Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles på terrengsykkel

I mai løp jeg det 162 km lange ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles (SMVE100) med verdens første ultra-læring. Mot slutten av sommeren fikk jeg lyst til å finne ut hvordan det var å sykle terrengultraløpet.

Starten på løpet er ved Soria Moria i Voksenkollen i Oslo mens mål er ved Verdens Ende på Tjøme. Jeg visste at flere av stipartiene ville bli vriene på sykkel siden de enten var veldig tekniske, bratte eller begge deler. Den største utfordringen regnet jeg med ville bli det 4 km lange stipartiet fra Hanekleiva til toppen av Hvittingen i Vestfold.

Blid mann med granbar i pannen halvveis til Verdens Ende

Planen var å ta turen som en rolig kosetur, men å ha tempo nok til å være fremme ved Verdens Ende innen det ble mørkt ved 22.30-tiden.

Jeg jukset på skammelig vis ved å ta t-banen til Voksenkollen på vei til start utenfor Soria Moria

Det  var regnbyger dagen før jeg syklet og duskregn da jeg startet ved Soria Moria ved 7-tiden om morgenen. Jeg skjønte raskt at det ville bli en glatt dag. Røttene og steinene var våte og sleipe. Siden jeg syklet alene hadde jeg bestemt meg for å ta det rolig i alle bratte utforkjøringer og gå av sykkelen tidligere enn jeg ville gjort i tekniske utforkjøringer dersom jeg hadde syklet med andre da jeg ikke ville ha noen til å hjelpe meg dersom jeg gikk skikkelig på trynet.

Under krigen var eika ved Ankerveien smuglersted for inn- og ut-beskjeder til fangene på Grini 

Cockpiten - gps festet til stemmet med kart og spor og lykt for å tilfredsstille veitrafikkloven 

Selv om jeg hadde løpt ruten tidligere var det greit å ha med gps-spor. Det er utallige sti- og veikryss underveis, og mange muligheter til å ta feil. Ved flere anledninger hadde jeg også glede av gps-en. da løypa ble forsert til beins, løp vi gjennom hele natten. Mange steder ser ganske forskjellige ut i dagslys enn i lyskjeglen fra en hodelykt.

Jeg hadde i tillegg med meg vind- og vanntett jakke, superundertrøye i ull, brødskiver med dansk salami, knekkebrød og en tube kaviar, Snickers, hodelykt med ekstra batteri, batterilader, ladeledning til gps-klokken, mobiltelefon, sykkelpumpe, to slanger, multiverktøy, eikenøkkel, kjedekutter og et par splinter samt dekkspaker.

Knotesti langs Skaugumsåsen

Da jeg syklet langs Ankerveien kjente jeg at kroppen var litt daff, men det var deilig å sykle så tidlig på dagen at det var få andre ute.

Jeg måtte av sykkelen på den bratte stien opp fra Emma Hjort til Tanumåsen. Det første virkelige knotepartiet dukket imidlertid først opp etter Åstaddammen under Salåsen og Skagumsåsen. Stein, gjørme og røtter gjorde at det ble et godt stykke med trasking. Nærmere Sem ble stien bedre og det var flotte sykkelforhold resten av veien gjennom Asker.

Flott utsikt til Skaugumsåsen

Morsom sti med svaberg og Røsslyng like ved Stuvstjern i Kjekstadmarka 

Etter et fint stiparti gjennom Kjekstadmarka satte jeg meg ned og spiste litt i det bratte stipartiet ned mot Liersletta. Utsikten mot Drammen og Drammensfjorden var flott og det hadde stoppet å småregne slik at noen av svabergene begynte å tørke opp. Selv om stien var fullt mulig å sykle gikk jeg det bratteste partiet på ca 200 meter. Deretter var det morsom sykling ned til Lierbakkene.

En liten matbit ble inntatt med denne flotte utsikten til Drammen og Drammensfjorden

Det desidert kjedeligste partiet under SMVE100 var asfaltstrekket fra man kom ut av Kjekstadmarka og frem til man kom til Fjordparken i Drammen. På sykkel gikk det helldigvis mye raskere slik at jeg ikke rakk og kjede meg.

I bakkene opp fra Drammen gikk det usigelig sakte og jeg kjente at kondisen kunne vært et par hakk bedre. Da jeg kom frem til Blektjernstua måtte jeg av sykkelen for å ta meg en liten pustepause før jeg fortsatte opp motbakkene til Konnerud.

En pust i bakken ved Blektjernsstua etter en drøy klatring opp fra Drammen

Sykkelen slapper også av ved Blektjernstua 

Deretter fulgte et veldig lett strekk på skiløype, asfalt og grus frem til Andorsrud ved starten av Vestskauen. I følge sagnet ble Andorsrud ryddet av kong Andor. I Drammen Byleksikon står det følgende om ham;

Sagnfigur, småkonge i Skoger som skal ha ryddet Andorsrud og funnet et rikt sølvskjerp i Gravdal som han senere gjemte. Ifølge sagnet bodde han på Store Rønnehoved i Gravdalsskogen og skodde sine hester med sølv, som han fikk fra sitt skjerp. Han var dårlig likt i bygda og en Sankthansaften mens han oppholdt seg på bunnen av gruven med sine menn, samlet Skogerbøndene seg mannsterke og fylte sjakten med stener, hvoretter kong Andor og hans menn omkom. 

Parkeringsplassen ved Andorsrud er også åsted for det berømte bildet som foreldrene til Einar Hagemann tok av Cathrine Holme og meg foran "Fiske kort" bildet under Vestfold Ultra Challenge 50 Miles i 2015. 

Kort etter Andorsrud kommer det to stipartier. Det siste går bratt oppover lia i retning av plassen Saggravdal og representerte knot av ypperste merke. Jeg dyttet sykkelen oppover og kunne stort sett ikke sykle før det flatet ut på toppen. Det siste stykket mot Saggravdal kunne imidlertid sykles, men jeg holdt på å tryne skikkelig to ganger på de glatte steinene og røttene under trærne.

Minnebauta for Vestskogjegerne - de lokale gutta på skauen under 2. verdenskrig 

Fra Saggravdal kom et langt parti på grus. Jeg passerte en flokk med et 20-talls kyr. Av en eller annen grunn bestemte de seg for at jeg var en slags leder de skulle følge, og 20 rautende kyr kom løpende etter meg. Jeg lo så jeg holdt på å dette av sykkelen, men holdt akkurat stor nok fart til at de ikke klarte å ta meg igjen.

Kyrne fulgte meg i nøyaktig 800 meter inntil jeg forlot veien via et tråkk inn til stien mellom Presteseter og Kabretta. Kyrne stoppet vantro opp og det så ut som om de mente at jeg hadde sviktet dem. Deretter ble de stående og raute høyt og jeg hørte rautingen helt frem til jeg begynte nedstigningen fra Montebello.

Med ultra-læring Anette på Montebello da vi løp SMVE på beina 11. mai 

På dette besøket på Montebello var Anette erstattet med en hjelm

Opprinnelig het Montebello Kikkut, Navnet var imidlertid ikke flott nok for eierne Schwartz på Eidfos Jernverk som eide jaktslottet Kabretta like ved. De omdøpte derfor stedet til det italienske navnet Montebello.

Ned til Kabretta var det bratt og jeg gikk av sykkelen. Under Vestfold Ultra Challenge 82 km i 2014 hadde søsteren til Harald Zeigler en flott matstasjon på Kabretta der det blant annet ble servert grillpølser, suppe og øl.  Fra Kabretta var det morsomt å sykle den humpete traktorveien før det ble et langt parti nedover inntil jeg vadet over Haukelielva med sykkelen på skulderen.

Matpause ved Hanekleiva der matstasjonen og start for 50 miles er på SMVE

Etter kryssingen av Haukelielva gikk det greit frem til parkeringsplassen ved Hanekleiva. Deler av anleggsveien langs E18 var overgrodd med halvannen meter høye burot og annet ugress og kratt. Da jeg kom frem til parkeringsplassen børstet jeg alt av meg og lente meg inn til den store steinen ved bommen mens jeg spiste et par brødskiver. En trøndersk mann kom ut av skogen uten turklær, sa hei og satte seg i en liten trøndelags-registret bil og kjørte bort. Jeg funderte litt på hva han hadde gjort inne i skogen. Stort mer skjedde ikke. 

Jeg fortsatte deretter oppover asfalten i Hanekleiva inntil den første kurven der stien til toppen av Hvittingen begynte ved det godt skjulte Hanekleiva stridsanlegg. Stridsanlegget var en del av flere festningsverk som skulle bygges i Vestfold for å stoppen en fremrykkende fiende på vei mot Oslo. Anlegget ble ferdigstilt i 1985, men oppgitt av forsvaret i 1995 og tilhører nå grunneieren.

Utsikt til E18 fra Kjeksrødhvittingen

Stien opp mot Hvittingen var akkurat så knotete som jeg hadde forventet. Det var tungt og gikk sakte. Jeg syklet neppe mer enn 20% og dyttet og bar sykkelen resten av veien. Både fluer og mygg oppdaget meg og svermet rundt meg der jeg beveget meg sakte oppover i den fuktige skogen. Jeg ble klissvåt på beina den våte lyngen og gresset, men det var egentlig bare behagelig. De 20 myggestikkene jeg fikk på armer, bein og i nakken var imidlertid litt mer irriterende.

Mens jeg slet oppover mot Hvittingen tenkte jeg på at Cathrine Holme og jeg skravlet om på samme sti jeg beveget meg langs nå under VUC 50 Miles i 2015: Når hodet ikke vil løpe langt, motbakker hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Montebello, Når hodet ikke vil, snø, sykdom, tøffe unge løpere, Coca Cola, motbakker, egosentriske løpere vs de miljøskapende, at Helge virket veldig sprek, motbakker, skilsmisse, snø, rust på gamle telemarkski, Erik Bertrand Larsen, Hvittingen, at vi var beste mixed-team lag, at det kan ta opptil 6 uker å restituere etter et løp, utroskap, hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Hvittingen, motbakker, Nordmarka Ultra Challenge, å rote seg bort i skogen, hvor mange hyggelige mennesker det er i ultramiljøet, klubbturer med Romerike Ultraløperklubb, å være i skogen om natten, motivasjonen for å løpe ultraløp og at forsythiaen 1 km før mål var stor.

Fornøyd mann på Kjeksrødhvittingen

Oppe ved utsikten ved Kjeksrødhvittingen tok jeg en liten fotopause før jeg fortsatte det siste partiet til toppen av Hvittingen. Deler av strekningen kunne sykles og det var både teknisk og morsomt.

Sykkelen slapper av på Kjeksrødhvittingen mens jeg tar bilder 

Utsikt mot fjorden fra toppryggen på Hvittingen 

Vel fremme på toppen av Hvittingen var det bare å trille ned den bratte grusveien til Orebergvannet. Deretter var det mulig å sykle på traktorveiene gjennom resten av Botnemarka. Det var morsomme utforkjøringen ned til bebyggelsen ved Island og jeg krysset E18 der den går gjennom Islandstunellen.

Toppen av Hvittingen 

Kuen som stirret på meg ved fylkesvei 314

Da jeg nådde fylkesvei 314 noen kilometer senere satte jeg meg ned i veikanten og spiste et par brødskiver. Rasjonen var to skiver speltbrød med dansk salami hver tredje time og det fungerte bra.

Mens jeg tenkte at fylkesveien ble bygget mellom 1929 og 1937 og var riksvei tidligere lå en ku og stirret intenst på meg mens fluer vandret rundt på hodet dens. Så snart brødskivene var spist fortsatte jeg et lite stykke langs veien før løypa svingte brått til venstre i retning gården Borge på en godt skjult sti.

Gps-en var til stor hjelp mange ganger 

Det neste strekket var lett å sykle. Jeg passerte steder med navn som Svinevoll, Bibo og Nåla før jeg kom til Hengsrød der det var en matstasjon hjemme hos Bjørg Marit Solli og Arne Nåtedal under SMVE 100. Siden jeg hadde bestemt meg for å sykle nøyaktig samme løype som SMVE 100 måtte jeg selvsagt sykle den lille omveien bort til huset deres.

Det er en liten omvei til matstasjonen ved Hengsrød

Da jeg snudde ved huset var Bjørg Marit Solli i oppkjørselen mens Arne Nåtedal var på taket. Jeg ble budt inn, men takket høflig nei, da jeg var redd for at dette ville være så hyggelig at jeg ikke ville nå frem mens det ennå var dagslys. Jeg hadde i tillegg et ørlite håp om å bli hentet på Verdens Ende dersom jeg ikke kom frem for sent. Etter en kort og hyggelig prat syklet jeg derfor videre i retning Venås.

Bjørg Marit Solli sørget for at drikkeflaskene ble fylt opp (Foto: Arne Nåtedal) 

På den bratte stien opp til bygdeborgen på Venås måtte sykkelen på ny på skulderen, Det var både bratt og en del kratt. Så snart selve bygdeborgen var passert var det imidlertid greit å sykle på stien. Nedkjøringen fra toppen var kjempemorsom.

Fin informasjonstavle i bygdeborgen

Etter bygdeborgen kom et langt parti på gårdsveier og jordveier der jeg ikke klarte å holde følge med en hest med sulky som for avgårde i høyt tempo. Jeg møtte et par blide kvinner i en åker og dyttet deretter sykkelen opp en bratt sti før jeg kunne sykle frem til et steinbrudd og videre til Tønsberg sentrum på en blanding av asfalt, sti og turveier.

Hyggelige kvinner i åker ved Østre Bjune

Fin turvei ved Syrbekk inn mot Tønsberg sentrum 

På bryggen i Tønsberg var det fullt av folk i feriestemning. Det var yr i luften og de fleste hadde trukket innendørs for å spise og drikke øl. Etter å ha krysset kanalen provianterte jeg i en Spar-butikk på Kaldnes brygge. For å premiere meg selv på strekket over Nøtterøy og Tjøme kjøpte jeg en pose med smågodt som jeg puttet i en av lommene i sykkeltrøya for å ha den lett tilgjengelig.

Jeg hadde ingen plan om hvordan jeg skulle komme meg hjem igjen til Bærum, men ble i ekstra godt humør da jeg fikk beskjed om at jeg ville bli hentet på Verdens Ende kl 22.30.

Høyfjellet på Nøtterøy: Kvikklunsjtoppen på 82,4 meter ligger kun drøye 20 km fra mål på Verdens Ende 

På Nøtterøy og Tjøme var det mange morsomme stipartier. Noen av dem ble riktignok litt glatte da det begynte  regne, mens syklingen var så morsom at jeg sang høyt. Ved Bukkholmen fikk jeg ikke med meg at stien svingte til venstre og fortsatte syngende inn å tunet til en hytte der 5-5 personer stod og så forundret på meg.

Det var glatt å hopp fra stein til stein med sykkelsko ved Kolabekkilen

På stipartiet rett før Kolabekkilen var det i mørkeste laget under trærne. Siden jeg viste at dette var det siste partiet under tette trær og gadd derfor ikke å finne frem hodelykten, men nøyet meg i stedet med "ble-sett-lykten" jeg hadde på styret.

En norsklæreres mareritt: Stedet som kaller seg Verdens Ende Spiseriet 

Det siste partiet frem mot Verdens Ende var fint selv om jeg måtte av sykkelen et stykke der det var knotete svaberg, kratt og stein om hverandre. Jeg skravlet litt med noen båtfolk som fortalte at det ble rigget til konsert i bakken opp mot fyret, slik at jeg måtte sykle bort langs brygga for å komme dit. Jeg nådde vippefyret etter 15,5 fine timer på sykkelen. Både bein og overkropp var godt mørnet av mange mil i knotete terreng kombinert med drøyde 3500 meter med stigning.

Blid mann når vippefyret på Verdens Ende etter 15,5 timer på sykkelen

Etter å ha syklet i 15,5 timer er det vakkert å se på vippefyret mens det mørkner 

Selv om det ble en del dytting og bæring av sykkelen var det en morsom tur. Det er en spesiell opplevelse å bevege seg fra Voksenkollen til Verdens Ende uten å se noe særlig til mennesker ut over folkemengden på Tønsberg Brygge. Det blir en helt annet opplevelse enn å løpe. Partiene som var kjedelige går raskt unna på sykkelen. Man får stort sett en veldig lett ferd i nedoverbakkene som partiet fra Kabretta til E18, mens noen av terrengpartiene til gjengjeld blir grenseløst knotete. De fire kilometerne med sti fra Hanekleiva til toppen av Hvittingen var en soleklar knote-vinner.

Kveld i skjærgården ved Verdens Ende

Jeg har ennå ikke funnet ut hvilket 100-miles løp som er det neste jeg skal sykle. Lofoten Ultra Trail 100 Miles er imidlertid en sterk kandidat.


Lenke til sporet mitt på Strava