Oslo - Bergen - Oslo på sykkel - en strålende fiasko

Med en 46-års dag like rundt hjørnet slet jeg med å finne en passende presang til kroppen. Jeg er veldig glad i Bergen og liker å sykle. Løsningen ble derfor en non-stop ultrasykkeltur Oslo - Bergen tur-retur på ca 1000 km.

Med den nye Hardangerbroen som  åpnet i august 2013 det også mulig å sykle mellom Oslo og Bergen uten å jukse grovt med å ta ferge på deler av strekningen. Det koster heller ikke noe å sykle over broen, i motsetning til de som kjører tunge kjøretøy og må betale kr 600 hver vei.

Sykkelen er klar til tur. Alt utstyret i styreveske og en liten sekk

Bagasjen var begrenset til en liten og lett styreveske og ultraløpesekken fra Salomon som jeg visste satt godt å ryggen uten å gnage eller plage meg på annet vis. I tillegg til vind- og regntett yttertøy og superundertøy hadde jeg med knekkebrød og kaviar, litt sykkelverktøy og -deler samt mobil, gps, ladere og solkrem og litt annet småplukk. For natt- og tunnelsykling hadde jeg festet en lett hodelykt til hjelmen i tillegg til et rødt diodelys bak på sykkelen.

Turen er i gang - de første meterne tråkkes

For å utnytte dagslyset syklet jeg hjemmefra ved 05-tiden på mandag 28. juli. Til tross for en stor kopp kaffe kjente jeg meg trøtt fra start. Sommerferierytmen gjorde at det bare ble 3,5 timer med søvn, da jeg ikke klarte å sovne før 01-tiden. Dette skulle vise seg å bli litt i korteste laget.

Lysaker

Jeg syklet til Lysaker og tok en av de rotete sykkelrutene derfra utover mot Sandvika. Bortsett fra en og annen full person som sjanglet hjem fra fest, innbruddstyver på vei hjem fra tokt og noen taxier, var det få å se den første timen.

Dagens tredje siste selfie ved sykkelbroen på Lysaker 

 Været var varmt og fuktig og det borget for ennå en fin sommerdag. I bakkene opp mot Asker sentrum kjente jeg morgensolen steke på ryggen og regnet med at klatringene utover dagen kom til å bli veldig varme.

Morgenstund i Drammen 

Fra Drammen fulgte jeg bakveier og gamleveien til Kongsberg der jeg tok dagens første stopp på Kiwi ved togstasjonen for bunkring av drikke og proviant. Butikksjefen fortalte han som satt i kassen at det var veldig få kunder mellom kl 07-09, men at det tok seg kraftig opp fra kl 09. Det begynte å bli veldig varmt, og jeg drakk langt mer enn jeg hadde regnet med.

Bra skilting av anbefalt trasé mot Kongsberg 

 Den første delen av Numedal fulgte jeg den anbefalte sykkelruten som gikk på lite trafikkerte sideveien. Det var flotte sykkelforhold selv om det var i overkant varmt.

Oppover Numdal i varme og nådeløs sol 

Landeveissykkelen min har en ganske aggressiv sittestilling. Jeg var litt spent på hvordan nakken skulle bli på en så lang tur, men så langt gikk det veldig bra. Jeg holdt aldri grepet nede i bukken med unntak av i bratte utforkjøringer. I tillegg forsøkte jeg å variere grepet mest mulig for å fordele belastningen på hendene.

Til tross for at de ikke er barberte visste beina lite om de 7 000 høydemeterne som ventet

Utsikt fra cockpiten; Flotte forhold på "bakveien" i Numedal 

Det var sjeldent god skilting av sykkelveiene oppover Numedal.  Av en eller annen merkelig grunn har man valgt å bruke veldig liten skrift på skiltene. Dette er greit nok dersom man sykler sakte, men vanskelig å lese når man sykler i normal fart, og helt umulig i raske utforkjøringer.

Flinke skiltmyndigheter har vært  aksjon

Sykkelen slapper av mens jeg spiser et par knekkebrød

 Mens jeg syklet oppover Numedal gledet jeg meg til å sykle over den nye Hardangerbroen. Tidligere var man nødt til å ta ferge hvis man skulle sykle mellom Oslo og Bergen, men fra august 2013 har broen sørget for at man kan sykle hele veien.  De som fortsetter å ta ferge etter broen åpnet har i følge de offisielle reglene ikke lenger lov til smykke seg med å ha syklet mellom Bergen og Oslo, men kun deler av veien.

Til å være en låg er Numedalslågen til tider veldig vakker 

 Så langt på turen oppførte bilistene seg eksemplarisk og de fleste passerte meg med god avstand. Noen passerte noe nærmere, men da var farten til gjengjeld lav. Det krydde av motorsyklister som tok hyppige pauser og slik at de holdt omtrent samme hastighet som meg.

Selfie på Veggli med solkrem faktor 50 på nesen

 På Veggli etter 135 km var det på tide med lunsj. Veggli Handelsforening tilbød både brød, grønnsaker, brus og wienerbrød. Sulten var ikke stor, men jeg tvang i meg det meste jeg hadde kjøpt. Jeg snakket med en far og en liten gutt som var på sykkeltur, mens en kvinne sendte stjålne blikk til meg før hun klatret opp i en stor SUV og ble kjørt bort av sin mann.

Selv om det bare er 259 innbyggere på Veggli, har de en fin lunsjbutikk

Orddelingstrollet har hjemsøkt Statens vegvesen

Mitt land! Eg gjev med hugheilt mot alt det som  heiter mitt

Ved Rødberg funderte jeg på om jeg skulle sykle videre oppover dalen, eller om jeg skulle ta ruten om Tunhovd. Jeg rådspurte kvinneskulturen ved Rødbergdammen som straks ga til svar at jeg burde fortsette oppover dalen for å unngå ettermiddagstrafikken med slitne barnefamilier på vei hjem fra Langedrag. Jeg fulgte rådet og forsatte oppover. Jeg følte meg litt lurt, da det begynte å blåse motvind kort etter jeg hadde forlatt Rødberg.

Benstrekk ved Uvdal kirke 

Ved avkjøringen til Imingfjell hang det informasjonsskilt om Norseman som skal arrangeres til helgen. Helt frem til Eidsfjord ved Hardangerfjorden fulgte jeg rittraseen motsatt vei. Selv om Norseman er en relativt kort konkurranse virker den morsom.

Varsel om moroen som finner sted til helgen 

Med unntak av en 8 % stigning på 2 km på gamleveien mot Kongsberg hadde vært jeg vært spart for bratte bakker med mer enn noen hundre meters varighet. Dette ble det slutt på de siste 4 milene mot Geilo. Den første kneika opp mot Vasstulan var 7 km lang og hadde en stigning på 7-9 %. Deretter gikk det slag i slag fra til Geilo. Solen og det varme været gjorde at jeg holdt på å koke over i stigningene. Redningen ble is og brus på dagligvarebutikken på Dagali. Et dramatisk oppslag i butikken beskrev kidnappingen av katten Kjell utenfor familiehotellet i bygda.

Mange fine stigninger for å glede beina 

Dagens første skikkelige klatring opp til Vasstulan er unnagjort

Vel fremme på Geilo med nærmere 25 mil tilbakelagt peilet jeg meg inn mot et nytt bygg som lå i rundkjøringen der det var en bensinstasjon sist jeg var på besøk. I bygget var det et spisested som både hadde lademuligheter for mobil og gps-klokke og en pastarett som jeg sporenstreks bestilte. Det var godt med en pause blant folk som koste seg i solen med øl og vin.

Hallingskarvet i kveldssol og sterk vind 

Etter å ha spist middag syklet jeg videre. Ut fra Geilo går det jevnt og trutt oppover mot Ustaoset. I løpet av det første kvarteret hadde jeg turens eneste tre ubehagelig bilopplevelser. En Volvo XC 60, en Audi Q5 og en Audi A6, alle SU-registrerte, fant det fornuftig å passere meg i stor hastighet med liten klaring. Jeg vet ikke om SU-registrering gjør noen sjåfører ekstra sure eller om det var en tilfeldighet. I en liten periode fantaserte jeg om hvordan jeg skulle hevne meg, før jeg kom på bedre tanker og nøt utsikten til Hallingskarvet som lå og badet i kveldssolen.

Avskjed med det fine været på Hardangervidda

Turen over Hardangervidda til det høyeste punktet på veien ved Dyranut ble tyngre enn forventet. Det blåste kraftig motvind, og farten ble tidvis veldig lav. Jeg forsøkte å ta bilde av vinden for å kunne vise frem hvor sterk den var, men det ble fullstendig mislykket.

Forsøk på å ta bilde av kraftig motvind på Hardangervidda

Mens jeg syklet over Hardangervidda fantaserte jeg om vafler og andre godsaker på Dyranut. Jeg var en time for sent ute for å rekke kafeen som stengte kl 20. Etter å ha bannet to, tre ganger satte jeg i gang med den morsomme utforkjøringen til Eidsfjord. Jeg ble kald av utforkjøringen og tok det relativt rolig. I følge GPS-en syklet jeg aldri raskere enn 77 km/t.

Dyranut; sist jeg var her var ved starten på Xreid - nå starten på 1240 høydemeter nedover 

Rett før Vøringsfossen stoppet jeg og tok på meg litt ekstra klær mens et ungt par som akkurat hadde stoppet bilen sin stod og klinte intenst 20 meter bortenfor meg. For å feire deres glødende kjærlighet spiste jeg et par knekkebrød før jeg fortsatte.

Ved Vøringsfossen tok jeg noen bilder, mens jeg moret seg over synet av en vakker skjeggete turist som ikke å klarte å ta noen bilder, da han ikke kunne bestemme seg hvor han skulle ta bildene fra.

Vøringsfossen 

Etter passering av Vøringsfossen gikk sykkelruten på den smale gamleveien i stedet for tunnelene som er forbudt for syklister. Dette er den samme veien de som deltar på Norseman pleier å sykle oppover. Gamleveien var fantastisk morsom å sykle. Smal, bratt, stup på den ene siden, super utsikt og full av svinger.

Et uventet problem dukket plutselig opp. Det var et skilt om at gamleveien var stengt 400 meter lengre fremme samtidig som det var forbudt å sykle gjennom Måbødalstunnelen. Ingen andre muligheter eksisterte ut over å ringe 175. Jeg ønsket å sykle videre og trengte ikke å få trøst av noen i Statens vegvesen. Jeg fortsatte derfor ned gamleveien i stedet for å ta en terapitelefon.

Det viste seg at sperringen delvis var flyttet til siden. Jeg bestemte meg for å være ulydig, skrudde på rasalarmen min og fortsatte nedover. Noen steder lå det rester av ras i veien og på ett punkt hadde fire meter av veien forsvunnet som følge av ras. Jeg tok stor fart og hoppet med sykkelen over hullet der veien hadde vært. Så snart jeg hadde passert rasområdet skrudde jeg av rasalarmen og trillet ned til Øvre Eidjord.

Gamleveien langs Eidfjordvatnet er ikke noe dårlig alternativ når det er forbudt å sykle i tunnelen 

Det var utrolig vakkert langs Eidfjordvatnet. I motsetning til hva som var tilfelle på Hardangervidda var det helt vindstille og speilblankt vann. I Eidfjord var planen å spise kveldsmat og proviantere for natten. Det skulle vise seg å være en tabbe å ikke ha gjort dette tidligere, da alt var stengt til tross for at det ikke var senere enn 22.30. Jeg satte meg betuttet ned og spiste Wasa Husman med kaviar i stedet for den fete og sukrede maten jeg hadde drømt om, mens jeg tenkte på alt det spennende knekkebrødet jeg skulle kose meg med gjennom natten.

Hardangerfjorden i kveldslys sett fra Eidfjord

Mens jeg spiste mørknet det. Jeg satte på lyktene og fortsatte utover langs Hardangerfjorden. Det var helt stille og lite trafikk. De strekkene som gikk på gamleveien var finest, da det ikke var en eneste bil.

Vann skaffet jeg meg ved å fylle sykkelflaskene i bekker som krysset veien. Ved flere anledninger hadde jeg danseoppvisninger uten publikum når jeg skulle gå ned til bekkene. Landeveissko er ikke spesielt gode å ga med, og tilnærmet ubrukelige på glatte steiner. I tillegg begynte undersiden av føttene å bli ganske vonde, slik at det heller ikke var noen nytelse å gå.

Hardangerbroen by night. Broen har ført til at det er juks å ta ferge

Etter å ha fulgt fjorden et stykke kom jeg til den nesten splitter nye Hardangerbroen. For en gangs skyld var det virkelig tatt hensyn til syklister. På begge sider av broen går veien i tunnel. Disse er ikke lovlige å sykle i. I stedet var det bygd flotte og lyse sykkeltunneler på hver side av broen.

Hardangerbroen ender i en tunnel som kun er for biler 

Etter å ha krysset Hardangerfjorden må syklister ta en 22 km omvei via Ulvik og i tillegg kose seg med klatringen til Ulviksfjellet på 350 meter, da tunnelen mellom Hardangerbroen og Granvin er forbeholdt biler. Veien til Ulvik var smal og fin og jeg møtte kun en eneste bil. Det var stummende mørkt og ikke en levende sjel uten en og annen hjort som stod og stirret rett inn i lykten min. Jeg begynte å kjenne meg veldig trøtt.

Egen sykkeltunnel med discolys i hver ende av Hardangerbroen 

Vel fremme i Ulvik sentrum satte jeg meg på benken ved siden av kirken og spiste et nattmåltid med knekkebrød og den siste kaviaren i tuben. Jeg satt og tenkte på nyheten jeg hadde sett på tv om at barna i Ulvik ble holdt hjemme fra Norway Cup på grunn av foreldrenes frykt for terror. Hvordan forholder man seg til å kjøre på veiene der det omkommer rundt 200 hvert år hvis man er så redd for terror som det er veldig liten risiko for å rammes av? Etter en bastant nattlig konklusjon om at det er synd at foreldrenes angst begrenser barnas livsutfoldelse satte jeg i gang med hårnålsvingene ut av Ulvik sentrum for å klatre de ca 350 høydemeterne opp Ulviksfjellet for å komme over til Rv7 ved Granvin.

Ulvik - bygda der terrorangsten er størst?

Vestlandet viste hva det hadde å by på. Etter å ha syklet ned en morsom utforkjøring fra Espelandsvatnet i stummende mørke og sust gjennom Granvin kom nattens første kraftig regnbyge. Så snart jeg hadde fått på meg superundertrøye, regnjakke og skotrekk ble det opphold igjen.

Temperaturen var såpass høy at det ble for varmt med regnjakken når det ikke regnet.  De gangene jeg ikke spilte med og unnlot å ta på regnjakken når en byge dukket opp, stoppet den ikke før jeg hadde tatt på jakken. Denne nattlige leken fortsatt i mørket hele veien ut langs Hardangerfjorden.

Børvenestunnelen ved Øystese - en av mange tunneler som er stengt for syklister

Veien langs Hardangerfjorden går opp og ned hele tiden. I motbakkene var ikke trøttheten noe problem, men i i de av nedoverbakkene som var slake kjente jeg at lysten til å lukke øynene bli sterkere og sterkere, av om til skummelt sterk. Ved Øystese begynte det å lysne, noe som gjorde det litt lettere å holde seg våken, selv om jeg fortsatt var veldig trøtt. Jeg besluttet at det ikke ville være forsvarlig å sykle hjem igjen, da det ville innebære ennå en natt uten søvn. Oslo - Bergen tur-retur blir derfor et prosjekt jeg kan glede meg til i fremtiden.

Ved Norheimsund forlot jeg Hardangerfjorden og etter noen kilometer begynte stigningen opp til Kvamskogen på ca 450 meter. I tillegg til at bakkene var bratte gikk veien gjennom flere tunneler det ikke så ut som om det var mulig å sykle rundt. Det var ganske ubehagelig å snegle seg oppover tunnelene i dragsuget etter vogntog som suste forbi for ikke å miste farten i de bratte stigningene.

Etter å ha syklet opp bakkene fulgte et par flater. Jeg stoppet for å prøve å tvinge i meg et par knekkebrød mens jeg funderte over hvordan jeg skulle forholde meg til å sykle gjennom mange ubehaglige tunneler de siste milene inn mot Bergen. Mens jeg stod der kom en buss susende rundt svingen. På skiltet stod det Bergen via Åsane. Jeg rakte ut hånden og sjåføren pekte på lasterommet og avkrevde meg kr 117 for frakt av meg og sykkelen til Bussterminalen.

Mens bussen suste innover mot Bergen tenkte jeg på at dette innebærer at jeg havner i samme kategori som de som tar ferge over Hardangerfjorden; jeg har brukt andre transportmidler enn sykkel på deler av veien og kan bare skryte av at jeg har syklet Oslo - (nesten til) Bergen.

Sykkelen hviler ut i Østre Skostredet i Bergen

Jeg ankom togstasjonen i Bergen med 8-tiden på morgenen og gikk rett å billettkontoret for å skaffe meg og sykkelen skyss hjem. Ingen av togene som skulle til Oslo i løpet av dagen hadde plass til sykkelen og det var ikke mulig å sende sykkelen separat. Den hyggelige damen på billettkontoret virket oppriktig lei seg. 

Løsningen ble å ta lokaltog til Voss der et eget tog med sykkelvogn med ledig plass til sykkelen var satt opp kl 17.50. Etter å ha brukt et par timer på å spise en original frokost fra Narvensen med baconpølse, farris, kaffe og bolle på en av benkene på stasjonen trasket jeg ut i byene med elegante landeveissko på beina og sykkelen i hånden. I det øyeblikket jeg rundet et hjørne og så Roll & Rock Bar og Diner skjønte jeg hvor jeg skulle spise lunsj.

Fra Bergen stasjon ble det lokaltog til Voss og deretter regiontog til Oslo

Etter en pils og en Roll & Rock burger gikk jeg litt rundt i byen for deretter å ta toget til Voss kl 14. Da jeg ikke hadde noen "sivile" klær kjøpte jeg en flott rød t-skjorte på den eminente klesbutikken O. K. Loven i Vangsgata på Voss av hensyn til de som skulle være medpassasjerene mine på toget til Oslo. Deretter gikk jeg over veien og spiste en pizza på Peppes for å døyve den enorme sulten sykkelturen hadde gitt meg. Togturen til Oslo husker jeg fint lite fra, da jeg stort sett sov hele veien.

Nyvåknet på Hønefoss etter å ha sovet fra Myrdal 

Sykkelturen var flott selv om det ble en forkortet utgave av det som var planen. En natt uten søvn pleier stort sett ikke å være noe stort problem, men landeveissykling er langt mer søvndyssende enn løping, langrenn og terrengsykling, slik at det ble et problem denne gangen. Jeg får pønske ut et lurt triks innen jeg gir meg i kast med et tilsvarende prosjekt. Jeg syklet Trondheim - Oslo noen ganger på 90-tallet. Oslo - Bergen har en langt mer slitsom trasé, da det er veldig mange bratte bakker og få lange flate strekninger underveis. Traseen er imidlertid langt mer spennende enn Trondheim - Oslo.

Det er veldig morsomt å oppleve en så stor del av Norge på rundt et døgn. For de som er interessert i slanking vil jeg anbefale turen på det sterkeste. I følge gps-klokken min var kaloriforbruket underveis på rundt 22 000 kcl.