Sur mann løper TEC 100-miles

Jeg pleier å ha godt humør og er grunnleggende optimistisk. Da jeg våknet om morgenen dagen jeg skulle løpe det 161 km lange TEC 100-miles for tredje gang var jeg rett og slett ganske sur.

De siste dagene hadde kroppen vært i ulage; vondt i halsen, tett i nesen, såre øyne og kvalme. Jeg kjente meg ikke bra, men kroppen var litt bedre enn den hadde vært et par dager tidligere, da trappen opp til andre etasje hjemme var veldig tung. Jeg var fortsatt ganske uggen i kroppen, men bestemte meg for å prøve meg. TEC 100 går tross alt i snille omgivelser i en trasé som er fri for de store utfordringene.

Sliten mann ved vending etter rundt 100 km - foto: Martin Ramefelt 

Kvelden før løpet var det løper-buffet på løperhotellet i Täby rett utenfor Stockholm. Jeg traff Helle Manvik fra Romerike Ultraløperklubb og hennes to svenske venner Stein Åke og Emil som begge skulle debutere på 50-miles.

Etter bufféten fortalte den svenske ultraløperen Johan Steene  om sine erfaringer fra det 900 km lange Trans Pyrinenea  med 62 500 positive høydemeter. Han var også innom sin deltakelse på Barkley Marathon der han lykkes med å fullføre 3 av 5 runder.

I tillegg til at det var interessant å høre på ham, var det greit å få satt TEC 100 litt i perspektiv. Dersom TEC 100 med sine 161 km og drøye 2000 positive høydemeter skulle bli veldig slitsomt bestemte jeg meg for å huske på at Johan Steene hadde løpt litt lenger.

På løpsdagen spiste jeg frokost med Marit K. Berg Bjerknes og forsøkte å skjule surheten som preget meg. Vi kjørte til startstedet kl 09 for å hente startnummer og gjøre de siste forberedelsene til løpet. Ved start traff vi flere kjente og mye av tiden gikk med til hyggelig småskravling med et par amerikanske løpere hvorav den ene kom helt fra Hawaii og norske Svein-Erik Bakke som vant 50-miles på en veldig sterk tid.

TEC 100 består av 14 runder á 11,5 km. Ved vending ved Ensta Krog går løpet gjennom et stort telt der man har utstyret sitt og der det også er matstasjon. Jeg løp både i 2015 og 2016 og var derfor godt kjent med traséen etter å ha vært gjennom den 28 ganger tidligere.

Ett kvarter før start var det brief for deltakerne inne i teltet 

De siste instruksene blir gitt rett før start

Strategien min for løpet var på 4 punkter:
1. Sjekke om jeg i det hele tatt kunne løpe
2. Ikke løpe videre hvis det ikke var forsvarlig pga for høy puls ol
3. Fokus på å fullføre for å kvalifisere meg til Western States 100 lotteriet
4. Løpe mest mulig alene for ikke å plage andre siden jeg var så sur

Noen filmskoleelever foreviget løpet 

Oppstilling ved startfeltet et par minutter før kl 10

Marit og Helle noen få sekunder før start 

Helle er lokomotiv 

Etter rundt 20 minutter skjønte jeg at jeg ikke var mer småsyk enn at det kunne være mulig å fullføre. Dette førte til at surheten slapp taket, for å først komme tilbake igjen da jeg begynte å føle meg små-sjaber igjen etter 2-3 timer. Diverse tegn på forkjølelse inklusive en periodevis kokvarm kropp var en ting, mens en plagsom kvalme var det verste.

Årsaken til de kroppslige plagene var ganske åpenbar for meg. På nyttårsaften for et drøyt år side ble klart at jeg måtte gro skjegg og beholde det inntil jeg hadde løpt ti 100-miles løp. På det daværende tidspunktet hadde jeg løpt tre 100-miles løp, slik at jeg måtte ha skjegg inntil jeg hadde løpt syv løp til.

I løpet av 2016 løp jeg fem 100-miles løp. Ved årsskiftet gjenstod det derfor kun to løp før skjegget kunne fjernes. Jeg jeg begynte imidlertid å merke at det ikke skulle bli lett å nå målet, da skjegget ønsket å bli. Natt til første nyttårsdag drømte jeg at skjegget fortalte meg at det ville kjempe mot ethvert forsøk fra min side på å nå målet.

Til tross for at jeg sjelden er syk ga skjegget meg en kraftig halsbetennelse på vinteren som et varsel om hva jeg kunne vente meg dersom jeg forsøkte å nå målet.

Det første forsøket på å løpe et 100-miles løp i 2017 endte med fiasko. Jeg var nødt til å bryte Ultra Trail Sierras del Bandolera 100 Miles begynnelsen av mars fordi jeg ble litt kald. Da jeg satt og hutret av frost i skammens buss fra matstasjonen jeg brøt på hørte jeg skjegget le hånlig til meg.

Fine stier og god merking 

På turveien langs Rönningesjön

Matstasjonene som er betjent av barn er litt lavere enn de øvrige matstasjonene

Det var liten tvil om at ubehaget jeg følte skyldtes at skjegget ville hindre meg i å gjennomføre mitt niende 100-miles løp. Mens jeg løp fjerderunden på TEC kjente jeg at selvfølelsen min ville lide kraftig dersom jeg tillot skjegget i å hindre meg i å gjennomføre det andre 100-miles løpet på rad. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette til tross for at kroppen mildt sagt kjentes elendig. I tillegg var det veldig viktig for meg å gjennomføre et kvalifiseringsløp til Western States 100-miles.

Man ser ikke så mange ansikter under løpet, men desto flere rygger

Under deler av løpet var jeg så sur at jeg irriterte meg over denne bilen 

Til tross for at jeg var sur gjennom hele løpet var alle andre løpere hyggelig mot meg. Det samme gjaldt funksjonærene. Jeg tenkte derfor på at det kanskje ikke er så ille å være sur som jeg hadde trodd.

Et tegn på at jeg var sur var at jeg lykkes å irritere meg over helt ubetydelig ting, selv om jeg prøvde å skjule det så godt jeg kunne. En ting jeg irriterte meg veldig over var øyevippene til en bil som stod parkert langs traséen. Jeg begynte derfor å se en annen vei hver gang jeg skulle passere bilen.

Fordelen ved å være jevnt sur er at jeg aldri fikk noen nedturer underveis. Jeg slapp også unna oppturer.

En jente hadde en fantastisk matstasjon i Torpängsvägen der hun serverte nøtter, chips, godteri, blåbærsuppe, saft mm. 

I TEC er det flere uoffisielle matstasjoner. Den første er en løps-vake der en blid og øldrikkende gjeng har satt ut fakler langs traséen, deler ut godsaker og arrangerer drikkeleker samtidig som de heier på deltakerne.

De to neste er i Havrevägen. Den første var automatisert og ubemannet, men hadde både musikk, mat og drikke gjennom hele døgnet. Den neste, som jeg filmet for TEC-tv i 2016, serverte vafler, bananer, appelsiner og diverse drikkesaker. Jeg fortalte dem at min deltakelse i TEC er avhengig at de fortsetter med matstasjonen sin.

Den siste matstasjonen ligger 1,5 km før mål og er bemannet av en jente som serverer diverse godbiter. Alle de uoffisielle matstasjonene skaper litt ekstra stemning og gir god energi når man begynner å bli litt sliten.

 

Johanna Bergman passerer meg i forrykende fart på vei til ny svensk rekord på 100-miles 

Mye liv ved løpsvaken ved Rönningesjön 

Det går mot kveld

Etter vending kommer en bratt bakke som er perfekt å spise og drikke i - foto: Martin Ramefelt 

Jeg er ikke spesielt glad i dagslys og gledet meg veldig til natten. Ulempen med løp som går i den lyse tiden av året er at natten er litt for kort, men de timene den varer er gjerne den fineste tiden jeg vet om på et løp. Når man er sur og ikke ønsker å plage andre med surheten sin er natten ekstra fin, da man bare blir en mørk skygge med hodelykt.

Så snart det ble mørkt steg humøret mitt litt til tross for at jeg følte meg ganske elendig. Legge var tunge og steinharde, nesen rant og kvalmen var plagsom hele tiden. Det eneste som fjernet kvalmen for en stund var å spise frukt, lakris, syltede agurker og andre rare saker. Etter å ha spist flere kilo med rare ting ble magen veldig hard og oppblåst og jeg var nødt til å begrense meg. Det både kjentes og så ut som om jeg hadde svelget et basketball.

Vakker kveld ved Gullsjön der jeg pleide å brøle på vei mot fortet 

I følge GPSen løp jeg litt ekstra ved Skogbergafortet midt på natten. Kanskje jeg sov? 

Det første morgenlyset ved Rønningesjön ved 05-tiden 

Utover natten ble det veldig kaldt, men også stjerneklart og vakkert. Kroppen var imidlertid helt tom for energi og det gjorde vondt overalt. Skjegget humret lavt. Jeg bet tenna sammen og fortsatte på nye runder der løpingen ble erstattet av mer og mer gåing.

Lanbent mann i den første morgensolen

Det er veldig vanskelig å gjennomføre et 100-miles løp for kjedelige mennesker. Man må stort sett være alene sammen med seg selv, noe som kan bli uutholdelig dersom man er veldig kjedelig å være sammen med.

Mange kjedelige mennesker finner hverandre naturligvis. De er lette å kjenne igjen, da de er avhengige av å være sammen med andre store deler av livet for ikke å gå til grunne av kjedsomhet.

De mest kjedelig er derfor også ofte de mest sosiale menneskene. Morsomme mennesker tåler å være mye mer alene fordi de har det gøy med seg selv. De blir imidlertid ofte invitert til middager, fester osv for å underholde alle de kjedelige.

Dersom man skal løpe lange løp og tilhører den kjedelige halvparten av befolkningen, er en pacer i praksis den eneste muligheten til å fullføre. I motsatt fall bryter man som oftest.

Jeg pleier å trives i eget selskap, men denne gangen var jeg såpass sur at jeg ikke var spesielt givende å være sammen med alene. Jeg kjente at jeg var nødt til å mobilisere ekstra mye viljestyrke for å fortsette i eget selskap.

Hastigheten (den blå linjen) var jevnt og fint nedadgående gjennom hele løpet

I løpet av de 14 rundene i løpet gikk hastigheten jevnt og trutt nedover. Mens jeg vandret rundt i skogen på de siste rundene forsøkte jeg  å regne ut når den ville bli null, men klarte det ikke da hjernen ikke var villig til å hjelpe meg etter en søvnløs natt. Jeg stoppet i stedet opp i skogen og lagde noen kraftige hyll og rall i håp om at det ville hjelpe meg videre. På en av rundene fikk jeg svar av en irritert svane.

Sliten mann i mål etter snaue 25 timer - foto: Marit K Berg Bjerknes 

Selv om det gikk grenseløst sakte mot slutten klarte jeg heldigvis å fullføre. Det var utrolig deilig å komme i mål etter å ha brukt nærmere 3 timer mer enn i fjor. Ett slag mot skjegget var vunnet, jeg var kvalifisert til å delta i lotteriet til Western States 100-miles og mitt niende 100-miles løp var i boks.

Som vanlig kan TEC anbefales på det varmeste. Supre arrangører og hyggelige løpere med unntak av en høy sur mann med skjegg som ikke ble blid før han kom i mål.