Ultra Trail Sierras del Bandolero - 100 Miles-løp nr 12

Etter 125 kilometer i Ultra Trail Sierras del Bandolera i 2017 måtte jeg kaste inn håndkleet til tross for at det ikke var lengre enn en maraton til mål. Jeg var ikke alene om å bryte i det kraftige snø- og regnværet i de spanske fjellene der store deler av løpet gikk i iskaldt smeltevann. Kun 30 % av de som stod på startstreken kom til mål. Jeg utpekte meg selv umiddelbart til Norges riks-pyse. Nøyaktig to år senere reiste jeg tilbake til Spania for å rydde opp en gang for alle og kvitte meg med det belastende pyse-stempelet.

Blid og forventningsfull mann rett før løpet startet

Til tross for at det er nærmere 400 som deltar er Ultra Trail Sierras del Bandolero 100 Millas (UTSB) en slags uoppdaget perle for de som ikker er fra Spania. Jeg tror jeg var den eneste som ikke var spanjol blant deltakerne, noe som trolig skyldes at løpet ikke markedsføres internasjonalt og at informasjonen om løpet er på spansk. I tillegg er det omtrent like vanskelig å melde seg på løpet som Barkley Marathons dersom man ikke behersker spansk.

For meg var dette perfekt. Jeg prøver av og til å finne de uoppdagete perlene blant terrengultraløpene. Viktige kriterier er mest mulig sti, fin natur, ikke-kommersiell arrangør, inntekter til lokalsamfunnet og miljøprofil på løpet.

Fottur i vakker natur dagen før løpet 

El Caminito del Rey

Det 166 km lange løpet har 6000-7000 høydemeter og går i fjellområdene vest for Ronda. Start er i den hvite landsbyen Prado del Rey i den vestlige delen av nasjonalparken Parc Naturel Grazalema. Man løper en slags  sløyfe der man vender i Ronda. Mange av stipartiene er tekniske med mye stein og mange muligheter til å gå på trynet.

Utsikt fra hotellrommet i Ronda I

Før løpet gikk vi turen Caminito del Rey der deler av strekningen består av planke-gangveier festet til de loddrette fjellsidene i den trange kløften ruten går i. Deretter overnattet vi i Ronda og bodde på et lite hotell som lå på kanten av stupet der vi hadde utsikt til Rondas største turistattraksjon, kløften og ny-broen Puente Nuevo fra 1793.

Det kjentes litt sykt å skulle utsette seg selv for så mye plage som jeg skulle når alternativet med å være vanlig turist ble testet ut rett før løpet. I en kort periode sirklet tankene rundt å spise god mat, drikke god vin, gå turer i de vakre fjellene og slappe av i flotte omgivelser i godt selskap. Denne typen tanker kalles ultra-angst og rammer de aller fleste rett i forkant av et løp. Andre typiske symptomer på ultra-angst er følelsen av at man er litt syk, opplevelsen av at man har trent for lite eller at man har en innbilt skade. Etter en liten stund gjorde jeg kort prosess med de fjollete tankene og dyttet ultra-angsten vekk.

Utsikt fra hotellrommet i Ronda II

Utsikt fra hotellrommet i Ronda III

Utsikt fra hotellrommet i Ronda IV

Utsikt fra hotellrommet i Ronda V

Plakaten til løpet 

Vi forflyttet oss deretter langsomt gjennom fjellene i retning av den hvite landsbyen Prado del Rey der vi tok inn på et liten enkelte og hyggelig hotell i utkanten av byen. Hele sentrum av byen var sterkt preget av nærmere 400 ultraløpere og deres familier og støtteapparat og alle spisesteder serverte pasta selv om det ikke stod på den originale menyen.

Da løpet startet på fredag 1. mars kl 18.00. var det hundrevis av tilskuere som hadde stilt seg opp langs løypa. Mange som var utkledd som banditter vandret rundt i byen og smalt kraftige kinaputter. Navnet på løpet spiller på at fjellene vi skulle løpe i tidligere var tilholdssted for et stort antall banditter. De som fullfører 100-miles løpet blir "Bandolero", dvs banditt.

Gatene i Prado del Rey var pyntet av banditter før løpet 

De første tre hundre meterne av løpet gikk gjennom jublende folkemengder. Deretter gikk det slakt nedover gjennom vakkert kulturlandskap mesteparten av veien til den neste hvite landsbyen El Bosque der vi på ny ble møtt av flere hundre jublende tilskuere. Det er ekstra morsomt å løpe ultraløp når det er så mye liv.

Blid mann på vei ut av Prado del Rey

De første kilometerne gikk gjennom vakkert kulturlandskap 

På vei mot fjellene 

Solen gikk ned da jeg nådde El Bosque

Solen gikk ned og et mildt sagt kupert parti begynte etter El Bosque. I løpet av de neste 3 milene var det over 2000 høydemeter med stigning. Den første delen gikk i skog og kratt opp til passet Puerto del Boyar. Deretter steg vi opp på snaufjellet på tekniske og steinete stier. Flere partier var for bratte og tekniske til at jeg klarte å løpe. Sist jeg løp her for to år siden fant det vann over alt og snødde og sluddet kraftig på toppene. Nå var det mulig å løpe med kortbukser selv om det var kjølig på de høyeste partiene.

Det siste dagslyset mens jeg er på vei opp i fjellene

Gjennom natten forsøkte jeg å ha hodelykten på lavest mulig lys-nivå. Det var veldig klart og en fantastisk stjernehimmel og jeg ønsket å få med meg så mye som mulig av den. Jeg skrudde av lykten mange ganger i løpet av natten for å se på stjernene.

De siste kilometerne inn mot matstasjonen i den neste hvite landsbyen Villaluenga etter ca 40 kilometer gikk det veldig sakte på grunn av teknisk terreng. Når det er en drøy kilometer igjen til byen kommer man på en sti som går lang kanten av et stup. Plutselig ser man byen flere hundre meter rett under seg og det er vanskelig å fatte hvordan det kan være mulig å komme ned den stupbratte fjellsiden uten sikring. Rundt neste sving dukker muligheten opp i form av en renne i fjellsiden. Det er imidlertid all grunn til å ta det forsiktig, da et feilsteg kan gi en lang flytur ned i byen.

Selv om jeg har vært ganske dårlig til å trene, gikk det rimelig greit ut over natten. Under Grindstone 100 i oktober 2018 innså jeg at det ikke er nødvendig å trene noe særlig til 100-miles løp. Man kan i stedet bruke løpene som trening og bruke tiden man tidligere brukte til å trene til alt mulig annet. Det er ikke bare mye morsommere, men også mye mer tidseffektivt siden ultraløpene fører til at man bruker nettene til å løpe i stedet for å sove. I tillegg pleier jeg å få masse energi av å løpe gjennom natten.

Fra Villaluenga fortsatte jeg videre ut i natten og frem til den enkle fjellhytten Refujio Llanos de Libar der neste matstasjon var. En sjeldent blid mann synes det var usedvanlig morsomt at en nordmann ikke synes det var kaldt, selv om det var kjølig utenfor. Selv stod han med dunjakke.

Neste etappe gikk til den neste hvite landsbyen Montejaque og deretter videre til Ronda. Jeg durte rolig gjennom natten og hadde det bra mens jeg tenkte på alt mulig rart.

Morgenstund i Ronda etter en natt i fjellene 

I bakkene opp mot Ronda begynte det å lysne. Drøye 70 kilometer i fjellene hadde begynt å gjøre beina gode og møre. Jeg tok meg god tid på matstasjonen da jeg kjente at jeg var på grensen til å være tom for næring. På vei ut tok jeg med meg en neve vingummi for å gi meg selv sukkersjokk slik at jeg våknet.

Jeg passerte broen over kløften i Ronda nøyaktig klokken åtte om morgenen. En og annen tidlig vandrer var ute og så undrende på meg der jeg kom med startnummer og rar utrustning. Jeg hilste høflig på samtlige og fikk smil tilbake.

Ronda ser veldig kul ut fra nedsiden 

Fraflyttet bygning langs stien 

Etter Ronda fortsetter løpet nedover et lagt dalføre der man stedvis klatrer opp i dalsiden før man ender opp i dalbunnen igjen etter en stund. I starten er det steinete og karrig, men etterhvert blir det frodig, grønt og vakkert. Jeg koste meg der jeg løp langsomt nedover langs elven i dalbunnen.

Da jeg hadde noen få kilometer igjen til matstasjonen i den hvite landsbyen Jimera de Libar kom løpets første mentale nedtur. Det begynte å bli veldig varmt i solen og jeg kjente at jeg ikke taklet det så godt. Deretter løp et helt grått dyr som minnet om en grevling tvers over stien rett foran meg. Det var akkurat som den sugde all energien og motivasjonen som var igjen i kroppen min og jeg begynte å gå.

Noen fotturister kom i mot og jeg latet som jeg løp. Den neste jeg møtte var en eldre mann som jeg hadde en lang samtale på mitt elendige spansk om hvor langt løpet var, hvor lang tid jeg hadde brukt og navnet på alle de byene jeg hadde vært eller skulle innom. Deretter vekslet jeg mellom å gå og løpe avhengig av om det kom noe i mot. Så snart jeg så eller hørte at det kom noen løp jeg for å fremstå som bedre enn jeg er.

I bakkene opp mot Jimera de Libar ble jeg tatt igjen av to hyggelige og energiske løpere som forsøkte å peppe meg opp uten hell. Vi skravlet litt før de seg i fra.

Ned det vakre og frodige dalføret på vei til Jimera de Libar 

Etter matstasjonen hadde jeg halvannen time der humøret var lavt og energien likeså. Det hele endret seg på matstasjonen i Cortez de la Frontera som lå i skråningen opp mot det neste fjellpartiet. Det var passeringen av dette fjellpartiet i sludd og snø og store mengder vann som hadde ført til at jeg måtte bryte løpet i Villaluenga i 2017.

Mens jeg stod og gomlet mat mannet jeg meg kraftig opp og bestemte at jeg skulle skru om hodet til innbitt modus og passere fjellpartiet i rolig men jevnt tempo. Oppstigningen til passet ved toppen av fjellet var varm, men naturen var fin og jeg hadde det bra. Jeg ble passert av fem løpere, men lot meg ikke affisere av det og fortsatte i det samme jevne tempoet på den tekniske og steinete stien.

Snø sist, sommerlig denne gangen 

Mot toppen av fjellpasset 

Jeg har kvalifisert meg til lotteriet til ur-100-miles-løpet Western States Endurance Run i California fem ganger og vært med i lotteriet like mange ganger uten å komme med. Det ga ekstra motivasjon å tenke på at fullføring av Ultra Trail Sierras del Bandolero ville føre til at jeg ble kvalifisert til å være med i lotteriet på ny for sjette gang. Første gang man er med i lotteriet har man ett lodd. Antall lodd dobles for hvert år man er med, slik at man har 32 lodd det sjette året man er med. Hvis man ikke klarer å komme med det syvende året blir man kastet ut av køen og ender opp med ett lodd neste gang man er med, da oddsene ellers ville blitt så høye for de som hadde vært med i mange år at det ikke hadde vært noen lodd igjen til resten.

Capsen reddet meg fra å bli rød som en hummer i ansiktet 

Her var dalbunnen fylt med vann i 2017 - nå var det tørt og fint 

Etter å ha kommet ned fra det første fjellet krysser man en stor gresslette før man skal over neste fjell. Da jeg løp i 2017 var dalbunnen fylt med vann, og jeg måtte vasse et langt stykke i det iskalde vannet. Nå var det helt tørt og utrolig enkelt å passere sammenliknet med sist.

På vei over en lang vakker slette noen kilometer før retur til matstasjonen i Villaluenga der jeg sist var midt på natten, fikk jeg en kraftig dose med ny energi. Jeg durte i fra en gruppe på syv løpere som hadde samlet seg og fortsatte i fint driv frem til matstasjonen.  Dette er det fascinerende med lange løp. Etter en nedtursperiode kommer en opptursperiode og alt kjennes lett og overkommelig. 

Matstasjonen i Villaluenga var inne i en hall. Der krydde det av løpere som løp 50-miles som vi skulle samløpe med den siste fjerdedelen av løpet. I 100-miles-løpet blir det stor spredning og er gjerne bare noe få på hver matstasjon samtidig. Her var det sikkert 50-60 stykker og det kjentes merkelig å komme til at sted som var så fullt av energi. 

Over den vakre sletten der jeg fikk masse ny energi

Neste stopp var den hvite landsbyene Grazalema. Fra Villaluenga til Grazalema var det igjen tekniske og steinete stipartier. Flere steder var det vanskelige å skjønne hvor stien gikk når man så oppover fjellsiden, men så snart man rundet en stor stein eller klippeformasjon så man hvor den fortsatte. Etter en halvtimes tid ble det så mørkt at jeg måtte skru på lykten og det ble på ny en fantastisk stjernehimmel.

De snaue fire timene jeg brukte på strekningen var en sammenhengende mental nedtur. Til tross for at stien var fin, himmelen var full av stjerner og det var mange hyggelige løpere jeg småpratet med var energinivået lavt og jeg kjedet meg grenseløst. I tillegg begynte det å gå sakte på grunn av slitne bein og såre føgtter og jeg gruet meg til å kjede meg gjennom en hel natt til i sakte fart. Saken ble ikke bedre av at jeg stadig ble passert av masse løpere som deltok på 50-miles.

Det var utrolig godt å nå slutten av fjellet, og se Grazalema langt der nede. Matstasjonen lå ved det vakre torget i byen. Jeg begynte oppholdet mitt ved å søle en hel kaffekopp ut over gulvet. Matlyst hadde jeg lite av så jeg satte meg ned for å forsøke å få i meg litt, og etter en stund hadde jeg klart å spise noen småting.

Jeg fortsatte ut i mørket opp mot passert Puerto del Boyar. Plutselig var energien tilbake og jeg koste meg under den vakre stjernehimmelen. Det gikk lett opp til passet og jeg fortsatte nedover mot neste matstasjon på den tekniske stien langs fjellet El Torreon.

En blemme hadde dukket opp under venstre tåballe og vonde og såre føtter gjorde at jeg måtte være forsiktig på alle de spisse steinene. Jeg skravlet en stund med en kar som hadde løpt feil og som skulle bryte løpet. Selv om jeg ikke skjønte så mye av hva han sa, skravlet han i vei. Jeg så ja og humret på steder jeg håpet det var passende å humre.

Til tross for at det var natt nummer to hadde jeg ikke hatt noen hallusinasjoner. Det endret seg imidlertid da jeg var på vei inn i landbyen Benamahoma. En trehodet dame med bustete hår og masse mørke sår i alle ansiktene dukket opp foran meg i veikanten og stod og lo høyt. Jeg skvatt først, men overbeviste meg selv fort om at det var en hallusinasjon. Deretter forsvant hun i mørket med en høy skingrende latter. Noen flere hallusinasjoner dukket merkelig ikke opp utover natten.

Stravas visning av en flott 166 km rundtur

Jeg kom til den siste matstasjon i El Bosque langt utpå natten og de eneste jeg møtte i gatene var noen blide damer på vei hjem fra fest. Når man har vært ute og løpt så lenge rundt omkring i fjellene som jeg hadde, er det akkurat som man er fra en annen planet når man møter vanlige mennesker som gjør normale aktiviteter. Dette gjelder spesielt når man møter noen som har drukket alkohol i timevis.

Den siste delen av løpet beveget jeg meg sakte med såre føtter og slitne lår.  Jeg viste at jeg ville komme til mål og brydde meg mer om å spare føttene enn farten. Gnagsårene jeg fikk under føttene på Grindstone 100 Miles gjorde at jeg ikke kunne løpe før det hadde gått nærmere fire uker, og jeg ønsket ikke en gjentakelse.

Den siste timen gledet jeg meg veldig til å komme i mål og ikke minst til sengs. Det var deilig da Prado del Rey dukket opp på en ås foran meg. Den siste kilometeren til mål gikk bratt oppover og utrolig sakte. En diger rotte løp over veien foran meg og ga en underlig form for underholdning. Underveis hadde jeg sett tre mus, det grevling-aktige dyret og rotten. Alle hadde krysset fra venstre til høyre foran meg, og jeg lot meg underholde av tanken på at det kunne være et slags hemmelig budskap som jeg vår nødt til å klare å tolke. 

Jeg krysset målstreken litt over halv åtte om morgenen samtidig som det begynte å lysne. Det var utrolig godt å komme i mål og gøy å kunne krysse av i boken for mitt 12 fullførte 100-miles-løp. I mål ventet en bocadillo og en pils. Pilsen smakte utmerket til tross for at det var et uvanlig tidspunkt å drikke øl på for alle andre enn de som er på Gardermoen og skal på ferie.

Det neste langløpet jeg skal delta på er det 100-miles/162 km lange Soria Moria til Verdens Ende 11.-12. mai. Jeg ble kronet til HundreMilesKongen® i oktober 2018 og funnet det riktig å gi noe tilbake til det norske ultramiljøet som har gitt meg så mye. Jeg har derfor valgt en ultra-læring som tiltrer 1. mai og som jeg kommer til å veilede helt gratis gjennom løpet fra Voksenkollen til Tjøme. Alle bør ta samfunnsansvar og gi noe tilbake til samfunnet.