Terrengsykkelrittet med ultra i beina

En uke etter at jeg løp i 11 timer i det 82 km lange terrengultraløpet Vestfold Ultra Challenge (VUC) og fire uker etter 168 km løping i Thames Path 100 i England stod jeg på startstreken i Terrengsykkelrittet. Rittet er blant mine absolutte favoritter og jeg har vært med hvert år siden starten for 5 år siden.

To runder i den tekniske løypa på til sammen ca 60 km til sammen pleier å være slitsomt. Denne gangen antok jeg runde nummer to kom til å bli bortimot absurd slitsom fordi beina fortsatt var slitne etter ultraløpene. For å gjøre det hele bedre hadde arrangøren lagt ut følgende lovnad på hjemmesiden til rittet: "Den blir knallhard for det er nesten bare sti og det er absolutt ingen hvile. Her er det ikke sykkelen, men mannen oppå som teller. De som har syklet Terrengsykkelrittet tidligere vil nok merke at årets variant er vesentlig tøffere enn alle av de tidligere variantene".

Klargjøring av sykkel og utstyr før start 

På den annen side er Terrengsykkelrittet og de fleste andre terrengsykkelrittene i Norge såpass korte at jeg antok at jeg ikke ville bli noe i nærheten av så sliten som jeg hadde blitt av å løpe de tre ultraløpene jeg hadde løpt på beina hittil å år; Ursvik Ultra, Thames Path 100 og Vestfold Ultra Challenge.

Sykkelen gleder seg til ritt 

Målet for Terrengsykkelrittet var ikke en god plassering, men å holde ut to runder på til sammen 60 km der mesteparten gikk på sti. Jeg håpet på å kunne sykle de to rundene med negativ splitt, selv og jeg ikke trodde det ville skje. Traseen var hemmelig til kl 17 dagen før rittet for å minske belastningen på stiene.

Traseen til Terrengsykkelrittet 2014

Ut fra start holdt jeg meg et stykke tilbake i det store startfeltet med 40+ menn. Etter et par km kom det første smale stipartiet og det ble en herlig trafikkork. Slik ble de neste 3-4 kilometerne av Bukkebergrunden, kork hvis det dukket opp et teknisk hinder i stien, deretter fart igen, for på ny å bli kork osv. De som laget løypa hadde gjort en ypperlig jobb - aldri har jeg syklet en bedre trase i noe terrengritt enn dette årets ritt. Masse passe teknisk sti som gjorde at man måtte jobbe hele tiden.

Eliten jager rundt første krappe sving 

Løype gikk i et nytt parti som var veldig bra - tørr og fin sti på skogsbunn og over svaberg. Den var innom NOTS håndbygde terrengsykkelsti og tok en runde oppom Solbergvann før det var tilbake til kjente trakter ved Sarabråten og deretter identisk trase med fjoråret i den midtre tredjedelen av løpet. Jeg avpasset farten etter de futtløse beina, og koste meg stort på de morsomme stiene.

Før start i 40+ klassene 

I stedet for å klatre opp Fjellstadbakken gikk rittet på en fin smal sti litt lenger øst på Skullerudplatået med en morsom nedkjøring før man syklet nordover mot Rundvann og deretter på sti opp, bort og ned til Skullerudstua for deretter å gå opp igjen til Haraløkka. Ned mot Skullerudstua gikk en Follo-rytter hardt i bakken foran meg, og på stien mot Haraløkka gikk neste Follo-rytter i bakken foran meg med knuste briller og forslått kropp som resultat.

Klar til noen timer i Østmarka 

Inn mot runding kjente jeg at kroppen var veldig sliten og at det ville bli tøft med en ny runde i den knallharde løypa. Deretter begynte runde to der den ene etter den andre absurde kroppslige plagen dukket opp. På den første delen ble gnagsårene jeg hadde fått inne i håndflaten av å tviholde i styret på den første runden åpne, og den høyre hansken ble fin og rød av blod fra gnagsåret.

Deretter begynte føttene å bli veldig vonde. De to ultraløpene jeg hadde løpt de foregående ukene hadde herjet kraftig med føtter og tånegler og nå begynte det å gjøre ufattelig vondt under føttene og i noen halvløse negler som ble mer og mer klemt etterhvert som føttene svellet.

Etter hvert ville hendene og fingrene også være med på moroa. Jeg fikk krampe i flere fingre og oppe på Skullerudplatået fikk jeg en latterlig krampe i den venstre hånden i tillegg. Jeg måtte stoppe opp og riste litt på hendene et par ganger før jeg kunne sykle videre.

Med rare kramper og smerter her og der følte jeg meg som en skadd soldat som trakk seg tilbake fra et tapt slag. På underlig og smertefullt vis syklet jeg de siste kilometerne til mål der jeg fikk en cola i hånden for deretter å strene rett bort og kjøpe en hamburger, baguette og en cola.

På stien ved Solbergvann

Konklusjonen min etter å ha gjennomført rittet er at det ikke er ideelt å stille til start med slitne bein og herjede føtter, men rittet er så morsomt at jeg hadde gjort det samme igjen selv om det var vondt på slutten og at jeg satte personlig rekord i å bruke lang tid med 4 timer og 50 minutter i Østmarka.