lørdag 10. august 2019

Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles på terrengsykkel

I mai løp jeg det 162 km lange ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles (SMVE100) med verdens første ultra-læring. Mot slutten av sommeren fikk jeg lyst til å finne ut hvordan det var å sykle terrengultraløpet.

Starten på løpet er ved Soria Moria i Voksenkollen i Oslo mens mål er ved Verdens Ende på Tjøme. Jeg visste at flere av stipartiene ville bli vriene på sykkel siden de enten var veldig tekniske, bratte eller begge deler. Den største utfordringen regnet jeg med ville bli det 4 km lange stipartiet fra Hanekleiva til toppen av Hvittingen i Vestfold.

Blid mann med granbar i pannen halvveis til Verdens Ende
Planen var å ta turen som en rolig kosetur, men å ha tempo nok til å være fremme ved Verdens Ende innen det ble mørkt ved 22.30-tiden.

Jeg jukset på skammelig vis ved å ta t-banen til Voksenkollen på vei til start utenfor Soria Moria
Det  var regnbyger dagen før jeg syklet og duskregn da jeg startet ved Soria Moria ved 7-tiden om morgenen. Jeg skjønte raskt at det ville bli en glatt dag. Røttene og steinene var våte og sleipe. Siden jeg syklet alene hadde jeg bestemt meg for å ta det rolig i alle bratte utforkjøringer og gå av sykkelen tidligere enn jeg ville gjort i tekniske utforkjøringer dersom jeg hadde syklet med andre da jeg ikke ville ha noen til å hjelpe meg dersom jeg gikk skikkelig på trynet.

Under krigen var eika ved Ankerveien smuglersted for inn- og ut-beskjeder til fangene på Grini 


Cockpiten - gps festet til stemmet med kart og spor og lykt for å tilfredsstille veitrafikkloven 
Selv om jeg hadde løpt ruten tidligere var det greit å ha med gps-spor. Det er utallige sti- og veikryss underveis, og mange muligheter til å ta feil. Ved flere anledninger hadde jeg også glede av gps-en. da løypa ble forsert til beins, løp vi gjennom hele natten. Mange steder ser ganske forskjellige ut i dagslys enn i lyskjeglen fra en hodelykt.

Jeg hadde i tillegg med meg vind- og vanntett jakke, superundertrøye i ull, brødskiver med dansk salami, knekkebrød og en tube kaviar, Snickers, hodelykt med ekstra batteri, batterilader, ladeledning til gps-klokken, mobiltelefon, sykkelpumpe, to slanger, multiverktøy, eikenøkkel, kjedekutter og et par splinter samt dekkspaker.

Knotesti langs Skaugumsåsen
Da jeg syklet langs Ankerveien kjente jeg at kroppen var litt daff, men det var deilig å sykle så tidlig på dagen at det var få andre ute.

Jeg måtte av sykkelen på den bratte stien opp fra Emma Hjort til Tanumåsen. Det første virkelige knotepartiet dukket imidlertid først opp etter Åstaddammen under Salåsen og Skagumsåsen. Stein, gjørme og røtter gjorde at det ble et godt stykke med trasking. Nærmere Sem ble stien bedre og det var flotte sykkelforhold resten av veien gjennom Asker.

Flott utsikt til Skaugumsåsen

Morsom sti med svaberg og Røsslyng like ved Stuvstjern i Kjekstadmarka 
Etter et fint stiparti gjennom Kjekstadmarka satte jeg meg ned og spiste litt i det bratte stipartiet ned mot Liersletta. Utsikten mot Drammen og Drammensfjorden var flott og det hadde stoppet å småregne slik at noen av svabergene begynte å tørke opp. Selv om stien var fullt mulig å sykle gikk jeg det bratteste partiet på ca 200 meter. Deretter var det morsom sykling ned til Lierbakkene.

En liten matbit ble inntatt med denne flotte utsikten til Drammen og Drammensfjorden
Det desidert kjedeligste partiet under SMVE100 var asfaltstrekket fra man kom ut av Kjekstadmarka og frem til man kom til Fjordparken i Drammen. På sykkel gikk det helldigvis mye raskere slik at jeg ikke rakk og kjede meg.

I bakkene opp fra Drammen gikk det usigelig sakte og jeg kjente at kondisen kunne vært et par hakk bedre. Da jeg kom frem til Blektjernstua måtte jeg av sykkelen for å ta meg en liten pustepause før jeg fortsatte opp motbakkene til Konnerud.

En pust i bakken ved Blektjernsstua etter en drøy klatring opp fra Drammen

Sykkelen slapper også av ved Blektjernstua 
Deretter fulgte et veldig lett strekk på skiløype, asfalt og grus frem til Andorsrud ved starten av Vestskauen. I følge sagnet ble Andorsrud ryddet av kong Andor. I Drammen Byleksikon står det følgende om ham;

Sagnfigur, småkonge i Skoger som skal ha ryddet Andorsrud og funnet et rikt sølvskjerp i Gravdal som han senere gjemte. Ifølge sagnet bodde han på Store Rønnehoved i Gravdalsskogen og skodde sine hester med sølv, som han fikk fra sitt skjerp. Han var dårlig likt i bygda og en Sankthansaften mens han oppholdt seg på bunnen av gruven med sine menn, samlet Skogerbøndene seg mannsterke og fylte sjakten med stener, hvoretter kong Andor og hans menn omkom. 

Parkeringsplassen ved Andorsrud er også åsted for det berømte bildet som foreldrene til Einar Hagemann tok av Cathrine Holme og meg foran "Fiske kort" bildet under Vestfold Ultra Challenge 50 Miles i 2015. 

Kort etter Andorsrud kommer det to stipartier. Det siste går bratt oppover lia i retning av plassen Saggravdal og representerte knot av ypperste merke. Jeg dyttet sykkelen oppover og kunne stort sett ikke sykle før det flatet ut på toppen. Det siste stykket mot Saggravdal kunne imidlertid sykles, men jeg holdt på å tryne skikkelig to ganger på de glatte steinene og røttene under trærne.
Minnebauta for Vestskogjegerne - de lokale gutta på skauen under 2. verdenskrig 
Fra Saggravdal kom et langt parti på grus. Jeg passerte en flokk med et 20-talls kyr. Av en eller annen grunn bestemte de seg for at jeg var en slags leder de skulle følge, og 20 rautende kyr kom løpende etter meg. Jeg lo så jeg holdt på å dette av sykkelen, men holdt akkurat stor nok fart til at de ikke klarte å ta meg igjen.

Kyrne fulgte meg i nøyaktig 800 meter inntil jeg forlot veien via et tråkk inn til stien mellom Presteseter og Kabretta. Kyrne stoppet vantro opp og det så ut som om de mente at jeg hadde sviktet dem. Deretter ble de stående og raute høyt og jeg hørte rautingen helt frem til jeg begynte nedstigningen fra Montebello.

Med ultra-læring Anette på Montebello da vi løp SMVE på beina 11. mai 


På dette besøket på Montebello var Anette erstattet med en hjelm
Opprinnelig het Montebello Kikkut, Navnet var imidlertid ikke flott nok for eierne Schwartz på Eidfos Jernverk som eide jaktslottet Kabretta like ved. De omdøpte derfor stedet til det italienske navnet Montebello.

Ned til Kabretta var det bratt og jeg gikk av sykkelen. Under Vestfold Ultra Challenge 82 km i 2014 hadde søsteren til Harald Zeigler en flott matstasjon på Kabretta der det blant annet ble servert grillpølser, suppe og øl.  Fra Kabretta var det morsomt å sykle den humpete traktorveien før det ble et langt parti nedover inntil jeg vadet over Haukelielva med sykkelen på skulderen.

Matpause ved Hanekleiva der matstasjonen og start for 50 miles er på SMVE
Etter kryssingen av Haukelielva gikk det greit frem til parkeringsplassen ved Hanekleiva. Deler av anleggsveien langs E18 var overgrodd med halvannen meter høye burot og annet ugress og kratt. Da jeg kom frem til parkeringsplassen børstet jeg alt av meg og lente meg inn til den store steinen ved bommen mens jeg spiste et par brødskiver. En trøndersk mann kom ut av skogen uten turklær, sa hei og satte seg i en liten trøndelags-registret bil og kjørte bort. Jeg funderte litt på hva han hadde gjort inne i skogen. Stort mer skjedde ikke. 

Jeg fortsatte deretter oppover asfalten i Hanekleiva inntil den første kurven der stien til toppen av Hvittingen begynte ved det godt skjulte Hanekleiva stridsanlegg. Stridsanlegget var en del av flere festningsverk som skulle bygges i Vestfold for å stoppen en fremrykkende fiende på vei mot Oslo. Anlegget ble ferdigstilt i 1985, men oppgitt av forsvaret i 1995 og tilhører nå grunneieren.

Utsikt til E18 fra Kjeksrødhvittingen
Stien opp mot Hvittingen var akkurat så knotete som jeg hadde forventet. Det var tungt og gikk sakte. Jeg syklet neppe mer enn 20% og dyttet og bar sykkelen resten av veien. Både fluer og mygg oppdaget meg og svermet rundt meg der jeg beveget meg sakte oppover i den fuktige skogen. Jeg ble klissvåt på beina den våte lyngen og gresset, men det var egentlig bare behagelig. De 20 myggestikkene jeg fikk på armer, bein og i nakken var imidlertid litt mer irriterende.

Mens jeg slet oppover mot Hvittingen tenkte jeg på at Cathrine Holme og jeg skravlet om på samme sti jeg beveget meg langs nå under VUC 50 Miles i 2015: Når hodet ikke vil løpe langt, motbakker hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Montebello, Når hodet ikke vil, snø, sykdom, tøffe unge løpere, Coca Cola, motbakker, egosentriske løpere vs de miljøskapende, at Helge virket veldig sprek, motbakker, skilsmisse, snø, rust på gamle telemarkski, Erik Bertrand Larsen, Hvittingen, at vi var beste mixed-team lag, at det kan ta opptil 6 uker å restituere etter et løp, utroskap, hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Hvittingen, motbakker, Nordmarka Ultra Challenge, å rote seg bort i skogen, hvor mange hyggelige mennesker det er i ultramiljøet, klubbturer med Romerike Ultraløperklubb, å være i skogen om natten, motivasjonen for å løpe ultraløp og at forsythiaen 1 km før mål var stor.

Fornøyd mann på Kjeksrødhvittingen
Oppe ved utsikten ved Kjeksrødhvittingen tok jeg en liten fotopause før jeg fortsatte det siste partiet til toppen av Hvittingen. Deler av strekningen kunne sykles og det var både teknisk og morsomt.


Sykkelen slapper av på Kjeksrødhvittingen mens jeg tar bilder 

Utsikt mot fjorden fra toppryggen på Hvittingen 
Vel fremme på toppen av Hvittingen var det bare å trille ned den bratte grusveien til Orebergvannet. Deretter var det mulig å sykle på traktorveiene gjennom resten av Botnemarka. Det var morsomme utforkjøringen ned til bebyggelsen ved Island og jeg krysset E18 der den går gjennom Islandstunellen.

Toppen av Hvittingen 

Kuen som stirret på meg ved fylkesvei 314
Da jeg nådde fylkesvei 314 noen kilometer senere satte jeg meg ned i veikanten og spiste et par brødskiver. Rasjonen var to skiver speltbrød med dansk salami hver tredje time og det fungerte bra.

Mens jeg tenkte at fylkesveien ble bygget mellom 1929 og 1937 og var riksvei tidligere lå en ku og stirret intenst på meg mens fluer vandret rundt på hodet dens. Så snart brødskivene var spist fortsatte jeg et lite stykke langs veien før løypa svingte brått til venstre i retning gården Borge på en godt skjult sti.

Gps-en var til stor hjelp mange ganger 
Det neste strekket var lett å sykle. Jeg passerte steder med navn som Svinevoll, Bibo og Nåla før jeg kom til Hengsrød der det var en matstasjon hjemme hos Bjørg Marit Solli og Arne Nåtedal under SMVE 100. Siden jeg hadde bestemt meg for å sykle nøyaktig samme løype som SMVE 100 måtte jeg selvsagt sykle den lille omveien bort til huset deres.

Det er en liten omvei til matstasjonen ved Hengsrød
Da jeg snudde ved huset var Bjørg Marit Solli i oppkjørselen mens Arne Nåtedal var på taket. Jeg ble budt inn, men takket høflig nei, da jeg var redd for at dette ville være så hyggelig at jeg ikke ville nå frem mens det ennå var dagslys. Jeg hadde i tillegg et ørlite håp om å bli hentet på Verdens Ende dersom jeg ikke kom frem for sent. Etter en kort og hyggelig prat syklet jeg derfor videre i retning Venås.

Bjørg Marit Solli sørget for at drikkeflaskene ble fylt opp (Foto: Arne Nåtedal) 
På den bratte stien opp til bygdeborgen på Venås måtte sykkelen på ny på skulderen, Det var både bratt og en del kratt. Så snart selve bygdeborgen var passert var det imidlertid greit å sykle på stien. Nedkjøringen fra toppen var kjempemorsom.

Fin informasjonstavle i bygdeborgen
Etter bygdeborgen kom et langt parti på gårdsveier og jordveier der jeg ikke klarte å holde følge med en hest med sulky som for avgårde i høyt tempo. Jeg møtte et par blide kvinner i en åker og dyttet deretter sykkelen opp en bratt sti før jeg kunne sykle frem til et steinbrudd og videre til Tønsberg sentrum på en blanding av asfalt, sti og turveier.

Hyggelige kvinner i åker ved Østre Bjune

Fin turvei ved Syrbekk inn mot Tønsberg sentrum 
På bryggen i Tønsberg var det fullt av folk i feriestemning. Det var yr i luften og de fleste hadde trukket innendørs for å spise og drikke øl. Etter å ha krysset kanalen provianterte jeg i en Spar-butikk på Kaldnes brygge. For å premiere meg selv på strekket over Nøtterøy og Tjøme kjøpte jeg en pose med smågodt som jeg puttet i en av lommene i sykkeltrøya for å ha den lett tilgjengelig.

Jeg hadde ingen plan om hvordan jeg skulle komme meg hjem igjen til Bærum, men ble i ekstra godt humør da jeg fikk beskjed om at jeg ville bli hentet på Verdens Ende kl 22.30.

Høyfjellet på Nøtterøy: Kvikklunsjtoppen på 82,4 meter ligger kun drøye 20 km fra mål på Verdens Ende 
På Nøtterøy og Tjøme var det mange morsomme stipartier. Noen av dem ble riktignok litt glatte da det begynte  regne, mens syklingen var så morsom at jeg sang høyt. Ved Bukkholmen fikk jeg ikke med meg at stien svingte til venstre og fortsatte syngende inn å tunet til en hytte der 5-5 personer stod og så forundret på meg.

Det var glatt å hopp fra stein til stein med sykkelsko ved Kolabekkilen
På stipartiet rett før Kolabekkilen var det i mørkeste laget under trærne. Siden jeg viste at dette var det siste partiet under tette trær og gadd derfor ikke å finne frem hodelykten, men nøyet meg i stedet med "ble-sett-lykten" jeg hadde på styret.

En norsklæreres mareritt: Stedet som kaller seg Verdens Ende Spiseriet 
Det siste partiet frem mot Verdens Ende var fint selv om jeg måtte av sykkelen et stykke der det var knotete svaberg, kratt og stein om hverandre. Jeg skravlet litt med noen båtfolk som fortalte at det ble rigget til konsert i bakken opp mot fyret, slik at jeg måtte sykle bort langs brygga for å komme dit. Jeg nådde vippefyret etter 15,5 fine timer på sykkelen. Både bein og overkropp var godt mørnet av mange mil i knotete terreng kombinert med drøyde 3500 meter med stigning.

Blid mann når vippefyret på Verdens Ende etter 15,5 timer på sykkelen

Etter å ha syklet i 15,5 timer er det vakkert å se på vippefyret mens det mørkner 
Selv om det ble en del dytting og bæring av sykkelen var det en morsom tur. Det er en spesiell opplevelse å bevege seg fra Voksenkollen til Verdens Ende uten å se noe særlig til mennesker ut over folkemengden på Tønsberg Brygge. Det blir en helt annet opplevelse enn å løpe. Partiene som var kjedelige går raskt unna på sykkelen. Man får stort sett en veldig lett ferd i nedoverbakkene som partiet fra Kabretta til E18, mens noen av terrengpartiene til gjengjeld blir grenseløst knotete. De fire kilometerne med sti fra Hanekleiva til toppen av Hvittingen var en soleklar knote-vinner.

Kveld i skjærgården ved Verdens Ende
Jeg har ennå ikke funnet ut hvilket 100-miles løp som er det neste jeg skal sykle. Lofoten Ultra Trail 100 Miles er imidlertid en sterk kandidat.


Lenke til sporet mitt på Strava

onsdag 10. juli 2019

Rjukan-vuggen = Rjukan - Gaustatoppen via eggen - Rjukan - Solspeilet - Rjukan

Det er mange veier som leder til Gaustatoppen. De fleste begynner på Stavsro og når aldri Gaustatoppen, men stanser ved Gaustatoppen turisthytte som ligger på veien til toppen. Turen er rundt 4,5 kilometer og en favoritt blant barnefamilier og innbitte folk som trener til Norseman.

Det finnes flere alternative ruter. Jeg bestemte meg for å prøve ruten fra Rjukan via eggen på Gaustatoppen for deretter å returnere til Rjukan og fortsette opp til Solspeilet på den andre siden av dalen. På denne måten ville jeg få sjansen til å oppleve fine bakker på begge sider av Rjukan.

Gaustatoppen soler seg i Solspeilet 
Først til Gaustatoppen - deretter til Solspeilet = mange fine høydemeter 
Fra Rjukan steg jeg bratt oppover på sti i Såemslian. Denne bakken hadde jeg ikke vært i siden Xreid Hardangervidda i 2014. Dengang hadde jeg løpt fra Dyranut og over Hardangervidda og ned til Rjukan før jeg startet og hadde mildt sagt sure bein da jeg startet oppstigningen tidlig om morgenen mens fulle folk fortsatt surret rundt i Rjukan sentrum.

Det går også et løp opp til Gaustatoppen turisthytte med det selsomme navnet Viking Challenge langs stien. Jeg ser for meg møtet i navnekomitéen der navnet ble bestemt:
-Skal vi kalle løpet Gaustatoppen opp?
-Nei det kan vi ikke. Det går jo ikke helt opp til toppen
-Skal vi kalle det Gaustatoppen nesten opp da?
-Nei det funker i hvert fall ikke! Ingen vil delta i løpet da. 
-Vi kaller det Viking Challenge. Da slipper vi kobling til løping og stedet løpet går
-Glimrende idé 

Det går kort tid før utsikten ned mot Rjukan blir bra 
På toppen av Såemslian forlot jeg løypa til Xreid og Viking Challenge rett før Melandstjønn og fortsatte østover på gamle merkede kjerreveien i retning Svineroe. Rjukan ligger på snaue 300 meter over havet og jeg hadde nådd 950 meter. Kun noen få bakker og drøye 900 høydemeter igjen til Gaustatoppen på 1883 meter.

Den nedlagte plassen Lislestaul. Langs Haddelandsveien på andre siden av dalen finnes en plass med samme navn
Små regnbygger virrer rundt mens Gaustatoppen ser innbydende ut 

Ekte steinrøys
Jeg forlot stien på ca 1240 meter drøye 100 meter etter at den hadde tatt sin andre sløyfe vestover og siktet meg inn mot eggen. Det var verken sti eller merking men lett å stake ut en fornuftig kurs såfremt det er sikt. Frem til ca 1400 meter var det stort sett myk vegetasjon på bakken som gjorde det lett å gå selv om det gikk bratt oppover. Deretter begynte steinrøysa med innslag av litt enkel klyving opp store steinblokker her og der.

Bakover der jeg kom fra

Utsikten blir flottere og flottere og det blir stadig lengre å trille ned 
Nordvestryggen på Gaustatoppen er bred og stort sett grei å bevege seg langs. En liten regnbyge gjorde det litt glatt enkelte steder, selv om det var godt feste på de fleste steinene selv om de var våte.

På 1730 meter dukket det opp en hammer 
På 1730 meter dukket det opp en hammer. Jeg valgte å forsøke å forsere den på venstre side. Jeg beveget meg tett på fjellveggen. Utsikten var formidabel og det var langt ned.

På et punkt under forseringen av hammeren var det knapt noe å stå på og alt om holdt meg oppe var to tommelgrep i ørsmå sprekker i fjellet. Jeg turte ikke være for tett på fjellveggen av frykt for at skoene skulle miste det lille festet de hadde. De neste halvannen meterne var det verken noe å stå på eller holde i, men halvannen meter lengre borte var det et utspring hendene kunne få tak i hvis jeg hoppet sideveis langs stupet. Jeg tok sats og hoppet og fikk tak i utspringet med venstre arm og hang og dinglet i noen sekunder før jeg trakk meg opp ved hjelp av begge hendene. Deretter dro jeg kroppen inn på en liten hylle før jeg klatret videre oppover en eksponert vertikal vegg.

Tull til side. Hammeren var grei å forsere med litt enkel klyving på venstre side. Kvelden før turen så vi filmen "Free Solo" om Alex Honnold friklatring av den loddrette klippen El Capitan i Yosemite National Park i California. Hammeren er langt enklere å forsere enn "The Boulder Problem" på "Freerider route" som man stifter nært bekjentskap med i filmen.

Hammeren er forsert og små regnbyger slipper litt vann her og der 

På nordvestryggen er det lett å se hvordan Gaustatoppen langsomt smuldrer opp 

Det er flott å få med seg eggen i hele sin lengde - tårnet ved turisthytten er synlig bak Gaustatoppen

Utsikt bakover. Små nedoverbakker etter små-topper lags eggen 

Utsikt over hele traversen fra Gaustatoppen (1883)

Sol og regnbyger om hverandre
Jeg nådde toppen 2 timer og 55 minutter etter at jeg forlot Rjukan sentrum. Etter at jeg hadde tatt noen bilder dukket det opp en hyggelig mann fra Rogaland som jeg skravlet litt med. Han var den første jeg traff siden jeg forlot Rjukan.

Jeg fortsatte langs eggen i retning av turisthytten. På dette strekket er eggen snill og bred, men mange av steinene er glatte etter å ha blitt slipt ned av alle turgåerne. En dame hadde satt seg ned på en stein og så litt blek ut. Hun fortalte at hun var usikker på om hun ville komme frem til toppen, da hun hadde høydeskrekk. Hvis hun ikke klarte det denne gangen ville hun aldri komme dit. Jeg fortalte henne at hun kom til å klare det, og at hun burde unngå å se ned på sidene.

Blid mann har nådd toppen etter 2.55 og møter første menneske siden Rjukan 

Eggen fortsetter fortsetter helt bort til tårnet

Mange mennesker ved tårnet ovenfor turisthytten

Vakker utsikt mot Aslakstaulvatn, Skriustaulvatn, Myklestaulvatnet, Fjelltjønn, Heddevatn, Skinanvatnet og Bonsvatn
Jeg stoppet for en vaffel og brus på turisthytten før jeg fortsatte sørover. Planen var å returnere til Rjukan i motsatt retning av stien jeg kom på under Xreid i 2014 og som Viking Challenge bruker i dag.

Da jeg syklet 35 mil for å løpe opp på Gaustatoppen for å få med meg soloppgang var jeg nesten alene på stien. Nå var det fullt av turgåere av mange nasjonaliteter og  barnefamilier var dominerende. Jeg hadde en mistanke om at mange foreldre lurte barna sine til å tro at de hadde vært på Gaustatoppen når de bare hadde gått til turisthytten. Det er sikkert en god idé og barna får neppe traumer når de blir større og skjønner at de lurt av foreldrene sine.

Mye trafikk på stien fra Stavsro 

Flott turvær og glimrende merking av DNT på stien gjennom steinrøysa i retning av Rjukan
Så snart jeg forlot hovedstien og fortsatt i retning av Rjukan ble det slutt på den store trafikken. Jeg tok det rolig nedover det bratte partiet i retning Selstali. Det er løst og lett å sende en steinblokk avgårde hvis man sklir. Under Xreid i 2014 klarte vi å sende en 50 kg steinblokk nedover skråningen og jeg ville nødig gjenta dette i tilfelle det gikk noen under meg.

Tåke og rufsete forhold på den sammen stien under Xreid i 2014 Foto: Kai-Otto Melau

Utsikt til Skiustaul og Skriustaulvatn 

En flokk med sauer følger nøye med på mine bevegelser

En rype prøver å jage meg 
Da jeg kom ned under tregrensen kom en rype flygende og landet under en meter fra meg. Den løp rundt meg og flakset med vingene og ville tydeligvis ha meg bort så fort som mulig. Jeg fortsatte fort videre for å ikke forstyrre den og var imponert over hvor tøff en liten rype kan være i møtet med nærmere 100 kg mann.

Gaustatoppen sett fra siden 
Da jeg rundet kanten og begynte på den siste nedstigningen mot Rjukan kom det en kraftig regnbyge. Det ble overraskende glatt på steinene og jeg tok det rolig i alle steinete partier. En fin regnbue viste seg nede i dalen.

Jeg passert tre turgåere som gikk forsiktig nedover siden det var glatt. Jeg snakket også med et par på vei opp. De så varme og slitne ut og spurte om det var mye igjen av bakken. Jeg var nødt til å fortelle dem at det fortsatt var 350 meter med stigning til platået ved Selstali. De smilte matt og fortsatte svettende oppover.

Regnbue over Rjukan 
Stien kommer ned rett ved Rema 1000 og jeg tok turen innom og kjøpte is, brus og litt mat før jeg fortsatte gjennom sentrum frem til starten på Haddelandsveien. Beina begynte å bli slitne, og jeg var usikker på om det gledet seg til flere hundre meter med stigning.

Haddelandsveien begynner i Skriugata og kan følges helt til Gvepseborg 

Blankskurt fjell men ikke noe vann i Tjønnstadbergfossen over Haddelandsveien 
Rjukan har ikke sol mellom oktober om mars, og Solspeilet sørger for sollys på Rjukan Torg i de mørke månedene. Solspeilet ble ferdig i 2013, selv om idéen skriver seg helt tilbake til 1913. I mellomtiden fikk innbyggerne i Rjukan Krossobanen slik at den kunne komme seg opp dit det var sollys i de mørke månedene.

Gaustatoppen fra Haddelandsveien

Solspeilet som skal gi sollys i Rjukan 

Fri sikt fra solspeilet til torget i Rjukan 

Gaustatoppen Rjukan
Jeg tok en liten pause ved Solspeilet før jeg fortsatte ned til Rjukan der jeg robbet den lokale bensinstasjonen for mat.  Jeg spiste sakte på en benk utenfor bensinstasjonen mens jeg lyttet på noen motorsyklister som reparerte motoren og støtten til en av motorsyklene sine. Jeg var enig med meg selv om at det hadde vært en fin tur og beina mine var enige om at det skulle bli godt med hvile.

Blid og sliten etter dagens siste oppoverbakker

Solspeilene

Gaustatoppen speiler seg 

På vei ned igjen til Rjukan 
Rjukan-vuggen er en flott tur som kan anbefales alle som liker fjell og bakker. Hvis man har høydeskrekk bør man imidlertid velge en annen tur, da nordvesteggen på Gaustatoppen kan bli litt ubehagelig.

Her
er kart og gps-spor over ruten.