Påskeharemaraton med skjev sol

Jeg er syklist og langrennsløper, men løp likevel et par maraton da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Deretter sluttet jeg brått med løping selv om jeg av og til har deltatt på ett og annet ultraløp. Jeg fikk nemlig en svoger som hadde løpt maraton på 2.30 og orket ikke tanken på alle de spørsmålene jeg visste jeg ville bli utsatt for fra familien selv om jeg hadde løpt ganske fort: Setter du deg ned for å spise underveis?, Går du like mye som du løper? hvorfor bruker du så lang tid som 2.50? Har du ikke lyst til å prøve å løpe raskt en gang?

Måne, lampe og tre fugler varslet at det ville bli skjev som under Påskeharemaraton. 

Løplabbets Påskeharemaraton vekket likevel lysten min på å prøve meg på maratondistansen igjen. Løpet går fra Ski til Sandvika og som en ekstra bonus gikk startkontingenten til Barnekreftforeningen.

Grytidlig å morgenen på løpsdagen ble jeg likevel litt skeptisk. Jeg gikk ut på terrassen kl 06.00 og så måne, lampe og tre fugler. Det var så vakkert at jeg ble stående som fjetret, samtidig som jeg ble litt bekymret i og med at måne, lampe og tre fugler varsler skjev sol som visstnok skal tappe mennesker for kjærlighet og energi.

Løpsgeneral Geir Frykholm gir den siste informasjonen til løperne før start kl 10.15. 

Starten gikk kl 10.15 utenfor hovedinngangen til Ski Storsenter. Mesteparten av ruten går på asfalterte gang- og sykkelveier, fortau eller småveier samt en liten strekning på jord og grus på Kyststien mellom Maxbo på Vækerø og og Lysaker.

Fra Ski til Sandvika er det 42,2 km hvis man passer på å få med seg den lille vorten til høyre ved Langhus

Jeg lot meg raskt adoptere av Heidi Grønnvoll og Neil Dryland. Etter en liten stund dukket Nils Hjelle også opp, og vi løp mesteparten av løpet sammen og skravlet store deler av tiden. Et par andre kom også til og på det meste var vi 10 stykker.

Heidi, Henning og Neil sørger effektivt for at ingen kommer forbi på Langhus (foto: Marit Ryland) 

Helt fra start var jeg plaget av den skjeve solen, men pratet ikke om det med de andre i frykt for at de ikke ville skjønne hva jeg egentlig siktet til. Praten gikk derfor i stedet om andre emner, blant annet hva det egentlig ville si å være voksen. Deretter kom vi inn på at så snart et menneske runder 50 år trer det inn i det som normalt kalles dødens forkammer og at årene fra man er 50 til man dør først og fremt handler om å forberede seg på døden.

Nedover Kongsveien I

 Løpet gikk i bølgende terreng fra Ski til Hauketo, opp til Sæter og deretter til Sjømannsskolen og ned i Gamlebyen, over Rådhusplassen og videre langs sjøen frem til Lysaker for å fortsette på småveier resten av stykket til Sandvika.

Nedover Kongsveien II

På den fine kyststien langs Ullerns riviera i Vækerøparken (foto; Bjørn Hyjanstorp) 

Neil og Heidi freser langs Ullerns riviera (foto: Bjørn Hyjanstorp) 

Jeg bruker eldgamle teknikker på å gjemme meg i mengden (foto; Bjørn Hyjanstorp)

Etter en kort, men nødvendig stopp, i skogen langs kyststien ved Ullerns riviera, fortsatte jeg alene. Heidi, Neil, Nils & co lå et par hundre meter lenger fremme. I bakken opp mot Lysakerlokket stoppet de et øyeblikk for å spise påskemarsipan, men jeg nådde ikke frem før de fortsatte.

Uten marsipan i kroppen, og med skjev sol på himmelen, ble jeg usikker på veien og stoppet opp for å sjekke. Så snart jeg fant ut hvor jeg skulle ble jeg tatt igjen av trioen Synne Granå Vesterhus, Anna Ryymin og Kristine Lier. Etter en liten disputt om veivalget løp vi videre sammen. I neste kryss hadde vi havnet rett foran Heidi, Neil, Nils & Co som hadde fått med seg en liten ekstra sving.

Vi pratet om løpingens fordeler. Jeg tok opp noe som er viktig for meg, nemlig at livet stort sett består av sammenhengende smerte for de fleste, og at løpingen gir en kjærkommen pause der man kun føler fysisk smerte. Svarene fra Synne, Anna & Kristine var såpass avmålte at jeg tolket det som om de ikke var helt enige med meg.

Fremme i Sandvika bar det rett til Løplabbet for målgang, solo og boller. I tillegg ble det litt småprat med flere av de andre som hadde kommet i mål og som premierte seg selv ved å kjøpe nye løpesko.

Post-maraton kos i vårsolen (foto: Nils Hjelle) 

Jeg kjøpte et par blå løpesko og fine grå sokker på Løplabbet før det ble noen pils i solen på Fellini med de andre løperne. Vi skravlet i vei og heiet såpass kraftig på de løperne som kom forbi at jeg nesten ikke hadde stemme igjen da jeg dro hjem. Alle var enige i at det hadde vært et fint Påskeharemaraton.

På bussen hjem funderte jeg om jeg skulle blogge fra løpet eller ikke. Da vi drakk øl ble jeg presset ganske hardt til å blogge av et par av de andre, og var redd for at jeg kunne bli utsatt for noe alvorlig dersom jeg ikke gjorde som de ønsket. Jeg tenkte at jeg bør være ekstra forsiktig på en dag med skjev sol.