Vestfold Ultra Challenge 2014 med tømmerstokkbein

De fleste nordmenn nærer en dyp, men ubestemmelig, kjærlighet til det knøttlille fylket Vestfold. Over halvparten av fylket er dekket av skog og det var i skogkledde åsene vi skulle tilbringe lørdag 24. mai.   Rundt kl 08. var vi 110 på startstreken ved Hvitstein stadion i Holmestrand. Noen av oss skulle løpe den lengste distansen på 82 km, mens de øvrige skulle løpe 50, 27 eller 17 km.

I følge løyebeskrivelsen skulle løpet stort sett gå på sti eller grus og være relativt kupert med til sammen 2400 høydemeter. Fra starten i Holmestrand skulle det stort sett gå nordover gjennom de grønne skogene i Vestfold og deretter inn i Buskerud med vending like sør for Konnerud i Drammen etter 41 km. Deretter skulle vi løpe samme trasé tilbake til Holmestrand.

Startområdet ved Hvitstein Stadion 

Det var rett i underkant av 20 grader og høy luftfuktighet etter nattens kraftige regnskyll. Rett før start fikk vi de siste instruksene av Tomas Pinås som var primus motor for løpet. Jeg kjente meg relativt daff når jeg våknet, og kroppen føltes litt tung og slapp der jeg stod og ventet på starten.

Starten gikk og tempoet i front var høyt. Jeg så Sondre Amdahl og en annen løper forsvinne i det fjerne. Selv om jeg løp sakte i forhold til de som løp i front gikk de to første kilometerne alt for raskt med kilometertider under 5 minutter. Etter tre flate kilometer på asfalt gikk løpet over i en fase med lett stigning på en jordvei. Det kom en del løpere bakfra som passerte i et voldsomt tempo - trolig noen som løp en av de kortere distansene.

Spreke ultraløpere skravler alltid før start 

Løpet steg jevnt og trutt opp til Liglaneren på 260 meter. Deretter gikk det i berg og dalbane over Brannåsen, ned til Orebergvannet og bratt opp til Hvittingen på 404 meter der de som løp 27 km snudde. Beina kjentes alt for tunge til å skulle løpe så langt, men jeg forsøkte å innbille meg selv at 82 km er ganske kort.

Ved stikrysset på toppen av Hvittingen stod Tomas Pinås og geleidet oss som skulle løpe de lengste distansene inn på en smal og temmelig teknisk sti. Etter å ha løpt et stykke uten å ha sett noen merkebånd kom en dansk løper i mot. Han hadde snudd da han hadde blitt usikker på om han hadde løpt feil. Vi tok en kikk på kartet og kom til at vi trolig var på rett spor og humpet nedover den glatte stien til en bekk i bunnen av et søkk. Deretter løp vi over en liten ås før vi kom ned på den asfalterte veien som går opp Hanekleiva og ned til den første matstasjonen som var ved 18 km. Jeg fikk i meg en brødskive, litt banan, cola og vann i tillegg til å få fylt opp flaskene med god hjelp fra de som betjente matstasjonen.

Klar til start 

Kort etter matstasjonen var det en steinete nedstigning til E18 som vi deretter løp langs et par kilometer for å  så svinge oppover i marka igjen. Fra 60-70 høydemeter gikk det jevnt oppover inntil vi kom til krysningen av Haukelielva der de som løp 50 km snudde. Solen hadde tittet frem og det begynte å bli varmt så det var deilig å vade over elven.

 Etter å ha krysset elven løp vi et lite stykke nedover Kålmoveien der det kom terrengsyklister som syklet Montebellorittet i mot. Vi hadde fått beskjed om å passe på så ikke syklistene ble skadet. Fra vi forlot veien ble jeg liggende i en liten gruppe med Ninette Banoun, Harald Zeigler og danske Lars Kirkegaard. Det skulle vise seg at vi kom til å løpe mer eller mindre samlet i flere timer fremover.

Vi klatret jevnt og trutt oppover frem til vi kom til Kabretta som var en idyllisk liten gressvoll med en hytte og et par uthus der søsteren til Harald betjente den morsomste matstasjon underveis. Her var det ikke mangel på ulike godsaker og jeg ble blant annet servert en øl som smakte herlig i varmen.

Tomas Pinås gir instrukser før start 

Etter Kabretta steg vi videre oppover og løp forbi toppen av Montebello og videre til Presteseter på omkring 520 høydemeter. En snau kilometer etter Presteseter kom Sondre Amdahl, som vant løpet, i mot i en imponerende hastighet.

Deretter gikk det bratt ned og over et område med mye gjørme og myr. Kroppsvekten min på 90 kg gjorde at jeg sank herlig dypt ned i gjørma. Etter en stund kom de som lå på andre og tredjeplass i mot med 5 minutters mellomrom.

Før runding gikk det først bratt nedover på en grusvei og deretter på sti frem til vi nådde vendepunktet ved gården Rønnehue ikke så langt sør for Konnerud i Drammen. Jeg snudde og fulgte etter Ninette oppover mens Harald og Lars spiste litt og kom like etter. På vei oppover kom det stadig løpere i mot. Etter klatringen tilbake til Presteseter kjentes beina veldig tunge og jeg skjønte at det kom til å bli en lang tur til mål. Lars og Harald løp forbi og jeg klarte ikke lenger å henge med.

Det var herlig å komme tilbake til Kabretta. Søsteren til Harald og de andre som betjente matstasjonen hadde grillet pølser og kokt tomatsuppe i tillegg til at de serverte brød nøtter og snacks. Jeg spiste en grillpølse og drakk tomatsuppe og tok meg en øl før det bar videre nedover den rufsete traktorveien fra hytta. Harald og Lars forsvant i et forrykende tempo. Jeg kjente at jeg burde ha trent mer på å løpe nedover, da jeg ble utrolig stiv og støl på fremsiden av låret av nedoverløpingen. Ninette passerte meg også og jeg slet veldig med å følge henne.

Det var etterhvert såpass varmt at det vår utrolig deilig å vasse over Haukelielva der jeg fikk vasket ansiktet og kastet litt vann på hodet. Der sved på fremsiden av låret i nedoverbakkene og i de siste bakkene ned mot E18 gikk det veldig treigt fordi lårene ble så stive. Vi passerte Lars som også begynte å bli sliten. Det var godt å komme fremt til matstasjonen ved Hanekleiva der jeg fikk fylt opp drikkeflaskene og spist kanelgifflar, banan, sjokolade og potetgull før de siste 18 km til mål skulle forseres.

Etter matstasjonen gikk løypa oppover Hanekleiva for deretter å klatre opp til Kjeksrødhvittingen, ned i et søkk og til slutt bratt opp til topplatået på Hvittingen. Det var veldig varmt og fuktig og jeg drakk opp resten av drikken før de bratte nedoverbakkene fra toppen begynte. Jeg slet kraftig med å løpe i de bratte nedoverbakkene og Ninette forsvant på ny forut. Etter å ha passert Orebergvannet løp vi sammen et stykke - begge like tørste i den sterke varmen. Jeg trodde det skulle dukke opp en bekk snart, men kilometerne gikk og ingen bekk viste seg i skogen.

Det var heldigvis lange strekk som gikk i skyggen under trærne. Jeg begynte å bli utrolig tørst og var helt tørr i munnen. Når det var rundt 5 km igjen til mål møtte jeg broren til Lars som var support for Lars. Han spurte hvordan det gikk og jeg fortalte at jeg var veldig tørst. Han hadde parkert et par kilometer lengre og så at jeg bare kunne forsyne med av drikke fra kjølebagen i baksetet på bilen. Jeg fikk litt ekstra energi av den gode nyheten. Etter et par minutter dukket det opp en liten bekk og jeg stoppet og drakk halvannen liter vann i rekordtempo før jeg fikk tilbake energien og fortsatte mot mål. De siste kilometerne mot mål gikk greit med den nye energien vannet hadde gitt.

Mann med støle bein løper i mål (foto: Tomas Pinås) 

Målstreken ble krysset etter 11 timer og 23 sekunder. Med unntak av beina som var utrolig stive og støle kjentes resten av kroppen temmelig fin. I tillegg til beltespenne og en medalje formet som et fly ble det servert grillpølser og cola ved mål. Begge deler smakte uvanlig godt etter en lang dag i terrenget.

Deltakermedalje 

Neste gang jeg deltar skal jeg trene mer på å løpe i bratte nedoverbakker. I tillegg skal jeg ha med meg litt mer drikke det siste strekket dersom det er spådd varmt vær. Løpet var bra arrangert med god stemning og matstasjonen på Kabretta var spesielt bra.