Ecotrail på krykker & Gorilla Angreb på Krøsset

Etter en hard og fuktig kveld på byen med gode venner og konsert med det danske punktbandet Gorilla Angreb våknet jeg med tungt hode og dehydrert kropp noen timer før jeg skulle starte på Ecotrail 21 km fra Fossum til Salt.

Stemmen var fortsatt hes og svak etter at jeg fikk noen virusgreier på stemmebåndet for en drøy uke siden. Jeg reiste meg forsiktig fra sengen og trakk fra gardinene. Øynene var såre og hodet kjentes rart. Det var fortsatt det fine været det hadde vært noen dager med god og lunken temperatur.

Noen liter vann og litt mat senere begynte kroppen å komme i såpass bra balanse at det var på tide å finne frem utstyret. Som sko valgte jeg Europris-crocs til kr 59.90, da den opererte hælen min er ikke rede for sko med hælkappe. Krykkene er av ukjent merke, men jeg monterte nye doppsko siden de gamle var utslitt. I tillegg pakket meg med meg en reserve-doppsko og et par Snickers i løpevesten.

Europris-crocs til 59.90 regnes som elitesko blant terrengløpere 

På bussen til start møtte jeg Kirsti. Vi skravlet hele veien til Fossumbanen. Da vi kom frem var det rundt 20 minutter til start og jeg småpratet med et par hyggelige løpere.

Jeg kjente meg ganske sjaber, og vandrer rolig rundt mens jeg forsøkte å etablere den nødvendige motivasjonen til å gjøre noe som kom til å bli veldig vondt. Det å krykke en kropp på 95 kilo 21 kilometer innebærer antakelig 15.000 - 20.000 krykkesteg og er brutalt for hender og armer. Jeg orket ikke en gang å regne ut hvor mange kilo som samlet skulle løftes før jeg kom til mål.

I stedet for å få motivasjon virret setningen "Min kreativitet den går på krykker" fra sangen "Jeg går ikke i sort" av Gorilla Angrrb rundt i hodet mitt.

Uniformen er begyndt at klø

Min kreativitet den går på krykker

Jeg rådner op, jeg er ved at dø

Jeg går ikke i sort

Farver klæder mig fint

Selv var jeg kledd i sort, men setningen var det som skulle til for å gi meg motivasjon. Tre minutter før start var kroppen fortsatt sjaber, men kreativiteten var satt i gang og gikk definitivt ikke på krykker lengre. Jeg vet av erfaring at dersom jeg er i det kreative hjørnet glemmer jeg alt annet og kan dure i vei i timevis.

Jeg stilte meg opp bakerst i startfeltet og var blant de aller siste som passerte startmatten. Det morsomme med å starte sist er at man får sjansen til å ta igjen mange andre løpere. Tiden begynner heller ikke å gå før matten passeres, slik at man får bedre tid enn de man kommer samtidig til mål med.

Noen erfaringer fra løpet: 

1. Fallende kvinner 
Selv om jeg krykket passerte jeg ganske mange.  Jeg beveget med i ca 7 km/t i snitt gjennom løpet. Det er raskere enn å gå, men saktere enn å løpe. De som gikk ble derfor passert. Det ble også mange som vekslet mellom å løpe og gå. Når de hørte krykkelyden min bak seg begynte nesten alle å løpe. Deretter ble de slitne og begynte å gå slik at jeg kunne nærme meg på ny. Så snart jeg nærmet meg begynte de å løpe selv o dme egentlig var alt for slitne til å gjøre det. Til slutt snublet de slitne beina i ett eller annet og de falt hardt og brutalt i bakken. Lang Lysakerelven skjedde dette med til samme 7 kvinner. Jeg tilbød meg å hjelpe samtlige, men alle takket beskjemmet nei. En som falt et par hundre meter nedenfor Jarfossen skadet hånden sin, men nektet å ta imot hjelp.

Krykking lands Bogstadvannet rett før den første damen falt

2. Å drikke 78 øl kvelden før Ecotrail er ikke lurt 

En fuktig bytur kvelden før man skal krykke 21 kilometer i 28 graders varme er ikke noe lurt. Jeg tror ikke jeg behøver å beskrive hvorfor det ikke er det ut over at alkohol er vanndrivende, fører til dårligere søvn og er en gift kroppen må bruke masse energi på å bryte ned. Når man skal krykke, trenger man all kroppens energi på krykkingen.

3. En fantastisk dag for verdens første demotiveringscoach®
Som verdens første, og eneste, demotiveringscoach® hadde jeg lagt planer om hvordan jeg best kunne demotivere flest mulig av deltakerne rundt meg. Planen var å si ting som "Det er de modigste som gir seg", "Bor du ikke stoppe her og ta toget til mål" og lignende til de som var slitne. Dette var ikke nødvendig. Den aller enkleste formen for demotivering jeg noen gang har utført var å krykke forbi slitne løpere. Mange klagde over at det var ydmykende, demotiverende, det verste det hadde blitt utsatt for og lignende. Jeg fortalte at det var meningen.

Krykking langs Lysakerelven (foto: ukjent deltaker) 

4. Man trenger ikke andre sko enn Europris-crocs til kr 59.50
Det virker som om mange tror at man må fjonge sko for å delta på et løp som Ecotrail. Selv klarte jeg meg fint på 21 km med Europris-crocs til kr 59,90. Hvis snittprisen på skoene til de 2.500 som stilte til start var kr 1.500, var den samlede skoverdien på kr 3,75 mill. Hvis alle hadde brukt samme sko som meg ville den samlede summen kun blitt kr 149.750. Alle burde ha stilt opp i crocs og donert de resterende kr 3,6 mill til meg. 

Det å bruke mer enn 59.90 på løpesko er like jålete som å sminke seg eller å ha tatovering 

I Pachlev-familien i USA løper for eksempel 9 av familiemedlemmene med crocs. Far selv har løpt maraton på 2.31 med crocs. Sønnen løper halvmaraton på 1.11. Det viser at det er meningsløs med dyrere og bedre skotøy hvis man ikke løper maraton raskere enn 2.30. En crocs blir ikke utslitt før man har løpt over 3000 kilometer i den. På løpeforum på internett kan man daglig lese om folk som har betalt 1.700-1.800 for løpesko som revner etter kort tid. Dersom de hadde byttet til crocs hadde spart enorme summer i løpet av sin løpekarriere. I tillegg ville de antakelig løpt mer naturlig og fortere.

Krykking foran Fåbrofossen

5. Gorilla Angreb 
Danske Gorilla Angreb er det beste punkbandet i Skandinavia for tiden. Konserten med dem kvelden før løpet skulle prege hele Ecotrail for mitt vedkommende. Før konserten hadde jeg printet ut masse lapper med noen tekstlinjer fra sangen "Mit Lille Sorte Æg" som vi delte ut til neste alle punkere, andre publikummere og bartendere på Krøsset der konserten ble spilt. Min venn Espen sjekket med vokalist Mai Ulrikka Sydendal at teksten jeg hadde skrevet ned etter å ha hørt sangen stemte. Det gjorde den selvsagt.  Jeg fikk heldigvis fortalt henne hvor bra Gorilla Angreb er i løpet av kvelden.

Noen linjer fra "Mit Lille Sorte Æg" 

Teksten på lappen surret rundt i hodet mitt gjennom hele løpet. Et par ganger underveis tok jeg meg i å synge høyt. Det er mulig det bidro til at ekstra mange andre løpere falt. Ikke bare ble de innhentet av en nesten to meter høy mann med krykker, han sang også "Min kusse er tør, min mave den bløder, Sulten efter noe jeg tror jeg behøver".

Gorilla Angreb spiller "AAARRRGGGHH" på Krøsset i Oslo 

6. Hendene lider av 21 km krykking 
Armene mine er sterke og klarte seg bra. Det være verre med hendene. Selv med sykkelhansker led de en del. Litt blemmer er noe alle som driver med ultraløping kjenner til og sjeldent noe det er verdt å sutre over. Trykket mot hendene under løftet plager imidlertid noen nerver her og der litt, og et par fingre på venstre hånd er prikkete og rare. Det kommer de sikkert til å være en måned eller to.

Litt småblemmer er ikke noe å sutre over. Det er nesten bare vakkert.

7. Krykkastrofen 
Til tross for at jeg hadde skiftet til helt nye doppsko på krykkene før løpet gikk metallet i krykkebenet gjennom den ene doppkoppen før jeg nådde Grinidammen. Jeg skiftet doppkoppen med den jeg hadde med i sekken. Ved Jarfossen etter ca 7 kilometer skjedde krykkastrofen. I løpet av et par hunde meter skar krykkebeina seg gjennom begge doppkoppene, slik at begge krykkene var på metallet.

Krykker som har blitt utsatt for krykkastrofe

Jeg bestemte meg for å fortsette selv om jeg regnet med at det ville spise et par centimenter av lengden på hver av krykkene. Det fungerte rimelig greit, selv om at det ble hardere for hendene og bråkte en del når jeg krykket på asfalten.

Krykking langs Hengsengen på Bygdøy

8. Gjeting av løpere 
I den siste delen av løpet følte jeg meg mer og mer som en sauegjeter. Neste hver gang jeg tok igjen noen løpere, begynte de å løpe et stykke. Neste gang jeg tok dem igjen skjedde det samme, og slik fortsatte det hele veien frem til mål.

Krykking de siste meterne inn mot mål (foto: Åse Vabog) 

9. De siste tre kilometerne var vonde
De siste tre kilometerne fra Filipstad, forbi Aker Brygge og rundt Akershuskaia var vonde - for hendene. Press, gnagsår og krampe i et par fingre på hver hånd gjorde at jeg måtte bruke all tankekraft på å glemme hendene for i stedet å nyte det fine været og folkehavet.

Himmelsk å krykke over målstreken

10. Oppmerksomhet 
Jeg har aldri noen gang fått så mye oppmerksomhet som jeg fikk under Ecotrail, Andre deltaker, tilskuere, tilfeldige forbipasserende og andre kommenterte på et vis som er totalt unormalt for ellers så forsiktige og blyge nordmenn. Om vinneren av oppmerksomheten var krykkene eller Europris-crocsene er jeg usikker på men samlet ble det mye, nesten litt i meste laget for en mann som avskyr oppmerksomhet og jobber for å leve et stille og rolig forstadsliv.

11. Temperaturen
Veldig mange har gjort et stort nummer av at det var så varmt under Ecotrail. Det stemmer bare delvis. I Oslo sentrum var det 28 grader på ettermiddagen, mens Fossum ikke hadde mer enn 26. På Tryvann var det bare 24 grader. Selv om temperaturene var ganske høye til Norge å være, var det ikke veldig varmt. Jeg tenkte ikke på varmen i det hele tatt underveis, og mener at det er et personlig valg om man vil la seg affisere av temperaturen eller ikke.

Lykkelig over å være suveren vinner i krykkeklassen 

Så snart jeg hadde krysset mållinjen spurte jeg en funksjonær om noen krykkende var før meg. Hun kunne bekrefte at jeg var suveren vinner i krykkeklassen på 2.57.06. Stolt og glad satte jeg i gang med å gnafse flere kilo med vannmelon mens jeg skravlet med noen av de som hadde hatt samme fart som meg de siste kilometerne. Følelsen av å ha krykket 21 kilometer var veldig god, selv om hendene var helt uenige.

Jeg kjente mange som løp 50 eller 80 kilometer og vurderte å vente for å ta en øl med dem i solen. Jeg slo det raskt fra meg da jeg regnet til at det var flere timer til de kom i tillegg til at jeg var sjeldent sliten. Kombinasjonen av en fuktig kveld på byen, en vanvittig bra konsert med Gorilla Angreb og 21 beinharde krykke-kilometer gjorde at jeg var totalt tom for energi. Jeg stavret derfor sakte avgårde til t-banen.