lørdag 18. mai 2019

Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles med verdens første ultra-lærling


Det pekes på at egoismen dessverre har nådd ultra-sporten og dens viktigste distanse: 100-miles løpene. Mange løpere tenker mest på seg selv og prøver å gjennomføre på kortest mulig tid selv om de ikke ville hatt noe å stille opp mot verdens beste løpere.

For de fleste er det innlysende at dette ikke er særlig bærekraftig i lengden. At egoisme kan være nødvendig for å bli best i verden kan alle forstå og mange akseptere. Egoisme for å få et middelmådig resultat er imidlertid merkelig og urovekkende.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med det ved å forsøke å bringe en bærekraftig løsning inn i ultrasporten. Selv om jeg er Norges beste ultraløper ville jeg gjøre noe til beste for sporten i stedet for å bare tenke på meg selv.

Tradisjonelle medier skriver ofte om hvem som kommer på 1 pass. Kondis har skjøt hva som er en ekte nyhet
Løsning ble å tilrettelegge et opplegg for verdens første ultra-lærling. Idéen fikk jeg egentlig ikke selv. Etter at jeg ble utnevnt til HundreMilesKongen® i oktober 2018 fikk jeg forespørsel fra flere som ønsket meg som coach eller å få være lærling hos meg.

Coach vil jeg ikke være, da jeg ikke ønsker å gå de som allerede er det i næringen. Jeg er såpass dyktig at jeg fort hadde feid dem av banen. Det å ha verdens første ultra-lærling innebærer imidlertid bare positive ting som å ta samfunnsansvar, være nyskapende, sørge for kunnskapsoverføring og få ny kunnskap selv.

Jeg søkte derfor etter en lærling i Facebook-gruppen Norsk Ultra med følgende utlysningstekst:

"Stiilingsannonsen" der jeg søkte etter en ultra-lærling
Etter halvannet døgn og 150 mottatte søknader så jeg meg nødt til å stenge adgangen til å søke. For det første var det mer enn nok søknader til å finne en god kandidat. For det andre ønsket jeg ikke å skuffe flere enn nødvendig. Det viste seg likevel i ettertid at noen ble veldig skuffet. En avlyste til og med deltakelsen på en fest der jeg skulle delta av ren og skjær skuffelse.

Det var tre søkere med til finalen, men valget falt på Anette Velde Sande som var en soleklar førstekandidat. Til tross for at de to andre finalistene var bra, var hun i en klasse for seg med full score på alle kriterier. I løpet av kort tid avtalte vi hvordan opplæringen skulle foregå, og at ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles ville bli hennes svenneprøve.

Anette Velde Sande ble valgt som lærling

Treningstur i SMVE100 løypa et par uker før løpet med en bra gjeng

Fellestrening med Romerike Ultraløperklubb helgen før SMVE100

Kvelden før løpet er utstyret klappet og klart 
Den 11. mai 2019 sto vi på startstreken utenfor Soria Moria hotell. Stemningen var perfekt med nervøse og vennlige medløpere, duskregn og hyggelige funksjonærer. Hotelldirektør Lars Heed skulle starte løpet og sprinte foran oss de første meterne frem til det første stipartiet.

Jeg snakker med Lars Heed mens Anette gjør ablegøyer (foto SMVE100)

Hotelldirektør Lars Heed er klar til å lose startfeltet inn på stien (foto: SMVE100) 
Den mest klassiske feilen i et 100-miles løp er å starte for hardt. De som gjør det går ofte på en smell når de har passert halvveis. Man skulle tro at det bare er de som stiller opp for første gang som gjør denne tabben, men mange erfarne løpere med lav impulskontroll lar seg rive med av stemningen ved start og henger seg på de raskeste løperne.

Som del av svenneprøven hadde Anette fått i oppgave å bidra til å demotivere andre løpere. Hun foreslo at vi skulle ta på oss rosa klær og stille oss fremst i startfeltet og spurte brølende avsted for å bidra til å flest mulig svake sjeler fikk for høy fart ut fra start. Rosa er den fargen som i følge forskning på området gjør folk mest gira.

Så snart starten gikk brølte vi høyt og løp fort fremover etter hotelldirektøren. Vi forsatte å holde den høye farten noen meter inn på stien for deretter å slippe løperne vi hadde lurt opp i et alt for høyt tempo forbi oss.

Vi har lykkes med å få mange til å løpe langt over evne ut fra start (foto Tom Stephan Jensen) 
Det var 14 kvinner på startstreken. Målet var at Anette skulle bli nr 6 samtidig som vi skulle holde en hastighet med større fokus på fullføring enn plassering. En sjette plass er ikke så bra at man blir høy på seg selv av det, samtidig som det er såpass bra at det kan gi snev av blod på tann til fremtidige 100-miles løp. Jeg hadde mye å gjøre på jobb i dagene etter løpet, og det var viktig å ikke løpe så raskt at jeg ble sliten. I så måte ville 6-plass-tempo være perfekt.

Noen venninner av Anette står og heier på Fossum
Da vi kom ned til Bogstad hadde vi nådd ønsket plassering bakerst i feltet. På vei mot Fossum havnet vi i en gruppe med Sofiia Granheim, Erlend B Jenssen og Johnny Wallenius. Det ble en kort stopp på Fossum der en gjeng av Anettes venninner stod og heiet. Deretter fortsatte vi i et rolig tempo på Ankerveien, forbi Dæhlivann på Kalkstien og opp forbi Emma Hjort til Tanumskogen.

I Åstadbakken stod søsteren min Vibeke sammen med mannen Aslag og datteren Alva og heiet på oss. Jeg hadde bedt alle i gruppen om å være veldig snille mot dem, og alle smilte og håndhilste vennlig før vi tok et gruppebilde og fortsatte mot Semsvannet og videre på sti mot Lierskogen der vi krysset E18.

Søsteren min, mannen og datteren står og heier i Åstabakken - vi stiller pent og pyntelig opp til gruppebilde (foto Vibeke Guttormsgaard)

Jenny Midbjer møter oss ved drikkestasjonen i Lier med buddistisk sang (foto: Tom Stephan Jensen)
I gamle dager trente jeg til løp. Nå er det 100-miles løpene som er hovedtreningen. Med årene har jeg funnet ut at det er en langt mer effektiv og rasjonell måte å legget det opp på. Når et løp er trening oppleves det også som langt mindre slitsomt enn der et løp er løp. Når løp er trening blir treningen også langt mindre kjedelig enn der trening er trening. Det er derfor en ren vinn-vinn situasjon.

Skumle forhold i Kaperåsen
Etter drikkestasjonen på Lierskogen løste gruppen seg opp og vi ble løpende alene og skravle. I bakkene med mot slettene før Drammen løp vi sammen med Line Scheistrøen, og Johnny Wallenius dukket opp igjen. Det var fint å være flere da det var noen kilometer på asfalt frem til Elveparken i Drammen som var eksepsjonelt kjedelige. Vi hadde heldigvis god underholdning i form av en motorsyklist som brukte oss som publikum når han kjørte frem og tilbake og dro på bakhjulet.

Anette og Line Scheistrøen tar fatt på bakkene ned mot slettene før Drammen
På matstasjonen i Drammen var det god stemning. Jaget etter plasseringer har dessverre gjort at mange bruker kort tid, og haster videre uten å ha lange og ordentlige samtaler med de som bemanner stasjonen. Dette er verken sosialt, vennlig eller bærekraftig i det lange løp.

Vi gjorde det annerledes tok oss veldig bra tid. Heidi Grønnvoll og Neil Dryland forsøkte å lokke meg til å være med på å drikke øl og feste i anledning Heidis bursdag og brukte alle triks i boken for å demotivere meg. De var veldig flinke og jeg kjente at jeg var litt stolt over dem begge da vi takket for oss og dro fra matstasjonen. En fest med hyggelige mennesker i Drammen hadde vært topp, men skogen ventet på oss.


På vei mot Saggravdal etter snaue 60 km (foto: Anette Velde Sande) 
I bakkene opp fra Drammen dukket Line Scheistrøen opp igjen. I tillegg møtte vi Tone Øksenvåg. Planen var var å ta det veldig rolig frem til 100 km, og vi lot dem sige unna på det lange asfalt-strekket mellom Konnerud og Andorsrud. Vi viste at vi kom til å ta dem igjen etter noen timer dersom vi holdt et seigt og rolig tempo.

Det var himmelsk å nå stiene i Vestskauen etter asfalt og sivilisasjon. På vei oppover mot Montebello var det fine forhold med litt rester etter vinterens skiløyper.

Anette er full av energi og forteller morsomme historier 
Vi skravlet oss gjennom Vestskauen og sørget for å ta en obligatoriske sefie rundt løypas høyeste punkt ved Montebello. Når man løper sammen i over et døgn blir man godt kjent, da det er nok tid til å si ganske mye. Anette var full av energi og hadde mange morsomme historier å fortelle slik at jeg slapp å kjede meg. De var ofte imitasjoner på ulike norske dialekter eller engelsk, slik at det ble en fin variasjon fra Haugesund-dialekten hennes.

Litt snø på veien opp mot løpets høyeste punkt ved Montebello (Foto: Anette Velde Sande) 

Anette løper på den fine stien mot Montebello

Løpets høyeste punkt. Nå går det nedover hele veien til Verdens Ende
Etter å passert løypas høyeste punkt går det bratt ned til plassen Kabretta og Montebello skiarena. Der tok vi igjen Line Caliscaner, Line Scheistrøen, Terje Furuseth og danske Bo Andersen. Terje og jeg pratet sammen mens vi løp nedover mot krysningspunktet ved Haukelielva, mens Anette pratet med Line. Bo fortalte at han hadde bodd i Nederland i mange år, og at capsen han hadde på var fra Sør Afrika der han hadde løpt Comrades.

Anette krysser Haukelielva noen kilometer før matstasjonen på Hanekleiva
Det var godt å komme frem til matstasjonen ved Hanekleiva etter 78 kilometer. Vi ble tatt i mot av en bra gjeng inklusive Mona Kjeldsberg, Einar Iversen og Einar Hagemann. Servicen var i verdensklasse og Einar Hagemann, som hadde løpt et 50 km løp tidligere på dagen, gjorde sitt aller beste for å demotivere samtidig som han serverte himmelsk pasta.

Einar & Einar. Einar Hagemann har løpt en 50 km før han på ekte ultra-vis er frivillig på Hanekleiva (Foto: SMVE100)
Vi tok på oss hodelyktene og fortsatte ut fra matstasjonen litt før de vi hadde kommet dit samme med. Dette betyr ikke at vi var der kort, da vi tok oss god tid til å spise og skravle. De andre tok seg imidlertid ennå bedre tid enn oss.

På vei oppover mot Hvittingen ble det mørkt og vi skrudde på lyktene. Etter å ha tatt i husveggen ved toppen av Hvittingen ble det et natt-bilde før vi fortsatte videre gjennom skogen.

Natt på Hvittingen (Foto: Anette Velde Sande) 
Anette er full av morsomme historier og forteller levende og bra. Jeg fikk blant annet innblikk i OCR-sporten, den lange løpeturen i Nordmarka med den russiske langrennsløperen Julia Ivanova, Nato-tjeneste på fregatt, to kollisjoner på motorsykkel og iscenesettelsen av et kjæresteforhold med en teddybjørn. Den beste historien lovet hun imidlertid å utsette til vi var så slitne at vi trengte den.

Selv om Anette er en livlig og bra historieforteller, har hun bakgrunn fra forsvaret og kystvakten som gjør at hun i noen situasjoner er presis og ordknapp. Under løpet hadde vi for eksempel følgende dialog midt på natten ved gården Borge Nordre mellom Baktstvål og Svinevoll:

Stillhet
Meg: "Anette det kommer tre lykter etter oss"
Anette: "Sett"
Lang stillhet.

Endelig sti etter et stykke på asfalt på Holtungveien
De siste kilometerne mot matstasjonen ved Hengsrød ble vi tatt igjen av noen 50-miles løpere inklusive Bent Halling. Selv tok vi igjen Roy Magne Stenehjem rett før vi kom til matstasjonen. På matstasjonen var det på ny strålende service, men flere løpere som satt og hvilte og så fryktelig slitne ut. Uten å ha planlagt det opptrådte vi nok demotiverende ved at vi var blide, høylydte og skravlete mens andre satt stille og så tomt ut i luften mens de kjempet en fortvilet kamp mot lysten til å bryte.

Vi forlot matstasjonen rundt 04.20. det og var mye vær da vi kom ut. Det blåste og regnet kraftig og etterhvert kom det en slags merkelige blanding av sludd og hagl i tillegg. Det kom heldigvis snart noen korte og bratte motbakker slik at i fikk kroppsvarmen tilbake.

Anette hadde fått blemmer under føttene og det dukket opp et par under høyrefoten min også. Til tross for at vi ikke var så veldig slitne var vi nødt til å redusere farten til blemme-tempo. SMVE100 er et enkelt løp som ikke har mer enn ca 3.500 høydemeter. Man blir derfor ikke særlig sliten av det sammenlignet med et hardt fjell-løp, men distansen på 162 km kjenner man selvsagt i tillegg til at man blir trøtt av å døgne.

I Tønsberg var det matstasjon der vi fikk ny påfyll av mat og drikke. På vei gjennom byen fortalte Anette sin forhånds-annonserte gode historie. Den var virkelig god, og vi fortsatte humrende gjennom byen og over til Nøtterøy.

På Nøtterøy tok vi igjen en sliten Henrik Gunnerød som vi fortsatte samme med. Med jevne mellomrom brølte han for å holde seg våken. Etter en stund seg han litt bakover og alt vi hørte var brøl bak oss i skogen med noen minutters mellomrom.

Anette møter den gamle sjefen sin på Nøtterøy som er ute for å heie på henne
Da vi kom inn i Kynnemarka på Tjøme sa jeg til Anette at nå kommer du helt klart til å klare å komme i mål med mindre du faller og brekker foten. Det skulle jeg ikke sagt.

Kort tid etterpå gikk vi oppover Gjervågveien i Gjervågskauen. En Subaru kom oppover bakken bak oss i høy hastighet, og vi gikk helt ut i kanten av veien. Jeg gikk forrest med at Anette rett etter meg. Med et smell traff bilen Anette med det høyre speilet slik at det ble slått inn og bilen sneiet deretter meg. Bilføreren stakk av fra stedet i høy hastighet.

Subaruen som kjørte på Anette står og slapper av mens den har vondt i høyre-speilet som er bøyd inn 
Kort tid etter passerte vi en hytte der bilen sto parkert utenfor. Det høyre speilet var fortsatt slått inn. Under normale omstendigheter hadde vi tatt en prat med sjåføren, men så langt ute i et 100-miles løp må man være forsiktig med å bruke energi på andre ting enn å komme seg til mål. Sjåføren var mest sannsynlig rusa, og vi ville neppe oppnå noe fornuftig med en prat heller. Vi bestemte oss derfor for å fortsette, men tok bilde av bilen for å ha registreringsnummeret til senere bruk.

Det siste strekket fra Vrengen bro og over Tjøme gikk i sakte blemme-tempo. Vi møtte stadig turgåere som lurte på hva vi drev på med eller heiet på oss der vi beveget oss fremover i det som antakelige så ut som en smygende form for kappgang.

Vi er i gang med den siste bratte bakken opp til må (Foto SMVE100) 

Man blir i ekstra godt humør når 163 km er tilbakelagt

Kun noen meter igjen

Feiring med flagg ved Vippefyret (Foto: Lars Tøsse) 

Med så fint vær burde løpet vært litt lengre (Foto: SMVE100) 
I mål ble vi tatt i mot av arrangørene Einar og Mona og fikk medalje rundt halsen. Selv om føttene var vonde, hadde det reduserte tempoet de siste timene ført til at ingen av oss var spesielt slitne tatt  betraktning av at vi hadde tilbakelagt en ganske lang strekning.

Vippefyr-klemming (Foto SMVE100) 
SMVE100 i 2019 er en verdenssensasjon siden det er det aller første løpet med en ultralærling som deltaker, og det første løpet i verden som blir brukt som svenneprøve. Jeg var spent om de tradisjonelle mediene ville fange opp dette eller om de kun ville beskrive det som er kjedelig og gammeldags, nemlig hvem som kom på plass 1, 2 og 3. Det er ingen nyhet at noen vil komme på 1, 2 eller 3 plass i et løp, og relativt uinteressant hva navnet på de som tilfeldigvis gjør det er.

Journalist Olav Engen i Kondis holdt på å gå i fellen, da fokus i deres dekning av løpet i farlig stor grad hold på å gå glipp av verdens-sensasjonen som fant sted. Jeg fryktet at det bare ville være alternative medier som ville klare å fange opp den eneste virkelige nyheten, men heldigvis omtalte Kondis den viktige nyheten om at ultra-læring Anette fullførte SMVE100.  Det er derfor et visst håp for tradisjonsrike Kondis i årene fremover hvis de passer å å vri fokus mot de viktige sakene.

Feiring av en 100-miles i boks og grunntrening til 17 mai (Foto SMVE100) 
For mitt vedkommende ble løpet det trettende 100-miles løpet på ultra-CVen og det fjerde jeg løper siden oktober 2018. Noe må man jo bruke helgene til slik at man ikke ender opp på fest eller kjøpesenter. Det var deilig å ha gjennomført løpet i et fornuftig tempo.

Anette kom på 6 plass i kvinneklassen så målet ble oppnådd. Jeg var på jobb dagen etter målgang, og det fornuftige tempoet vi hadde holdt gjorde at jeg ikke kunne kjenne at jeg hadde deltatt på SMVE100 dagen før. Det var deilig tatt i betraktning at beina tross alt hadde forflyttet seg et stykke.


søndag 17. mars 2019

Ultra Trail Sierras del Bandolero - 100 Miles-løp nr 12

Etter 125 kilometer i Ultra Trail Sierras del Bandolera i 2017 måtte jeg kaste inn håndkleet til tross for at det ikke var lengre enn en maraton til mål. Jeg var ikke alene om å bryte i det kraftige snø- og regnværet i de spanske fjellene der store deler av løpet gikk i iskaldt smeltevann. Kun 30 % av de som stod på startstreken kom til mål. Jeg utpekte meg selv umiddelbart til Norges riks-pyse. Nøyaktig to år senere reiste jeg tilbake til Spania for å rydde opp en gang for alle og kvitte meg med det belastende pyse-stempelet.

Blid og forventningsfull mann rett før løpet startet
Til tross for at det er nærmere 400 som deltar er Ultra Trail Sierras del Bandolero 100 Millas (UTSB) en slags uoppdaget perle for de som ikker er fra Spania. Jeg tror jeg var den eneste som ikke var spanjol blant deltakerne, noe som trolig skyldes at løpet ikke markedsføres internasjonalt og at informasjonen om løpet er på spansk. I tillegg er det omtrent like vanskelig å melde seg på løpet som Barkley Marathons dersom man ikke behersker spansk.

For meg var dette perfekt. Jeg prøver av og til å finne de uoppdagete perlene blant terrengultraløpene. Viktige kriterier er mest mulig sti, fin natur, ikke-kommersiell arrangør, inntekter til lokalsamfunnet og miljøprofil på løpet.

Fottur i vakker natur dagen før løpet 

El Caminito del Rey
Det 166 km lange løpet har 6000-7000 høydemeter og går i fjellområdene vest for Ronda. Start er i den hvite landsbyen Prado del Rey i den vestlige delen av nasjonalparken Parc Naturel Grazalema. Man løper en slags  sløyfe der man vender i Ronda. Mange av stipartiene er tekniske med mye stein og mange muligheter til å gå på trynet.

Utsikt fra hotellrommet i Ronda I
Før løpet gikk vi turen Caminito del Rey der deler av strekningen består av planke-gangveier festet til de loddrette fjellsidene i den trange kløften ruten går i. Deretter overnattet vi i Ronda og bodde på et lite hotell som lå på kanten av stupet der vi hadde utsikt til Rondas største turistattraksjon, kløften og ny-broen Puente Nuevo fra 1793.

Det kjentes litt sykt å skulle utsette seg selv for så mye plage som jeg skulle når alternativet med å være vanlig turist ble testet ut rett før løpet. I en kort periode sirklet tankene rundt å spise god mat, drikke god vin, gå turer i de vakre fjellene og slappe av i flotte omgivelser i godt selskap. Denne typen tanker kalles ultra-angst og rammer de aller fleste rett i forkant av et løp. Andre typiske symptomer på ultra-angst er følelsen av at man er litt syk, opplevelsen av at man har trent for lite eller at man har en innbilt skade. Etter en liten stund gjorde jeg kort prosess med de fjollete tankene og dyttet ultra-angsten vekk.

Utsikt fra hotellrommet i Ronda II

Utsikt fra hotellrommet i Ronda III

Utsikt fra hotellrommet i Ronda IV

Utsikt fra hotellrommet i Ronda V

Plakaten til løpet 
Vi forflyttet oss deretter langsomt gjennom fjellene i retning av den hvite landsbyen Prado del Rey der vi tok inn på et liten enkelte og hyggelig hotell i utkanten av byen. Hele sentrum av byen var sterkt preget av nærmere 400 ultraløpere og deres familier og støtteapparat og alle spisesteder serverte pasta selv om det ikke stod på den originale menyen.

Da løpet startet på fredag 1. mars kl 18.00. var det hundrevis av tilskuere som hadde stilt seg opp langs løypa. Mange som var utkledd som banditter vandret rundt i byen og smalt kraftige kinaputter. Navnet på løpet spiller på at fjellene vi skulle løpe i tidligere var tilholdssted for et stort antall banditter. De som fullfører 100-miles løpet blir "Bandolero", dvs banditt.

Gatene i Prado del Rey var pyntet av banditter før løpet 
De første tre hundre meterne av løpet gikk gjennom jublende folkemengder. Deretter gikk det slakt nedover gjennom vakkert kulturlandskap mesteparten av veien til den neste hvite landsbyen El Bosque der vi på ny ble møtt av flere hundre jublende tilskuere. Det er ekstra morsomt å løpe ultraløp når det er så mye liv.

Blid mann på vei ut av Prado del Rey

De første kilometerne gikk gjennom vakkert kulturlandskap 

På vei mot fjellene 

Solen gikk ned da jeg nådde El Bosque
Solen gikk ned og et mildt sagt kupert parti begynte etter El Bosque. I løpet av de neste 3 milene var det over 2000 høydemeter med stigning. Den første delen gikk i skog og kratt opp til passet Puerto del Boyar. Deretter steg vi opp på snaufjellet på tekniske og steinete stier. Flere partier var for bratte og tekniske til at jeg klarte å løpe. Sist jeg løp her for to år siden fant det vann over alt og snødde og sluddet kraftig på toppene. Nå var det mulig å løpe med kortbukser selv om det var kjølig på de høyeste partiene.

Det siste dagslyset mens jeg er på vei opp i fjellene
Gjennom natten forsøkte jeg å ha hodelykten på lavest mulig lys-nivå. Det var veldig klart og en fantastisk stjernehimmel og jeg ønsket å få med meg så mye som mulig av den. Jeg skrudde av lykten mange ganger i løpet av natten for å se på stjernene.

De siste kilometerne inn mot matstasjonen i den neste hvite landsbyen Villaluenga etter ca 40 kilometer gikk det veldig sakte på grunn av teknisk terreng. Når det er en drøy kilometer igjen til byen kommer man på en sti som går lang kanten av et stup. Plutselig ser man byen flere hundre meter rett under seg og det er vanskelig å fatte hvordan det kan være mulig å komme ned den stupbratte fjellsiden uten sikring. Rundt neste sving dukker muligheten opp i form av en renne i fjellsiden. Det er imidlertid all grunn til å ta det forsiktig, da et feilsteg kan gi en lang flytur ned i byen.

Selv om jeg har vært ganske dårlig til å trene, gikk det rimelig greit ut over natten. Under Grindstone 100 i oktober 2018 innså jeg at det ikke er nødvendig å trene noe særlig til 100-miles løp. Man kan i stedet bruke løpene som trening og bruke tiden man tidligere brukte til å trene til alt mulig annet. Det er ikke bare mye morsommere, men også mye mer tidseffektivt siden ultraløpene fører til at man bruker nettene til å løpe i stedet for å sove. I tillegg pleier jeg å få masse energi av å løpe gjennom natten.

Fra Villaluenga fortsatte jeg videre ut i natten og frem til den enkle fjellhytten Refujio Llanos de Libar der neste matstasjon var. En sjeldent blid mann synes det var usedvanlig morsomt at en nordmann ikke synes det var kaldt, selv om det var kjølig utenfor. Selv stod han med dunjakke.

Neste etappe gikk til den neste hvite landsbyen Montejaque og deretter videre til Ronda. Jeg durte rolig gjennom natten og hadde det bra mens jeg tenkte på alt mulig rart.

Morgenstund i Ronda etter en natt i fjellene 
I bakkene opp mot Ronda begynte det å lysne. Drøye 70 kilometer i fjellene hadde begynt å gjøre beina gode og møre. Jeg tok meg god tid på matstasjonen da jeg kjente at jeg var på grensen til å være tom for næring. På vei ut tok jeg med meg en neve vingummi for å gi meg selv sukkersjokk slik at jeg våknet.

Jeg passerte broen over kløften i Ronda nøyaktig klokken åtte om morgenen. En og annen tidlig vandrer var ute og så undrende på meg der jeg kom med startnummer og rar utrustning. Jeg hilste høflig på samtlige og fikk smil tilbake.

Ronda ser veldig kul ut fra nedsiden 

Fraflyttet bygning langs stien 
Etter Ronda fortsetter løpet nedover et lagt dalføre der man stedvis klatrer opp i dalsiden før man ender opp i dalbunnen igjen etter en stund. I starten er det steinete og karrig, men etterhvert blir det frodig, grønt og vakkert. Jeg koste meg der jeg løp langsomt nedover langs elven i dalbunnen.

Da jeg hadde noen få kilometer igjen til matstasjonen i den hvite landsbyen Jimera de Libar kom løpets første mentale nedtur. Det begynte å bli veldig varmt i solen og jeg kjente at jeg ikke taklet det så godt. Deretter løp et helt grått dyr som minnet om en grevling tvers over stien rett foran meg. Det var akkurat som den sugde all energien og motivasjonen som var igjen i kroppen min og jeg begynte å gå.

Noen fotturister kom i mot og jeg latet som jeg løp. Den neste jeg møtte var en eldre mann som jeg hadde en lang samtale på mitt elendige spansk om hvor langt løpet var, hvor lang tid jeg hadde brukt og navnet på alle de byene jeg hadde vært eller skulle innom. Deretter vekslet jeg mellom å gå og løpe avhengig av om det kom noe i mot. Så snart jeg så eller hørte at det kom noen løp jeg for å fremstå som bedre enn jeg er.

I bakkene opp mot Jimera de Libar ble jeg tatt igjen av to hyggelige og energiske løpere som forsøkte å peppe meg opp uten hell. Vi skravlet litt før de seg i fra.

Ned det vakre og frodige dalføret på vei til Jimera de Libar 
Etter matstasjonen hadde jeg halvannen time der humøret var lavt og energien likeså. Det hele endret seg på matstasjonen i Cortez de la Frontera som lå i skråningen opp mot det neste fjellpartiet. Det var passeringen av dette fjellpartiet i sludd og snø og store mengder vann som hadde ført til at jeg måtte bryte løpet i Villaluenga i 2017.

Mens jeg stod og gomlet mat mannet jeg meg kraftig opp og bestemte at jeg skulle skru om hodet til innbitt modus og passere fjellpartiet i rolig men jevnt tempo. Oppstigningen til passet ved toppen av fjellet var varm, men naturen var fin og jeg hadde det bra. Jeg ble passert av fem løpere, men lot meg ikke affisere av det og fortsatte i det samme jevne tempoet på den tekniske og steinete stien.

Snø sist, sommerlig denne gangen 

Mot toppen av fjellpasset 
Jeg har kvalifisert meg til lotteriet til ur-100-miles-løpet Western States Endurance Run i California fem ganger og vært med i lotteriet like mange ganger uten å komme med. Det ga ekstra motivasjon å tenke på at fullføring av Ultra Trail Sierras del Bandolero ville føre til at jeg ble kvalifisert til å være med i lotteriet på ny for sjette gang. Første gang man er med i lotteriet har man ett lodd. Antall lodd dobles for hvert år man er med, slik at man har 32 lodd det sjette året man er med. Hvis man ikke klarer å komme med det syvende året blir man kastet ut av køen og ender opp med ett lodd neste gang man er med, da oddsene ellers ville blitt så høye for de som hadde vært med i mange år at det ikke hadde vært noen lodd igjen til resten.

Capsen reddet meg fra å bli rød som en hummer i ansiktet 

Her var dalbunnen fylt med vann i 2017 - nå var det tørt og fint 
Etter å ha kommet ned fra det første fjellet krysser man en stor gresslette før man skal over neste fjell. Da jeg løp i 2017 var dalbunnen fylt med vann, og jeg måtte vasse et langt stykke i det iskalde vannet. Nå var det helt tørt og utrolig enkelt å passere sammenliknet med sist.

På vei over en lang vakker slette noen kilometer før retur til matstasjonen i Villaluenga der jeg sist var midt på natten, fikk jeg en kraftig dose med ny energi. Jeg durte i fra en gruppe på syv løpere som hadde samlet seg og fortsatte i fint driv frem til matstasjonen.  Dette er det fascinerende med lange løp. Etter en nedtursperiode kommer en opptursperiode og alt kjennes lett og overkommelig. 

Matstasjonen i Villaluenga var inne i en hall. Der krydde det av løpere som løp 50-miles som vi skulle samløpe med den siste fjerdedelen av løpet. I 100-miles-løpet blir det stor spredning og er gjerne bare noe få på hver matstasjon samtidig. Her var det sikkert 50-60 stykker og det kjentes merkelig å komme til at sted som var så fullt av energi. 

Over den vakre sletten der jeg fikk masse ny energi
Neste stopp var den hvite landsbyene Grazalema. Fra Villaluenga til Grazalema var det igjen tekniske og steinete stipartier. Flere steder var det vanskelige å skjønne hvor stien gikk når man så oppover fjellsiden, men så snart man rundet en stor stein eller klippeformasjon så man hvor den fortsatte. Etter en halvtimes tid ble det så mørkt at jeg måtte skru på lykten og det ble på ny en fantastisk stjernehimmel.

De snaue fire timene jeg brukte på strekningen var en sammenhengende mental nedtur. Til tross for at stien var fin, himmelen var full av stjerner og det var mange hyggelige løpere jeg småpratet med var energinivået lavt og jeg kjedet meg grenseløst. I tillegg begynte det å gå sakte på grunn av slitne bein og såre føgtter og jeg gruet meg til å kjede meg gjennom en hel natt til i sakte fart. Saken ble ikke bedre av at jeg stadig ble passert av masse løpere som deltok på 50-miles.

Det var utrolig godt å nå slutten av fjellet, og se Grazalema langt der nede. Matstasjonen lå ved det vakre torget i byen. Jeg begynte oppholdet mitt ved å søle en hel kaffekopp ut over gulvet. Matlyst hadde jeg lite av så jeg satte meg ned for å forsøke å få i meg litt, og etter en stund hadde jeg klart å spise noen småting.

Jeg fortsatte ut i mørket opp mot passert Puerto del Boyar. Plutselig var energien tilbake og jeg koste meg under den vakre stjernehimmelen. Det gikk lett opp til passet og jeg fortsatte nedover mot neste matstasjon på den tekniske stien langs fjellet El Torreon.

En blemme hadde dukket opp under venstre tåballe og vonde og såre føtter gjorde at jeg måtte være forsiktig på alle de spisse steinene. Jeg skravlet en stund med en kar som hadde løpt feil og som skulle bryte løpet. Selv om jeg ikke skjønte så mye av hva han sa, skravlet han i vei. Jeg så ja og humret på steder jeg håpet det var passende å humre.

Til tross for at det var natt nummer to hadde jeg ikke hatt noen hallusinasjoner. Det endret seg imidlertid da jeg var på vei inn i landbyen Benamahoma. En trehodet dame med bustete hår og masse mørke sår i alle ansiktene dukket opp foran meg i veikanten og stod og lo høyt. Jeg skvatt først, men overbeviste meg selv fort om at det var en hallusinasjon. Deretter forsvant hun i mørket med en høy skingrende latter. Noen flere hallusinasjoner dukket merkelig ikke opp utover natten.

Stravas visning av en flott 166 km rundtur
Jeg kom til den siste matstasjon i El Bosque langt utpå natten og de eneste jeg møtte i gatene var noen blide damer på vei hjem fra fest. Når man har vært ute og løpt så lenge rundt omkring i fjellene som jeg hadde, er det akkurat som man er fra en annen planet når man møter vanlige mennesker som gjør normale aktiviteter. Dette gjelder spesielt når man møter noen som har drukket alkohol i timevis.

Den siste delen av løpet beveget jeg meg sakte med såre føtter og slitne lår.  Jeg viste at jeg ville komme til mål og brydde meg mer om å spare føttene enn farten. Gnagsårene jeg fikk under føttene på Grindstone 100 Miles gjorde at jeg ikke kunne løpe før det hadde gått nærmere fire uker, og jeg ønsket ikke en gjentakelse.

Den siste timen gledet jeg meg veldig til å komme i mål og ikke minst til sengs. Det var deilig da Prado del Rey dukket opp på en ås foran meg. Den siste kilometeren til mål gikk bratt oppover og utrolig sakte. En diger rotte løp over veien foran meg og ga en underlig form for underholdning. Underveis hadde jeg sett tre mus, det grevling-aktige dyret og rotten. Alle hadde krysset fra venstre til høyre foran meg, og jeg lot meg underholde av tanken på at det kunne være et slags hemmelig budskap som jeg vår nødt til å klare å tolke. 

Jeg krysset målstreken litt over halv åtte om morgenen samtidig som det begynte å lysne. Det var utrolig godt å komme i mål og gøy å kunne krysse av i boken for mitt 12 fullførte 100-miles-løp. I mål ventet en bocadillo og en pils. Pilsen smakte utmerket til tross for at det var et uvanlig tidspunkt å drikke øl på for alle andre enn de som er på Gardermoen og skal på ferie.

Det neste langløpet jeg skal delta på er det 100-miles/162 km lange Soria Moria til Verdens Ende 11.-12. mai. Jeg ble kronet til HundreMilesKongen® i oktober 2018 og funnet det riktig å gi noe tilbake til det norske ultramiljøet som har gitt meg så mye. Jeg har derfor valgt en ultra-læring som tiltrer 1. mai og som jeg kommer til å veilede helt gratis gjennom løpet fra Voksenkollen til Tjøme. Alle bør ta samfunnsansvar og gi noe tilbake til samfunnet.