mandag 30. mai 2016

BUM 100-Miles i forskningens tjeneste

Det har lenge vært kjent at å løpe på under 5 min pr km 2,5 timer i uken eller mer fører til et like kort liv som om man ligger på sofaen og spiser ostepop. Nå skal angivelig langløping i saktere fart også være farlig for hjertet. I følge NRK har en stipendiat på NTNU hevdet at lange ultraløp fører til dårligere hjertefunksjon samt økt risiko for hjerterytmeforstyrrelse og hjertestans.

Det har lenge vært kjent at 100-miles løp er svært farlige for deltakerne. Bare i løpet av den siste drøye måneden har to løpere omkommet i slike løp, noe som er et høyt tall sett i forhold til hvor få som deltar i slike løp. Det ene dødsfallet skjedde under Ultra Fjord 100 i Chile i april, mens det andre skjedde under ørkenløpet Atacama Xtreme 100 i Chile i mai. Micah True, eller Caballo Blanco, som Christopher McDougall skrev om i Born to Run døde trolig av hjertefeil under en treningstur da han var 58 år gammel.

Jeg bestemte meg for å vie kroppen min og sinnet mitt til forskning og finne ut om det skjedde andre forandringer enn dårligere hjertefunksjon under et 100-miles løp.

Blid mann rett før start med masse solkrem i pannen 

Ennå blidere mann ved målgang etter 161 km

I tillegg ville jeg en gang for alle få svar på om det er mer slitsomt å løpe et 100-miles løp enn å være på et kjøpesenter på en lørdag.

BUM 100 ville bli mitt tredje 100-miles løp på tre måneder. Jeg var derfor ekstra interessert i hvordan kropp og sinn ville like å løpe et så langt løp uten skikkelig restitusjon.

Fra Nordtorp utenfor Borås, til Gøteborg og deretter til mål i Borås

BUM 100, eller Borås Ultramarathon. går på en tilrettelagt turløype mellom Borås og Gøteborg. Starten er i Nordtorp utenfor Borås. Derfra løper man Sjuhãradsleden og Vildmarksleden frem til Skatås i Gøteborgs skogkant og vender for å løpe til mål i Borås.

Løpet er perfekt for den som hater at det er flatt. Det går opp og ned uten stans, og det er få flate partier av noe særlig varighet. Løpet går i stor grad på stier, men det er også partier med grusvei, turveier og traktorveier. Bakkene og stiene bidrar nok til at løpet gir hele 6 UTMB-poeng.

Avslapning før start

Løpsleder Peter Karlsson gir de siste instruksene før start 
Før start fikk vi utdelt en vikbar kåsa. Jeg valgte en gulfarget, men det var tre andre fargealternativer å velge mellom. Alle som klarte å fullføre ville i tillegg få en helgjuten knalle i bronse. Dette motiverte meg ekstra sterkt, da jeg har fått beltespenner på alle de foregående 100-miles løpene jeg har fullført.


Hvis man hater at det er flatt er BUM100 et perfekt løp
Starten ved Nordtorp - jeg (The Running Journalist) filmer og intervjuer Helle 
Da startskuddet gikk havnet jeg raskt mellom de to kvinnelige deltakerne i løpet; Helle Manvik og Emelie Andersson. Jeg benyttet anledningen til et kort og dårlig planlagt videointervju da vi løp ute på den 3 km lange startsløyfen. Det skulle vise seg at Helle løpt et knallsterkt løp som holdt til seier i dameklassen og andre plass totalt.




For at løpet skulle bli 100 miles startet vi med 1,5 km frem og tilbake på en grusvei 

9 løpere vei over den flotte myren sør for Store Aspetjern etter 16 km 

En og annen highway ble passert underveis 

Helle rett før de lange nedoverbakkene mot Hindås der hun seg i fra 
De første timene gikk i stor grad på fine stier med innslag av grusveier av ulike slag. Det var en fin kveld og perfekt temperatur. Frem til 33 km løp jeg stort sett sammen eller i nærheten av flere andre løpere. Terrenget gikk litt opp og ned hele tiden med innslag av noen korte og bratte bakker. Mange av skogsområdene var åpne og fine avbrutt av kulturlandskap og noen hytter her og der. Et og annet hillbilly-sted der eierne hadde forsøkt å samle opp mest mulig skrot på eiendommen dukket også opp en gang i mellom.

En komunikasjonsmast som ikke har vært utsatt for russisk sabotasje 

Kveldstemning ved Västra Nedsjön 
Etter passering av den andre matstasjonen ved Hindås begynte det å bli mørkt. Jeg var litt treig med å skru på hodelykten og fikk turens første feilløping da jeg ikke så stien som forsvant inn til venstre. Etter å ha brukt vikbar kåsa som bannord et par ganger fant jeg tilbake til traseen og fortsatte videre til jeg traff en gruppe eldre speidere som lå i på bakken. Jeg sa hei til dem, men ingen svarte. Jeg fortsatte på sti videre inn i mørket.

Plutselig kom et dyr løpende mot meg i voldsom fart. Da den nærmet seg så jeg at det var en grevling. Jeg hoppet i været for å unngå å bli truffet av den, men den skjente så vidt til siden av meg og dundret inn i skogen. Like etterpå møtte jeg en rev som kikket på meg før den løp bort. Jeg skjønte derfor at jeg måtte være oppmerksom.

Bilde av en stein ved Stora Härsjön 
Strekket til den neste matstasjonen var på 22 km og jeg gikk tom for energi mot slutten. Da jeg kom frem tok jeg en solid pause og fikk i meg pølse, kjøttboller og polarbrød med kaviar før jeg forsatte på de neste 18 km til det punktet løpet vendte.

Jeg har sjeldent et løp uten at jeg har en sang eller en eller annen idiotisk setning på hjernen. Denne gangen endte jeg opp med sangen Venus av Television, noe som passet meg perfekt. Mens jeg løp gjennom skogen i mørket gaulet jeg:
Broadway looked so medieval
It seemed to flap, like little pages
And I fell sideways laughing
With a friend from many stages


I tillegg gjentok jeg de flotte ordene vikbar kåsa gang etter gang på et svensk som ble mer og mer skånsk dess lengre jeg kom ut i løpet.

Blacktjärn i Delsjömrådet rett for det begynner å bli lyst
Da jeg nærmet meg vending ved Skatås 73 km ut i løpet kjente jeg at beina begynte å bli urovekkende stive sett i forhold til hvor kort jeg hadde løpt. Normalt pleier de ikke å være såpass stive før jeg har løpt 120-130 km. Jeg skjønte derfor at løpet kom til å bli tøft mot slutten.

Et mindre vellykket bilde av en hare i Skatås i utkanten av Göteborg 
Vel fremme i Skatås lå matstasjonen inne i en hytte der de to jentene som betjente stasjonen spilte knallhøy musikk og var fulle av energi til tross for at klokken nærmet seg 04. Vi var 6 av løpets 27 løpere på matstasjonen samtidig, og jeg fikk meg en solid posjon makaroni før jeg fortsatte i retning av Borås i det fine morgenlyset.

Jeg hadde 7 løpere foran meg, og de kommende kilometerne møtte jeg de som var bak meg og kunne konstatere at flere hadde brutt ved hjelp av enkel hoderegning.

Morgenstund rett etter vending ved Härlanda Tjärn

Morgenlyset kommer for fullt på vei opp Getryggen

Vakker soloppgang på toppen av Getryggen 

Vakkert og lysere enn sist ved Blacktjärn

Myrull på myr

Morgenbad forberedes i Stora Kåsjön

Løpet innebar også andre farer en risiko for hjertesvikt 

Matstasjonen på Hindås nærmer seg 

BUM byr tidvis på ekte Twin Peaks stemning
Da jeg hadde løpt 125 km ble jeg passert av de tre første løperne som deltok på 87 km varianten av BUM. Deretter kom det løpere fra 87 km og senere 50 km forbi hele veien inn til mål. Jeg fikk stadige klapp på skuldrene og oppmuntrende kommentarer og prøvde å gi det samme tilbake. Beina hadde blitt knallstive og begge føttene var vonde. Det gikk sakte fremover i en ganske ynkelig løpestil med innslag av gange så snart det var motbakker.

Fra den siste matstasjonen var det 17 km til mål. Ned i en dump, opp i noen åser og rundt omkring i åsene før det gikk nedover til Borås. Da jeg hadde løpt ca 155 km fant jeg ut at tiden var inne for den endelige vurdering av om hva som er mest slitsomt av å løpe 100 miles og å være på et kjøpesenter på en lørdag. Jeg sørger for å spille inn vurdering på video.


Det var fantastisk deilig  komme til mål i Borås etter snaue 26 timer i terrenget. Etter litt skravling og spising i målområdet dro jeg til hotellet der jeg sovnet på sengen med lysene på rett etter at jeg hadde tatt en lang dusj.

Målgang i Borås (foto: BUM) 
Til slutt forskningsprosjektet mitt. Ville jeg bli utsatt for andre plager enn redusert hjertefunksjon etter et så langt løp?

Mine funn er følgende:
1. Evnen til å løpe (redusert beinfunksjon) svekkes etter et så langt løp
2. Skoene blir trangere (økt fotstørrelse) etter et så langt løp
3. Oppblåst mage etter å ha drukket masse cola på de siste matstasjonene
4. Tre middels plagsomme blemmer på føttene (redusert fotfunksjon)
5. Øm hud på deler av kroppen (redusert hudfunksjon)
6. Varm kropp i etterkant (økt ovnfunksjon)
7. Svekket konsentrasjon. I videoen der temaet er hva som er mest slitsomt av kjøpesenter på en lørdag og langt ultraløp begynner jeg plutselig å snakke om øl.

Konklusjonen er derfor klar. Lange ultraløp fører til en rekke skader og svekkelser i tillegg til redusert hjertefunksjon. Rett etter målgang i et løp er det stor risiko for at man verken kan løpe fort eller løse vanskelige oppgaver. Det er derfor all grunn til å stille spørsmål ved om det er lurt å delta på denne typen løp.



fredag 6. mai 2016

Oslos 7 fjell - Urban 7 Summits Oslo

Ingen byer i Norge har så flotte fjell som Oslo. Bergen har veldig kjente fjell, men de har dessverre blitt eksponert så mye at mange mener de har tapt sin ekthet. I tillegg er kun to av dem fjell. Molde har også fjell, men de ligger for langt unna byen til å være byfjell. Fjellene i Tromsø ligger strengt tatt stort sett utenfor selve byen og teller derfor ikke, selv om det ikke kan underkjennes at de er ganske flotte. Oslo derimot har 7 helt spesielle fjell. Ett er en vulkan, ett har en golfball på toppen og et annet kan skilte med fatøl og storslagen utsikt. Selv om fjellene i Bergen fortsatt er verdige konkurrenter har byfjellene i Oslo passert med en ørliten margin.

Ingen andre norske byer kan skilte med så god utsikt fra sine byfjell 

Kristi Himmelfartsdag ble benyttet til å løpe den berømte turen til Oslos 7 fjell, populært kalt Urban 7 Summits (U7S). Jeg hadde tenkt å besøkte fjellene motklokks, dvs Ullernåsen, Ryen Varde/Brannfjell, Haukåsen, Årvollåsen, Grefsenkollen, Vettakollen og Tryvannshøgda. Dette anbefales normalt fordi det innebærer at man gradvis øker høyden på fjellene.

Jeg startet på Østerås i Bærum og avsluttet på Voksenkollen stasjon 
Ullernåsen ligger i en liten øy midt i bebyggelsen. Det samme gjør Ryen varde, mens Haukåsen er trygt plassert i Østmarka. Både Årvollåsen og Grefsenkollen ligger i Lillomarka, mens Vettakollen og Tryvannshøgda ligger i Nordmarka. Turen innebærer derfor besøk i store deler av byen.

Lysakerelva krysses på vei til Ullernåsen 
Fjell 1 av 7: Ullernåsen - km 4 
Ullernåsen er en gammel vulkan. Over 5000 mennesker har bosatt seg i vulkanskråningen. Dersom vulkanen skulle få et nytt utbrudd ligger disse selvsagt veldig tynt an. Toppunktet ligger i et lite skogholt mellom Greger Grams Vei, Ostadalsveien og Øvre Myrhagen.

De siste meterne mot toppunktet passerte jeg to damer som stod og snakket spansk til hverandre. Jeg nådde toppen, der det er plassert en pipe for å slippe ut (over)trykk fra vulkanen de få gangene i året dette er nødvendig. Det gror dessverre mange trær på toppen så utsikten er begrenset. I retning Bærum er det imidlertid en åpning som gir en helt grei utsikt.I tillegg gjør vulkanen under overflaten at et hver besøk er forbundet med en viss spenning. Jeg støtter meg også til det gamle ordtaket om at et fjell som kun har utsikt å by på ikke er noe virkelig fjell.

På toppen av Ullernåsen står en pipe som slipper ut trykk fra vulkanen 

Utsikt fra Ullernåsen mot Eiksmarka, Østerås og Bærumsmarka 
Fra Ullernåsen fortsatte jeg ned Mærradalen til Maritim, og fulgte Tour de Finance hele veien inn til Aker Brygge og videre til Operaen og Ekebergskråningen.

En dykkand har fanget en fisk i Bestumkilen 
Jeg er ikke spesielt glad i skjegg, og synes sjeldent det er særlig vakkert med mindre man har en veik hake eller noe annet det er forståelig at man vil skjule. Skjegg er imidlertid bra for ultraløping, og risikoen for å bryte et langt løp er mye høyere uten ultraskjegg enn med.

En utilsiktet virkning av ultraskjegget mitt jeg ikke hadde forventet er at jeg appellerer til kvinner som er langt eldre enn meg. På vei innover langs Bestumkilen og Frognerkilen var det tre i denne kategorien som flørtet åpenlyst på den måten bare en voksen kvinne tør og kan. Det skyldtes garantert ultraskjegget. Jeg avviste alle tre så vennlig som mulig og fortsatte innover forbi horder av tyskere på vei fra Color Line.

Frognerkilen ligger der stille og vakker 

Hva skal en demotiveringscoach gjøre nå som Bertrand har kastet inn håndkleet?
Bertrand & Co har kastet inn håndkleet. Da jeg passerte Bertrandhuset slo det meg at jeg kommer til å savne konkurransen fra motivasjonscoachene. Mitt mål som demotivasjonscoach er å demotivere flest mulig. I denne sammenheng er det skjebnens ironi at det er motivasjonscoachene som gir seg først.

Blikkstille fjord med sommerlukt 

Turisme på Rådhusplassen

Turister bestiger operaen for å få et glimt av Ekebergåsen 

En gruppe japanere har oppdaget to svaner

En liten gutt har funnet sin bortkomne far 

De tause vitnene foran Barcode

Åstedet for Skrik passeres på vei opp Ekeberg

Jeg løp glad videre etter å ha oppnådd 200 poeng i selvkontrol

Ryen Varde - Brannfjells storesøster 
Fjell 2 av 7: Ryen Varde - km 18
Ryen Varde er den høyeste toppen i Ekebergfjellmassivet, selv om den to meter lavere lillesøsteren Brannfjell er mer kjent. I gamle dager ble varselild tent på Ryen Varde som kunne ses fra hele byen. Paradoksalt nok har Brannfjell tatt navn etter Ryen Varde, selv om det ikke var noen varselild på Brannfjell.


Stien ned fra Ryen Varde 

Skogfolket på Ryen drikker Soplica 

Østensjøvannet sies å speile tomme sjeler 

Beboerne i Skøyenåsenveien har ingenting å klage på når det gjelder balkong 

Gudstjenesten er ferdig i Oppsal kirke 
 Da jeg skulle krysse Hellerudveien på vei fra Ryen Varde til Haukåsen ble jeg stoppet av en eldre dame som sa: "Trim i dag, trim i morgen". Hun var smørblid og fortalte at hun trente hver dag til tross for at hun var 90 år. Hun var så hyggelig at jeg fikk lyst til å adoptere henne som bestemor, men fant ut at det var best å fortsette.

Jeg stakk innom bensinstasjonen for vannfylling, bolle og brus. En liten dame med irriterende utseende snek foran meg i køen. Jeg bestemte meg for å ikke la meg irritere, og smilte i stedet varmt til henne før jeg forsvant inn i Østmarka.

Fin sti på vei mot Rundtjern 
Fra Oppsal til Haukåsen beveger man seg på tvers av forkastningene i Østmarka, noe som betyr opp på en årsrygg, ned i neste dalføre/søkk, opp på en ny åsrygg osv. Alle som har ferdes i Østmarka vet at dette er god trim, da det går bratt opp og ned hele tiden.

Rundtjern 

Den legendariske Lutvannsbekken 

Vakker skog sør for Kroktjernkollen 

Kroktjern
Fjell 3 av 7: Haukåsen - km 27
Fra Oppsal  bar det inn i Østmarka. Først noen hundre meter på grusvei, deretter på sti frem til toppen av Haukåsen. Det er fin utsikt sydover mot Bunnefjorden, Nesodden og Hurum på grunn av hugst på sørsiden av toppen. Den største attraksjonen er likevel golfballen, eller radaren, som skal hjelpe til med å lose flyene inn til Gardermoen.

Radaren på Haukåsen 
På Haukåsen satte jeg meg ned på en benk og spiste lunsj, kun avbrutt av en løpetur for å fange en frysepose som rømte fort bortover langs bakken.

Utsikt mot Bunnefjorden, Nesodden og Hurum

Det er lett å få haukåsenhatt på Haukåsen 

Da jeg var i ferd med å forlate Haukåsen kom en dame bort til meg å sa: "Hva heter det her?"
Jeg svarte: "Haukåsen"
Hun så irritert på meg og svarte snurt; "Det var ikke det jeg mente, jeg mente hva er det?" Hun pekte på radaren.
Jeg svarte: "Radar"
Hun så ennå mer irritert ut og sa: "Jeg vet der er en rader, men hva heter en sånn radar?"
Da jeg sa at jeg ikke visste det sa hun med tydelig irritert stemme: "Jeg tror jeg går og ser om det er skrevet noe informasjon der borte."
Deretter gikk hun raskt bort.
Jeg skjønte at jeg både hadde feilet og sviktet i den irriterte damens øyne og løp vekk fra Haukåsen og nedover mot Lutvann og Trosterud.

Vakkert i skogen ved Lut ved Lutvann 

Det står dårlig til på Fagerholt 

Urbant på Trosterud 

E6 krysses 
På Alfaset tok jeg en stopp for vannfylling, bolle og brus på bensinstasjonen. Da jeg fikk flaskene fylt stod jeg i veien for en mann som kom ut fra et bakrom på bensinstasjonen samtidig som en dame med fargerike treningstights og et barn på armen smilte varmt til meg mens jeg sølte vann på gulvet. Jeg skjønte det var på tide å dra og fortet meg i retning av Veitvet.

Solid stigning og velholdte hus i Veitvetveien 
Da jeg våknet var jeg slapp og hadde veldig tunge bein. Jeg tenkte at det var perfekt med tanke på bruk av turen som ultratrening. Ingenting er verre en å følge seg i tipp-topp form, da man ikke får trent på å fortsette selv om kroppen ikke vil. I bakkene oppover mot Veitvet begynte beina å nå en ny surhetsgrad. Jeg kjente at jeg koste meg av å tvinge dem videre.

Fin utsikt mot Oslofjorden fra sydskråningen på Årvollåsen
Fjell 4 av 7: Årvollåsen - km 37
På vei opp Årvollåsen møtte jeg en mørkhåret dame som spurte meg om jeg fortsatt bodde det samme stedet som før. Da jeg ikke kunne huske å ha sett henne før sa jeg; "Hva?"   Hun snudde hodet og pekte på øret sitt der det gikk en ledning ned til telefonen hun hadde i hånden. Jeg skjønte at hun signaliserte at hun snakket i telefonen og fortsatte oppover bakken.

Årvollåsen har spesiell geologi med flere sjeldne steiner. Jeg kikket derfor ekstra grundig på fjellet rundt meg, men oppdaget ikke noen spesielt.

Rådhuset i det fjerne 

Barcode er synlig fra Årvollåsen 

Huset har forlatt grunnmuren på "Bakre Årvollåsen"
På vei fra Årvollåsen til Grefsenkollen møtte jeg en terrengsyklist på stien. Han skled på en rot og mislykkes med å komme opp bakken. Da han kikket på meg og sa "sleipe røtter" på unnskyldende vis sa jeg bare "jaha-ha" mens jeg løp rolig videre.


I steinalderen krøp øksemakerne rundt i Lillomarka, der de fant velegnet stein 

Fjell 5 av 7: Grefsenkollen - km 40
Grefsenkollen trenger strengt tatt ikke nærmere presentasjon. Hit valfarter folk for en utepils til den storslåtte utsikten over byen og fjorden. I tillegg er bakkene opp til toppen yndet blant syklister og turgåere som smelter sammen med turister og en og annen dranker på toppen.

Folk koser seg i solen ved det høyeste punktet på Grefsenkollen 

Utsikten nytes mens folk spiser sjokoladecroissanter og drikker fatøl 

Rådhuset sett fra Grefsenkollen

Akerselva krysses på vei fra Grefsenkollen til Vettakollen 
Etter en pause på Grefsenkollen gikk veien videre til Ring 3, Tåsen og deretter opp til Båntjern og videre opp stien til Vettakollen.

Båntjern er vakker til tross for at den skjuler mange dystre hemmeligheter 

Stien opp til Vettakollen er morsom på terrengsykkel og fin på beina 

Fjell 6 av 7: Vettakollen - km 50
Eggen på Vettakollen befolkes primært av folk som trener, kjærestepar på tur og en og annen forvirret sjel som kun går opp for å få med seg den flotte utsikten. Man bør holde seg langt unna dersom man har kjærlighetssorg, da de smaskende parene som fletter kroppene sammen området ved toppunktet kan bli litt påtrengende.

Utsikten på Vettakollen er upåklagelig 

Oslofjorden sett fra Vettakollen

Folk med kjærlighetssorg frarådes å gå til Vettakollen som primært befolkes av kurtiserende par 

Topppunktet på Vettakollen ligger noen hundre meter bak utsiktspunktet 

Noe snøflekker på Vettakollen 
Ved Fuglemyra ble jeg stoppet av et par som hadde havnet på en tur som ble litt lengre enn planlagt, og trengte hjelp til å finne en snarvei til Holmenkollen. Jeg hjalp dem etter beste evne og fortsatte langs myra der det ble drevet jordbruk for noen tusen år siden.

Fuglemyra på Vettakollen der det ble dyrket bygg og hvete for 4-5000 år siden

Fortsatt (såvidt) mulig å gå på ski ved Hegghullet 
Jeg bestemte meg for å klatre fra Heggehullet ved Bomveien uten å belemre beina mine med sti eller vei og fortsatte rett ut i terrenget mellom trærne. Det var stort sett greit terreng å bevege seg i, selv om det dukket opp et og annet område med for tett granskog.

Fra Hegghullet gikk jeg gjennom bushen til Tryvannstårnet da jeg var lei av sti 

Beina begynte å bli slitne da målet dukket opp over tretoppene 

Fjell 7 av 7: Tryvannshøgda - km 55
Det var naturlig å avslutte runden ved det desidert høyeste av byfjellene i Oslo. Dette ga ruten en fin profil med jevn økning i høyden på fjellene.

Gradvis økning i høyden på fjellene langs ruten 


Tryvannståret dukket opp mellom trærne. Etter 55 km, 1800 høydemeter og alt fra knotesti til urban jungel var det godt å komme frem. Jeg stoppet opp ved tårnet og feiret med å ta noen bilder før jeg løp ned til Voksenkollen stasjon og tok t-banen hjemover.

Tryvannstårnet står ved toppen av det høyeste byfjellet 
Under turen slo det meg hvor mange fine boligområdet som finnes i Oslo. I tillegg til bra beliggenhet er det veldig mange som bor veldig nær Oslomarka slik som de som bor på Oppsal, Trosterud, Tonsenhagen og Vettakollen. I tillegg er det mange som har kort vei til grønne lunger som Ekeberg, Mærradalen eller Bygdøy.

Etter en så fin tur er det veldig lett å være glad i denne byen.

Blåner bakom blåner preger utsikten fra Tryvannshøgda