Täby Extreme Challenge 2015

Täby Extreme Challenge 100 miles går i Täby nord for Stocholm en drøy kilometer unna det gigantiske kjøpesenteret Täby Centrum.

Man kan velge mellom 50 miles (80 km), 100 miles (161 km) eller årets nyskapning på 200 miles (322 km). Løpet er populært og varianten på 100 miles er kvalifiseringsløp for det legendariske Western States Endurance Run i California.

Løpeklærne er klare til dyst kvelden før TEC100

TEC har blitt arrangert mange ganger, men løypa var ny av året. Den gikk i en rundløype med 1,5 km på asfalt og 10 km på sti fordelt på like store deler smal som bred sti. Starten gikk fra Ensta Krog. Vi som deltok på 161 km skulle løpe runden 14 ganger. 

Håret blir alltid bustete av forventning før start 

Vi var to nordmenn på startstreken på 100 miles varianten. Løpet var mitt andre 100 miles løp etter debuten på Thames Path 100 i 2014. Planen var å prøve å ta det virkelig rolig for å hindre en alt for kraftig smell mot slutten. Jeg hadde bevisst ikke laget meg noe mål om gjennomføring på en bestemt tid, men hadde hele fokuset mitt på fullføring. Jeg er på ingen måte en ren løper, men går også en del på langrenn og sykler i perioder ganske mye. De to siste månedene før løpet hadde jeg imidlertid viet mesteparten av treningstiden min til løping.

Deltakerne får instrukser før start

Startskuddet gikk kl 10 på lørdag 17. april. Rett etter start var det en bratt motbakke og deretter berg- og dalbane i skiløypa i Stolpaskogen. Etter dette fulgte en drøy kilometer på asfaltert gangvei over Libbyängen og så et par kilometer på ganske flat turvei á la Songsvann langs bredden av Rönningesjön.

Deretter var det et lite stykke gjennom boligstrøk før man forsvant inn i skogen der man forble i 5-6 kilometer på sti som vekselsvis var bred og smal og knotete. På det ferskeste knotepartiet var stien tråkket opp i anledning løpet med en passe dose røtter og stein. Stien gikk opp og ned over små åsrygger mesteparten av veien gjennom skogen. Deretter var et kort stykke gjennom et boligstrøk i Gribbylund før den siste drøye kilometeren igjen gikk på sti. Hver runde var på drøye 11,5 kilometer.

Spente deltakere lytter ivrig 

De første timene av løpet gikk greit. På et langt ultraløp er det på mange måter slik at strekket frem til halvveis bare er ren transport. Deretter begynner løpet, og den siste fjerdedelen er det beinhard jobbing for å komme seg fremover. Slik skulle det også vise seg å bli på dette løpet.

Langs løypa var det flere uoffisielle mat- og drikkestasjoner der folk som bodde langs ruten hadde satt ut bord med ulike former for drikke, mat og godteri.

Blant de uoffisielle matstasjonene var min absolutte favoritt i Havrevägen som man løp gjennom på vei fra Rønningesjön til skogen. Utenfor carporten til første hus på høyre hånd etter en liten nedoverbakke hadde eierne invitert venner og barn til samling ved sin private matstasjon der de serverte drikke samt vafler med syltetøy og rømme. Hele gjengen var i strålende humør og synes løpet var veldig morsomt. Jeg brukte en del tid på å skravle med dem hver gang jeg passerte. Utpå kvelden når jeg begynte å bli god og mør i kroppen var det ekstra hyggelig å stoppe for vaffel og litt skravling.

Rundt og rundt i Täby 14 runder 

På TEC observerte jeg at flertallet av de mannlige løperne hadde konvertert fra løpetights til shorts, noe som fikk meg til å humre og tenke på noe en amerikansk venn fortalte meg for rundt 20 år siden. Under den store løpebølgen på 70 og 80-tallet utviklet en stor andel mannlige løpere ekstremt lavthengende pung. Amerikanske undersøkelse viste at årsaken var at Cremastermuskelen strakk seg slik at tyngdekraften i forbindelse med mengdetrening ordnet resten av lengdeøkningen.

For å hindre problemet ble mannlige løpere anbefalt å bruke løpetights i stedet for shorts, noe de aller fleste valgte å gjøre. Moten i dag vil noe annet, og en ny generasjon unge mannlige løpere kommer derfor til å få seg en morsom overraskelse i løpet av de nærmeste årene.

Depotet der vi hadde tilgang til til tingene våre ved runding 

Ut over kvelden og natten begynte det å være mange løpere som så slitne ut og valgte å gi seg. For oss som ikke ga seg var det fortsatt mye motivasjon å hente fra en masse publikummere langs løypa som ga tilrop; "Bra kämpat", "Du ser stark ut", Heia heia".

Et par steder hadde folk tent bål for å heie på oss mens de koste seg i kulda og drakk øl og sprit. For mitt vedkommende kom dette godt med etterhvert som rundetidene krøp sakte oppover og kroppen begynte å gi signaler om at den var sliten.

Det ble såpass tynt med deltakere etterhvert at det virket som om mange hadde gitt seg. Dette viste seg å stemme godt. Pace on Earth har sett på resultatene og regnet ut at nesten halvparten av de mennene som stilte opp på 100 miles brøt (42 %), mens det for kvinner var nede i magre 14 %. Gir menn seg fortere enn kvinner når det blir virkelig tøft, eller venter kvinner med å stille opp til de er sikre på at de vil klare det? Verden trenger definitivt mer unyttig forskning, og dette emnet burde det forskes på.

Underveis pratet jeg flere ganger med løperne som deltok på varianten på 200 miles. Hver og en av dem var enormt slitne, men det var imponerende å se hvor besluttsomt de kjempet videre. Det står enorm respekt av å klare å løpe 322 km i strekk slik tre deltakere gjorde. I øyeblikket er jeg likevel temmelig sikker på at 161 km er tilstrekkelig for mitt vedkommende.

Ved hver runding passerte vi gjennom partyteltet ved start- og målområdet. Det var dekket med en godt variert buffét med brødmat, buljong, blåbærsuppe, potetmos, saltgurka og tidvis hamburgere. Vi ble tatt godt vare på av de hyggelige arrangørene som passet på at vi fikk i oss mat og drikke og sørget for å fylle drikkeflasker osv. De prøvde også å motivere de som så mest motløse ut.

De 3 siste brutale rundene.............
For mitt vedkommende dreier et så langt løp om å klare å komme i mål. Hvis jeg skal gjøre noen forbedringer i fremtiden bør jeg nok se litt nærmere på løpsopplegget mitt, da dette trolig kan karakteriseres som idiotisk.

På de to første rundene brukte jeg henholdsvis 1:16 og 1:17, mens de to siste rundene gikk på 2:03 og 2:13. Dette er omtrent så langt fra negativ splitt det er mulig å komme, og antakelig oppskriften på et klassisk idiotisk løpsopplegg.

Dersom jeg hadde klart å ta det ennå litt roligere i starten hadde jeg kanskje klart å holde en noenlunde verdig fart de siste rundene også. Frem til jeg hadde løpt 12-13 mil gikk det rimelig greit. Deretter gikk det bratt nedover, og de to siste rundene var føttene så vonde at den bevegelsesformen jeg hadde verken kan karakteriserer som løping eller gåing.

Det gjorde det ikke lettere at jeg slet med noe av det mest absurde jeg har fått på hjernen under ett løp. Rett før Havrevägen i Löttingelund forsvant inn i skogen stod det et forbudsskilt for kjøretøy med teksten "Gäller ej fordon med tillstånd", Det siste 5-6 timene av løpet skulle denne setningen surre rundt og rundt i hodet mitt uten stans: Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd................. Det er ikke uvanlig å sånne ting i hodet under lange aktiviteter og slett ikke det verste jeg har fått på hjernen. I andre løp har jeg tross alt slitt med  "bitte prüfen ob sie eine gültigen fahrschein haben" og "But tell me does she kiss - Like I used to kiss you? Does it feel the same - When she calls your name?"

Før jeg dro ut på den siste runden forsøkte en av arrangørene meg til å få meg til å forte meg slik at jeg kunne komme i mål sub 23 timer. Jeg var først litt nølende siden føttene var så vonde, men gjorde likevel et forsøk og det virket heldigvis.

Sliten og fornøyd mann i garderoben etter målgang 

Jeg subbet over målstreken etter 22 timer og 45 minutter kl 08.45. søndag morgen og var egentlig ganske blid og fornøyd. Etter en lang dusj i garderoben og skravling med andre løpere som hadde kommet i mål bar det hjemover med et ettermiddagsfly.

På flyet kjente jeg at jeg både var trøtt og sliten og at det igrunnen var greit at jeg ikke hadde noen jobbmøter før kl 09 dagen etter. Til tross for at føttene ble veldig vonde etterhvert, var beina ganske fine dagen etter. Det gikk greit å sykle til å fra jobben, selv om sykkelskoene hadde blitt litt i trangeste laget.

Tusen takk til arrangørene av TEC100 for et glimrende arrangement med hyggelige og servicevillige funksjonærer. Det er ikke utenkelig at jeg kommer tilbake.

Nå har jeg ikke noen planer om å løpe 100 miles igjen før jeg skal løpe The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY) i juni.


Thames Path 100 Miles

The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY)

Planer for å pine og plage kroppen i 2015

Veien opp til Khardung La passet på 5 359 moh skal sykles 

Sykkelturen til Indisk Himalaya peker seg ut som et foreløpig høydepunkt i 2015, men de delene av Bærumsprosjektet som skal gjennomføres i løpet av året kommer neppe til å stå tilbake. En del planer er klare, mens andre kommer til etterhvert. Foreløpig ser det slik ut: 

1. Langtur på ski eller sykkel
Blir det bra skiføre kan det bli en lang skitur i løpet av vinteren. Kanskje noe som ligner på denne turen på drøye 23 mil som jeg tok i 2013. Blir det for dårlige forhold for langrenn på Østlandet, har jeg et par planer for vintersykling på lur. 

Østerås - Oslo - Gjøvik - Grua på ski i 2013 

2. TEC 100 miles 18.-19.4.
Etter påske går turen til tettstedet Täby utenfor Stockholm for å løpe drøye 160 km i TEC 100 miles run. Løpet er kvalifiseringsløp til til et av verdens mest kjente ultraløp Western States Endurance Run (WSER). Dersom man skal delta på dette og flere andre store internasjonale løp må man for det første være kvalifisert, og for det andre være heldig i lotteriet blant de kvalifiserte. Jeg var kvalifisert til WSER etter å ha løpt 168 km Thames Path 100 i 2014, men nådde ikke opp i lotteriet der sjansene var på magre 4,6 %. Ved fullføring av TEC vil jeg få doblet sjansene slik at de vil kunne bli på formidable 9 % for deltakelse i WSER i 2016.

3. Vestfold Ultra Challenge 2.5.
Jeg deltok i 2014 med tømmerstokkbein etter å ha løpt Thames Path 100. I år ønsker jeg å finne ut om TEC 100 også gir tømmerstokkbein. Løpet går i fint skogsterreng i åsene i Vestfold. I fjor var det veldig varm og Ninette Banoun og jeg holdt på å tørste i hjel der vi løp i solen uten vann.

Rett før start på VUC i 2014

4. Ecotrail Oslo 80 km 23.5.
Jeg ser frem til denne nyskapningen som beveger seg opp langs Akerselva fra Den Norske Opera & Ballet, tar en runde i Nordmarka med passering av Fagervann, Båntjern og Tryvannstårnet før den fortsetter ned i Sørkedalen, gjennom Bærumsmarka, ned lags Lysakerelven, langs Ullerns Riviera og videre langs fjorden tilbake til Operaen. Løpet har så langt den største påmeldingen til noe ultraløp i Norge, og vil nok bidra til at ultraløping blir en litt bredere idrett enn det er i dag. Jeg har prøveløpt traséen i tre posjoner, noe som er beskrevet her; del 3, del 2, del 1. Hvis noen har lyst på befare traséen på sykkel har jeg laget en beskrivelse her.

Fra testløping av Ecotrail Oslo i august 2014

5. Xreid Hardangervidda  
Jeg  deltok på løpet i 2014 og likte det veldig godt. Dersom datoen passer og hvis jeg klarer å komme med på løpet ligger det an til ny deltakelse i år. Fjorårets løp gikk 123 km over Hardangervidda fra Dyranut til Rjukan for deretter å avslutte med målgang på Gaustatoppen. Løpet er laget for de som synes at Norseman er litt vel pinglete. 

På vei opp uren mot Gaustatoppen i stiv kuling med Stian André Tolleshaug under Xreid 2014 (foto Kai-Otto Melau) 

6. Sykkeltur i Indisk Himalaya 4.-23.8.
I august går turen til Indisk Himalaya med terrengsykkelen på en tur som blant annet inkluderer to fjellpass på 5 300 - 5 400 meter. Det høyeste passet (Khardung La) prøver å skryte på seg å være på rundt 5 600 meter, men skal ikke være høyere enn 5 359 moh. Min egen rekord for sykling i høyden er turen til det 5 430 meter høye fjellet Chacaltaya i Bolivia - det hadde vært morsomt å komme ennå litt høyere på denne turen. Jeg skal blant annet sykle med min venn Espen som jeg syklet over Himalaya på Karakoram Highway fra Kina til Pakistan med i 1995 og Bill fra Sydney i Australia som jeg både har syklet med i Himalaya fra Tibet til Nepal i 2011 og i Andesfjellene fra Peru til Nepal i 2013.

7. Ultrabirken sykkel 28.8.
Terrengsykkelsporten er ganske pusete i Norge med få harde løp. De fleste rittene går ikke i skikkelig terreng og er stort sett over i løpet av en tre-timers tid. Offroad Finmark er definitivt et unntak fra regelen, og Ultrabirken sykkel snuser også på grensen for hva man må kunne kalle et hardt terrengsykkelritt.

Ultrabirken sykkel i 2010 

8. Nordmarka Ultra Challenge (NUC) 100  26.9.    
Jeg har hatt lyst til å løpe NUC i flere år, men det har alltid måtte vike for andre planer. I år ser det ut til  å bli en åpning og jeg har benyttet sjansen til å melde meg på det 100 km lange stiløpet.

9. Bislett 24h Indoor Challenge 
Jeg har et elsk-hat forhold til dette løpet. Jeg liker å trene ute og foretrekker sti fremfor vei. Løpet er likevel såpass absurd og morsomt at jeg på ny kan komme til å stille opp for å løpe i en kjeller på hardt flatt underlag i 24 timer.

Fra Bislett 24h i 2013 

10. Bærumsprosjektet.
I tillegg vil jeg jobbe videre med Bærumsprosjektet i hele 2015. Prosjektet har sin egen side på Facebook der alle som utforsker Bærum kan legge ut sine beskrivelser.

Ultrabirken i 2010 fra Rena til Lillehammer; min første ultra på beina

Hva med 2016?
I 2016 vil jeg prøve å komme med på Western States Endurance Run på ny. Det er også mulig jeg prøver å komme med på Ultra Trail du Mont Blanc som er et løp rudt Mont Blanc på drøye 160 km med 10 000 høydemeter. Løpet kan ikke være så veldig hardt. Kilian Jornet vant det nemlig dagen etter at han løp opp og ned på Mont Blanc fra Chamonix. Jeg er kvalifisert, men også her er det lotteri blant de kvalifiserte. I tillegg skal det sykles, gås på ski og gjøres mange andre morsomme ting.