søndag 17. juni 2018

Markas onde hjerte - røverhulen på Storøya i Spålen

Det er moteriktig å svare at Spålen er det fineste stedet i Oslomarka. Vannet i hjertet av Spålen-Katnosa natureservat scorer gjerne høyt når steder i marka blir lovprist. Det er særlig det uberørte som fremheves, selv om Spålsveien nesten når den nordvestre delen av vannet og veien opp Styggedalen stanser nær sørenden.

Røverhulen ligger på øya som er ondskapens hjerte i Oslomarka 
Siden Spålen er nedtappet med 2,5 meter i forbindelse med rehabilitering av demningen, bestemte jeg meg for  benytte sjansen for å besøke røverhulen på Storøya, eller Tjuvholmen som den skal ha blitt kalt i gamle dager. Fra østbredden skal den lave vannstanden gjøre det mulig å gå tørskodd over sundet til øya.

Jeg blir observert at et par skapningen i Styggedalen
 For å komme til Spålen syklet meg de snaue 30 km fra Østerås i Bærum til veien stopper i nærheten av sydenden av Spålen. Der byttet jeg sykkelskoene med løpesko og bega meg i retning av Spålen på den umerkede stien som begynner der veien stopper.

En stor vadefugl lettet fra Huldretjern, men jeg rakk ikke å ta bilde av den. 
 Jeg har alltid opplevd området rundt Spålen som uhyggelig. Energien i området er negativ, ja kanskje regelrett ond. Det har blitt begått drap på setrene i området. Spålsfinnen på Finnerudsetra skal ha blitt henrettet på Akershus for drap.

Mange kommer ikke tilbake til Spålen etter at de har besøkt det første gang, noe som skyldes energien i området. Det kan på sett og vis være positivt, da naturen får være mer i fred enn den ellers ville vært.

Rundturen jeg tok til fots fra enden av veien der jeg parkerte sykkelen
Storøya har ikke bare blitt kalt Tjuvholmen. På folkemunne ble den tidligere kalt Markas onde hjerte fordi man mente at onde krefter hadde tilhold på øya. Siden de som fisket i vannet eller jaktet i skogen, setret eller bodde på plassene i området var så redde for øya at de holdt seg unna ble den fort et populært tilholdssted for røvere. En av de som skal ha brukt røverhulen på øya er Gjest Baardsen.

Etter et stykke på sti når jeg Spålens bredder og bestemmer meg for å svømme over sundet til Storlya

Muddetbunnen i Spålen sprekker når den tørker opp 

Fine mønstre, men lett å henge fast i mudderet 

Purkesundet på sydsiden av Storøya.
Jeg nådde spålen og gikk i retning Purkesundet mellom land og sydenden av Storøya. Jeg puttet t-skjorta og mobilen i en pose i sekken og la på svøm over sundet. Etter noen få svømmetak støtte hendene og knærne på mudder.

Det var for dypt til stå i, men for grunt til normal svømming. Jeg brukte derfor en teknikk der jeg lå i vannet og dyttet meg fremover med armer og bein, til jeg kunne klatre opp på en trestamme som lå i mudderet i strandkanten på Storøya for deretter å slepe meg inn på fast grunn.

Med unntak av hodet og den øvre delen av ryggen var hele kroppen dekket av mudder da jeg gikk i land på Storøya
 Det var en ekstremt ubehagelig følelse å gå i land på øya. Tilstedeværelsen av de mørke kreftene var ikke til å ta feil av. I tillegg var jeg dekket av stinkende mudder og så ut som om jeg hadde hatt tidenes Dehli-belly. Jeg vasket fort av meg det verste og beveget meg nordover langs vestsiden av øya.

Utsikt fra Storøya mot Lortholkollen

Mylla Løypeforening har en post på sydspissen av Storøya

På vei nordover langs vestsiden av Storøya 

Fine steinformasjoner i vannkanten

Svaberg mot vest 

En fint tilrettelagt bålplass med oppheng for kaffekjele

Inngangen til røverhulen

Jesus gps-spor. Røverhulen er ved taggen på sporet nordvest på øya. 

Røverhulen er utsyrt med en sag og et øksehode og har en veldig fin form med jevnt og plant gulv 

Det sies at den som overnatter i hulen aldri blir seg selv igjen 

Utsikt fra røverhulen
 Det var lett å finne røverhulen. Den lå fint til med en flott bålpass i nærheten. Det var imidlertid ikke mulig å være der noe lenge, da jeg følte et ekstremt ubehag og kvalme. Jeg bega meg derfor raskt i retning av stedet hvor det skulle være mulig å gå tørskodd til den østlige bredden av Spålen.

På vei nordøstover mot sundet mot østsiden av øya

Den lille gresskledde øya i sundet er ikke noen øy lengre 

Noen har lagt ut grener og trær man kan tråkke på slik at man slipper å synke i det stinkende mudderet


Sydover i sundet
Så snart jeg kom i land gikk jeg sørover i retning av demningen der Spålselva løper ut av vannet.

Her har jeg passert på ski mang en gang

En liten gravemaskin har klart å komme seg til demningen ved Spålen til tross for at det er langt til nærmeste vei

Slik ser deg ut når en demning rehabiliteres

Den lille demningen sør for demningen ved Spålselva
Fra demningen gikk jeg sørover. Etter at Spålens bredder ble forlatt tok jeg blåstien mot Steinvollsætra som blant annet brukes på ultraløpet NUC (Nordmarka Ultra Challenge 100 km og 200 km). Den første delen går på en gammel hestevei som går i retning av Tvetjerna. Deretter svinger stien mot vest i lia mot Tvetjernshøgda.

Grønt, vakkert og frodig 

Tilbake på veien fra Langlia der den krysses av blåstien
Tilbake ved sykkelen skiftet jeg til sykkelsko og syklet hjemover. Etter noen kilometer begynte ubehaget å slippe taket.

I veikrysset ved nordenden av Langlivann traff jeg en turgåer som hadde kommet ut av kurs på vei fra Roa til Sognsvann, Jeg viste henne hvor hun var og hvilken vei hun måtte gå for å komme til målet. 

Deretter kom regnet. Det bøttet formelig ned de neste 45 minuttene og det rant vann i strie strømmer på bakken. Jeg var gjennomvåt da jeg kom hjem igjen.

Sykkelen måtte vente et par timer mens jeg trasket, svømte og basket i mudder
Jeg vil ikke anbefale noen andre å besøke Storøya. Hvis man ikke blir sittende fast i den stinkende synkemudderet på vei over et det risiko for at man kan bli merket for livet av de onde kreftene. Det er ikke en simpel røverhule og masse stinkende mudder på noe vis verdt.


I den halshuggede øksemorderens fotspor - Peter Ringeneie

Mørkgonga og Gyrihaugen - dit man kun drar for å kurere impotens

søndag 10. juni 2018

Løvenskioldbanen og Dælimåsan - Bærums Tsjernobyl?

Mange tror at man må reise til Nikel eller Tsjernobyl for å oppleve alvorlig forurensning. Det er ikke nødvendig. Det er tilstrekkelig å ta turen til Dælimåsan i utkanten av forbudssonen rundt Løvenskioldbanen ved Skytterkollen.

Tungmetaller og annen forurensning fra skytebanen har ført til at stort sett all vegetasjon i området er død. I tillegg kan blyforurensingen ha spredt seg til grunnvann og vannveier.

Vakker blanding av døde trær og forurenset grunn
Det kan stilles spørsmål ved om politikerne kan klandres for ikke ha sørget for å rydde opp på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om politiet har forsømt seg når de ikke har undersøkt om noen har gjort seg skyldig i straffbar miljøkriminalitet. Tilsvarende kan man lure på hvorfor ikke forurensningsmyndighetene i kommunen har satt opp advarselsskilt ved de sterk blyforurensede bekkene som krysser stiene og turveiene fra Skytterkollen og Østernvannsvingen. I tillegg kan man stille spørsmål hvorfor ikke Fylkesmannen gjør noe effektivt for å få Norges Skytterforbund og eventuelt andre ansvarlige til å rydde opp.

Dødens sone ved Dælimåsan
Alt dette skal jeg imidlertid la ligge. Forurensning har sin egen estetikk, Det kan være heslig og vakkert på samme tid å se de synlige ødeleggelsene. Selv om den alvorlige blyforurensningen finner veien til grunnvann og vannveier og fører til at elg, rådyr, mennesker og andre som drikker vann blir syke, er det noe vakkert over det det hele.

Bakken på Dælimåsan der det ikke et tegn til liv

Alt er fullstendig dødt og den tørre luften er full av støv fra forurensningen

Det er neppe lurt å sutte på de forurensede kvistene

Snev av liv blant alt det døde


Elgspor i en seng av blyhagl
I midten av Dælimåsan ligger det et lite tjern. I en rapport fra 16. september 2013 av Stefan Olberg i Biofokus om kartlegging av biologiske verdier ved Løvenskioldbanen, er forurensningen av Dælimåsan beskrevet slik:

Vannet Dælimåsan, samt tilhørende myr og sumpområde rundt Dæhlimåsan, ser ut til å være svært preget av tungmetallforurensning, sannsynligvis som følge av enorme mengder med blyhagl på og i bakken innenfor dette området. Vannet er rustbrunt. Torvmosene innenfor hovednedfallsområdet til haglskurene er døde, og grunnen består av dødt biologisk materiale med et svært høyt innslag av hagl

Ekstrem forurensning og massedød for trær

Trær som hviler på en seng av gift

Knapt et levende tre. De som lever ser stort sett syke ut  

Masse elg- og rådyrspor frem til vannet i Dælimåsan

Det er hagl over alt 

Elg- og rådyrspor i vannkanten og flere elgtråkk leder til vannet 
 Det er mye elg i området og mange av dem har oppført seg rart når jeg har truffet dem. De fleste er ikke redde, og mange er veldig klengete og følger etter en. Kan det være et resultat at de har drukket blyforurenset vann over lang tid? Hjerneskader og nerveskader er jo vanlige virkninger av blyforgiftning.

Dødt tre i forbudssonen
Avrenningen fra området skjer via myrområder øst for Dælimåsan og gjennom en sumpskog og videre rett nord for parkeringsplassen ved Østernvannsvingen og ned i Østernbekken (der jeg sloss med en ulv for et par år siden).

I rapporten til Stefan Olberg beskrives tilstanden til sumpskogen slik:

Myrområdene sør for Dælimåsan er grøftet og det er drevet med torvtekt. Sør for myra er det en liten gransumpskog. Skogen her har mye døde, unge graner, og en stor andel av torvmosene er også døde. Vannet er brunt, og få, om noen, biologiske kvaliteter ble registrert i sumpskogen. Årsaken tilskrives en direkte og indirekte forurensing av bly og muligens andre stoffer fra leirduebanen.


Delvis død sumpskog et par-tre hundre meter sørøst for Dælimåsan
I en rapport fra KConsult ved Knut K Sørås fra 8.4.2014 er forholdene "nedstrøms" ved blåstien mellom Skytterkollen og Brunkollen beskrevet slik:

Turstiene i området syd for geværbanen går gjennom områder med ikke ubetydelig innslag av jordsmonn og bekkeleier som må klassifiseres som Farlig avfall. Blyforurensningen ser ut til å være transportert inn med vannsig under bakken. Hvor det transporteres videre er ikke kjent, men det vil følge vannveiene. Derfor er en avgrensning av det forurensede området videre nedover langs vannsiget ikke mulig på grunnlag av denne rapporten 


Lilla er "farlig avfall/meget sterkt forurenset vann", mens rødt er "svært farlig"
I rapporten er forurensningen ved Østervannsvingen også beskrevet:

Veien fra parkeringsplassen ved Østernvannsvingen nordover til Østernvann går gjennom er sterkt forurenset område rett ved parkeringsplassen. Vannet i bekken er Svært dårlig og jordsmonnet langs den Svært dårlig Tilstandsklasse V. Vannet bør ikke drikkes


I følge rapporten til Sørås er vannet sterkt blyforurenset der bekken fra Dælimåsan krysser Østernvannstien 

Selv om mange dyr i områdes skades av piggtråd er det vakkert 
I tillegg til blyforurensning er det mange rustne rester av gamle gjerder i grensen til forbudssonen. Det er flere stedet med piggtråd og kveiler med piggtråd. I tillegg ligger det mye gammelt rustent og skarpt metall i området, blant annet noen sylskarpe brede metallbånd.

Ruste rester etter trådgjerder er like flott som røsslyng

For mange dyr er det en spennende aktivitet å komme seg løs fra kveilene med piggtråd

Mange dyr i området har dukket under av blyforurensing og piggtrådskader

Alternativ tekst: Det er livsfarlig blyforurensning i området