lørdag 13. oktober 2018

HundreMilesKongen® blir til på Grindstone 100 Miles

To løpeturer i Trollheimen i september 2017 ga meg nesten ett års pause fra løpingen. En uheldig fasong på hælene mine ga langvarige betennelser og fredag 13 april 2018 ble jeg operert for tilstanden Haglunds hæl på høyre fot. Jeg gikk beskjed om at det kunne ta 6 måneder til jeg kunne løpe igjen, men at det kunne bli så lite som 4 måneder dersom jeg var heldig.

Den 5. oktober 2018 løp jeg 100-miles løpet Grindstone 100 i Virginia i USA med nærmere 7000 høydemeters stigning underveis. Siden løpet gikk under 6 måneder etter operasjonen var treningsgrunnlaget minimalt. I juni og juli trasket jeg en del turer på sti. I tillegg ble det mange fine stiturer på terrengsykkel. I midten av august var jeg i alpene og begynte jeg å løpe forsiktig igjen. All spenst var borte etter nesten ett år uten løping. Deretter ble det 30-40 kilometer med løping i uken i seks uker frem til Grindstone 100 og spensten snek seg tilbake.

10 flotte premier fra mine 10 100-miles løp 
Til tross for at jeg helt sikkert ville være den på startstreken med dårligst treningsgrunnlag, var jeg fast bestemt på å stille opp. Jeg pleier å tyte til alle og en hver om at å fullføre lange ultraløp dreiet seg om 10 % fysikk, og 90 % hode. Det er greit å teste ut om det man tjater om stemmer i virkeligheten eller om man bare er en tullete prater.

I tillegg var jeg nødt til å fullføre. Grindstone var kvalifiseringsløp til Western States 100 Miles så vel som Hardrock. Etter å ha vært med i lotteriet til Western States i fire år uten å komme med, begynnte sjansene for å endelig lykkes å bli store fordi man får dobbelt så mange lodd hvert år man kvalifiserer seg til å være med i lotteriet.

Dersom jeg ikke fullførte Grindstone ville jeg rykke tilbake til start. Grindstone er antakelig både et finere og hardere løp enn Western States, men det hadde vært morsomt å være med på ur-100-miles-løpet en gang i løpet av livet.

Før jeg reiste til løpet ble jeg kontaktet og informert om at jeg ville bli HundreMilesKongen® dersom jeg fullførte fordi det ville føre til at jeg hadde fullført ti 100-miles løp. Jeg ble fortalt at en annen nordmann hadde fullført ti løp, men at ingen hadde fullført flere. Jeg stusset over at jeg ville bli utropt til konge fordi jeg tangerte rekorden, men sluttet fort å tenke mer på det da det førte til at jeg ble litt svimmel.

Camp Shenandoah der starten gikk fra 
Grindstone 100 går på sti i Shenandoah-fjellene i Virginia i USA. Det sniker seg så vidt over grensen til West Virginia. Det er til sammen nærmere 7000 høydemeter med stigning fordelt på ca 165 kilometer. Man løper frem og tilbake på omtrent samme rute. På veien frem skal man oppom to topper man ikke behøver å besøke på veien tilbake. Start er fra den permanente speiderleiren Camp Shenandoah utenfor byen Staunton i Shenandoh-dalen.

Løypeprofil 

Løpsleder Clark Zealand briefer deltakerne før start 

Ruten jeg løp hentet fra Strava
Den antatt største utfordringen med løpet utover å komme seg til mål var å klare sperretidene. Normalt er ikke dette noe jeg tenker på under løp, men denne gangen var det i aller høyeste grad aktuelt på grunn av det ekstremt spinkle treningsgrunnlaget. Med start 5.oktober var det ikke lenge siden min første løpetur på ett år 18. august. Underveis i løpet var det tre punkter med cut-off-tider i tillegg til en maksimaltid på hele løpet på 38 timer.

Strategien min for løpet var:
1. Å opparbeide meg et såpass stort forsprang på cut-off-tidene i den tidlige delen av løpet at jeg skulle slippe å oppleve permanent stress underveis.
2. Aldri la meg rive med av andres tempo, men bevege meg i det som passet meg.
3. Løpe mest mulig alene for å kunne styre tempoet best mulig
4. Ikke bry meg om at formen var dårligere enn alle andre løp jeg har stilt opp på tidligere.
5. Fullføre

Rett før start 
Start var kl 18. fredag 5. oktober som tilsvarte kl 24 i Norge, som jeg hadde reist fra to dager tidligere.  Jeg kjente at jeg var småtrøtt der jeg stod på startstreken, men bestemte meg for ikke å bry meg noe om det. De fleste stilte med hodelykt på start, da det ville bli helt mørkt i løpet av en time.

Kø der stien smalnet etter 800 meter
De første to kilometeren gikk i en halvsirkel rundt speiderleiren. Vi satte vi igang med en stigning på 250 meter, før det gikk ned til første matstasjon (Falls Hollow) etter 8 kilometer. Ultralegenden David Horton stod og viste vei i et vanskelig kryss. Han har en av de meste imponerende CVene man kan ha innenfor ultraverdenen; rekord på Appalachian Trail, rekord på West Pacific Trail, et par seire i Hardrock og rekordtid på det småharde løpet Barkley Marathon.

Deretter steg det gradvis brattere opp til første fjelltopp med det klingende navnet Elliot Knob etter 15 kilometer. De siste to kilometerne var veldig bratte, og da vi nådde toppen hadde vi steget 1000 meter. På toppen var det tåke og alle måtte stemple startnummeret.

På vei inn til den første matstasjonen hadde det blitt mørkt 
På vei ned ble jeg liggende bakerst i en lang rekke løpere. Stien var steinete og teknisk. Det var tåke og yr i luften og ble ganske glatt. For en som har vokst opp med å løpe i Oslomarka var det likevel på ikke noe i nærheten av så glatt det kan være på stiene hjemme om høsten.

Det var nedover hele veien frem til neste matstasjon (Dry Branch Gap). Deretter bar det bratt oppover Crawford Mountain på sti i tåke og småregn. Det var varmt og veldig fuktig luft. De fleste løp med lite klær og mange hadde bar overkropp. De ble likevel klissvåte på kroppen av fuktigheten.

Et par toppturer på veien frem var ikke nødvendige å gjenta på returen
Neste matstasjon (Dowells Draft) fulgte etter nye nedoverbakker. Den var bemannet av veldig energirike mennesker som skapte masse liv og god stemning. Deretter bar det ut igjen i mørket og en solid klatring oppover Hankey Mountain. På vei ned fra toppen var det ikke sti, men en sølete jordvei. Deretter fortsatte det på fin sti over Lookout Mountain med en bratt nedstigning som finale før første Cut-off ved North River Gap etter 57 kilometer.

Jeg lå behaglige 2,5 timer før cut-off. Til å å løpt så lite de siste 12 månedene fungerte kroppen overraskende greit. Jeg hadde også klart å følge strategien min til punkt og prikke. På matstasjonen var det en som fortalte at den neste stigningen opp Grindstone Mountain og videre til toppen av Little Bald Knob kanskje var den hardeste i løpet. Siden jeg hadde så god margin på cut-opp-tiden bestemte jeg meg for å ta det veldig rolig de 13 kilometerne til toppen for å spare beina mest mulig.

Halvveis til toppen kom første løper i mot i høyt tempo nedover de bratte bakkene. Det så ikke ut som om han hadde noe mer med seg enn en håndholdt flaske. Rundt ti minutter senere kom nestemann, og nærmere toppen fulgte 4 stykker til.

Asfalt de siste 500 meterne til toppen av Reddish Knob
Tre kilometer før vending skulle man oppom toppen av Reddish Knob og stemple startnummeret. Det siste stykket til toppen var det asfalt. Solen hadde kommet opp og utsikten fra toppen var storslagen.

Jeg fortsatt deretter ned de tre kilometeren til vendepunktet og kjente at de første 82 kilometerne hadde gjort at de dårlige trente beina begynte å bli møre og slitne. Det var en tett strøm av løpere som allerede hadde passert matstasjonen ved vendepunktet som kom i mot. Mange hadde pacere som var rene og pene og peppet opp de slitne løperne de hjalp.

Utsikt fra Reddish Knob
Etter å ha snudd bar det tilbake i retning toppen Little Bald Knob. Deretter var det en lang nedoverbakken til matstasjonen ved Nort River Gap der neste cut-off var. Jeg begynte å bli mør i beina, og var i ferd med å få blemmer under hælene. Dersom det er kjølig, har jeg sjeldent problemer med blemmer. På de løpene det har vært veldig varmt har de imidlertid dukket opp. Her var det rett i underkant av 30 grader, og ikke spesielt gunstig for føttene mine.

Jeg ankom matstasjonen rundt 3,5 timer før cut-off. Jeg drakk nesten to liter vann før jeg dro videre, men hadde veldig dårlig matlyst. Jeg fikk likevel presset i meg litt mat og tok med meg et par bananbiter.

Fra matstasjonen var det en lang og varm stigning i flott natur. Store løv- og bartrær omkranset stien som bestod av en kombinasjon av jord og steinoverflate. Det kom flere terrengsyklister i mot, og det så veldig morsomt ut å sykle ned de bratte bakkene.

Det begynte å bli sent på ettermiddagen og jeg stålsatte meg for natt nummer to i fjellene. For det første visste jeg at jeg kom til å få hallusinasjoner, og planla et jeg ikke måtte gjøre noen dumme ting som følge av dem, f eks som å hoppe utfor et stup hvis det skulle dukke opp noe som fremstod som farlig. For det andre visste jeg at jeg kom til å bli veldig sliten, og at det kan gi en risiko for at man bryter. Ett 100-miles terrengløp med masse bakker er slitsomt i seg selv, og med elendig trening ville det blir ekstra slitsomt. Jeg planla derfor motivere meg med følgende:

1. Grindstone 100 ville bli mitt 100-miles løp nr 10
2. Løpet er siste sjanse til å kvalifisere seg til Western States 100 Miles
3. Løpet er kvalifiseringsløp til Hardrock 100
4. Fullføring vil føre til at jeg ble HundreMilesKongen®
5. Blemmer er egentlig bare koselig

Etter den lange stigningen kom jeg til neste matstasjon der jeg prøvde å få i meg litt mat uten veldig stort hell. På ny tok jeg med meg et par bananbiter for å kunne småspise underveis. Deretter fortsatte jeg videre oppover Hankey Mountain med såre og vonde føtter. Fjellet var vakkert og det vokste noen fine hvite blomster i skogbunnen under de store løvtrærne som vokste langs hele fjellryggen.

På toppen av Reddish Knob
På vei ned fra toppen begynte skumringen. Plutselig så jeg noe som beveget seg nede i skråningen til venstre. Jeg stoppet opp og kikket og så en svartbjørn som stod og kikket på meg 30-40 meter unna. Deretter ruslet den rolig videre. Til tross for at norske menn regnes som verdens reddeste og normalt er livredde for edderkopper, bjørn, ulv og skjeggkre ble jeg ikke redd. Det var først og fremst en flott naturopplevelse, men jeg tok på meg hodelykten da den av erfaring er grei å ha for å oppdage andre som beveger seg rundt i naturen nattestid.

Tyve minutter senere kom jeg frem til matstasjonen ved Dowells Draft der det var fullt "Saturday Night Fever" party med glitter, sølv, blinkende lys og partymusikk. De frivillige var utrolig energiske om morsomme og jeg bega meg videre med et smil om munnen til tross for at det begynte å bli mange vonde blemmer under føttene.

Merkesnorer med refleks 
Klatringen i mørket fra Dowells draft var lang og brutal. Jeg hadde god margin til maksimaltiden og bestemte meg for å ta det rolig for å spare de blemmefylte føttene mest mulig. Plutselig dukket det opp en 80 cm høy Robert Mugabe med stort hode til venstre for meg. Han hoppet opp og ned langs stien og skravlet sammenhengende. Jeg forstod at det var det var løpets første hallusinasjon som dukket opp. En halvtime senere møtte jeg en 8-10 meter lang sau som stod og stirret på meg.

Problemer dukket først opp da jeg kom opp på toppen av fjellet der det var vanskelig å følge stien i den tette tåken som dukket opp. En vakker lysende mur med fantastisk fargespill og et slags verdenskart på seg kom opp av bakken og sperret stien. Jeg forsøkte å ga til venstre for den, men muren bare forflyttet seg og hindret meg i å passere. Jeg stoppet opp og gned meg i øynene, og vipps var muren borte slik at jeg kunne fortsette.

Blemmene under føttene gjorde nedstigningen fra fjellet svært smertefull. Det var godt å ha stavene for å avlaste trykket under føttene mest mulig. Da jeg kom frem til matstasjonen ved Dry Branch Gap var det ikke mer enn 23 kilometer igjen til mål. Jeg hadde så god margin til maksimaltiden at jeg skjønte at det kom til å gå veien. Med tanke på at jeg hadde hatt min første løpetur på ett år 1,5 måneder før jeg deltok på Grindstone var jeg utrolig fornøyd og tenkte på at selv om løpet gikk sakte var det antakelig min største sportslige prestasjon. Det var erfaringen, viljestyrken og rutinen som drev meg fremover - ikke det ekstremt spinkle treningsgrunnlaget.

De som fullfører Grindstone får beltespenne
Det siste fjellet var brutalt. Kombinasjonen av den sterke varmen og den puslete huden under føttene mine førte til blemmer i verdensklasse. De var fordelt i en sone under forfoten og en veldig smertefull sone under den bakre delen av hælene. Jeg brukte stavene til å avlaste best mulig og forsøkte å legge mest mulig vekt på de delene av føttene som ikke var plaget.

Det gikk utrolig sakte mot toppen, men jeg hadde en periode som var ganske fri for hallusinasjoner. Ett og annet tre ble like vel til noe helt annet og enkelte busker ble til dyr. Ellers var det ganske rolig i skogen. Da jeg nådde toppen satte jeg meg ned et par minutter for å spise og manne med opp til den bratte nedstigningen som ventet. Jeg gruet meg, da jeg viste at den kom til å bli veldig vond for føttene.

Soloppgang morgenen før løpet
Etter ti minutters nedstigning skled venstre fot på løs grus. Rykket førte til at den venstre staven knakk tvert av. Jeg bannet, brettet den sammen og hang den på sekken før jeg humpet meg videre mot den siste matstasjonen.

De to siste kilometerne mot den siste matstasjonen var preget av at jeg så mange store bygningen som ikke eksisterte. Jeg kom til en fabrikk der det stod parkert tre store dumperbiler utenfor. Da jeg nærmet meg forsvant fabrikken. I tillegg hørte jeg folk som lo og skravlet i skogen rundt meg flere ganger.

På den siste matstasjonen var matlysten stort sett borte. Jeg kastet staven og spiste litt og fikk fylt opp flaskene mine. Det var ikke mer enn 8 kilometer til mål og jeg gledet meg veldig til å komme frem for å få hvilt de vonde føttene.

Det siste partiet til mål gikk veldig sakte på grunn av blemmene. Da løypen krysset en bekk møtte jeg en annen løpet som stod med hodelykten sin i hendene og spurte om jeg kunne hjelpe ham med å finne hodelykten som han nettopp hadde mistet. Det var tydelig at det var flere enn meg som var slitne og trøtte.

To kilometer før mål rundet jeg en ås og møtte en hjort. Det blåste og vinden lagde så mye lyd at den ikke hadde hørt meg. Den rykket til og skvatt så kraftig at den slo hovene sammen med et kraftig brak før den løp avgårde. Jeg humret og stavret meg videre mot mål.

Jeg gikk i mål kl 06.41 etter 36 timer og 41 minutter ute i løypa. Det var 1 time og snaue 20 minutter til maksimaltiden utløp, og med tanke på hvor elendig løpeformen min var var jeg utrolig fornøyd med å fullføre og godt fornøyd med strategien om å skaffe meg et solid forsprang på maksimaltiden for deretter å ta det litt roligere når jeg så at det ville gå veien.

Det var langt å gå til dusjene. Jeg hadde så vondt i føttene at jeg i stedet gikk og la meg i en bekk som rant forbi 50 meter unna teltet mitt. Først lå jeg på ryggen i noen minutter, deretter på magen og til slutt vasket jeg meg i en kulp. Jeg stavret meg deretter tilbake til teltet og sovnet etter å ha spist et par munnfuller med rosiner. Jeg sov over frokosten og premieutdelingen og våknet ikke før de fleste hadde pakket sammen teltene sine og forlatt campen.

Leiebil i soloppgang
Bare timer etter jeg kom tilbake fra USA ble jeg kontaktet og tilbudt tittelen HundreMilesKongen®. Siden jeg er beskjeden av natur og ikke liker å stikke meg frem, ba jeg om betenkningstid. Etter en god natts søvn og prat med familie og venner bestemte jeg meg for å si ja.

Jeg er derfor fra nå av HundreMilesKongen®. Det føles litt underlig, men først og fremst naturlig. I tillegg er det uten tvil veldig fortjent å ha blitt HundreMilesKongen®. Noen må tross alt være konge.


Grindstone 100 var mitt tiende 100-miles løp. Jeg var derfor kvitt skjeggets forbannelse og kunne barbere det vekk samme dag som jeg kom i mål.

Grindstone 100 kan varmt anbefales. Det er et velarrangert løp med hyggelig arrangør, frivillige og medløpere og går i flotte omgivelser. For den som liker å løpe på sti er det perfekt da det er lite annet underlag. Til å være så langt borte er det relativt enkelte å komme dit. Jeg fikk tak i flybilletter med SAS til kr 3.300 til Washington, og fra flyplassen tar det ikke mer enn 2,5 timer med bil til Camp Shenandoah.

Min 100-miles CV:
1.  Thames Path 100 Miles
2.  Täby Extreme Challenge 100
3.  The Great New York 100 Miles
4.  Addo Elephant 100 Mile Trail Run
5.  Täby Extreme Challenge 100
6.  BUM 100 Miles
7.  Mauerweglauf 100 Miles
8.  Bello Gallico 100 Miles
9.  Täby Extreme Challenge 100
10. Grindstone 100   



søndag 17. juni 2018

Markas onde hjerte - røverhulen på Storøya i Spålen

Det er moteriktig å svare at Spålen er det fineste stedet i Oslomarka. Vannet i hjertet av Spålen-Katnosa natureservat scorer gjerne høyt når steder i marka blir lovprist. Det er særlig det uberørte som fremheves, selv om Spålsveien nesten når den nordvestre delen av vannet og veien opp Styggedalen stanser nær sørenden.

Røverhulen ligger på øya som er ondskapens hjerte i Oslomarka 
Siden Spålen er nedtappet med 2,5 meter i forbindelse med rehabilitering av demningen, bestemte jeg meg for  benytte sjansen for å besøke røverhulen på Storøya, eller Tjuvholmen som den skal ha blitt kalt i gamle dager. Fra østbredden skal den lave vannstanden gjøre det mulig å gå tørskodd over sundet til øya.

Jeg blir observert at et par skapningen i Styggedalen
 For å komme til Spålen syklet meg de snaue 30 km fra Østerås i Bærum til veien stopper i nærheten av sydenden av Spålen. Der byttet jeg sykkelskoene med løpesko og bega meg i retning av Spålen på den umerkede stien som begynner der veien stopper.

En stor vadefugl lettet fra Huldretjern, men jeg rakk ikke å ta bilde av den. 
 Jeg har alltid opplevd området rundt Spålen som uhyggelig. Energien i området er negativ, ja kanskje regelrett ond. Det har blitt begått drap på setrene i området. Spålsfinnen på Finnerudsetra skal ha blitt henrettet på Akershus for drap.

Mange kommer ikke tilbake til Spålen etter at de har besøkt det første gang, noe som skyldes energien i området. Det kan på sett og vis være positivt, da naturen får være mer i fred enn den ellers ville vært.

Rundturen jeg tok til fots fra enden av veien der jeg parkerte sykkelen
Storøya har ikke bare blitt kalt Tjuvholmen. På folkemunne ble den tidligere kalt Markas onde hjerte fordi man mente at onde krefter hadde tilhold på øya. Siden de som fisket i vannet eller jaktet i skogen, setret eller bodde på plassene i området var så redde for øya at de holdt seg unna ble den fort et populært tilholdssted for røvere. En av de som skal ha brukt røverhulen på øya er Gjest Baardsen.

Etter et stykke på sti når jeg Spålens bredder og bestemmer meg for å svømme over sundet til Storlya

Muddetbunnen i Spålen sprekker når den tørker opp 

Fine mønstre, men lett å henge fast i mudderet 

Purkesundet på sydsiden av Storøya.
Jeg nådde spålen og gikk i retning Purkesundet mellom land og sydenden av Storøya. Jeg puttet t-skjorta og mobilen i en pose i sekken og la på svøm over sundet. Etter noen få svømmetak støtte hendene og knærne på mudder.

Det var for dypt til stå i, men for grunt til normal svømming. Jeg brukte derfor en teknikk der jeg lå i vannet og dyttet meg fremover med armer og bein, til jeg kunne klatre opp på en trestamme som lå i mudderet i strandkanten på Storøya for deretter å slepe meg inn på fast grunn.

Med unntak av hodet og den øvre delen av ryggen var hele kroppen dekket av mudder da jeg gikk i land på Storøya
 Det var en ekstremt ubehagelig følelse å gå i land på øya. Tilstedeværelsen av de mørke kreftene var ikke til å ta feil av. I tillegg var jeg dekket av stinkende mudder og så ut som om jeg hadde hatt tidenes Dehli-belly. Jeg vasket fort av meg det verste og beveget meg nordover langs vestsiden av øya.

Utsikt fra Storøya mot Lortholkollen

Mylla Løypeforening har en post på sydspissen av Storøya

På vei nordover langs vestsiden av Storøya 

Fine steinformasjoner i vannkanten

Svaberg mot vest 

En fint tilrettelagt bålplass med oppheng for kaffekjele

Inngangen til røverhulen

Jesus gps-spor. Røverhulen er ved taggen på sporet nordvest på øya. 

Røverhulen er utsyrt med en sag og et øksehode og har en veldig fin form med jevnt og plant gulv 

Det sies at den som overnatter i hulen aldri blir seg selv igjen 

Utsikt fra røverhulen
 Det var lett å finne røverhulen. Den lå fint til med en flott bålpass i nærheten. Det var imidlertid ikke mulig å være der noe lenge, da jeg følte et ekstremt ubehag og kvalme. Jeg bega meg derfor raskt i retning av stedet hvor det skulle være mulig å gå tørskodd til den østlige bredden av Spålen.

På vei nordøstover mot sundet mot østsiden av øya

Den lille gresskledde øya i sundet er ikke noen øy lengre 

Noen har lagt ut grener og trær man kan tråkke på slik at man slipper å synke i det stinkende mudderet


Sydover i sundet
Så snart jeg kom i land gikk jeg sørover i retning av demningen der Spålselva løper ut av vannet.

Her har jeg passert på ski mang en gang

En liten gravemaskin har klart å komme seg til demningen ved Spålen til tross for at det er langt til nærmeste vei

Slik ser deg ut når en demning rehabiliteres

Den lille demningen sør for demningen ved Spålselva
Fra demningen gikk jeg sørover. Etter at Spålens bredder ble forlatt tok jeg blåstien mot Steinvollsætra som blant annet brukes på ultraløpet NUC (Nordmarka Ultra Challenge 100 km og 200 km). Den første delen går på en gammel hestevei som går i retning av Tvetjerna. Deretter svinger stien mot vest i lia mot Tvetjernshøgda.

Grønt, vakkert og frodig 

Tilbake på veien fra Langlia der den krysses av blåstien
Tilbake ved sykkelen skiftet jeg til sykkelsko og syklet hjemover. Etter noen kilometer begynte ubehaget å slippe taket.

I veikrysset ved nordenden av Langlivann traff jeg en turgåer som hadde kommet ut av kurs på vei fra Roa til Sognsvann, Jeg viste henne hvor hun var og hvilken vei hun måtte gå for å komme til målet. 

Deretter kom regnet. Det bøttet formelig ned de neste 45 minuttene og det rant vann i strie strømmer på bakken. Jeg var gjennomvåt da jeg kom hjem igjen.

Sykkelen måtte vente et par timer mens jeg trasket, svømte og basket i mudder
Jeg vil ikke anbefale noen andre å besøke Storøya. Hvis man ikke blir sittende fast i den stinkende synkemudderet på vei over et det risiko for at man kan bli merket for livet av de onde kreftene. Det er ikke en simpel røverhule og masse stinkende mudder på noe vis verdt.


I den halshuggede øksemorderens fotspor - Peter Ringeneie

Mørkgonga og Gyrihaugen - dit man kun drar for å kurere impotens

søndag 10. juni 2018

Løvenskioldbanen og Dælimåsan - Bærums Tsjernobyl?

Mange tror at man må reise til Nikel eller Tsjernobyl for å oppleve alvorlig forurensning. Det er ikke nødvendig. Det er tilstrekkelig å ta turen til Dælimåsan i utkanten av forbudssonen rundt Løvenskioldbanen ved Skytterkollen.

Tungmetaller og annen forurensning fra skytebanen har ført til at stort sett all vegetasjon i området er død. I tillegg kan blyforurensingen ha spredt seg til grunnvann og vannveier.

Vakker blanding av døde trær og forurenset grunn
Det kan stilles spørsmål ved om politikerne kan klandres for ikke ha sørget for å rydde opp på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om politiet har forsømt seg når de ikke har undersøkt om noen har gjort seg skyldig i straffbar miljøkriminalitet. Tilsvarende kan man lure på hvorfor ikke forurensningsmyndighetene i kommunen har satt opp advarselsskilt ved de sterk blyforurensede bekkene som krysser stiene og turveiene fra Skytterkollen og Østernvannsvingen. I tillegg kan man stille spørsmål hvorfor ikke Fylkesmannen gjør noe effektivt for å få Norges Skytterforbund og eventuelt andre ansvarlige til å rydde opp.

Dødens sone ved Dælimåsan
Alt dette skal jeg imidlertid la ligge. Forurensning har sin egen estetikk, Det kan være heslig og vakkert på samme tid å se de synlige ødeleggelsene. Selv om den alvorlige blyforurensningen finner veien til grunnvann og vannveier og fører til at elg, rådyr, mennesker og andre som drikker vann blir syke, er det noe vakkert over det det hele.

Bakken på Dælimåsan der det ikke et tegn til liv

Alt er fullstendig dødt og den tørre luften er full av støv fra forurensningen

Det er neppe lurt å sutte på de forurensede kvistene

Snev av liv blant alt det døde


Elgspor i en seng av blyhagl
I midten av Dælimåsan ligger det et lite tjern. I en rapport fra 16. september 2013 av Stefan Olberg i Biofokus om kartlegging av biologiske verdier ved Løvenskioldbanen, er forurensningen av Dælimåsan beskrevet slik:

Vannet Dælimåsan, samt tilhørende myr og sumpområde rundt Dæhlimåsan, ser ut til å være svært preget av tungmetallforurensning, sannsynligvis som følge av enorme mengder med blyhagl på og i bakken innenfor dette området. Vannet er rustbrunt. Torvmosene innenfor hovednedfallsområdet til haglskurene er døde, og grunnen består av dødt biologisk materiale med et svært høyt innslag av hagl

Ekstrem forurensning og massedød for trær

Trær som hviler på en seng av gift

Knapt et levende tre. De som lever ser stort sett syke ut  

Masse elg- og rådyrspor frem til vannet i Dælimåsan

Det er hagl over alt 

Elg- og rådyrspor i vannkanten og flere elgtråkk leder til vannet 
 Det er mye elg i området og mange av dem har oppført seg rart når jeg har truffet dem. De fleste er ikke redde, og mange er veldig klengete og følger etter en. Kan det være et resultat at de har drukket blyforurenset vann over lang tid? Hjerneskader og nerveskader er jo vanlige virkninger av blyforgiftning.

Dødt tre i forbudssonen
Avrenningen fra området skjer via myrområder øst for Dælimåsan og gjennom en sumpskog og videre rett nord for parkeringsplassen ved Østernvannsvingen og ned i Østernbekken (der jeg sloss med en ulv for et par år siden).

I rapporten til Stefan Olberg beskrives tilstanden til sumpskogen slik:

Myrområdene sør for Dælimåsan er grøftet og det er drevet med torvtekt. Sør for myra er det en liten gransumpskog. Skogen her har mye døde, unge graner, og en stor andel av torvmosene er også døde. Vannet er brunt, og få, om noen, biologiske kvaliteter ble registrert i sumpskogen. Årsaken tilskrives en direkte og indirekte forurensing av bly og muligens andre stoffer fra leirduebanen.


Delvis død sumpskog et par-tre hundre meter sørøst for Dælimåsan
I en rapport fra KConsult ved Knut K Sørås fra 8.4.2014 er forholdene "nedstrøms" ved blåstien mellom Skytterkollen og Brunkollen beskrevet slik:

Turstiene i området syd for geværbanen går gjennom områder med ikke ubetydelig innslag av jordsmonn og bekkeleier som må klassifiseres som Farlig avfall. Blyforurensningen ser ut til å være transportert inn med vannsig under bakken. Hvor det transporteres videre er ikke kjent, men det vil følge vannveiene. Derfor er en avgrensning av det forurensede området videre nedover langs vannsiget ikke mulig på grunnlag av denne rapporten 


Lilla er "farlig avfall/meget sterkt forurenset vann", mens rødt er "svært farlig"
I rapporten er forurensningen ved Østervannsvingen også beskrevet:

Veien fra parkeringsplassen ved Østernvannsvingen nordover til Østernvann går gjennom er sterkt forurenset område rett ved parkeringsplassen. Vannet i bekken er Svært dårlig og jordsmonnet langs den Svært dårlig Tilstandsklasse V. Vannet bør ikke drikkes


I følge rapporten til Sørås er vannet sterkt blyforurenset der bekken fra Dælimåsan krysser Østernvannstien 

Selv om mange dyr i områdes skades av piggtråd er det vakkert 
I tillegg til blyforurensning er det mange rustne rester av gamle gjerder i grensen til forbudssonen. Det er flere stedet med piggtråd og kveiler med piggtråd. I tillegg ligger det mye gammelt rustent og skarpt metall i området, blant annet noen sylskarpe brede metallbånd.

Ruste rester etter trådgjerder er like flott som røsslyng

For mange dyr er det en spennende aktivitet å komme seg løs fra kveilene med piggtråd

Mange dyr i området har dukket under av blyforurensing og piggtrådskader

Alternativ tekst: Det er livsfarlig blyforurensning i området