I den halshuggede øksemorderens fotspor - Peter Ringeneie

Garanti: Minst 82% av det som står i denne bloggen er sant.

Peter Olsen Ringeneie ble halshugget i Bærum 22. oktober 1847 for å ha drept sin kone Anne Larsdatter på en sti nord for Ramsåsen i Vestmarka. I følge historien stormet tilskuerne frem og slurpet i seg blod så snart hodet hans ble skilt fra kroppen. Fra det tidspunktet jeg ble kjent med den makabre historien på ettermiddagen fredag 15. august 2014 har ordene Peters kjæreste skal ha sagt til ham før drapet surret rundt og rundt i hodet mitt i tide og utide: "Vi får nok se å få pillet livet av hu Anne så vi kan beholde Peter".

Utsikt over Peter Ringeneies rike fra Ramsåsen

Bæringer har til alle tider vært de mest uskikkelige og slemme innbyggerne i Norge. I vår tid fremstiller mediene Bærums-russen som ennå slemmere enn IS fordi de både drikker øl og fester mens de kjører rundt med bussene sine om våren. På Ringeneies tid mente sogneprest Alexander Lange at bæringene var spesielt ugudelige. Det er ganske betegnende at kommunens innbyggere drakk Ringeneies blod så snart skarpretteren hadde gjort sitt.

Alexander Langes bok om Peter Olsen Ringeneie beredelse til døden og henrettelse 

Da jeg våknet lørdag 11.6.2016 etter å ha drømt om Peter Olsen Ringeneie på ny skjønte jeg at jeg var nødt til å gjøre noe for å få slutt på drømmene. Den metoden som anbefales av de fleste, blant annet American Psycological Association, er å oppsøke stedene som går igjen i drømmene for at sjelen skal forsone seg med dem. For mitt vedkommende var det bostedet og arbeidsplassen til Ringeneie i tillegg til drapsstedet, arresten, gravplassen og sist men ikke minst stedet han ble henrettet. For å rekke over det i løpet av en dag valgte jeg å løpe.

Månen lyste vakkert over ugudelige Bærum kvelden før jeg la ut på turen

Planen min var å oppsøke gravstedet til Peter ved Tanum kirke først. Jeg begynte ved Kolsås og løp ned til Vøyengenga, men møtte en liten hindring da turveien var fjernet i forbindelse ved veiarbeid der Isielva og Sandvikselva løper sammen. Etter en liten omvei fikk jeg forsert hindringen og forsatte langs planlagt rute.

Start ved Kolsås og avslutning i Sandvika 

Enkelte boliger har moderat standard 

Kirkerudbakken er bratt, men kort 

Bærumsbygda og Kolsåstoppen sett fra Kirkerudbakken

Jeg gikk opp Kirkerudbakken. Etter å ha tatt et par bilder på vei opp og hilst på en dame som satt med nesen ned i i mobilen sin fortsatte jeg til Tanum kirke. Da jeg nærmet meg kirkegårdsmuren begynte det å kile lett i skjoldbruskkjertelen.

Jeg gikk innenfor muren, og på et punkt mellom kirkebygningen og muren sitret det så kraftig i skjoldbruskkjertelen at jeg skjønte at jeg stod på stedet Peter Olsen Ringeneie lå begravet.

Peter Ringeneie er gravlagt mellom Tanum kirke og kirkegårdsmuren  

Harriet Backer; "Barnedåp i Tanum kirke" fra 1892

Tanum kirke er en vakker murkirke oppført i første halvdel av 1100-tallet

Jeg skjønte at jeg måtte komme meg videre, da jeg begynte å få hodepine i tillegg til at skjoldbruskkjertelen hadde begynt å bli øm. Jeg fortsatte over Tanumplatået i retning Ringi gård, der Peter Olsen Ringeneie hadde vært husmann (derav navnet Ringeneie).

Det er et sjeldent vakkert kulturlandskap på Tanumplatået som også har status som ett av de 15 nasjonale verneverdige kulturlandskapene i Norge. Gårdsdriften i området har pågått siden jernalderen.

Kulturlandskapet ved Tanum er kjent for å være det vakreste i landet 

Peter Rigeneie bodde på husmannsplassen Haugsvollen som lå oppe i Vestmarka et par kilometer vest for Ringi gård. Det var derfor ikke bare å smette hjem når en lang arbeidsdag på gården var over.

Dagens eiere av Ringi er tiende generasjon gårdsbrukere på gården og har følgelig forfedre som var Ringeneies "eiere" og arbeidsgivere. Gården er mest kjent for eplemosten sin i dag, men tilbyr også selvplukk av mais.

Ringi gård - stedet der Peter Ringeneie var i "eie" 

Skjoldbruskkjertelen begynte å kile da jeg nådde gården. Med ett gikk det opp for meg hvorfor det samme hadde skjedd rundt 10 år tidligere da vi var plukket mais på gården sammen med barna. Den gang skjønte jeg ingenting av det som skjedde fordi jeg ikke kjente til historien om Ringeneie.

En av de mest nøkterne bygningene på Ringi gård 

I dag er Ringi gård mest kjent for sin eplemost

Etter en kort stopp på Ringi gård fortsatte jeg i retning av stedet Peter drepte sin kone Anne Larsdatter. Motivet for drapet var at Peter hadde vært på en tur til seteren Stovivollen sammen med Birgitte Asledatter sommeren 1846 og "Inngået et fortrolig Bekjendskab hvorefter hun befandt seg Svanger".Anne ble derfor et problem han måtte rydde av veien for å kunne gifte sg med Birgitte i stedt. Birgitte skal ivret for å bli kvitt Anne, jf ordene "Vi får nok se å få pillet livet av hu Anne".

Arbeidsomme bier ved foten av Ringiåsen 

Åstedet for drapet ligger i Peters Kleiv ved Risfjellkastet nord for Ramsåsen i en trang liten dal der Urdselva går i bunnen. Jeg tok ruten over Ringiåsen til Jordbru og fortsatte deretter langs nedsiden av skrenten på Ramsåsen.

En forlatt bygning ved foten av Ringiåsen

Utsikt mot Ringi gård og fjorden fra Ringiåsen 

Særskrivingsfeil kan knapt bli bedre enn dette 

Gigantisk overheng i skrenten på Ramsåsen 

Peter drepte sin kone på vei fra husmansplassen Haugsvollen til plassen Jammerdal innenfor Skui der Annes foreldre bodde. Stien dit går over Ramsåsen og nedover kleiva mot Risfjellskastet og Urdselva og har også navnet Skosliteren.

Selve drapshandlingen er beskrevet slik:

I den lille Klev gik Konen foran, og nu bibragte han hende med Øxehammeren et saa voldsomt Slag i den høire Tinding, at Hovedet spaltedes, og hun sank ned med de Ors: ”I Jesu Navn nu da!”. 

Han traadte foran hende, og gav hende ennu et Slag, tog derpå hendes Haand; men ilede ogsaa nu skyndsomt bort fra Stedet. Fra Høiden kastede han endnu et Blik tilbage, men dreves igjen hurtig afsted.

Stedet der Anne ble funnet er beskrevet slik:

Stedet, hvor den Afdøde var forefundet, befandtes at være 20 skridt nedenfor det ommeldte nederste Trin af Kleven, Stedet ligger saa aldeles øde og afsondret, saa at noget Skrig ikke derfra kan høres til nærmeste Menneskebolig omtrent 1/8 Miil.

Åstedet for drapet i "Peters klev" 

Det var ikke vanskelig å finne ut hvor drapet hadde funnet sted. Det sitret så kraftig i skjoldbruskkjertelen da jeg hadde unnagjort den første lille bakken i Peters Kleiv at det fremstod som tindrende klart at drapet fant sted nøyaktig på det stedet jeg stod.

Jeg stod og betraktet åstedet med dundrende hodepine, da en eldre mann med et lite hode tok meg på skulderen. Jeg hørte ikke at han hadde kommet og skvatt til, men han hysjet på meg og sa:

The woods are lovely, dark and deep, 

But I have promises to keep, 

And miles to go before I sleep, 

And miles to go before I sleep.

Deretter hysjet han på meg på ny og gikk raskt nedover kleiva mens han gjentok "And miles to go before I sleep" gang etter gang mens han ristet oppgitt på det lille hodet sitt.

Gjerde mot skrenten til Urdselva 

Peters Kleiv eller Skosliteren - kjært barn har mange navn 

Peters Kleiv 

Etter drapet gikk Peter tilbake til Haugsvollen, drakk kaffe og virket uberørt. Deretter dro han ned til Ringi og jobbet en uke. Da kan kom tilbake til Haugsvollen og "oppdaget" at Anne ikke hadde returnert fra Jammerdal ble det satt i gang leting. Hun ble funnet død i kleiva.

Planen min var å fortsette langs stien Peter og Anne hadde gått på før han drepte henne frem til deres bolig på Haugsvollen. Underveis hadde jeg tenkt å ta en avstikker til det lille tjernet Tjernsøyet, da jeg hadde en fornemmelse av at Peter Ringeneie hadde en sterk tilknytning til det.

Her gikk Peter og Anne 15 minutter før han drepte henne 

Langåshytta var ganske trygg for Milorg da den ikke stod på noe kart 

Langåshytta

Stovivannet sett fra Ramsåsen 

Føttene nyter friheten og utsikten på Ramsåsen 

Sandvika og Oslofjorden sett fra Ramsåsen 

Tjernsøyet som Peter Ringeneie hadde en spesiell binding til 

Jeg satte meg på huk og tok et bilde så snart jeg kom frem til det lille tjernet Tjernsøyet som ligger rett vest for skrenten på Ramsåsen. Det sitret ganske kraftig i skjoldbruskkjertelen, og en dame med rosa treningstrøye kom løpende på skiløypa som gikk over myra jeg satt på mens hun sa: "Da jeg var her forrige gang var det en andemor med seks unger her. Nå er de borte. Peter Ringeneie likte å tilbringe tid her". Hun løp videre og forsvant fort av syne.

Jeg ble såpass satt ut at jeg åpnet sekken og tok frem matpakken som jeg spiste mens jeg gikk videre. Jeg tok en terrengkurs i retning blåstien lenger vest, og knotet meg frem inntil jeg traff den rett sør for Stovivollen. Deretter fortsatte jeg ned forbi den forfalne plassen Roligholet og ned til Haugsvollen der Peter og Anne hadde bodd. 

Roligholet der Lars i Rolighølet bodde da han deltok på letingen etter Anne

Restene etter Peter Ringeneies og Anne Larsdatters husmannsplass på Haugsvollen

Jeg begynte å bli sliten i beina da jeg kom frem til Haugsvollen, men stoppet knapt, da det var nifs stemning der. Det blåste opp, skyet til og var fullstendig folketomt på den åpne vollen. Der var ikke vanskelig å kjenne at det var kraftige underliggende negative (og kanskje farlige) stemninger på stedet. Jeg fortet meg opp den smale umerkede stilen til Eikelundshøgda for å komme meg vekk fra det uhyggelige stedet til tross for at Haugsvollen hadde sugd ut mesteparten av kreftene jeg hadde.

Slett ikke ille med rhododendron på en skogshytte

På vei ned fra Eikelundshøgda passerte jeg en mann med sekk og fiskestang som stod fjetret og så på noen pipende fuglunger i et reir. Jeg passerte ham raskt, tok et bilde av den vakre kraftledningen, og løp ned til parkeringsplassen Franskleiv ved Vestmarksetra.

Elegant kraftmast i Vestmarka

Flere hadde hørt at Peter hadde snakket om at han ønsket å ta livet av Anne. Det begynte også å gå rykter om at han hadde gjort Birgitte Asledatter gravid. Den 13. desember 1846 ble han arrestert og satt i arresten på Nedre Sem gård. Dette var også mitt neste stoppested.

Jeg tok en kurs mot Sem der jeg fulgte, blåsti, umerket sti, skiløype og et par partier rett i terrenget før jeg endre opp på grusveien som går ned til Semsvannet. 

I arresten på Nedre Sem gård ble Peter oppsøkt av sogneprest Alexander Lange som etterhvert besøkte ham et par ganger i uken. Peter nektet enhver befatning med Annes død, men Lange hadde fattet mistanke. Han bidro etterhvert til at Peter tilsto drapet på sin kone. Lange ga senere ut en bok om Peter Ringeneies beredelse til døden og henrettelse. 

En sau ser bebreidende på meg mellom Gupu og Furuåsen 

Arresten på Nedre Sem gård var i kjelleren i bygningen til høyre 

 Da jeg nærmet meg Nedre Sem i Asker går forberedte jeg meg på kraftig sitring i skjoldbruskkjertelen, noe som også slo til straks jeg nådde frem. I tillegg fikk jeg en så kraftig hodepine at jeg var nødt til å komme meg vekk med en gang.

Jeg fortet meg til Nakuhel Nasjonalt senter for natur kultur og helse der jeg kjøpte meg en brus og en vaffelplate. Jeg satte meg ned og spiste vaffelplaten og stirret tomt ut i rommet. Jeg var helt utmattet og enset knapt mannen som satt og snakket høyt om 50 utleieleiligheter i Oslo og ulike opplevelser han hadde hatt med Oslo kommune.

De sterke inntrykkene og opplevelsene gjorde at jeg begynte å tvile på om jeg ville orke å besøke retterstedet ved Jongskollen rett vest for Sandvika. Jeg gikk ut av det nasjonale senteret uten å rydde opp etter meg og fortsatte oppover mot stien som går langs foten av Skaugumsåsen og Grosetkollen til Åstaddammen. Jeg tror jeg så ut som en zombie. En familien på fire gikk foran meg oppover bakken, og den minste gutten ble livredd der han så meg komme etter dem. 

Skaugumsåsen 

Rett før jeg kom til Hvalstad møtte jeg en svært vakker kvinne som var ute og luftet hunden sin. Hun smilte til meg og så hei med høy og klar stemme og perfekt diksjon. Jeg glemte et øyeblikk at kroppen ikke ville til retterstedet og løp ubesværet til Åstaddammen der noen hadde skrevet slagord mot kristendommen i jernbaneundergangen.  

Utløpet på togtunnellen fra Sandvika ved Åstaddammen

Fra Åstaddammen fortsatte jeg forbi Aastad gård og gårdshotell og videre til Billigstad stasjon. Her slo hodepinen til og kroppen strittet kraftig i mot å skulle nærme seg henrettelsesstedet.

Jeg forsøkte å avlede tankene ved å tenke på dommen som Peter Ringeneie og Birgithe Asledatter fikk 11. mars 1847:

"Arrestanten Peter Olsen Ringeneje bør for Mord paa sin Huustroe at have sit Liv forbrudt. Arrestantinden Birgithe Aslesdatter bør for Delaktighed i hiin Forbrydelse at hensættes til Strafarbeide for Livstid".

Slependen stasjon - eller "katedralen" på folkemunne

Jeg krysset jernbanen ved Slependen stasjon. Inne i bygningen kom det viskende "Nei, nei, nei" fra alle kanter. Jeg stod utmattet og lyttet et par minutter før jeg motvillig gjøv løs på den siste kilometeren mot retterstedet. Jeg  begynte å kjenne meg som Frodo i den siste filmen om Ringenes herre. Dette irriterte meg litt, da jeg synes han var irriterende og fjollete fremstilt.

Retterstedet ligger på toppen kollen med furutrærne

Samson Isberg, som ble Norges første nasjonale skarpretter to år etter Peters henrettelse, hadde fått oppgaven med å hugge hodet at Peter. Han foretok sin siste henrettelse få dager etter at han hadde blitt enkemann i 1864 og bad deretter om å bli fritatt for vervet.

Det siste stykket frem mot retterstedet i Damveien 18 på Jong gikk saktere og saktere. Skjoldbruskkjertelen vibrerte så kraftig at huden på halsen ble strukket i alle mulige retninger. En dame som passerte meg så forundret på halsen min. Jeg smilte fårete til henne, men hun så straks vekk. Hodepinene dundret også i hodet og jeg ble svimmel og kvalm. 

Hestene på Jong kan antakelig fornemme det grusomme som har skjedd i nærheten

Peter Ringeneie ble henrettet mellom furutrærne på bildet 

Henrettelsen av Peter er den siste som fant sted i Bærum. For den ugudelige befolkningen i kommunen var det spennende underholdning som skulle finne sted.

Følgende notis stod i Morgenbladet før henrettelsen:

”Husmand Peter Olsen Ringeneie af Asker, der i fjor dræbte sin kone, skal henrettes fredagen den 22de kl. 11 Formiddag på Jongsaasen ved Sandviken.”'

Sogneprest Akexander Lange 

Sogneprest Lange beskriver henrettelsen på følgende vis i sin bok:

”Vi hjalp ham knæle ned, og beundringsverdige Fatning! Han foldede sine hænder og løftede det blege Aasyn med klare Øine mod Himmelen og bad høit. Jeg hørte han anbefalede Jesus sin Sjæl.

Man bandt ham et Tørklæde for Øinene. Det troer jeg neppe han blev seg bevidst. Han lagde sig ned med disse inderlige Ord: 

”I Jesu Navn!” 

-Skrækkelige Øieblikk! man rettede paa hans Hoved, nedbredtede hans Halskrave, lagde hans Hænder paa hans Rygg, og han laae stille som et Lam. 

Fra Stein Ryes flotte bok om drapet, etterforskningen og henrettelsen 

Vi kastede os imidlertid ned ved Bedeskamlerne og begynte høit at læse ”Fader vor” – jeg saae intet tydeligt, jeg saae ingen Menneskearm, men jeg skimtede et bredt, blankt Staal, som hævede sig langsomt. I det jeg havde udsagt Ordene: 

”Forlad os vor Skyld, som vi forlader vore Skyldnere” 

faldt Staalet med en overordentlig Kraft og Sikkerhed, Dette i Forbindelse med et afskyelig Syn udenfor Skafottet, et Syn, som jeg dog kun halvt blev mig bevidst, rystede mig uvilkaarlig og truede med at overvælde mig. Herren gav dog Kraft til at fuldende Bønnen. Det blege, ingenlunde stygge, hoved laae der. Jeg betragtede det nogle Øieblikke. Gislesen og jeg trykkede tause hinandens Hænder, og ilede bort i en Stemning, som jeg ikke kan beskrive; men det veed jeg, at aldrig har jeg mere trængt til Roe og Styrke fra Gud.”'

I sin bok "Hustrudrapet i Risfjellkastet" fra 1989 skriver Stein Ryan følgende om hva som trolig rystet og truet med å overvelde Lange:

"Lange sikter her trolig til at enkelte av publikum gikk frem for å samle opp den henrettedes blod som dryppet ned fra skafottet. Slikt blod skulle etter tradisjonen ha en helsebringende virkning. Dette fortelles av Tor Pipenhus fra Sørkedalen som var til stede som militær vakt." 

Retterstedet vinterstid 

Vinterstid samles ofte små grupper av tause bæringer utenfor eiendommen der henrettelsen fant sted i 1847. De fleste trekkes antakelig dit uten å skjønne hva som har skjedd der i 1847. Det skjer normalt ikke stort ut over at man står stille og kikker mot de to furutrærne på stedet mens det sitrer jevnt og trutt i skjoldbruskkjertlene til de tilstedeværende.

Jeg har selv deltatt et par anledninger, og vil anbefale alle som tenker på å gjøre det samme om å holde en viss avstand til eiendommen av hensyn til de som bor i huset som ligger der i dag.

Jong skole sies å være påvirket av at det kun er 100 meter til stedet for henrettelsen 

Etter en kort pause fortsatte jeg ned til Sandvika der jeg tok bussen hjem. Jeg var fullstendig utladet av de sterke opplevelsene og i tillegg god og mør i kroppen av rundt 30 km med løping i varierende terreng.

Natten etter løpeturen i Ringeneies fotspor sov jeg veldig tungt og kjente meg utrolig sliten da jeg våknet. Natten hadde imidlertid forløpt uten at jeg hadde drømt om Ringeneie en eneste gang.

Lettelsen over at metoden for å bli kvitt drømmen hadde virket var så stor at jeg ikke brydde meg om at jeg var utmattet.

Saken om Peter Olsen Ringeneie, Anne Larsdatter og Birgitte Asledatter har satt sitt preg på Bærum i nyere tid. I sin samtid fikk den nasjonal oppmerksomhet. Gjest Baardsen skrev blant annet en vise om Birgitte Asledatter i 1848 til melodi av den kjente visen Elisa gik i Marken om.

En mærkelig Vise

Om Pigen

Birgithe Aslesdatter

Fra Hallingdal,

Som levede i utilladeligt Forhold med gift mand

Peder Olsen Ringeneie

Af Asker Præstegjeld,

Og var Medviderske i det Mord han begik paa sin

Hustrue, for hvilket han afvigte Høst blev henrettet,

medens hun hensattes til Strafarbeide paa Livstid

i Christiania Tugthuus.

Forfattet af

Gjest Baardsen Sogndalsfjern.

Bergen, 1848.

Melodi: Elisa gik i Marken om

Kom, Norges fromme Piger, kom!

Og hører denne Sang

Den handler om en Pige som,

Var ogsaa from engang.

2.

Men tidlig hun forvildet sig,

Hun snublede og gled,

O sorgfri Pige vogt du dig,

For saadan Daarlighed.

3.

Er Nogen dig forlede vil

Paa Udyds brede Vei,

Vær stærk og laan ei Øret til,

Men fly, og følg ham ei.

4.

Hvis ikke du hendrages let

I Lysters vilde Strøm,

Og da for sildig angrer det,

Opvakt af syndig Drøm.

5.

Fra Barndoms Hjem i stille Dal,

Hun tidlig vandred’ bort,

Og troer hun Lykken finde skal;

Men ak! Den blev kun kort.

6.

Med Haab og Mod og Dydens Fred

I ufordærvet Barm,

Hun stævned’ hen mod fjerne Sted,

Ukjendt med Sorg og Harm.

7.

Hun uerfaren var og ung,

Men glad og lykkelig;-

Hun ahned’ ei den Skjebne tung,

Som snarlig vented’ sig.

8.

Hun vidste ei, en Slange træsk

Paa hendes Bane laae,

At for hans Tale øm og sledsk,

Hun Offer blive maa.

9.

Den Kjærlighed, som grunder sig

Paa Ærbarhed og Dyd,

Som er for Gud behagelig

Og skaber Held og Fryd,

10.

Som sammenknytter Hjerterne

Hos Kvinde og hos Mand,

Og bl’er en sand Velsignelse

I hellig Ægtestand,

11.

Ak! Denne Jordens bedste Skat

Faldt ei i hendes Lod;

Et andet Maal var hende sat,

En Vei med Torne saa’d.

12.

Hun blev forført, i Snaren bragt

Af viet Ægtemand,

Som glemte Hustru, Eed og Pagt

Og lovlig Ægtestand.

13.

Saasnart han fik Birgithe see,

Vanhellig Elskovslyst,

Ved Nyhedens Tillokkelse,

Antændtes i hans Bryst.

14.

For strax at vinde hendes Gunst

Til List hun Tilflugt tog,

Anvendte al sin Flid og Kunst;

Thi han var snu og klog.

15.

Han kjendte Smigers Tryllemagt,

Benyttet sig af den,

Og snart af hvert et Ord blev sagt,

Hun følte Virkningen.

16.

Hun længe stred og kjæmped mod,

Men blev tilsidst for svag,

Af Fristeren sig daare lod;

De taltes med hver Dag.

17.

De mødtes tidt i Mark og Lund,

Hvor Alt var stilt og tyst;

De saaes mangen Aftenstund,

Af Maanens Skin belyst.

18.

Berust af Elskovs Tryllerie,

Af syndig Kjærlighed,

Hun gav ham Alt, der var forbi,

Men Dyd og Hjertefred.

19.

Det første Skridt paa Udydsvei,

Var allerede gjort,

Snart fulgte fleer, de standsed ei,

Og agted dem ei stort.

20.

Forbuden Frugt har bedste Smag,

Et gammelt Ordsprog er,

Hun dvælte snart med Velbehag,

I hans Omarmelser.

21.

Men Følgerne ei udeblev,

Og Raad udtænktes maa,

Hvad ofte de i Løndom drev,

Ei længer’ skjult kan gaae.

22.

Med større Synd de dække vil,

Den mindre de begik,

Skjønt Vold og Grusomhed skal til,

De Mod og Styrke fik.

23.

O Gud! hvad er dog Mennesket?

Naar det forglemmer dig,

Ved Selvbedrag det skuffes let,

Og dybt forvilder sig.

24.

Det bukker strax for Fristelser,

Naar disse storme paa,

Forøve ofte Gjerninger,

Hvorfor man gyse maa.

25.

Den brødefri, bedragne Viv,

Til Hinder var dem meest,

Hun maa, hun miste skal sit Liv,

Saa syntes de var bedst.

26.

De taltes med i natlig Stund,

En grusom Plan blev lagt,

For evigt lukkes skal den Mund,

Som svoer ham Troskabs Pagt.

27.

Det blev besluttet mens de laae,

I syndig Favnetag,

At Mordet som han vil begaae,

Fuldbyrdes næste Dag.

28.

Med Øx paa Nakke Ole gaaer,

Til Skoven har ham gjemt,

Hans Hustru følger liig et Faar,

Til Slagterbænk bestemt.

29.

Hun kjendte ei hans onde Raad,

Hun ubekymret gik;

Hun ahned ei hans Rædselsdaad

Før Dødens Hug hun fik.

30.

Hun blødende til Jorden faldt,

Og sank i Dødens Favn,

Det sidste Ord hun fik udtalt,

Var Jesu dyre Navn.

31.

Nu Morderen sig sikker troer,

Gaaer atter til sit Hjem,

Og Ingen veed hans Brøde stoer,

Thi listig gik han frem.

32.

Men saae ham intet Menneske,

Guds Øie saae ham dog,

Som skuer grant det skjulteste,

Og Ingen end bedrog.

33.

Sit blodbestænkte Morderstaal,

Han skjuler paa sin Vei

Men snart er fyldt hans Syndemaal,

Skjøndt selv han troer det ei.

34.

Vel føles ond Samvittighed

I syndbetynget Barm,

Men den han troer at dysse ned

I sin Birgithes Arm.

35.

Belæsset med en Syndevægt,

Saa skræksom og saa stoer,

Han uforsagt og lige kjækt,

For Straf sig sikker troer.

36.

Men at han sig forregnet har,

Det maa han snarlig see,

Som Gjerningen, saa Lønnen var,

Som begge ventede.

37.

De skjule vil Misgjerningen,

Men see den blev dog klar,

Opdages maa Forbrydelsen,

Naar Gud bestemt det har.

38.

Og Straffen rammer dog tilsidst,

Enhver som ilde gjør,

Om ikke her, saa sikker hist,

Derom ei tvivles bør.

39.

Den som udøser Næstens Blod,

Ham skal det samme skee,

Med Liv for Liv skal gjøres Bod,

Til fuld Gjengjeldelse.

40.

Saa var den Lov som Herren gav,

Som altid staaer ved Magt,

Forgaae skal Himmel, Jord og Hav,

Men ei hvad Gud har sagt.

41.

Men længe saae med Gru og Skræk

Hos ham Forhærdelsen,

Hvormed han trodsig kold og fræk,

Benægtet Gjerningen.

42.

Omsider blev hans Sind dog vendt

Til Anger Bøn og Bod,

Og Troens Lys i Hjertet tændt

Før Verden han forlod.

43.

Han gik til reen Bekjendelse,

Fortrydelsen blev stoer,

Han bad om Guds Forbarmelse,

Han haaber den og troer.

44.

Bodfærdig gaaer han til sin Død,

Og styrket ved den Trøst,

At Blodet paa Golgatha flød,

Var og for ham udøst.

45.

For jordisk Dom han ei med Skjel,

For Straffen skaanes bør,

Men bede for hans arme Sjel,

I Jesu Navn vi tør.

46.

For Bøddeløx hans Hoved faldt,

Det rædsomt var at see,

O Gud! som seer og styrer Alt,

Bevar hvert Menneske.

47.

Birgitha som Medviderske,

I Fængsel vandre maa,

Til Straf og til Afskrækkelse,

Sin Livstid der at gaae.

48.

Der lyder hendes Klagerøst,

Fra Kummerfyldte Barm,

Hvor faaer det arme Hjerte Trøst,

For al sin Sorg og Harm.

49.

Ak hendes Fryd og Munterhed,

Og glade Ungdoms-Liv,

Og skjønne Haab og Sjelefred

Blev knækket som et Siv.

50.

Hun tabte Frihed Dyd og Alt,

I Livets friske Vaar,

Hun syndede og dybt hun faldt,

Som falmet Blomst hun staaer.

51.

At Straf er Syndens visse Løn

Vi klarlig her kan see,

O vogt dig Pige ung og skjøn!

For Verdens Skuffelse.

52.

Vi hende ei førdømme tør,

Men hendes Gjerninger

Med Afsky vi betragte bør,

Som christne Mennesker.

53.

Hun sukker nu i Fængslets Vraae

Og der man haabe tør,

Hun dybt sit Feilktrin angre maa,

Og sand Forbedring gjør.

54.

Ak Frelsens Kilde Jesum Christ

I ydmyg Bøn og Tro

Hun søge vil, og faae tilsidst

I Hjertet Trøst og Ro.

55.

Gud vil ei nogen Synders Død,

Men hver skal Redning see,

Som angergiven Synd fortrød,

Og faae Tilgivelse.

56.

Vi gaae i fare hvor vi gaae,

Udsat for Fristelser,

Og naar vi tro vi sikrest staae,

Vi tidt er Faldet nær.

57.

Thi Alle Svagheds Børn vi er,

Vor egen Kraft er ring’,

O staae os bi i Fristelser

Vor Gud! og Kraft os bring.

58.

Vi bede dig i Jesu Navn,

Hold over os din Haand,

Og tag os i din Naades Favn,

Veiled os ved din Aand!

59.

Maaske at hendes Frihedsdag

Oprinder aldrig meer,

Før sidste Suk og sidste Slag

Fra knuste Hjerte skeer.

60.

Men da, naar brister alle Baand,

Og Fængslet aabnes maa,

Da lad! O Gud den trætte Aand

En evig Frihed faae!




Denne turen er offisielt godkjent som del av Bærumsprosjektet

45 km dypsnøløping for å feire vintersolverv - del 2 av Bærumsprosjektet

I flere år har jeg lurt på hvordan det ville være å løpe en langtur rundt i Bærum rundt vintersolverv på en dag med kraftig snøfall og mye løssnø på stier og veier. I år var alle forutsetningene til stede for første gang på 11 år, og jeg bestemte meg for å finne det ut. Jeg hadde en formening om at det kunne bli kaldt og slitsomt men var ikke helt sikker.

Nei-støtten av krigshelten Lauritz Sand

Jeg startet hjemmefra om ettermiddagen søndag 21. desember og gledet meg til en løpetur der det forhåpentligvis ville være stummende mørkt mesteparten av tiden siden det var årets korteste dag. Løping i dagslys har så mange ulemper at det kjennes som en ekstra bonus å kunne bevege seg rundt i mørket i timevis. Det var minusgrader, fint og grått vær og med store snøfiller i luften.

Noen hundre meter hjemmefra passerte jeg Nei-støtten med en byste av krigshelten Lauritz Sand. Han var med i etterretningstjeneste XU under krigen og ble tatt til fange av tyskerne i 1941 og internert på Polizeihäftlinglager Grini frem til krigens slutt. Til tross for at torturistene brakk ben på nesten alle steder i kroppen og nektet ham legebehandling, lykkes ikke Gestapo å få mer enn "nei" ut av ham.

Arbeiderboligen "Verket" til Grini Teglverk ved Grinidammen 

Fra Nei-støtten forsatte jeg til Grinidammen og videre på sti og turvei ned langs Lysakerelven til Lysaker.

Lysakerelven 

Blid mann på tur 

Alle bør utforske sin egen kommune i løpet av livet. Siden jeg bor i Bærum er mitt oppdrag å utforske denne kommunen på grundig vis og forsøke å finne årsaken til kommunes særpreg. Del 1 innebar løping til alle de ti høyeste toppene i Bærum i løpet av en dag, noe som alt for få Bæringer har gjort. Når prosjektet en dag er over er planen at jeg skal være den nålevende personen som har utforsket Bærum aller mest og best. Jeg oppfordret alle andre til  gjøre det samme.

Urskog langs Lysakerelven 

Kaldt badevann i kulpen ved Jarfossen 

Jarfossen, vestre del 

Jarfossen, østre del

Elegant kraftmast i betong fra 50-tallet 

Granfossen/Fåbrofossen

Granfossen/Fåbrofossen har fått lyskastere på seg 

Lysaker stasjon er landets mest trendy og betjener de 30 000 arbeidsplassene på Lysaker

Stille sjø på Lysaker 

Selv fiskerne ligger til kai i førjulsstria 

Boligene på Lysaker brygge

Fra Lysaker gikk turen langs Lysaker brygge og ut på Snarøya med tur forbi Telenor, Statoil og Sjøflyhavna kro. Det var få mennesker ute, men desto flere kråker. De fløy rundt i store flokket og bråkte.

På Telenors hovedkontor på Snarøya tilbringer tusenvis av kontorister store deler av livet 

Til tross for en omsetning på 104 milliarder sliter Telenor med store pinner i bakken 

En stor flokk bråkete kråker holder hus på taket til Statoil

En kjempestor leke har ramlet sammen  

Statoil tilbyr lysterapi mot mørketidsdepresjon i taket over inngangen 

Snikhovedkvarterifisering av Statoil på Snarøya?

Stilling ledig; Den som ansettes må trives med gøyalt lys utenfor kontorvinduet 

Sjøflyhavna kro i gamle Oslo sjøflyhavn 

Langs sydkysten av Snarøya der den hodeløse selen dukket opp i 2012

Jeg fortsatte til sydkysten av Snarøya der en av de meste dramatiske historiene i Bærums nyere historie utspant seg i 2012, da en hodeløs sel ble funnet på stranden. Dagen i forveien hadde selen blitt observert på Kalvøya mens den rullet seg rundt og pratet høyt. Onde tunger hevder at selhodet henger som et trofé i spisestuen i ett av husene i nærheten, men forbryteren har dessverre aldri blitt tatt.

Det sydligste punktet på fastlandet i Bærum

Fastlands-Bærums sydligste lysekrone 

Etter å løpt til det sydligste punktet på Snarøya stoppet jeg på Meny Snarøya og bunkret opp med bolle, nøtter og brus. Etter en liten pause på en av de stolene Meny hadde å tilby i inngangslusen fortsatte jeg i retning av Storøya.

Langodden på andre siden av Hundesundet 

Tett snøvær på Storøya

Ytterst på tuppen av Storøya 

Jeg tok en runde på Storøya der den eneste jeg møtte var en trost og en blid dame som var ute og luftet en liten buskete hund. Fra tuppen av Storøya fortsatte jeg i dyp snø mot Lilleøya og Oksenøen bruk.

Langs Storøya 

Det stengte observasjonstårnet på Storøya er som tatt ut av Ringenes Herre 

Tett snøvær på Oksenøyveien - det begynner å bli tungt å løpe 

Oksenøen, eller Oxenøen, bruk ser dystert ut i mørket 

Etter å ha forlatt Lilleøya, fortsatte jeg langs kysten. Det store snøfallet gjorde at det var tungt og vanskelig å løpe. I tillegg til at jeg enten måtte ha høy beinføring eller sparke bort store menger med tung snø for hvert eneste skritt, skled jeg litt hver gang jeg satte foten ned. Jeg passerte Strand restaurant og tre hundeluftere som konstaterte at det hadde blitt vinter i år igjen med nervøse og vennlige stemmer.

Josef Terbovens hytte dengang den stod ved sjøen på Båtstø 

Bare grunnmuren er igjen av Terbovens hytte på Båtstø

Fra bunnen av Holtekilen og frem til Sarbuvollen går kyststien ikke langs kysten, men på småveier i innlandet der man passerer institusjoner som Holtekilen folkehøyskole og Høyskolen for Ledelse og Teologi. Fra Sarbuvollen går stien igjen der en kyststi med respekt for seg selv bør gå; i vannkanten. Ved Båtstø løp jeg over grunnmuren til Terbovens hytte, som ble kjøpt av Helge Ingstad etter krigen og flyttet til Vettakollen. Jeg forsatte langs sjøen i stummende mørke og måtte ha på hodelykten et par ganger for å se hvor stien gikk under trærne. Det var ikke spor av et eneste menneske som hadde gått på stien etter snøfallet.

Lys fra Bærum gir flott og merkelig stemning

Stemningsfullt ved sjøen 

Stedet der jeg ble oppsøkt av en vis eldre kvinne

Mens jeg stod og tok bilder ut over sjøen kom en eldre kvinne gående helt stille ut av mørket. Jeg skvatt til, da jeg ikke hørte at hun kom. Hun tok tak i håndleddet og så på meg med et intenst blikk mens hun sa:  "Kun svake menn drømmer om en underdanig blondine med silikonbryster. Sterke menn vil ha noe helt annet. Det største svakhetstegn man kan vise som mann, er i gifte seg med en uintelligent trofékone, som ikke stiller spørsmål ved noe som helst". Jeg rykket litt til, men sa likevel at jeg ikke følte meg spesielt truffet. Hun svarte at det ikke var spesielt relevant, før hun forsvant samme vei som hun kom.

En merkelig skute seiler i natten 

Fint langs stranden 

Høvik Glassverk 

Det Norske Veritas har inntatt bygningene til Høvik Glassverk 

En sjeldent stor banan utenfor Henie-Onstad kunstsenter 

Jeg passerte Henie-Onstad kunstsenter som for tiden huser Christopher Nielsens utstilling "Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud". Det hadde etterhvert snødd mye og ingen hadde gått på kyststien etter snøfallet. Det ble mer og mer absurd å løpe.

Norges mest trafikkerte vei 

Langs Lakseberget går kyststien helt inntil E18, og veibanen går omtrent i hodehøyde. Jeg planla å kaste meg ned dersom det skulle dukke opp en brøytebil, da jeg antok at det ville være ganske vondt å få kastet store mengder tung våt snø i fjeset.

Alltid godt å komme til Lakseberget 

En designklassiker av en ekte Europavei sett fra Malmstranden nedenfor Malmskrivergården 

Kongen av Kalvøya er ikke på sandstranden

Trolsk stemning på Kalvøya

Jeg fortsatte utover Kadettangen og over hengebroen til Kalvøya. Kalvøya er offisielt en del av Bærum kommune, men har i likhet med Svalbard en egen form for styresett. Mens Svalbard regjeres av Sysselmannen er Kalvøya styrt av Kongen av Kalvøya. Han passer veldig godt på øya og sørger for at det alltid er ro og orden. Jeg møtte ikke en levende sjel på under min runde på øya.

Hengebroen til Kalvøya med lysene fra byen Sandvika i bakgrunnen 

Mange anser svanene under motorveibroen som sjeldent farlige og onde 

Svanene virket ikke så onde, men de fant definitivt godsaker på bunnen 

Julestemning langs Sandvikselva i Sandvika sentrum 

Bak denne hekken på Jong ble Peter Olsen Ringeneie henrettet

Fra Sandvika klatret jeg oppover Jongsåsen for å besøke åstedet for en av de viktigste hendelsene i Bærums historie, stedet hustrumorderen Peter Ringeneie ble halshugget 22. oktober 1847. Lensmannen ønsket å henrette ham i Sandvika sentrum, men det ville ikke befolkningen der ha noe av. Stedet ble derfor Mickels Løkke på Jongsåsen der skarpretten Samsom Isberg fra Bergen hadde som oppgave å hugge hodet av Peter. Presten som var til stede beskrev det hele slik:

Skrækkelige Øieblikk! man rettede paa hans Hoved, nedbredtede hans Halskrave, lagde hans Hænder paa hans Rygg, og han laae stille som et Lam. Vi kastede os imidlertid ned ved Bedeskamlerne og begynte høit at læse «Fader vor» - jeg saae Intet tydeligt, jeg saae ingen Menneskearm, men jeg skimtede et bredt, blankt Staal, som hævede sig langsomt. I det jeg havde udsagt Ordene: «Forlad os vor Skyld, som vi forlade vore Skyldnere» faldt Staalet med en overordentlig Kraft og Sikkerhed.

I følge beboere nabolaget kan man fortsatt ofte høre høylydt jamring i området om nettene. Jeg hørte ingenting og fortsatt forbi Jong skole og videre ned den bratte turveien til Sandvika sentrum. Jeg var klissvåt på beina og tok turen innom kvalitetsrestauranten Mc Donalds for å varme meg og spise et herremåltid før den siste etappen.

Damveien på Jong, stedet Peder Ringeneie ble halshugget 

Etter måltidet krysset jeg Sandvikselva og traff tilfeldigvis en av mine døtre og hennes venninne rett ved Musikkflekken og skravlet litt med dem. Deretter fortsatte jeg langs østsiden av elvebredden frem til Engervannet.

Sandsvikselva og de lekre sveitserhusene i Engervannsveien 

Folangerveien krysser Sandvikselva I

Folangerveien krysser Sandvikselva II 

Den berømte passasjen under Folangerveien 

Engervannet eller Folangr alt etter hva man liker best. 

Engervannet var en trang fjordarm (Folangr) den gang vannet stod høyere enn i dag. Natt til 6. mars 1200 var en stor bondehær samlet på isen på Folangr. Sverre Sigurdsson red ut dit fra Oslo med noen menn og lot hesten bli stående i Sandviksåsen for deretter å gå ned på vannet og blande seg med bøndene for å lytte til planene deres. Da bøndene kom mot Oslo ble det først noen små trefninger før det ble et voldsom slag på isen på Oslofjorden som Sverre og hans birkebeinere vant. Det var trolig mange bønder fra Bærum som ble drept.

Nødutgang fra jernbanetunnelen 

Det legendariske lange trange gangveirøret under fyllingen Kirkeveien ligger på 

Fra Sandvika fortsatte jeg turveien på syd-østsiden av Engervannet og videre opp til Bekkestua. Beina begynte å bli rare av å ha beveget seg i tung snø i mange timer og føttene var kliss våte. Jeg burde hatt gamasjer, da det sprutet snø rundt føttene for hvert skritt.

Den navneløse rundkjøringen på Bærumsveien ved Gjønnes I 

Den navneløse rundkjøringen på Bærumsveien ved Gjønnes II 

Gjønnes T-banestasjon

Et klassisk serveringssted på Bekkestua; Pizzanini

En annen klassiker på Bekkestua; Bekkestuene Brasserie & Bar

Hver gang Lonely Planet kommer med en ny utgave for Norge er jeg like forundret over at Bekkestua  (Bechenstuen) ikke er viet masse plass. Denne lille landsbyen er på mange måter Norges svar på små flotte byer i Toscana som Volterra og San Gimignano. I likhet med den gamle byene i Toscana er eldrebefolkningen stor, det er mange spisesteder og muligheter til å få seg god pizza. I tillegg er det lite kriminalitet og mange små butikker man kan tilbringe timevis i uten å kjede seg.  Det er deilig å være mann på Bekkestua. Det er sjeldent man blir utsatt for slibrige kommentarer og bydende blikk fra de lokale kvinnene som er kjent for å være svært dydige. Om sommeren kan man sette seg på en kafe i sentrumsgatene med et glass hvitvin og nyte folkelivet.

Det idylliske Bekkestua sentrum med en tredje klassiker; Beck´s Cafe & Bar  

Eikeli VGS, landskjent for sine flotte russebusser og innsamlinger til Sierra Leone 

Fra Bekkestua gikk turen videre mot  Østerås-Eiksmarka. Jeg gikk i alle motbakker i den dype snøen. Det var deilig å passere Eikeli VGS, da det innebar at det bare var snaue to kilometer hjem.

Nasjonale prøver viser at Bærum er den beste kommune i alle fag på de tre klassetrinnene som blir målt. Det pågår ofte hissige og voldsomme diskusjoner om årsaken. Jeg besluttet å bruke det siste stykket av turen til å fundere på spørmålet; Er det skolene i Bærum som er så gode?, er det genetikk?, er det foreldrenes utdanningsnivå eller andre arverelaterte forhold eller rett og slett bare en kommune proppfull med usedvanlige flittige barn og ungdom?

Jeg rakk aldri å trekke noen konklusjon, da det var såpass mange biler som skled rundt omkring på det glatte føret at dette fikk all min oppmerksomhet.

Østerås T-banestasjon er bygd slik at t-banen ikke kan kjøre videre 

Det var godt å komme hjem og være ferdig med del 2 av Bærumsprosjektet. Løpingen i den dype snøen gjorde at jeg var sliten på helt nye steder i beina enn jeg har vært noen gang tidligere. Til tross for at jeg hadde løpt 45 km var føttene helt fine. Det kan derfor konkluderes med at løping i løs snø er skånsomt for føttene.

Del 1 av Bærumsprosjektet, løpetur til de ti høyeste toppene i kommunen, er beskrevet her.