Det røde huset backyard ultra 2014

Det røde huset backyard ultra er et herlig og absurd konsept. Fra et rødt trehus i Gaustadveien løper man en terrengløype på sti og grus på 6,5 km hver hele time. Hvis man ikke rekker starten på neste runde er man slått ut. Vinneren er den som løper flest runder. For å få godkjent løpet som ultraløp må man løpe minst syv runder. Det er ikke så farlig å gi opp eller bli slått ut, da løpet gradvis går over i fest.

Det røde huset i Gaustadveien - foto: Sharon Broadwell

Sharon gir deltakere instrukser mens alle klapper for en passerende triatlet

 Jeg kom hjem fra London natten før løpet og plukket med meg noen øl til festen fra tax-free butikken på Gardermoen. Det røde huset startet heldigvis ikke før kl 12. Etter en lang rolig morgen syklet jeg hjemmefra og tok turen innom Kiwi på Eiksmarka for å fiske med meg noe grillmat til løpet. Bakkene fra Rikshospitalet og opp til huset syklet jeg rolig for å ha friskest mulig bein.

Avslapningssonen utenfor det røde huset 

 Ved det røde huset var 50 løpere samlet. Noen hadde ambisjoner om å vinne, mange skulle løpe syv runder slik at de fikk godkjent ultra, mens noen skulle bare ha et par sosiale treningsrunder. Min egen ambisjon var klinkende klar og fullstendig urokkelig; Jeg skulle løpe syv runder for å få godkjent løpet som ultraløp. I tillegg skulle jeg gjøre mitt beste for å unngå å bli sliten og gjøre absolutt alt som var mulig for å hindre noen som helst form for smerte. Mens jeg syklet forbi et eldre ektepar som gikk arm i arm mot Røakrysset lovet jeg meg selv på tro å ære å ikke la meg friste til å løpe en eneste runde ut over de syv planlagte.

Blide deltakere skravler før de legger ut på neste runde 

Da klokken var 12 sendte løpets arrangør Sharon Broadwell oss avgårde. De første hundre meterne gikk vestover og inn i Gaustadskogen. Deretter fulgte vi stien nordover og steg oppover, krysset Ankerveien og forsatte på sti oppover til vi kom inn på Måneskinnsløypa på høyde med den nordlige delen av Sognsvann. Deretter bar det ned Måneskinnsløypa til Sognsvann og tilbake til start på grus og litt sti. Hver runde hadde i overkant av 100 meter med stigning.

Livet i startfeltet

Ett sekund til start på neste runde

 Den første runden gikk lett og greit i det fine og klamme været. De fleste ble gode og svette på stigningen opp til løypas høyeste punkt ved Måneskinnsløypa. Mesteparten av veien gikk med til å skravle med andre deltakere. Av en eller annen grunn består ultraløpermiljøet i Norge av usedvanlig mange hyggelige folk, slik at det kanskje hadde vært sunt for miljøet dersom det hadde blitt litt kaldere, hardere og mer kynisk slik at det hadde blitt lettere å forholde seg til for de som ikke er vant til så mye hygge på en gang.

Ved runding hadde Sharon dekket opp en super buffet med nylaget fruktsalat, flere slag hjemmebakte kaker, bananer, snacks og ulike former for drikke. Ved senere runder disket hun i tillegg opp med bruschetta og guacamole slik at vi aldri led noen nød. Jeg var på ingen måte overrasket over den høye standarden på serveringen etter å ha deltatt på Bislett 24-timers der Sharon sørger for fantastisk mat til deltakerne.

Thomas og Cathrine skyter fart ut fra start 

Det røde huset backyard ultra passer aller best for skravleglade løpere. Man har såpass god tid på rundene slik at det er perfekt å skravle mens man løper. Selv fikk jeg plapret i vei med Cathrine Holme, Per-Einar Roth, Monica Strand, Jon Lund og mange andre i løpet av de rundene jeg løp. I flere tilfeller fikk vi foretatt en relativt grundig gjennomgang av hverandres livshistorier. Ulempen med å skravle er at man glemmer å passe på farten. Skravlingen på de to første rundene gjorde at farten ble litt for høy dersom jeg skulle nå målet om å slippe smerte og hindre å bli sliten. Fra runde tre passet jeg derfor på å bruke flere minutter ekstra på runden.

Svett og blid mann mot slutten av siste runde

På den åttende runden er det tynnere i startfeltet. Noen er så raske at de blir uklare på bildet. 

 Løpet er både et ultraløp og en fest. Etter andre runden så jeg en deltakere ta seg en pils. Jeg prøvde ikke å være uskikkelig og ventet til jeg kom inn fra min sjette runde før jeg tok min første. Så snart jeg hadde tatt en øl var det flere som regnet med at viljestyrken min var svekket, og prøvde å overbevise meg om å løpe flere runder. Til tross for at jeg kjente en ganske sterk lyst til å ta et par runder til var jeg veldig stolt av meg selv da jeg tviholdt på planen om å gi meg etter syv runder.

Kun syv deltakere skal ut på den niende runden 

Den siste runden gikk i et pent og rolig tempo med solide doser med hyggelig skravling underveis. Ved Sognsvann var jeg nødt til å ta en kort teknisk stopp. Da jeg satte i gang igjen, kjente jeg at jeg var litt øm under den ene hælen, og bestemte meg for å gå den siste kilometeren til mål for å hindre en hver form for smertefølelse.

Mens noen fortsatt løper har mange av oss begynt å dovne seg  - foto: Sharon Broadwell

Runde 10 - Cathrine gjør seg klar til å sanke seieren i kvinneklassen

Ved målgang etter drøye 45 km begynte det å regne og jeg sørget for å åpne en pils umiddelbart og tilbragte deretter et par timer inne i det røde huset sammen med andre deltakere før jeg syklet hjem i sommerregnet. En stor takk til Sharon for et morsomt og bra arrangement. Jeg kommer tilbake!