Ultra Trail Sierras del Bandolero 100 Miles - Norges riks-pyse blir til

De aller fleste ultraløpere er tilsynelatende vennlige og kose-støtter hverandre intenst på sosiale medier og når de møtes på løp. Der er imidlertid lite som vekker mer ekte og utilslørt forakt blant ekte ultraløpere enn de svake sjelene som bryter løp, eller pyser som de kalles i miljøet. Denne gangen ble det jeg som endte opp som en av verdens største pyser.

Etter den første 1000-meters klatringen

Sommeren 2016 var jeg så heldig å bli trukket ut i lotteriet til det kjente stiløpet HURT 100-Miles som går i de skogkledte fjellene utenfor Honolulu på Hawaii. Noen timer før avreise kom beskjeden om at svigermor lå for døden, og det ble derfor naturligvis ikke noe av HURT.

Kroppen min var imidlertid full av fysisk energi som måtte ut dersom de rundt meg skulle få fred. Jeg satte meg ned foran PCen for å finne et alternativ som kunne bidra til at jeg ble kvitt den plagsomt store overskuddenergien.

Målet mitt er å finne de uoppdagete perlene som ikke har blitt store og kommersialiserte ennå. Andre får løpe de store løpene. Etter litt leting oppdaget det spanske 100-miles sti-løpet Ultra Trail Sierras del Bandolero som går i fjellene helt sør i Spania. De 400 plassene ble utsolgt straks de ble lagt ut for salg sommeren 2016, men 25 billetter ekstra ble lagt ut når jeg satt og kikket på løpet på nett.

Løpet hadde alt som skulle til for å tenne meg. Masse fjell, bra med høydemeter, mye knotete sti, miljøprofil, lite internasjonal oppmerksomhet, Facebook- og hjemmeside som kun var på spansk og en trasé i vakre omgivelser.

Da HURT 100 på Hawaii gikk i vasken ble det Ultra Trail Sierrad del Bandolero 100 i stedet

Før løpet gikk jeg Camino del Rey

Jeg fløy til Malaga dagen før løpet. Stort sett alle de øvrige passasjerene på flyet hadde hvitt hår og leste papiraviser. Noen hadde i tillegg Se & Hør for å kose seg litt ekstra. Til tross for at jeg begynner å bli ganske gammel selv, følge jeg med veldig ung der jeg satt.

Vel fremme i Malaga hentet jeg leiebilen jeg hadde bestilt og kjørte innover i landet til El Chorro for å gå den nyåpnede turveien Caminito del Rey som går gjennom en trang kløft og henger i de stupbratte klippeveggene. Stien ble bygget mellom 1901 og 1904 for transport av ansatte og materiale mellom de ulike delene av kraftanlegget som ble bygget i området og bestod hovedsaklig av betongdekke på metall som var festet i fjellet.

Etterhvert som årene gikk, forfalt stien og stadig flere turgåere døde. Sel om den var farlig, var det mange som gikk den da den hadde kult-status som verdens farligste sti. Etter fire dødsfall i 1999 og 2000 gikk de lokale myndighetene lei, og stengte begge endene til kløften.

De siste årene har stien blitt rehabilitert, og den gjenåpnet i 2015. Nå er den definitivt ikke verdens farligste sti lenger, da det er rekkverk på alle utsatte partier. I tillegg er man nødt til å ha på seg en lekker plastikkhjelm for å få lov til å traske gjennom kløften.

Netting gjør at selv de meste høyderedde kan føle seg trygge 

Mens jeg hoppet nedover Caminito del Rey la jeg slagplanen for UTSB 100. Jeg bestemte meg for å starte bakerst i det nærmere 400 mann/kvinne store feltet og holde meg ganske langt bak de første 11 relativt flate kilometerne for deretter å avansere.

Jeg bestemte meg for at jeg deretter skulle gjøre alt for å knuse all konkurranse inntil jeg hadde avansert til ca 60 plass totalt. Denne posisjonen skulle jeg holde inntil det var 42 km igjen av løpet, for å spurte frem til en bra plassering den siste delen. Ambisjonen var å komme blant de 10 beste totalt.

Trygg bro på Caminito del Rey

Mindre trygg bro på Caminito del Rey

Himmel for fjellklatrere 

Vakkert badevann langt under stien 

Et eldorado for fjellklatrerer 

UTSB 100 starter i landsbyen Prado del Rey i Cadiz-provinsen for å gå over fjellene til Ronda i regionen Andalusia for deretter å ta en runde og vende for målgang i Prado del Rey. Etter å ha gått Caminito del Rey kjørte jeg til Ronda for å ta byen nærmere i øyesyn.

Byen ligger ppå toppen av en loddrett klippevegg og er delt av en 100 meter dyp kløft der elven Guadalevin renner gjennom. Det er mange vakre bygninger i byen med mange innslag av maurisk arkitektur fra perioden byen var under arabisk styre.

Ronda ligger flott til på toppen av klippene 

fra Prado del Rey i vest og over fjellene til Ronda - deretter tilbake 

Løpet er perfekt for den som liker fjell og bakker 

Jeg bodde på et enkelt og hyggelig lite hotell i El Bosque

Legesjekk i Prado del Rey

Før start måtte jeg gjennom en legesjekk, som blant annet omfattet test av lungekapasistet, blodtrykk, puls og EKG. Til tross at for sjekken tok lang tid og innebar langvarlig venting i diverse køer samt utfylling av to omfattende skjemaer, kostet den ikke mer enn 10 euro.

Venting på start i Prado del Rey

I timene før løpet startet kl 18 fredag 3.3.2017 regnet det liflig og ble etterhvert ganske kjølig. En halvtime før start ble det et stort hull i de mørke skyene og solen tittet frem. Jeg byttet derfor gore-tex jakken med klubbjakken til Romerike Ultraløperklubb.

Utsikten over de 378 deltakerne som stod foran meg i startfeltet. 

Før start stilte jeg meg som planlagt opp bakerst i startfeltet. Før man slapp gjennom slusen var det kontroll av at man hadde med seg det obligatoriske utstyret som omfattet drikke varmeteppe, diverse klær, hodelykt og rød baklykt.

Stemingen i startfeltet var skyhøy, med intens skravling de siste 10 minuttene før nedtelling til start. Det tok snaue to minutter å passere startstreken etter at startskuddet hadde gått. Deretter løp vi igjennom trange vakre gater omkranser av jublende og filmende tilskuere.

Fra starten på løpet kl 18 fredag 3.3.2017

Rett etter at vi kom ut av Prado del Rey gikk løpet over i en 2 km lang nedoverbakke. De første få hundre meterne etter at vi nådde bunnen av bakken stod det flere titalls løpere og tisset langs grusveien vi løp på. Det var åpenbart at den bratte bakken hadde ristet og dunket tissetrangen frem. Den omfattende tissingen gjorde at jeg avanserte fra 379 til 342-plass.

De etterfølgende ti kilometerne gikk i bølgende jordbruks-landskap. Politiet var utkommandert og sikret trygg passasje over en større vei vi passerte, mens en mann i gammeldagse klær stod ute på et jorde og spilte tromme.

Vi kom over på noen små jordveier som var veldig gjørmete og glatte. Jeg brukte de lange beina mine som våpen, da jeg ikke hadde behov for å sette dem ned i den tunge og seige gjørmesuppa så ofte som mine medløpere. Jeg avanserte derfor gradvis fremover.

Ved den første matstasjonen i den lille landsbyen El Bosque etter 11 km var det tre løpere som ga seg. Jeg hadde avansert fra 379 plass og lå nå på 273 plass. El Bosque lå ved foten av fjellene, og hver av de to første milene etter byen hadde 1000 positive høydemeter hver og ganske mange meter nedover mellom toppene. Det var i disse bakken jeg hadde tenkt å avansere kraftig i feltet.

Dype sted - foto: Pedro Sanchez

Solen gikk ned og det begynte å regne lett. Siden strategien min var å avansere effektivt og brutalt i løpet hadde jeg solid fart oppover de glatte og gjørmete bakkene, og var temmelig varm til tross for at det bare var noen få plussgrader. For ikke å koke over i stigningene brettet jeg opp de lange tightsene mine til knærne.

Det oppstod visse hindre for å avansere raskt. Stien var smal, og krattet utenfor stien var i ulike grener av tistel-, kaktus- og tornefamilien. Et hvert forsøk på å bevege seg på feil sted første til stor risiko for blodige kutt i huden på leggene. Jeg holdt meg derfor på "min" plass i en lang rekke løpere, med løp forbi i vanvittig fart hver gang det åpnet seg en mulighet.

På toppen av den første 1000-meters stigningen etter El Bosque rett før regnet satte inn

Etter å ha nådd den første toppen gikk det enten opp eller ned de kommende 25 kilometerne. Etter et par mil kom jeg til en svært bratt nedoverbakke der det tredvetalls løpere hadde stoppet opp, da det var så gjørmete og glatt at flere hadde seilet nedover fjellsiden i stor hastighet. Det var vanskelig å holde seg på beina, og folk datt hylende og skrikende omkring meg på alle kanter.

Innbitt man ankommer den andre matstasjonen i løpet 

Siden planen min var å avansere raskt og effektivt gikk jeg på med dødsforakt, og brukte stavene aktivt for ikke å seile utfor fjellskråningen. I løpet av noen hundre meter hadde jeg passert flere titalls løpere som sneglet seg skrekkslagent nedover fjellsiden.

Det begynte å regne litt mer, men en veldig bratt og minst like gjørmete oppstigning gjorde at det var lett å holde varmen. På toppen av oppstigningen kom vi til en liten gresslette der det var mulig å løpe forbi og jeg passerte likegodt 15 løpere i en fei.

Deretter åpnet himmelen seg og det begynte å blåse kraftig og styrtregne. Jeg bestemte meg for å bytte til gore-tex jakken, noe som var lettere sagt enn gjort. De kraftige vindkastene gjorde at jeg først måtte ta av meg den gjennomvåte jakken jeg hadde på og putte den i sekken, for deretter å ta den vanntette ut av sekken og jobbe hardt for å klare å ta den på meg.

Trangt og kaotisk på matstasjonen i regnet 

Deretter forsatte jeg til neste matstasjonen der det var fullt kaos i regnet. Det hadde blitt veldig kaldt og alle stimlet sammen under et tak som stod over selve matstasjonen. Jeg orket ikke å oppholde meg i kaoset og fortsatte raskt videre opp fjellsiden. Det kraftig regnet gjorde at stien ble veldig sølete og det rant tidvis mye vann nedover stien, noe som førte til at føttene ble holdt konstant våte, sølete og kalde. Mot toppen av bakken ble det ennå kaldere og dukket opp sludd.

Deretter bar det ned i en dal for å fortsette oppover mot 1500 meter. Da jeg nådde toppen var det en blanding av kraftig regn og sludd og så sterk vind at de 5 løperne rundt meg hadde problemer med å bevege ser fremover. For en gangs skyld hadde jeg fordeler av å være en tung løper og distanserte dem raskt. Det mest slitsomme var alle de høye lydene fra at hetten vibrerte og slo i den kraftige vinden og fra regndråpene som slo mot hetten med stor kraft.

Sludd, søle, plaskregn og kraftig vind er en sjarmerende blanding

Deretter kom en stupbratt nedstigningen på teknisk sti med mye spiss stein. Det gikk utrolig sakte, og jeg brukte 21 minutter på den mest krevende kilometeren med nedstigning. Jeg tok likevel kraftig inn på en større gruppe løpere jeg kunne seg lenger ned i fjellsiden.

Jeg nådde matstasjonen i landsbyen Villaluenga etter 45 km på ca 9 timer, dvs rundt kl 03.00. Til tross for at jeg hadde brukt lang tid, hadde jeg avansert fra 273 til 90 plass. Det skulle i ettertid vise seg at det kun var 291 som i det hele tatt kom seg frem til Villaluenga.

Fra Villaluenga kom løpet letteste parti. Den første delen gikk på relativt flat beitemark der det eneste problemet var vinden og at marken var oppbløtt og hadde lange partier med vann man måtte løpe gjennom. Vi passerte en matstasjon som lå i et gammel fjellgård og forsatte på en grusvei i retning av Montejaque. Etter en klatring og en nedstigning kom jeg til matstasjonen ved 06-tiden lørdag morgen etter drøye 12 timers løping. Jeg hadde nå avansert til 69 plass, og det var kun 219 av 379 løpere som var igjen i løpet.

Fra Montejaque gikk det bratt opp til et utsiktspunkt og deretter gamleveien til Ronda. Den bestod stort sett av våt og sleip gjørme og det var vanskelig å løpe, da det var så glatt at man skled på hvert eneste løpesteg. I tillegg var det veldig mye vann som rant overalt. Etter en kort nedstigningen begynte noen kilometer med oppstigning til Ronda. Vi var 5-6 løpere samlet, men ingen av de jeg løp med kunne noen annet enn spansk. Det ble derfor verken mye eller avansert prating. Det ble lyst og vi var fremme ved matstasjon i Ronda ved åtte-tiden lørdag morgen.

Ved vending i Ronda etter 73 kilometer hadde jeg avansert til 65 plass av de 379 som hadde startet. Det skulle i ettertid vise seg at det dårlige været gjorde at det ikke var mer enn 194 av de som stilte til start som kom så langt som til Ronda.

Fra matstasjonen i Ronda bar det gjennom et sentrum som var folketomt i det kraftige regnværet. Etter å ha passert broen som går over kløften som deler byen i to bar det ned til foten av klippene byen ligger på etter et par kilometer.

Etter Ronda fortsatte stien nedover en dal langs en jernbanelinje for deretter å klatre bratt over et høydedrag etterfulgt av en bratt nedstigning ned til neste matstasjon som lå i den gamle mauriske landsbyen Benaojan. Det regnet veldig kraftig og rant vann over alt. Jeg holdt derfor på å løpe forbi matstasjonen, men ble heldigvis stoppet av at noen ropte meg inn da jeg så vidt hadde løpt forbi.

Jeg var gjennomvåt og begynte å få ganske ekstrem svømmehud på fingrene. Etter et par varme kopper kaffe og litt mat forsatte jeg videre i regn- og motvind. Jeg hadde avansert ytterligere noen plasser og lå nå på 57 plass av den stadig krympende gruppen som fortsatt var med i løpet. Siden jeg hadde nådd plasseringen jeg hadde tenkt å ligge på til det var 42 km igjen av løpet, bestemte jeg meg for ikke å avansere videre på en stund.

Fra Benajoin gikk stien nedover i en elvedal. Det var fryktelig vått og jevnlige skilt om at stien var svært farlig på grunn av bratte stup ned på høyresiden. Jeg brydde meg ikke så veldig mye om stupene, men begynte å bli litt kjølig av regnet, kulda og vinden. I tillegg var jeg ør i hodet av å ha hørt på at hetten hadde blafret i den kraftige vinden og regnet i et halvt døgn.

Jeg ble tatt igjen av en løper jeg hadde passert på matstasjonen. Hun sa noe til meg på spansk som jeg ikke forstod. Jeg fortalte at jeg ikke snakket spansk og regnet med at hun ikke kunne engelsk. Det viste seg at hun kunne.

Midt i et parti der stien gikk sikk-sakk oppover den bratte fjellsiden spurte hun meg om hva jeg mente om at i en mann/kvinne relasjon får mannen orgasme i 96 % av tilfellene man har sex, mens kvinnene blir avspist med 68 % av tilfellene, mens i en kvinne/kvinne relasjon er graden på 86 %.

Jeg ble ganske målløs og rakk ikke å svare før hun økte farten litt opp en bakke og kom såpass langt foran meg at det ikke lenger var naturlig å snakke sammen. Etterhvert som hun seg i fra meg ble jeg plutselig veldig kald innvendig.

Det siste partiet frem til matstasjonen i landsbyen Jimera de Libar gikk oppover på en sti som minnet mer og mer om en bekk. Til tross for en solid oppstigning, var jeg kald da jeg kom frem. Det var nå kun 169 deltakere igjen i løpet og jeg lå på 59 plass.

Etter Jimera de Libar kom ett av løpets kaldeste og våteste partier. Det regnet veldig kraftig, og man måtte løpe mer i vann enn på barmark. I tillegg gikk stien nedover langs en dal der det stadig kom bekker og elver på tvers. Det ble derfor utallige bekk- og elvekryssinger de kommende  kilometere. Jeg var veldig glad over å ha meg med staver, da dette gjorde det mye letter å gå over uten å ramle i det iskalde vannet.

Bekker og elver gikk store - foto: ukjent 

Jeg møtte en flokk med okser jeg passerte rolig i plaskregnet. Deretter måtte jeg stoppe for å smøre litt vaselin på innsiden av lårene, da kanten på de gjennomvåte underbuksene hadde gitt noen ganske vonde gnagsår. Jeg begynte å bli temmelig kald i hele overkroppen, og fikk ikke varmen under stigningen til den neste matstasjonen i landsbyen Cortez som jeg nådde lørdag ettermiddag etter drøye 21 timer i regnet.

Jeg brukte et par minutter ekstra på å få i meg mat, da jeg viste at jeg skulle over noen av løpets mest utsatte fjell etter matstasjonen. Det var nå kun 152 løpere igjen i løpet og jeg lå på 61 plass. dvs en perfekt plassering i forhold til den planlagte sluttspurten.

Jeg var kald da jeg forlot matstasjonen i Cortes, men håpet av jeg ville få igjen varmen i den lange oppstigningen til neste fjellovergang som begynte i utkanten av landsbyen. Under oppstigningen kjente jeg at beina begynte å bli gode og slitne. Det var også som om jeg hadde noe rart under begge føttene mine. Jeg stoppet og tok av meg skoene og oppdaget at jeg hadde fått en solid dose med fin elve-sand i skoene. Sanden hadde laget 8 hull i den høyre sokken, mens den venstre hadde sluppet unna med 3.

Jeg forstsatte den lange stigningen til toppen, men lykkes ikke med bli varm. På toppen var det iskaldt og blåste kraftig. Jeg begynte straks nedstigningen til dalen under og hakket tenner hele veien nedover.

I dalbunnen var det en stor gresslette ned en bekk som beveget seg sikk-sak nedover. Bekken hadde rent over sine bredder og dekket et bredt område i dalbunnen. Jeg beit tenna sammen og vasset uti og beveget meg med vann til livet et langt stykke før jeg kom opp på vått og gjørmete land på den andre siden. Jeg fortsatt raskt videre på det våte og gjørmete underlaget der jeg skled for hvert skritt jeg tok.

Etter en ny bratt nedstigning, nye våtmarker og noen bakker, nådde jeg matstasjonen i Villaluenga etter drøye 25 timer. Sist jeg var her hadde jeg vært underveis i 9 timer. Til tross for at jeg hadde holdt på en stund følte jeg meg relativt fin i kroppen. Det eneste problemet var at jeg frøs så kraftig at jeg skalv på et ganske fjollete vis. Det var nå kun 138 deltakere igjen i løpet, og jeg lå på 59 plass.

Planen min var å få i meg mest mulig varm drikke for å få litt hjelp til å få opp kroppstemperaturen. Jeg skalv imidlertid så mye på hånden at jeg skvulpet ut hele den første kaffekoppen jeg fikk. Det samme skjedde med den andre. Jeg ble imidlertid god og varm på huden der all kaffen rant. Jeg ga opp kaffe, og forsøkte å spiste litt pasta i stedet. Jeg mistet det meste jeg forsøkte å få opp i munnen fordi jeg skalv. Jeg måtte derfor gi opp spisingen.

Matstasjonen i Villaluenga der jeg ga meg

Plutselig gikk det opp for meg at det var på tide å gi seg til tross for at det ikke var mer enn 42 km til mål. En iskald og gjennomvåt skjelvende mann har ingenting å gjøre på krevende stier over fjelloverganger i kulde, kraftig vind og kraftig regn. Jeg tok derfor kontakt med arrangøren og meldte i fra at jeg brøt. På det tidspunktet jeg brøt hadde jeg fått med med ca 125 km og 5500 positive høydemeter.

Jeg fant meg deretter en gassdrevet varmelampe som jeg stod under inntil en minibuss transporterte meg og en gruppe andre som hadde brutt tilbake til startpunktet i Prado del Rey. På vei til hotellrommet tråkket jeg i gigantisk hundebæsj i de mørke landsbygatene og tenkte at det var prikken over i-en. Først bryte et løp og bli pyse på offisielt, deretter tråkke i en saftig hundebærsj.

Tilbake på hotellrommet tok jeg meg en lang varm dusj for å få igjen varmen. Deretter leste jeg skiltet over do og forsøkte å forstå hva som stod på engelsk. Jeg ble aldri riktig klok på om det som stod der var viktig, noe som sikkert hadde sammenheng med at jeg hadde tilbragt en natt uten søvn i fjellene. Jeg tror egentlig at det var snakk om et slags hemmelig budskap.

Jeg er usikkert på om det som stod over skiltet på do var viktig 

Morgenen etter fant jeg ut at det var på tide å forlate de kjølige fjellene og kjørte til Malaga der jeg tok inn på et hotell i nærheten av gamlebyen. Jeg la ut en melding om min misere i de spanske fjellene på sosiale medier og satte meg på et fint lite torg i varmen med en iskald pils og noen spanske småretter.

Deretter kom det snarlige meldinger fra andre i det norske ultramiljøet om at jeg var en pyse, noe jeg var helt enig. En skrev; "Dersom du er så pysete at du bryter med en gang det kommer et par regndråper, kommer du til å bli utropt til Norges riks-pyse". Jeg var helt enig i dette også og kjøpte en øl til som jeg satt lenge og koste meg med i varmen. Deretter vandret jeg ned til stranden og spiste sjømat på en strand-kafe. Livet som riks-pyse hadde sine gode sider også.