Møte med ulv og rådyr langs Østernbekken i Bærum

Østernbekken er uten tvil den mest kjente bekken i Bærum. Fra den renner ut av Østernvann i Bærumsmarka til den skifter navn til Øverlandselva, slynger den seg gjennom skogen, Østerås næringspark og Haga Golfbane.

Den vakre og skremmende kløften Østernbekken går gjennom 

 Den delen av bekken som tiltaler meg mest er strekket mellom Griniveien og Østervann, til tross for at deler av strekningen er vanskelig tilgjengelig på grunn av tett vegetasjon og bratte skråninger. Lite visste jeg om hvor dramatisk det skulle bli få minutter senere.

Østernbekken rett nord for Griniveien

Vakkert og tradisjonell bekk 

 Jeg beveget meg rolig gjennom terrenget, men roen ble plutselig brutt av en rådyrbukk som kom løpende med en fullvoksen ulv i hælene. De rundet en steinformasjon ved bredden av elven slik at de ikke så meg før vi omtrent ble stående på samme  punkt på isen. Rådyret ble stående paralysert, mens ulven så nærmest spørrende opp på meg før det beit seg fast i bakkroppen til rådyret. Rådyret sparket og sprellet mens det hylte utrolig høyt. Jeg sparket etter ulven, men traff rådyret i stedet. I samme øyeblikk kollapset isen og vi falt alle gjennom isen og ned i bekken.

Ulven kom delvis under isen og klynket kraftig. Jeg sparket etter den på ny. Denne gangen traff jeg i bakbeinet. Den klatret bort under iskanten og løp fort nordover langs bekken. Deretter forsvant den av syne. Jeg fikk umiddelbart et snev av dårlig samvittighet for å ha sparket ulven - den var tross alt en del lavere enn meg.

Rådyret ble stående skjelvende et par meter unna og gjorde kraftig fra seg mens det blødde fra bakparten. Jeg var såpass skamfull over å ha sparket ulven, at jeg ga rådyrbukken et ekstra spark for at det skulle bli rettferdig. Deretter gikk den rolig opp skråningen fra bekken. Da den nærmet seg toppen snudde den seg mot meg og så på meg med takknemlighet i blikket mens den ga fra seg en merkelig lyd. Jeg tenkte på at det virket litt vel innøvd.

Åstedet for slåsskampen jeg hadde med ulven 

Rådyret fikk litt skader av ulvebittet, men så likevel takknemlig ut

Ulven trasket furtent avgårde da den innså at det ikke ble kjøtt til middag 

Etter at jeg fikk summet meg litt tok jeg av meg skoene og vred opp sokkene før jeg fortsatte videre opp langs bekken. Det var mye som tydet på at inngangen til de øvrig delene ikke ville vise seg uten at det var flere trær som tydelig bar spor av det som kunne ha skjedd dersom broen og de øvrige turveiene mange benytter i nærheten der deg også ligger et boligfelt i et steinbrudd som ble bygd ut for en del år siden. Det er i hvert fall ikke sikkert at alt vil bli overskygget av en del av de tingene som ikke har skjedd ennå.

Veikryss for alle skogens dyr

Østeråsbakken går stille og verdig forbi kolerakirkegården

Den såkalte småfossen i Østeråsbekken 

 Jeg kom til kolerakirkegården der det skal ligge 49 ofte for kolera begravet. Dette er det desidert letteste området å bevege seg langs bekken på, da det er slutt på bratte bekkeskråninger. Det gikk elg-, hare-, rådyr- og revespor på kryss og tvers i terrenget, og jeg håpet en eller annen levende skapning ville vise seg snart.

Bekken renner helt rolig til tross for at mange er begravet rett ved 

Østernbekken har også noen veldig tradisjonelle fossefall

Det er morsomt selv om man gjør det med livet som innsats 

Til tross for at det er vanskelig å komme opp igjen er det veldig fristende å klatre ned i kløften 

 Jeg klatret ned i kløften til den lille fjellhyllen jeg har sittet på hundrevis av ganger i de foregående årene. Mens jeg satt der nede og nøt stemningen og lydene fra bekken så jeg plutselig et ansikt kikke ned på meg. Det var en uvanlig vakker kvinne med langt mørkt hår.

Jeg sa hei, men hun tok straks pekefingeren foran munnen og hysjet på meg. Deretter ba hun meg om å lukke øyene og høre på det hun hadde å si. Jeg lukket selvsagt øynene. Med avslepen sørlandsdialekt sa hun:

Hellig er hver en livsens dag,
som fyller med lys ditt øie!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høie!
- ditt uavbrutte hjerteslag!

Hvert et skritt, dine føtter tar
på jorden, den frodige have,
og hver en bør, dine skuldre bar,
om tung, er den dog en gave,
- alt som kommer, og alt som var!

Signet er og den sorgens port,
som hvelver sig over ditt hode!
Vend ikke da ditt ansikt bort;
for også sorger er gode,
for den som vet, hva han selv har gjort!

Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han dig over et nattlig sund!

Det ble stille, men jeg ble sittende med lukkede øyne en lang stund og hørte på lydene fra bekken. Da jeg klatret opp fra kløften hadde hun forsvunnet. Jeg fortsatte videre oppover langs elven.

Det er greit med piggsko når man skal klatre på is på vei opp av kløften

Det siste stykket før Østernvann blir Østernbekken helt vanlig igjen for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet 

Vel fremme ved Østernvann snudde jeg og løp i retning Østernvannsvingen og fortsatt videre til eika ved Øst-Preussen. Det siste stykket løp jeg i terrenget utenfor sti, men det er stort sett så fint og åpent at det går greit. 

Eika ved Øst-Preussen  

Fra Øst-Preussen tok jeg stien over kollen til Griniveien og fortsatt deretter hjem. Uten at det sies for klart kan det sies at det som er sagt ofte sies for ofte. 

'

Fra den fine stien mellom Øst-Preussen og Griniveien