Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles på terrengsykkel

I mai løp jeg det 162 km lange ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles (SMVE100) med verdens første ultra-læring. Mot slutten av sommeren fikk jeg lyst til å finne ut hvordan det var å sykle terrengultraløpet.

Starten på løpet er ved Soria Moria i Voksenkollen i Oslo mens mål er ved Verdens Ende på Tjøme. Jeg visste at flere av stipartiene ville bli vriene på sykkel siden de enten var veldig tekniske, bratte eller begge deler. Den største utfordringen regnet jeg med ville bli det 4 km lange stipartiet fra Hanekleiva til toppen av Hvittingen i Vestfold.

Blid mann med granbar i pannen halvveis til Verdens Ende

Planen var å ta turen som en rolig kosetur, men å ha tempo nok til å være fremme ved Verdens Ende innen det ble mørkt ved 22.30-tiden.

Jeg jukset på skammelig vis ved å ta t-banen til Voksenkollen på vei til start utenfor Soria Moria

Det  var regnbyger dagen før jeg syklet og duskregn da jeg startet ved Soria Moria ved 7-tiden om morgenen. Jeg skjønte raskt at det ville bli en glatt dag. Røttene og steinene var våte og sleipe. Siden jeg syklet alene hadde jeg bestemt meg for å ta det rolig i alle bratte utforkjøringer og gå av sykkelen tidligere enn jeg ville gjort i tekniske utforkjøringer dersom jeg hadde syklet med andre da jeg ikke ville ha noen til å hjelpe meg dersom jeg gikk skikkelig på trynet.

Under krigen var eika ved Ankerveien smuglersted for inn- og ut-beskjeder til fangene på Grini 

Cockpiten - gps festet til stemmet med kart og spor og lykt for å tilfredsstille veitrafikkloven 

Selv om jeg hadde løpt ruten tidligere var det greit å ha med gps-spor. Det er utallige sti- og veikryss underveis, og mange muligheter til å ta feil. Ved flere anledninger hadde jeg også glede av gps-en. da løypa ble forsert til beins, løp vi gjennom hele natten. Mange steder ser ganske forskjellige ut i dagslys enn i lyskjeglen fra en hodelykt.

Jeg hadde i tillegg med meg vind- og vanntett jakke, superundertrøye i ull, brødskiver med dansk salami, knekkebrød og en tube kaviar, Snickers, hodelykt med ekstra batteri, batterilader, ladeledning til gps-klokken, mobiltelefon, sykkelpumpe, to slanger, multiverktøy, eikenøkkel, kjedekutter og et par splinter samt dekkspaker.

Knotesti langs Skaugumsåsen

Da jeg syklet langs Ankerveien kjente jeg at kroppen var litt daff, men det var deilig å sykle så tidlig på dagen at det var få andre ute.

Jeg måtte av sykkelen på den bratte stien opp fra Emma Hjort til Tanumåsen. Det første virkelige knotepartiet dukket imidlertid først opp etter Åstaddammen under Salåsen og Skagumsåsen. Stein, gjørme og røtter gjorde at det ble et godt stykke med trasking. Nærmere Sem ble stien bedre og det var flotte sykkelforhold resten av veien gjennom Asker.

Flott utsikt til Skaugumsåsen

Morsom sti med svaberg og Røsslyng like ved Stuvstjern i Kjekstadmarka 

Etter et fint stiparti gjennom Kjekstadmarka satte jeg meg ned og spiste litt i det bratte stipartiet ned mot Liersletta. Utsikten mot Drammen og Drammensfjorden var flott og det hadde stoppet å småregne slik at noen av svabergene begynte å tørke opp. Selv om stien var fullt mulig å sykle gikk jeg det bratteste partiet på ca 200 meter. Deretter var det morsom sykling ned til Lierbakkene.

En liten matbit ble inntatt med denne flotte utsikten til Drammen og Drammensfjorden

Det desidert kjedeligste partiet under SMVE100 var asfaltstrekket fra man kom ut av Kjekstadmarka og frem til man kom til Fjordparken i Drammen. På sykkel gikk det helldigvis mye raskere slik at jeg ikke rakk og kjede meg.

I bakkene opp fra Drammen gikk det usigelig sakte og jeg kjente at kondisen kunne vært et par hakk bedre. Da jeg kom frem til Blektjernstua måtte jeg av sykkelen for å ta meg en liten pustepause før jeg fortsatte opp motbakkene til Konnerud.

En pust i bakken ved Blektjernsstua etter en drøy klatring opp fra Drammen

Sykkelen slapper også av ved Blektjernstua 

Deretter fulgte et veldig lett strekk på skiløype, asfalt og grus frem til Andorsrud ved starten av Vestskauen. I følge sagnet ble Andorsrud ryddet av kong Andor. I Drammen Byleksikon står det følgende om ham;

Sagnfigur, småkonge i Skoger som skal ha ryddet Andorsrud og funnet et rikt sølvskjerp i Gravdal som han senere gjemte. Ifølge sagnet bodde han på Store Rønnehoved i Gravdalsskogen og skodde sine hester med sølv, som han fikk fra sitt skjerp. Han var dårlig likt i bygda og en Sankthansaften mens han oppholdt seg på bunnen av gruven med sine menn, samlet Skogerbøndene seg mannsterke og fylte sjakten med stener, hvoretter kong Andor og hans menn omkom. 

Parkeringsplassen ved Andorsrud er også åsted for det berømte bildet som foreldrene til Einar Hagemann tok av Cathrine Holme og meg foran "Fiske kort" bildet under Vestfold Ultra Challenge 50 Miles i 2015. 

Kort etter Andorsrud kommer det to stipartier. Det siste går bratt oppover lia i retning av plassen Saggravdal og representerte knot av ypperste merke. Jeg dyttet sykkelen oppover og kunne stort sett ikke sykle før det flatet ut på toppen. Det siste stykket mot Saggravdal kunne imidlertid sykles, men jeg holdt på å tryne skikkelig to ganger på de glatte steinene og røttene under trærne.

Minnebauta for Vestskogjegerne - de lokale gutta på skauen under 2. verdenskrig 

Fra Saggravdal kom et langt parti på grus. Jeg passerte en flokk med et 20-talls kyr. Av en eller annen grunn bestemte de seg for at jeg var en slags leder de skulle følge, og 20 rautende kyr kom løpende etter meg. Jeg lo så jeg holdt på å dette av sykkelen, men holdt akkurat stor nok fart til at de ikke klarte å ta meg igjen.

Kyrne fulgte meg i nøyaktig 800 meter inntil jeg forlot veien via et tråkk inn til stien mellom Presteseter og Kabretta. Kyrne stoppet vantro opp og det så ut som om de mente at jeg hadde sviktet dem. Deretter ble de stående og raute høyt og jeg hørte rautingen helt frem til jeg begynte nedstigningen fra Montebello.

Med ultra-læring Anette på Montebello da vi løp SMVE på beina 11. mai 

På dette besøket på Montebello var Anette erstattet med en hjelm

Opprinnelig het Montebello Kikkut, Navnet var imidlertid ikke flott nok for eierne Schwartz på Eidfos Jernverk som eide jaktslottet Kabretta like ved. De omdøpte derfor stedet til det italienske navnet Montebello.

Ned til Kabretta var det bratt og jeg gikk av sykkelen. Under Vestfold Ultra Challenge 82 km i 2014 hadde søsteren til Harald Zeigler en flott matstasjon på Kabretta der det blant annet ble servert grillpølser, suppe og øl.  Fra Kabretta var det morsomt å sykle den humpete traktorveien før det ble et langt parti nedover inntil jeg vadet over Haukelielva med sykkelen på skulderen.

Matpause ved Hanekleiva der matstasjonen og start for 50 miles er på SMVE

Etter kryssingen av Haukelielva gikk det greit frem til parkeringsplassen ved Hanekleiva. Deler av anleggsveien langs E18 var overgrodd med halvannen meter høye burot og annet ugress og kratt. Da jeg kom frem til parkeringsplassen børstet jeg alt av meg og lente meg inn til den store steinen ved bommen mens jeg spiste et par brødskiver. En trøndersk mann kom ut av skogen uten turklær, sa hei og satte seg i en liten trøndelags-registret bil og kjørte bort. Jeg funderte litt på hva han hadde gjort inne i skogen. Stort mer skjedde ikke. 

Jeg fortsatte deretter oppover asfalten i Hanekleiva inntil den første kurven der stien til toppen av Hvittingen begynte ved det godt skjulte Hanekleiva stridsanlegg. Stridsanlegget var en del av flere festningsverk som skulle bygges i Vestfold for å stoppen en fremrykkende fiende på vei mot Oslo. Anlegget ble ferdigstilt i 1985, men oppgitt av forsvaret i 1995 og tilhører nå grunneieren.

Utsikt til E18 fra Kjeksrødhvittingen

Stien opp mot Hvittingen var akkurat så knotete som jeg hadde forventet. Det var tungt og gikk sakte. Jeg syklet neppe mer enn 20% og dyttet og bar sykkelen resten av veien. Både fluer og mygg oppdaget meg og svermet rundt meg der jeg beveget meg sakte oppover i den fuktige skogen. Jeg ble klissvåt på beina den våte lyngen og gresset, men det var egentlig bare behagelig. De 20 myggestikkene jeg fikk på armer, bein og i nakken var imidlertid litt mer irriterende.

Mens jeg slet oppover mot Hvittingen tenkte jeg på at Cathrine Holme og jeg skravlet om på samme sti jeg beveget meg langs nå under VUC 50 Miles i 2015: Når hodet ikke vil løpe langt, motbakker hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Montebello, Når hodet ikke vil, snø, sykdom, tøffe unge løpere, Coca Cola, motbakker, egosentriske løpere vs de miljøskapende, at Helge virket veldig sprek, motbakker, skilsmisse, snø, rust på gamle telemarkski, Erik Bertrand Larsen, Hvittingen, at vi var beste mixed-team lag, at det kan ta opptil 6 uker å restituere etter et løp, utroskap, hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Hvittingen, motbakker, Nordmarka Ultra Challenge, å rote seg bort i skogen, hvor mange hyggelige mennesker det er i ultramiljøet, klubbturer med Romerike Ultraløperklubb, å være i skogen om natten, motivasjonen for å løpe ultraløp og at forsythiaen 1 km før mål var stor.

Fornøyd mann på Kjeksrødhvittingen

Oppe ved utsikten ved Kjeksrødhvittingen tok jeg en liten fotopause før jeg fortsatte det siste partiet til toppen av Hvittingen. Deler av strekningen kunne sykles og det var både teknisk og morsomt.

Sykkelen slapper av på Kjeksrødhvittingen mens jeg tar bilder 

Utsikt mot fjorden fra toppryggen på Hvittingen 

Vel fremme på toppen av Hvittingen var det bare å trille ned den bratte grusveien til Orebergvannet. Deretter var det mulig å sykle på traktorveiene gjennom resten av Botnemarka. Det var morsomme utforkjøringen ned til bebyggelsen ved Island og jeg krysset E18 der den går gjennom Islandstunellen.

Toppen av Hvittingen 

Kuen som stirret på meg ved fylkesvei 314

Da jeg nådde fylkesvei 314 noen kilometer senere satte jeg meg ned i veikanten og spiste et par brødskiver. Rasjonen var to skiver speltbrød med dansk salami hver tredje time og det fungerte bra.

Mens jeg tenkte at fylkesveien ble bygget mellom 1929 og 1937 og var riksvei tidligere lå en ku og stirret intenst på meg mens fluer vandret rundt på hodet dens. Så snart brødskivene var spist fortsatte jeg et lite stykke langs veien før løypa svingte brått til venstre i retning gården Borge på en godt skjult sti.

Gps-en var til stor hjelp mange ganger 

Det neste strekket var lett å sykle. Jeg passerte steder med navn som Svinevoll, Bibo og Nåla før jeg kom til Hengsrød der det var en matstasjon hjemme hos Bjørg Marit Solli og Arne Nåtedal under SMVE 100. Siden jeg hadde bestemt meg for å sykle nøyaktig samme løype som SMVE 100 måtte jeg selvsagt sykle den lille omveien bort til huset deres.

Det er en liten omvei til matstasjonen ved Hengsrød

Da jeg snudde ved huset var Bjørg Marit Solli i oppkjørselen mens Arne Nåtedal var på taket. Jeg ble budt inn, men takket høflig nei, da jeg var redd for at dette ville være så hyggelig at jeg ikke ville nå frem mens det ennå var dagslys. Jeg hadde i tillegg et ørlite håp om å bli hentet på Verdens Ende dersom jeg ikke kom frem for sent. Etter en kort og hyggelig prat syklet jeg derfor videre i retning Venås.

Bjørg Marit Solli sørget for at drikkeflaskene ble fylt opp (Foto: Arne Nåtedal) 

På den bratte stien opp til bygdeborgen på Venås måtte sykkelen på ny på skulderen, Det var både bratt og en del kratt. Så snart selve bygdeborgen var passert var det imidlertid greit å sykle på stien. Nedkjøringen fra toppen var kjempemorsom.

Fin informasjonstavle i bygdeborgen

Etter bygdeborgen kom et langt parti på gårdsveier og jordveier der jeg ikke klarte å holde følge med en hest med sulky som for avgårde i høyt tempo. Jeg møtte et par blide kvinner i en åker og dyttet deretter sykkelen opp en bratt sti før jeg kunne sykle frem til et steinbrudd og videre til Tønsberg sentrum på en blanding av asfalt, sti og turveier.

Hyggelige kvinner i åker ved Østre Bjune

Fin turvei ved Syrbekk inn mot Tønsberg sentrum 

På bryggen i Tønsberg var det fullt av folk i feriestemning. Det var yr i luften og de fleste hadde trukket innendørs for å spise og drikke øl. Etter å ha krysset kanalen provianterte jeg i en Spar-butikk på Kaldnes brygge. For å premiere meg selv på strekket over Nøtterøy og Tjøme kjøpte jeg en pose med smågodt som jeg puttet i en av lommene i sykkeltrøya for å ha den lett tilgjengelig.

Jeg hadde ingen plan om hvordan jeg skulle komme meg hjem igjen til Bærum, men ble i ekstra godt humør da jeg fikk beskjed om at jeg ville bli hentet på Verdens Ende kl 22.30.

Høyfjellet på Nøtterøy: Kvikklunsjtoppen på 82,4 meter ligger kun drøye 20 km fra mål på Verdens Ende 

På Nøtterøy og Tjøme var det mange morsomme stipartier. Noen av dem ble riktignok litt glatte da det begynte  regne, mens syklingen var så morsom at jeg sang høyt. Ved Bukkholmen fikk jeg ikke med meg at stien svingte til venstre og fortsatte syngende inn å tunet til en hytte der 5-5 personer stod og så forundret på meg.

Det var glatt å hopp fra stein til stein med sykkelsko ved Kolabekkilen

På stipartiet rett før Kolabekkilen var det i mørkeste laget under trærne. Siden jeg viste at dette var det siste partiet under tette trær og gadd derfor ikke å finne frem hodelykten, men nøyet meg i stedet med "ble-sett-lykten" jeg hadde på styret.

En norsklæreres mareritt: Stedet som kaller seg Verdens Ende Spiseriet 

Det siste partiet frem mot Verdens Ende var fint selv om jeg måtte av sykkelen et stykke der det var knotete svaberg, kratt og stein om hverandre. Jeg skravlet litt med noen båtfolk som fortalte at det ble rigget til konsert i bakken opp mot fyret, slik at jeg måtte sykle bort langs brygga for å komme dit. Jeg nådde vippefyret etter 15,5 fine timer på sykkelen. Både bein og overkropp var godt mørnet av mange mil i knotete terreng kombinert med drøyde 3500 meter med stigning.

Blid mann når vippefyret på Verdens Ende etter 15,5 timer på sykkelen

Etter å ha syklet i 15,5 timer er det vakkert å se på vippefyret mens det mørkner 

Selv om det ble en del dytting og bæring av sykkelen var det en morsom tur. Det er en spesiell opplevelse å bevege seg fra Voksenkollen til Verdens Ende uten å se noe særlig til mennesker ut over folkemengden på Tønsberg Brygge. Det blir en helt annet opplevelse enn å løpe. Partiene som var kjedelige går raskt unna på sykkelen. Man får stort sett en veldig lett ferd i nedoverbakkene som partiet fra Kabretta til E18, mens noen av terrengpartiene til gjengjeld blir grenseløst knotete. De fire kilometerne med sti fra Hanekleiva til toppen av Hvittingen var en soleklar knote-vinner.

Kveld i skjærgården ved Verdens Ende

Jeg har ennå ikke funnet ut hvilket 100-miles løp som er det neste jeg skal sykle. Lofoten Ultra Trail 100 Miles er imidlertid en sterk kandidat.


Lenke til sporet mitt på Strava

Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles med verdens første ultra-lærling

Det pekes på at egoismen dessverre har nådd ultra-sporten og dens viktigste distanse: 100-miles løpene. Mange løpere tenker mest på seg selv og prøver å gjennomføre på kortest mulig tid selv om de ikke ville hatt noe å stille opp mot verdens beste løpere.

For de fleste er det innlysende at dette ikke er særlig bærekraftig i lengden. At egoisme kan være nødvendig for å bli best i verden kan alle forstå og mange akseptere. Egoisme for å få et middelmådig resultat er imidlertid merkelig og urovekkende.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med det ved å forsøke å bringe en bærekraftig løsning inn i ultrasporten. Selv om jeg er Norges beste ultraløper ville jeg gjøre noe til beste for sporten i stedet for å bare tenke på meg selv.

Tradisjonelle medier skriver ofte om hvem som kommer på 1 pass. Kondis har skjøt hva som er en ekte nyhet

Løsning ble å tilrettelegge et opplegg for verdens første ultra-lærling. Idéen fikk jeg egentlig ikke selv. Etter at jeg ble utnevnt til HundreMilesKongen® i oktober 2018 fikk jeg forespørsel fra flere som ønsket meg som coach eller å få være lærling hos meg.

Coach vil jeg ikke være, da jeg ikke ønsker å gå de som allerede er det i næringen. Jeg er såpass dyktig at jeg fort hadde feid dem av banen. Det å ha verdens første ultra-lærling innebærer imidlertid bare positive ting som å ta samfunnsansvar, være nyskapende, sørge for kunnskapsoverføring og få ny kunnskap selv.

Jeg søkte derfor etter en lærling i Facebook-gruppen Norsk Ultra med følgende utlysningstekst:

"Stiilingsannonsen" der jeg søkte etter en ultra-lærling

Etter halvannet døgn og 150 mottatte søknader så jeg meg nødt til å stenge adgangen til å søke. For det første var det mer enn nok søknader til å finne en god kandidat. For det andre ønsket jeg ikke å skuffe flere enn nødvendig. Det viste seg likevel i ettertid at noen ble veldig skuffet. En avlyste til og med deltakelsen på en fest der jeg skulle delta av ren og skjær skuffelse.

Det var tre søkere med til finalen, men valget falt på Anette Velde Sande som var en soleklar førstekandidat. Til tross for at de to andre finalistene var bra, var hun i en klasse for seg med full score på alle kriterier. I løpet av kort tid avtalte vi hvordan opplæringen skulle foregå, og at ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles ville bli hennes svenneprøve.

Anette Velde Sande ble valgt som lærling

Treningstur i SMVE100 løypa et par uker før løpet med en bra gjeng

Fellestrening med Romerike Ultraløperklubb helgen før SMVE100

Kvelden før løpet er utstyret klappet og klart 

Den 11. mai 2019 sto vi på startstreken utenfor Soria Moria hotell. Stemningen var perfekt med nervøse og vennlige medløpere, duskregn og hyggelige funksjonærer. Hotelldirektør Lars Heed skulle starte løpet og sprinte foran oss de første meterne frem til det første stipartiet.

Jeg snakker med Lars Heed mens Anette gjør ablegøyer (foto SMVE100)

Hotelldirektør Lars Heed er klar til å lose startfeltet inn på stien (foto: SMVE100) 

Den mest klassiske feilen i et 100-miles løp er å starte for hardt. De som gjør det går ofte på en smell når de har passert halvveis. Man skulle tro at det bare er de som stiller opp for første gang som gjør denne tabben, men mange erfarne løpere med lav impulskontroll lar seg rive med av stemningen ved start og henger seg på de raskeste løperne.

Som del av svenneprøven hadde Anette fått i oppgave å bidra til å demotivere andre løpere. Hun foreslo at vi skulle ta på oss rosa klær og stille oss fremst i startfeltet og spurte brølende avsted for å bidra til å flest mulig svake sjeler fikk for høy fart ut fra start. Rosa er den fargen som i følge forskning på området gjør folk mest gira.

Så snart starten gikk brølte vi høyt og løp fort fremover etter hotelldirektøren. Vi forsatte å holde den høye farten noen meter inn på stien for deretter å slippe løperne vi hadde lurt opp i et alt for høyt tempo forbi oss.

Vi har lykkes med å få mange til å løpe langt over evne ut fra start (foto Tom Stephan Jensen) 

Det var 14 kvinner på startstreken. Målet var at Anette skulle bli nr 6 samtidig som vi skulle holde en hastighet med større fokus på fullføring enn plassering. En sjette plass er ikke så bra at man blir høy på seg selv av det, samtidig som det er såpass bra at det kan gi snev av blod på tann til fremtidige 100-miles løp. Jeg hadde mye å gjøre på jobb i dagene etter løpet, og det var viktig å ikke løpe så raskt at jeg ble sliten. I så måte ville 6-plass-tempo være perfekt.

Noen venninner av Anette står og heier på Fossum

Da vi kom ned til Bogstad hadde vi nådd ønsket plassering bakerst i feltet. På vei mot Fossum havnet vi i en gruppe med Sofiia Granheim, Erlend B Jenssen og Johnny Wallenius. Det ble en kort stopp på Fossum der en gjeng av Anettes venninner stod og heiet. Deretter fortsatte vi i et rolig tempo på Ankerveien, forbi Dæhlivann på Kalkstien og opp forbi Emma Hjort til Tanumskogen.

I Åstadbakken stod søsteren min Vibeke sammen med mannen Aslag og datteren Alva og heiet på oss. Jeg hadde bedt alle i gruppen om å være veldig snille mot dem, og alle smilte og håndhilste vennlig før vi tok et gruppebilde og fortsatte mot Semsvannet og videre på sti mot Lierskogen der vi krysset E18.

Søsteren min, mannen og datteren står og heier i Åstabakken - vi stiller pent og pyntelig opp til gruppebilde (foto Vibeke Guttormsgaard)

Jenny Midbjer møter oss ved drikkestasjonen i Lier med buddistisk sang (foto: Tom Stephan Jensen)

I gamle dager trente jeg til løp. Nå er det 100-miles løpene som er hovedtreningen. Med årene har jeg funnet ut at det er en langt mer effektiv og rasjonell måte å legget det opp på. Når et løp er trening oppleves det også som langt mindre slitsomt enn der et løp er løp. Når løp er trening blir treningen også langt mindre kjedelig enn der trening er trening. Det er derfor en ren vinn-vinn situasjon.

Skumle forhold i Kaperåsen

Etter drikkestasjonen på Lierskogen løste gruppen seg opp og vi ble løpende alene og skravle. I bakkene med mot slettene før Drammen løp vi sammen med Line Scheistrøen, og Johnny Wallenius dukket opp igjen. Det var fint å være flere da det var noen kilometer på asfalt frem til Elveparken i Drammen som var eksepsjonelt kjedelige. Vi hadde heldigvis god underholdning i form av en motorsyklist som brukte oss som publikum når han kjørte frem og tilbake og dro på bakhjulet.

Anette og Line Scheistrøen tar fatt på bakkene ned mot slettene før Drammen

På matstasjonen i Drammen var det god stemning. Jaget etter plasseringer har dessverre gjort at mange bruker kort tid, og haster videre uten å ha lange og ordentlige samtaler med de som bemanner stasjonen. Dette er verken sosialt, vennlig eller bærekraftig i det lange løp.

Vi gjorde det annerledes tok oss veldig bra tid. Heidi Grønnvoll og Neil Dryland forsøkte å lokke meg til å være med på å drikke øl og feste i anledning Heidis bursdag og brukte alle triks i boken for å demotivere meg. De var veldig flinke og jeg kjente at jeg var litt stolt over dem begge da vi takket for oss og dro fra matstasjonen. En fest med hyggelige mennesker i Drammen hadde vært topp, men skogen ventet på oss.

På vei mot Saggravdal etter snaue 60 km (foto: Anette Velde Sande) 

I bakkene opp fra Drammen dukket Line Scheistrøen opp igjen. I tillegg møtte vi Tone Øksenvåg. Planen var var å ta det veldig rolig frem til 100 km, og vi lot dem sige unna på det lange asfalt-strekket mellom Konnerud og Andorsrud. Vi viste at vi kom til å ta dem igjen etter noen timer dersom vi holdt et seigt og rolig tempo.

Det var himmelsk å nå stiene i Vestskauen etter asfalt og sivilisasjon. På vei oppover mot Montebello var det fine forhold med litt rester etter vinterens skiløyper.

Anette er full av energi og forteller morsomme historier 

Vi skravlet oss gjennom Vestskauen og sørget for å ta en obligatoriske sefie rundt løypas høyeste punkt ved Montebello. Når man løper sammen i over et døgn blir man godt kjent, da det er nok tid til å si ganske mye. Anette var full av energi og hadde mange morsomme historier å fortelle slik at jeg slapp å kjede meg. De var ofte imitasjoner på ulike norske dialekter eller engelsk, slik at det ble en fin variasjon fra Haugesund-dialekten hennes.

Litt snø på veien opp mot løpets høyeste punkt ved Montebello (Foto: Anette Velde Sande) 

Anette løper på den fine stien mot Montebello

Løpets høyeste punkt. Nå går det nedover hele veien til Verdens Ende

Etter å passert løypas høyeste punkt går det bratt ned til plassen Kabretta og Montebello skiarena. Der tok vi igjen Line Caliscaner, Line Scheistrøen, Terje Furuseth og danske Bo Andersen. Terje og jeg pratet sammen mens vi løp nedover mot krysningspunktet ved Haukelielva, mens Anette pratet med Line. Det var akkurat som et slags stjernestøv omkranset dem. Jeg tenkte at det var et tegn på at både Annette og Line ville nå langt som ultraløpere. Kanskje helt til Norges-toppen? Bo fortalte at han hadde bodd i Nederland i mange år, og at capsen han hadde på var fra Sør Afrika der han hadde løpt Comrades.

Anette krysser Haukelielva noen kilometer før matstasjonen på Hanekleiva

Det var godt å komme frem til matstasjonen ved Hanekleiva etter 78 kilometer. Vi ble tatt i mot av en bra gjeng inklusive Mona Kjeldsberg, Einar Iversen og Einar Hagemann. Servicen var i verdensklasse og Einar Hagemann, som hadde løpt et 50 km løp tidligere på dagen, gjorde sitt aller beste for å demotivere samtidig som han serverte himmelsk pasta.

Einar & Einar. Einar Hagemann har løpt en 50 km før han på ekte ultra-vis er frivillig på Hanekleiva (Foto: SMVE100)

Vi tok på oss hodelyktene og fortsatte ut fra matstasjonen litt før de vi hadde kommet dit samme med. Dette betyr ikke at vi var der kort, da vi tok oss god tid til å spise og skravle. De andre tok seg imidlertid ennå bedre tid enn oss.

På vei oppover mot Hvittingen ble det mørkt og vi skrudde på lyktene. Etter å ha tatt i husveggen ved toppen av Hvittingen ble det et natt-bilde før vi fortsatte videre gjennom skogen.

Natt på Hvittingen (Foto: Anette Velde Sande) 

Anette er full av morsomme historier og forteller levende og bra. Jeg fikk blant annet innblikk i OCR-sporten, den lange løpeturen i Nordmarka med den russiske langrennsløperen Julia Ivanova, Nato-tjeneste på fregatt, to kollisjoner på motorsykkel og iscenesettelsen av et kjæresteforhold med en teddybjørn. Den beste historien lovet hun imidlertid å utsette til vi var så slitne at vi trengte den.

Selv om Anette er en livlig og bra historieforteller, har hun bakgrunn fra forsvaret og kystvakten som gjør at hun i noen situasjoner er presis og ordknapp. Under løpet hadde vi for eksempel følgende dialog midt på natten ved gården Borge Nordre mellom Baktstvål og Svinevoll:

Stillhet
Meg: "Anette det kommer tre lykter etter oss"
Anette: "Sett"
Lang stillhet.

Endelig sti etter et stykke på asfalt på Holtungveien

De siste kilometerne mot matstasjonen ved Hengsrød ble vi tatt igjen av noen 50-miles løpere inklusive Bent Halling. Selv tok vi igjen Roy Magne Stenehjem rett før vi kom til matstasjonen. På matstasjonen var det på ny strålende service, men flere løpere som satt og hvilte og så fryktelig slitne ut. Uten å ha planlagt det opptrådte vi nok demotiverende ved at vi var blide, høylydte og skravlete mens andre satt stille og så tomt ut i luften mens de kjempet en fortvilet kamp mot lysten til å bryte.

Vi forlot matstasjonen rundt 04.20. det og var mye vær da vi kom ut. Det blåste og regnet kraftig og etterhvert kom det en slags merkelige blanding av sludd og hagl i tillegg. Det kom heldigvis snart noen korte og bratte motbakker slik at i fikk kroppsvarmen tilbake.

Anette hadde fått blemmer under føttene og det dukket opp et par under høyrefoten min også. Til tross for at vi ikke var så veldig slitne var vi nødt til å redusere farten til blemme-tempo. SMVE100 er et enkelt løp som ikke har mer enn ca 3.500 høydemeter. Man blir derfor ikke særlig sliten av det sammenlignet med et hardt fjell-løp, men distansen på 162 km kjenner man selvsagt i tillegg til at man blir trøtt av å døgne.

I Tønsberg var det matstasjon der vi fikk ny påfyll av mat og drikke. På vei gjennom byen fortalte Anette sin forhånds-annonserte gode historie. Den var virkelig god, og vi fortsatte humrende gjennom byen og over til Nøtterøy.

På Nøtterøy tok vi igjen en sliten Henrik Gunnerød som vi fortsatte samme med. Med jevne mellomrom brølte han for å holde seg våken. Etter en stund seg han litt bakover og alt vi hørte var brøl bak oss i skogen med noen minutters mellomrom.

Anette møter den gamle sjefen sin på Nøtterøy som er ute for å heie på henne

Da vi kom inn i Kynnemarka på Tjøme sa jeg til Anette at nå kommer du helt klart til å klare å komme i mål med mindre du faller og brekker foten. Det skulle jeg ikke sagt.

Kort tid etterpå gikk vi oppover Gjervågveien i Gjervågskauen. En Subaru kom oppover bakken bak oss i høy hastighet, og vi gikk helt ut i kanten av veien. Jeg gikk forrest med at Anette rett etter meg. Med et smell traff bilen Anette med det høyre speilet slik at det ble slått inn og bilen sneiet deretter meg. Bilføreren stakk av fra stedet i høy hastighet.

Subaruen som kjørte på Anette står og slapper av mens den har vondt i høyre-speilet som er bøyd inn 

Kort tid etter passerte vi en hytte der bilen sto parkert utenfor. Det høyre speilet var fortsatt slått inn. Under normale omstendigheter hadde vi tatt en prat med sjåføren, men så langt ute i et 100-miles løp må man være forsiktig med å bruke energi på andre ting enn å komme seg til mål. Sjåføren var mest sannsynlig rusa, og vi ville neppe oppnå noe fornuftig med en prat heller. Vi bestemte oss derfor for å fortsette, men tok bilde av bilen for å ha registreringsnummeret til senere bruk.

Det siste strekket fra Vrengen bro og over Tjøme gikk i sakte blemme-tempo. Vi møtte stadig turgåere som lurte på hva vi drev på med eller heiet på oss der vi beveget oss fremover i det som antakelige så ut som en smygende form for kappgang.

Vi er i gang med den siste bratte bakken opp til må (Foto SMVE100) 

Man blir i ekstra godt humør når 163 km er tilbakelagt

Kun noen meter igjen

Feiring med flagg ved Vippefyret (Foto: Lars Tøsse) 

Med så fint vær burde løpet vært litt lengre (Foto: SMVE100) 

I mål ble vi tatt i mot av arrangørene Einar og Mona og fikk medalje rundt halsen. Selv om føttene var vonde, hadde det reduserte tempoet de siste timene ført til at ingen av oss var spesielt slitne tatt  betraktning av at vi hadde tilbakelagt en ganske lang strekning.

Vippefyr-klemming (Foto SMVE100) 

SMVE100 i 2019 er en verdenssensasjon siden det er det aller første løpet med en ultralærling som deltaker, og det første løpet i verden som blir brukt som svenneprøve. Jeg var spent om de tradisjonelle mediene ville fange opp dette eller om de kun ville beskrive det som er kjedelig og gammeldags, nemlig hvem som kom på plass 1, 2 og 3. Det er ingen nyhet at noen vil komme på 1, 2 eller 3 plass i et løp, og relativt uinteressant hva navnet på de som tilfeldigvis gjør det er.

Journalist Olav Engen i Kondis holdt på å gå i fellen, da fokus i deres dekning av løpet i farlig stor grad hold på å gå glipp av verdens-sensasjonen som fant sted. Jeg fryktet at det bare ville være alternative medier som ville klare å fange opp den eneste virkelige nyheten, men heldigvis omtalte Kondis den viktige nyheten om at ultra-læring Anette fullførte SMVE100.  Det er derfor et visst håp for tradisjonsrike Kondis i årene fremover hvis de passer å å vri fokus mot de viktige sakene.

Feiring av en 100-miles i boks og grunntrening til 17 mai (Foto SMVE100) 

For mitt vedkommende ble løpet det trettende 100-miles løpet på ultra-CVen og det fjerde jeg løper siden oktober 2018. Noe må man jo bruke helgene til slik at man ikke ender opp på fest eller kjøpesenter. Det var deilig å ha gjennomført løpet i et fornuftig tempo.

Anette kom på 6 plass i kvinneklassen så målet ble oppnådd. Jeg var på jobb dagen etter målgang, og det fornuftige tempoet vi hadde holdt gjorde at jeg ikke kunne kjenne at jeg hadde deltatt på SMVE100 dagen før. Det var deilig tatt i betraktning at beina tross alt hadde forflyttet seg et stykke.