby. Jeg hadde hatt mye å gjøre i ukene for løpet, og hadde på ingen måte forberedt slik man bør før et så langt løp. Jeg trengte derfor litt tid sammen med andre løpere for å komme i den rette stemningen. På hotellet var det løper-buffet der jeg fikk skravlet med Peter fra Danmark og noen svenske løpere. I tillegg kom løpslederne og fortalte om løpets historie.

Info fra løpslederne før start 

 På løpsdagen spiste jeg frokost med Ninette Banoun og mannen hennes for deretter å skravle med Reddi som hadde reist helt fra New Delhi i India for å løpe TEC. Det viste seg Reddi og jeg hadde felles bekjente i løpemiljøet i USA.

Rett før startskuddet fyres av kl 10

 Ut fra start løp jeg sammen med Kjetil Ellenes og Knut Kronstad. Det er vanskelig å si at Knut, som i likhet med meg løper for Romerike Ultraløperklubb, er en som viker tilbake for utfordringer. Han hadde fullført det 20 mil lange ultralangsrennsløpet Nordenskiöldsloppet 5 døgn før TEC, men stilte likevel opp på 100 miles. Det er en innstilling jeg liker.

Jeg deltok også på TEC 100-miles i 2015 og kjente derfor traseen godt. Bratt opp en skogkledd kolle, på en gangvei, langs sjøen, gjennom Havrevägen, 5-6 km gjennom skogen, så vidt innom et boligområde og deretter gjennom skogen til runding. Runden på 11,5 km runde skulle løpes 14 ganger.

Ved sjøen i skogen 

Etter en stund ble jeg løpende med Kjetil. Han hadde sin debut på 100-miles og et håp om å komme under 24 timer for å få en beltespenne i sølv. Vi løp et godt stykke gjennom skogen og jeg skravlet med Reddi fra India om den indiske ultraløperen Arun Bhardwaj som hadde løpt flere tusen kilometer på kryss og tvers av India i strekk.

På opparbeidet turvei i skogen

Kjetil løper på sti i skogen 

Jeg løp TEC som en slags løpende journalist fra TEC-tv og produserte fire flotte små film-reportasjer fra løpet. Den første inneholdet et intervju av Kjetil mens han løper på sti i skogen. Den andre viser hvordan runding ser ut fra et løperperspektiv, mens den tredje fanger opp den gode stemningen ved underground-matstasjonen i Havrevägen. Den siste viser en veldig, veldig trøtt og sliten løpende journalist etter nærmere 150 km og en natt i skogen kl 06 om morgenen.

TEC 100 Miles - TEC-TV Episode 1: Kjetil's debut

TEC 100 Miles - TEC TV Episode 2: Finishing lap 2

En milepæl nås - Maraton på 42 km og ca 1/4 av løpet 

Noen barn har laget en liten godteri- saft- og potetgullstasjon 

Underveis i løpet var det flere uformelle matstasjoner. To ble bemannet av barn og serverte smågodt, potetgull og saft, mens en annen ble bemannet av mange voksne.

Rett før man kom til Rönningesjön var det i tillegg en gjeng med ungdommer som hadde løpsvake som heiet kraftig når man løp forbi. Da det ble mørkt satte det opp fakler på begge sider av traseen, noe som gjorde det veldig fint.

En gjeng ungdommer har løpsvake og fest langs traseen

Kjetil og jeg fortsatt å løpe sammen runde etter runde. Jeg skjønte at han komme til å lykkes med sin 100-miles debut, da det virket som om han hadde det man trenger aller mest på et så langt løp: å ha hodet med seg.

Dersom man løpet med noen som ikke har det hodet man trenger i et langt ultraløp, merker man det nesten uten unntak i løpet av kort tid. Deretter dukker det normalt en fase der de begynner med klaging over vondt ett eller annet sted som ender med brutt løp der unnskyldningen er at kneet er vondt, foten vrikket eller magen vrang. Dette stemmer selvsagt nesten aldri - der er ikke kroppen, men hodet som ikke vil lengre.

Kjetil og jeg fortsatte å løpe sammen i over 10 mil. Magen min ble litt kranglete etterhvert og jeg stoppet ved runding for å gå på do etter runde 8, 9 og 10.

Da jeg begynte på runde 11 økte jeg farten litt for å ta igjen Kjetil, men det skjedde ikke. Jeg løp gjennom skogen uten å se ham mens jeg sang den selvkomponerte sangen "Hvor er Kjetil" høyt. Ved runding så jeg på skjermen som viste rundetidene at han ikke hadde rundet, og skjønte derfor at jeg lå foran ham. Jeg fortsatt deretter alene.

Løpets beste underground-matstasjon tilbyr vafler, te og masse energi

 Etter man har løpt 4 kilometer av runden kommer man inn i Havrevägen der løpets beste underground-matstasjon var i fjor. De første timene var det ikke tegn til den i år, men ved middagstider dukket den heldigvis opp. Den hadde forflyttet seg 25 meter og over veien, men ble bemannet av de samme blide og energirike menneskene.

En utrolig hyggelig gjeng serverte vafler med rømme og syltetøy. I tillegg hadde de te, smågodt og snacks. Barna i gaten lekte i veien og grillet mashmallows, mens de voksne drakk rødvin og hadde så mye positiv energi at jeg var blid hver gang jeg fortsatte videre.

TEC 100 Miles - TEC.TV Episode 3: Aid Station

Skiltet som påvirket løpet mitt i 2015

Midt på natten tok jeg bilde av skiltet med det som surret rundt i hodet mitt det meste av løpet i 2015. Denne gangen slapp jeg unna "Gäller ej fordon med tilstånd", men hadde i stedet PJ Harveys sang Ministry of Defence på hjernen. Det var ikke så rart at dette skjedde, da jeg hørte på den nye platen Hope Six Demolition Project på flyet under reisen til Täby. Utover natten var det imidlertid mer problematisk at jeg fikk sterkere og sterkere bilder av Ylvis og PJ Harvey som smeltet sammen mens hun/de sang:

Broken glass

A white jawbone

Syringes, razors

A plastic spoon

Human hair

A kitchen knief

And a ghost of a girl

Who runs and hides

Scratched in the wall in

Biro pen

This is how the

world will end

Ikke bare ble hun Ylvis. Det eneste bildet jeg så for meg av PJ Harvey var fra sist gang jeg så henne på konsert på Sentrum Scene i 2011. Under hele konserten stod hun og stirret rett på meg med et iskald tomt blikk uten å se på noen av de andre publikummerne ett eneste sekund.

Episoden er den mest skremmende konsertopplevelsen jeg har hatt noen gang. Ekstra skremmende var kombinasjonen av å løpe alene i mørket i skogen i Sverige og bli stirret på meg av en iskald PJ Harvey som fremstod som Ylvis. 

PJ Harvey mens hun stirrer rett på meg i 1,5 time

På den tredje siste runden skravlet jeg litt med en av 200-miles (320 km)løperne. Han var på sin 23 runde, men hadde neste samme fart som meg. I tillegg verken snøvlet eller sjanglet han, noe som er ganske uvanlig når man har løpt så langt uten å sove i nærmere to døgn.

Det fleste morgenlyset ved sjøen i skogen 

Det er mange som bryter TEC 100-miles. I herreklassen var det bare 40 av 69 startende som kom seg til mål, mens der var 7 av 12 startende som fullførte i dameklassen. En av årsakene til at det er en såpass høy andel av deltakerne som gir seg kan være at mange primært stiller opp for å få med seg de flotte forsvaranleggene man løper gjennom gang etter gang.

Løpet går gjennom den nordre forsvarslinjen for Stockholm, bedre kjent som Korvlinjen. Forsvarslinjen ble oppført rett før første verdenskrig og består av betongfort som er lenket sammen av skyttergraver. Korvlinjen skulle bemannes med opptil 40 000 soldater i en krigssituasjon. TEC 100-miles sies å være det eneste 100-miles løper i verden som går sikk-sakk gjennom et  et slik forsvarsanlegg, og tiltrekker seg derfor veldig mange deltakere som er interessert i både forsvarsanlegg og ultraløp. Ikke alle disse er like løpssterke, noe som bidrar at relativt mange gir seg før de kommer seg i mål. I tillegg er selvsagt 161 km ganske langt.

På sti til høyre for gamle skyttergraver ved Korvlinjen

Det ble flere fine dyreopplevelser underveis. Ved tre ulike anledninger så jeg rev. I tillegg sørget fuglene, og i særdeleshet store mengder med svarttrost, for at skogen vår fylt med sang før det ble lyst om morgenen.

Etter en natt uten søvn går det litt rundt i hodet 

På den neste siste runden løp jeg et godt stykke sammen med Carl-Adam fra Stockholm. Han drev både med ultraløping og triatlon, og kunne informere om at 100-miles var mye hardere enn Ironman. Etter en stund løp han fra meg, da jeg begynte å miste tempoet på grunn av slitne bein og vonde føtter.

Stipartiene ble mer krevende etterhvert som beina ble mer og mer slitne, og jeg klarte å tuppe så hard inn i en stein at jeg fikk skikkelig vondt i tre tær på venstre fot. Jeg tok det deretter ennå mer forsiktig på de partiene der det var røtter og stein.

Det var utrolig godt å komme til runding og vite at det kun var en runde igjen til man var i mål. Før jeg la ut på den siste runden fylte jeg opp vannflaskene mine, spiste litt fra bordet med mat og ble peppet opp av de som bemannet matstasjonen med "Du ser stärk ut!". Jeg trodde ikke et øyeblikk på dem, da beina kjentes alt annet enn sterke, men fortsatt ut på den siste runden.

TEC 100 Miles - TEC TV Episode 4: Tired journalist

Tempoet på den siste runden var lavt. Det begynte å være noen få andre morgenfugler ute i tillegg til oss som løp, og det var fullt dagslys. Lyset bidro til at kroppen våknet. Det var deilig å gyve løs på skogstiene og vite at mål bare var noen kilometer unna.

Jeg kom blid og fornøyd i mål etter drøye 22 timer og feiret med grøt, sylteagurk, lakris og Coca Cola. Deretter bar det i Garderoben der jeg ble sittende over en halvtime før jeg orket og ta av meg klærne og dusje. Jeg skravlet med Reima Hartikainen som i tillegg til å stå bak mange store prestasjoner som ultraløper, har betydd mye for utviklingen av svensk ultraløping.

Etter å ha dusjet gikk jeg ut for å vente til Kjetil kom i mål. Han kom i løpet av kort tid og suste over målstreken og tok dermed sitt første skritt på veien mot å bli ekte ultraløper ved å bli juniorlærling, slik man blir etter sitt første 100-miles løp.

Kjetil sprinter i mål med god margin til 24-timers grensen for sølvspenne 

Deretter kom jeg meg til Arlanda der jeg hadde spandert på meg et opphold i loungen sammen med de ensomme og fortapte forretningsmennene i de 3,5 timene til flyet mitt gikk. Deretter sov jeg meg hjemover.

TEC er et utrolig hyggelig løp. Det er bra arrangert, har veldig positive og hjelpsomme funksjonærer og stemningen mellom løperne er god. I tillegg er det morsomt med de uformelle matstasjonene langs løypa. Løpet er også kvalifiseringsløp til Western States Endurance Run, noe som er en bonus for den som er interessert i slik. Det er derfor ikke usannsynlig at turen går tilbake til skogene i Täby i fremtiden.

Täby Extreme Challenge 2015

Täby Extreme Challenge 100 miles går i Täby nord for Stocholm en drøy kilometer unna det gigantiske kjøpesenteret Täby Centrum.

Man kan velge mellom 50 miles (80 km), 100 miles (161 km) eller årets nyskapning på 200 miles (322 km). Løpet er populært og varianten på 100 miles er kvalifiseringsløp for det legendariske Western States Endurance Run i California.

Løpeklærne er klare til dyst kvelden før TEC100

TEC har blitt arrangert mange ganger, men løypa var ny av året. Den gikk i en rundløype med 1,5 km på asfalt og 10 km på sti fordelt på like store deler smal som bred sti. Starten gikk fra Ensta Krog. Vi som deltok på 161 km skulle løpe runden 14 ganger. 

Håret blir alltid bustete av forventning før start 

Vi var to nordmenn på startstreken på 100 miles varianten. Løpet var mitt andre 100 miles løp etter debuten på Thames Path 100 i 2014. Planen var å prøve å ta det virkelig rolig for å hindre en alt for kraftig smell mot slutten. Jeg hadde bevisst ikke laget meg noe mål om gjennomføring på en bestemt tid, men hadde hele fokuset mitt på fullføring. Jeg er på ingen måte en ren løper, men går også en del på langrenn og sykler i perioder ganske mye. De to siste månedene før løpet hadde jeg imidlertid viet mesteparten av treningstiden min til løping.

Deltakerne får instrukser før start

Startskuddet gikk kl 10 på lørdag 17. april. Rett etter start var det en bratt motbakke og deretter berg- og dalbane i skiløypa i Stolpaskogen. Etter dette fulgte en drøy kilometer på asfaltert gangvei over Libbyängen og så et par kilometer på ganske flat turvei á la Songsvann langs bredden av Rönningesjön.

Deretter var det et lite stykke gjennom boligstrøk før man forsvant inn i skogen der man forble i 5-6 kilometer på sti som vekselsvis var bred og smal og knotete. På det ferskeste knotepartiet var stien tråkket opp i anledning løpet med en passe dose røtter og stein. Stien gikk opp og ned over små åsrygger mesteparten av veien gjennom skogen. Deretter var et kort stykke gjennom et boligstrøk i Gribbylund før den siste drøye kilometeren igjen gikk på sti. Hver runde var på drøye 11,5 kilometer.

Spente deltakere lytter ivrig 

De første timene av løpet gikk greit. På et langt ultraløp er det på mange måter slik at strekket frem til halvveis bare er ren transport. Deretter begynner løpet, og den siste fjerdedelen er det beinhard jobbing for å komme seg fremover. Slik skulle det også vise seg å bli på dette løpet.

Langs løypa var det flere uoffisielle mat- og drikkestasjoner der folk som bodde langs ruten hadde satt ut bord med ulike former for drikke, mat og godteri.

Blant de uoffisielle matstasjonene var min absolutte favoritt i Havrevägen som man løp gjennom på vei fra Rønningesjön til skogen. Utenfor carporten til første hus på høyre hånd etter en liten nedoverbakke hadde eierne invitert venner og barn til samling ved sin private matstasjon der de serverte drikke samt vafler med syltetøy og rømme. Hele gjengen var i strålende humør og synes løpet var veldig morsomt. Jeg brukte en del tid på å skravle med dem hver gang jeg passerte. Utpå kvelden når jeg begynte å bli god og mør i kroppen var det ekstra hyggelig å stoppe for vaffel og litt skravling.

Rundt og rundt i Täby 14 runder 

På TEC observerte jeg at flertallet av de mannlige løperne hadde konvertert fra løpetights til shorts, noe som fikk meg til å humre og tenke på noe en amerikansk venn fortalte meg for rundt 20 år siden. Under den store løpebølgen på 70 og 80-tallet utviklet en stor andel mannlige løpere ekstremt lavthengende pung. Amerikanske undersøkelse viste at årsaken var at Cremastermuskelen strakk seg slik at tyngdekraften i forbindelse med mengdetrening ordnet resten av lengdeøkningen.

For å hindre problemet ble mannlige løpere anbefalt å bruke løpetights i stedet for shorts, noe de aller fleste valgte å gjøre. Moten i dag vil noe annet, og en ny generasjon unge mannlige løpere kommer derfor til å få seg en morsom overraskelse i løpet av de nærmeste årene.

Depotet der vi hadde tilgang til til tingene våre ved runding 

Ut over kvelden og natten begynte det å være mange løpere som så slitne ut og valgte å gi seg. For oss som ikke ga seg var det fortsatt mye motivasjon å hente fra en masse publikummere langs løypa som ga tilrop; "Bra kämpat", "Du ser stark ut", Heia heia".

Et par steder hadde folk tent bål for å heie på oss mens de koste seg i kulda og drakk øl og sprit. For mitt vedkommende kom dette godt med etterhvert som rundetidene krøp sakte oppover og kroppen begynte å gi signaler om at den var sliten.

Det ble såpass tynt med deltakere etterhvert at det virket som om mange hadde gitt seg. Dette viste seg å stemme godt. Pace on Earth har sett på resultatene og regnet ut at nesten halvparten av de mennene som stilte opp på 100 miles brøt (42 %), mens det for kvinner var nede i magre 14 %. Gir menn seg fortere enn kvinner når det blir virkelig tøft, eller venter kvinner med å stille opp til de er sikre på at de vil klare det? Verden trenger definitivt mer unyttig forskning, og dette emnet burde det forskes på.

Underveis pratet jeg flere ganger med løperne som deltok på varianten på 200 miles. Hver og en av dem var enormt slitne, men det var imponerende å se hvor besluttsomt de kjempet videre. Det står enorm respekt av å klare å løpe 322 km i strekk slik tre deltakere gjorde. I øyeblikket er jeg likevel temmelig sikker på at 161 km er tilstrekkelig for mitt vedkommende.

Ved hver runding passerte vi gjennom partyteltet ved start- og målområdet. Det var dekket med en godt variert buffét med brødmat, buljong, blåbærsuppe, potetmos, saltgurka og tidvis hamburgere. Vi ble tatt godt vare på av de hyggelige arrangørene som passet på at vi fikk i oss mat og drikke og sørget for å fylle drikkeflasker osv. De prøvde også å motivere de som så mest motløse ut.

De 3 siste brutale rundene.............
For mitt vedkommende dreier et så langt løp om å klare å komme i mål. Hvis jeg skal gjøre noen forbedringer i fremtiden bør jeg nok se litt nærmere på løpsopplegget mitt, da dette trolig kan karakteriseres som idiotisk.

På de to første rundene brukte jeg henholdsvis 1:16 og 1:17, mens de to siste rundene gikk på 2:03 og 2:13. Dette er omtrent så langt fra negativ splitt det er mulig å komme, og antakelig oppskriften på et klassisk idiotisk løpsopplegg.

Dersom jeg hadde klart å ta det ennå litt roligere i starten hadde jeg kanskje klart å holde en noenlunde verdig fart de siste rundene også. Frem til jeg hadde løpt 12-13 mil gikk det rimelig greit. Deretter gikk det bratt nedover, og de to siste rundene var føttene så vonde at den bevegelsesformen jeg hadde verken kan karakteriserer som løping eller gåing.

Det gjorde det ikke lettere at jeg slet med noe av det mest absurde jeg har fått på hjernen under ett løp. Rett før Havrevägen i Löttingelund forsvant inn i skogen stod det et forbudsskilt for kjøretøy med teksten "Gäller ej fordon med tillstånd", Det siste 5-6 timene av løpet skulle denne setningen surre rundt og rundt i hodet mitt uten stans: Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd................. Det er ikke uvanlig å sånne ting i hodet under lange aktiviteter og slett ikke det verste jeg har fått på hjernen. I andre løp har jeg tross alt slitt med  "bitte prüfen ob sie eine gültigen fahrschein haben" og "But tell me does she kiss - Like I used to kiss you? Does it feel the same - When she calls your name?"

Før jeg dro ut på den siste runden forsøkte en av arrangørene meg til å få meg til å forte meg slik at jeg kunne komme i mål sub 23 timer. Jeg var først litt nølende siden føttene var så vonde, men gjorde likevel et forsøk og det virket heldigvis.

Sliten og fornøyd mann i garderoben etter målgang 

Jeg subbet over målstreken etter 22 timer og 45 minutter kl 08.45. søndag morgen og var egentlig ganske blid og fornøyd. Etter en lang dusj i garderoben og skravling med andre løpere som hadde kommet i mål bar det hjemover med et ettermiddagsfly.

På flyet kjente jeg at jeg både var trøtt og sliten og at det igrunnen var greit at jeg ikke hadde noen jobbmøter før kl 09 dagen etter. Til tross for at føttene ble veldig vonde etterhvert, var beina ganske fine dagen etter. Det gikk greit å sykle til å fra jobben, selv om sykkelskoene hadde blitt litt i trangeste laget.

Tusen takk til arrangørene av TEC100 for et glimrende arrangement med hyggelige og servicevillige funksjonærer. Det er ikke utenkelig at jeg kommer tilbake.

Nå har jeg ikke noen planer om å løpe 100 miles igjen før jeg skal løpe The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY) i juni.


Thames Path 100 Miles

The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY)

Planer for å pine og plage kroppen i 2015

Veien opp til Khardung La passet på 5 359 moh skal sykles 

Sykkelturen til Indisk Himalaya peker seg ut som et foreløpig høydepunkt i 2015, men de delene av Bærumsprosjektet som skal gjennomføres i løpet av året kommer neppe til å stå tilbake. En del planer er klare, mens andre kommer til etterhvert. Foreløpig ser det slik ut: 

1. Langtur på ski eller sykkel
Blir det bra skiføre kan det bli en lang skitur i løpet av vinteren. Kanskje noe som ligner på denne turen på drøye 23 mil som jeg tok i 2013. Blir det for dårlige forhold for langrenn på Østlandet, har jeg et par planer for vintersykling på lur. 

Østerås - Oslo - Gjøvik - Grua på ski i 2013 

2. TEC 100 miles 18.-19.4.
Etter påske går turen til tettstedet Täby utenfor Stockholm for å løpe drøye 160 km i TEC 100 miles run. Løpet er kvalifiseringsløp til til et av verdens mest kjente ultraløp Western States Endurance Run (WSER). Dersom man skal delta på dette og flere andre store internasjonale løp må man for det første være kvalifisert, og for det andre være heldig i lotteriet blant de kvalifiserte. Jeg var kvalifisert til WSER etter å ha løpt 168 km Thames Path 100 i 2014, men nådde ikke opp i lotteriet der sjansene var på magre 4,6 %. Ved fullføring av TEC vil jeg få doblet sjansene slik at de vil kunne bli på formidable 9 % for deltakelse i WSER i 2016.

3. Vestfold Ultra Challenge 2.5.
Jeg deltok i 2014 med tømmerstokkbein etter å ha løpt Thames Path 100. I år ønsker jeg å finne ut om TEC 100 også gir tømmerstokkbein. Løpet går i fint skogsterreng i åsene i Vestfold. I fjor var det veldig varm og Ninette Banoun og jeg holdt på å tørste i hjel der vi løp i solen uten vann.

Rett før start på VUC i 2014

4. Ecotrail Oslo 80 km 23.5.
Jeg ser frem til denne nyskapningen som beveger seg opp langs Akerselva fra Den Norske Opera & Ballet, tar en runde i Nordmarka med passering av Fagervann, Båntjern og Tryvannstårnet før den fortsetter ned i Sørkedalen, gjennom Bærumsmarka, ned lags Lysakerelven, langs Ullerns Riviera og videre langs fjorden tilbake til Operaen. Løpet har så langt den største påmeldingen til noe ultraløp i Norge, og vil nok bidra til at ultraløping blir en litt bredere idrett enn det er i dag. Jeg har prøveløpt traséen i tre posjoner, noe som er beskrevet her; del 3, del 2, del 1. Hvis noen har lyst på befare traséen på sykkel har jeg laget en beskrivelse her.

Fra testløping av Ecotrail Oslo i august 2014

5. Xreid Hardangervidda  
Jeg  deltok på løpet i 2014 og likte det veldig godt. Dersom datoen passer og hvis jeg klarer å komme med på løpet ligger det an til ny deltakelse i år. Fjorårets løp gikk 123 km over Hardangervidda fra Dyranut til Rjukan for deretter å avslutte med målgang på Gaustatoppen. Løpet er laget for de som synes at Norseman er litt vel pinglete. 

På vei opp uren mot Gaustatoppen i stiv kuling med Stian André Tolleshaug under Xreid 2014 (foto Kai-Otto Melau) 

6. Sykkeltur i Indisk Himalaya 4.-23.8.
I august går turen til Indisk Himalaya med terrengsykkelen på en tur som blant annet inkluderer to fjellpass på 5 300 - 5 400 meter. Det høyeste passet (Khardung La) prøver å skryte på seg å være på rundt 5 600 meter, men skal ikke være høyere enn 5 359 moh. Min egen rekord for sykling i høyden er turen til det 5 430 meter høye fjellet Chacaltaya i Bolivia - det hadde vært morsomt å komme ennå litt høyere på denne turen. Jeg skal blant annet sykle med min venn Espen som jeg syklet over Himalaya på Karakoram Highway fra Kina til Pakistan med i 1995 og Bill fra Sydney i Australia som jeg både har syklet med i Himalaya fra Tibet til Nepal i 2011 og i Andesfjellene fra Peru til Nepal i 2013.

7. Ultrabirken sykkel 28.8.
Terrengsykkelsporten er ganske pusete i Norge med få harde løp. De fleste rittene går ikke i skikkelig terreng og er stort sett over i løpet av en tre-timers tid. Offroad Finmark er definitivt et unntak fra regelen, og Ultrabirken sykkel snuser også på grensen for hva man må kunne kalle et hardt terrengsykkelritt.

Ultrabirken sykkel i 2010 

8. Nordmarka Ultra Challenge (NUC) 100  26.9.    
Jeg har hatt lyst til å løpe NUC i flere år, men det har alltid måtte vike for andre planer. I år ser det ut til  å bli en åpning og jeg har benyttet sjansen til å melde meg på det 100 km lange stiløpet.

9. Bislett 24h Indoor Challenge 
Jeg har et elsk-hat forhold til dette løpet. Jeg liker å trene ute og foretrekker sti fremfor vei. Løpet er likevel såpass absurd og morsomt at jeg på ny kan komme til å stille opp for å løpe i en kjeller på hardt flatt underlag i 24 timer.

Fra Bislett 24h i 2013 

10. Bærumsprosjektet.
I tillegg vil jeg jobbe videre med Bærumsprosjektet i hele 2015. Prosjektet har sin egen side på Facebook der alle som utforsker Bærum kan legge ut sine beskrivelser.

Ultrabirken i 2010 fra Rena til Lillehammer; min første ultra på beina

Hva med 2016?
I 2016 vil jeg prøve å komme med på Western States Endurance Run på ny. Det er også mulig jeg prøver å komme med på Ultra Trail du Mont Blanc som er et løp rudt Mont Blanc på drøye 160 km med 10 000 høydemeter. Løpet kan ikke være så veldig hardt. Kilian Jornet vant det nemlig dagen etter at han løp opp og ned på Mont Blanc fra Chamonix. Jeg er kvalifisert, men også her er det lotteri blant de kvalifiserte. I tillegg skal det sykles, gås på ski og gjøres mange andre morsomme ting.