TEC 100 Miles by the Running Journalist

Da jeg dro fra jobb på fredag var jeg sterkt misunnelig på kollegene mine. De fleste skulle gjøre hyggelige eller morsomme ting i helgen. Drikke vin, gå på kino, ordne i hagen, være sammen med mennesker de var glade i, gå rundt Sognsvann eller ligge på sofaen og se på tv. Jeg var dessverre blant dem som hadde plikter, da Täby Extreme Challenge 100 Miles (161 km) gikk av stabelen i Täby utenfor Stockholm.

På vei til Gardermoen tenkte jeg på at det hadde vært utrolig deilig å kunne være blant dem som kunne kose seg med noe hyggelig i stedet for å løpe 161 km. I stedet satt jeg blant ensomme og triste forretningsmenn på vei hjem etter nok et fravær fra hjemmet, nok et tap av tid sammen dem de var glade i (hvis det fortsatt var noen), den mangelen på sex alle som reiser mye blir utsatt for og den stadig voksende kulemagen mange jobb-reisende får av alt for mye god mat og drikke på hoteller og restauranter. Noe av tristeste i verden er loungene på flyplassene som tiltrekker seg usedvanlige mange fortapte og ensomme sjeler fordi de tilbyr en slags omsorg, lindring og pleie.

Vel fremme i Täby tok jeg inn på løperhotellet Scandic Täby. Jeg hadde hatt mye å gjøre i ukene for løpet, og hadde på ingen måte forberedt slik man bør før et så langt løp. Jeg trengte derfor litt tid sammen med andre løpere for å komme i den rette stemningen. På hotellet var det løper-buffet der jeg fikk skravlet med Peter fra Danmark og noen svenske løpere. I tillegg kom løpslederne og fortalte om løpets historie.

Info fra løpslederne før start 

 På løpsdagen spiste jeg frokost med Ninette Banoun og mannen hennes for deretter å skravle med Reddi som hadde reist helt fra New Delhi i India for å løpe TEC. Det viste seg Reddi og jeg hadde felles bekjente i løpemiljøet i USA.

Rett før startskuddet fyres av kl 10

 Ut fra start løp jeg sammen med Kjetil Ellenes og Knut Kronstad. Det er vanskelig å si at Knut, som i likhet med meg løper for Romerike Ultraløperklubb, er en som viker tilbake for utfordringer. Han hadde fullført det 20 mil lange ultralangsrennsløpet Nordenskiöldsloppet 5 døgn før TEC, men stilte likevel opp på 100 miles. Det er en innstilling jeg liker.

Jeg deltok også på TEC 100-miles i 2015 og kjente derfor traseen godt. Bratt opp en skogkledd kolle, på en gangvei, langs sjøen, gjennom Havrevägen, 5-6 km gjennom skogen, så vidt innom et boligområde og deretter gjennom skogen til runding. Runden på 11,5 km runde skulle løpes 14 ganger.

Ved sjøen i skogen 

Etter en stund ble jeg løpende med Kjetil. Han hadde sin debut på 100-miles og et håp om å komme under 24 timer for å få en beltespenne i sølv. Vi løp et godt stykke gjennom skogen og jeg skravlet med Reddi fra India om den indiske ultraløperen Arun Bhardwaj som hadde løpt flere tusen kilometer på kryss og tvers av India i strekk.

På opparbeidet turvei i skogen

Kjetil løper på sti i skogen 

Jeg løp TEC som en slags løpende journalist fra TEC-tv og produserte fire flotte små film-reportasjer fra løpet. Den første inneholdet et intervju av Kjetil mens han løper på sti i skogen. Den andre viser hvordan runding ser ut fra et løperperspektiv, mens den tredje fanger opp den gode stemningen ved underground-matstasjonen i Havrevägen. Den siste viser en veldig, veldig trøtt og sliten løpende journalist etter nærmere 150 km og en natt i skogen kl 06 om morgenen.

TEC 100 Miles - TEC-TV Episode 1: Kjetil's debut

TEC 100 Miles - TEC TV Episode 2: Finishing lap 2

En milepæl nås - Maraton på 42 km og ca 1/4 av løpet 

Noen barn har laget en liten godteri- saft- og potetgullstasjon 

Underveis i løpet var det flere uformelle matstasjoner. To ble bemannet av barn og serverte smågodt, potetgull og saft, mens en annen ble bemannet av mange voksne.

Rett før man kom til Rönningesjön var det i tillegg en gjeng med ungdommer som hadde løpsvake som heiet kraftig når man løp forbi. Da det ble mørkt satte det opp fakler på begge sider av traseen, noe som gjorde det veldig fint.

En gjeng ungdommer har løpsvake og fest langs traseen

Kjetil og jeg fortsatt å løpe sammen runde etter runde. Jeg skjønte at han komme til å lykkes med sin 100-miles debut, da det virket som om han hadde det man trenger aller mest på et så langt løp: å ha hodet med seg.

Dersom man løpet med noen som ikke har det hodet man trenger i et langt ultraløp, merker man det nesten uten unntak i løpet av kort tid. Deretter dukker det normalt en fase der de begynner med klaging over vondt ett eller annet sted som ender med brutt løp der unnskyldningen er at kneet er vondt, foten vrikket eller magen vrang. Dette stemmer selvsagt nesten aldri - der er ikke kroppen, men hodet som ikke vil lengre.

Kjetil og jeg fortsatte å løpe sammen i over 10 mil. Magen min ble litt kranglete etterhvert og jeg stoppet ved runding for å gå på do etter runde 8, 9 og 10.

Da jeg begynte på runde 11 økte jeg farten litt for å ta igjen Kjetil, men det skjedde ikke. Jeg løp gjennom skogen uten å se ham mens jeg sang den selvkomponerte sangen "Hvor er Kjetil" høyt. Ved runding så jeg på skjermen som viste rundetidene at han ikke hadde rundet, og skjønte derfor at jeg lå foran ham. Jeg fortsatt deretter alene.

Løpets beste underground-matstasjon tilbyr vafler, te og masse energi

 Etter man har løpt 4 kilometer av runden kommer man inn i Havrevägen der løpets beste underground-matstasjon var i fjor. De første timene var det ikke tegn til den i år, men ved middagstider dukket den heldigvis opp. Den hadde forflyttet seg 25 meter og over veien, men ble bemannet av de samme blide og energirike menneskene.

En utrolig hyggelig gjeng serverte vafler med rømme og syltetøy. I tillegg hadde de te, smågodt og snacks. Barna i gaten lekte i veien og grillet mashmallows, mens de voksne drakk rødvin og hadde så mye positiv energi at jeg var blid hver gang jeg fortsatte videre.

TEC 100 Miles - TEC.TV Episode 3: Aid Station

Skiltet som påvirket løpet mitt i 2015

Midt på natten tok jeg bilde av skiltet med det som surret rundt i hodet mitt det meste av løpet i 2015. Denne gangen slapp jeg unna "Gäller ej fordon med tilstånd", men hadde i stedet PJ Harveys sang Ministry of Defence på hjernen. Det var ikke så rart at dette skjedde, da jeg hørte på den nye platen Hope Six Demolition Project på flyet under reisen til Täby. Utover natten var det imidlertid mer problematisk at jeg fikk sterkere og sterkere bilder av Ylvis og PJ Harvey som smeltet sammen mens hun/de sang:

Broken glass

A white jawbone

Syringes, razors

A plastic spoon

Human hair

A kitchen knief

And a ghost of a girl

Who runs and hides

Scratched in the wall in

Biro pen

This is how the

world will end

Ikke bare ble hun Ylvis. Det eneste bildet jeg så for meg av PJ Harvey var fra sist gang jeg så henne på konsert på Sentrum Scene i 2011. Under hele konserten stod hun og stirret rett på meg med et iskald tomt blikk uten å se på noen av de andre publikummerne ett eneste sekund.

Episoden er den mest skremmende konsertopplevelsen jeg har hatt noen gang. Ekstra skremmende var kombinasjonen av å løpe alene i mørket i skogen i Sverige og bli stirret på meg av en iskald PJ Harvey som fremstod som Ylvis. 

PJ Harvey mens hun stirrer rett på meg i 1,5 time

På den tredje siste runden skravlet jeg litt med en av 200-miles (320 km)løperne. Han var på sin 23 runde, men hadde neste samme fart som meg. I tillegg verken snøvlet eller sjanglet han, noe som er ganske uvanlig når man har løpt så langt uten å sove i nærmere to døgn.

Det fleste morgenlyset ved sjøen i skogen 

Det er mange som bryter TEC 100-miles. I herreklassen var det bare 40 av 69 startende som kom seg til mål, mens der var 7 av 12 startende som fullførte i dameklassen. En av årsakene til at det er en såpass høy andel av deltakerne som gir seg kan være at mange primært stiller opp for å få med seg de flotte forsvaranleggene man løper gjennom gang etter gang.

Løpet går gjennom den nordre forsvarslinjen for Stockholm, bedre kjent som Korvlinjen. Forsvarslinjen ble oppført rett før første verdenskrig og består av betongfort som er lenket sammen av skyttergraver. Korvlinjen skulle bemannes med opptil 40 000 soldater i en krigssituasjon. TEC 100-miles sies å være det eneste 100-miles løper i verden som går sikk-sakk gjennom et  et slik forsvarsanlegg, og tiltrekker seg derfor veldig mange deltakere som er interessert i både forsvarsanlegg og ultraløp. Ikke alle disse er like løpssterke, noe som bidrar at relativt mange gir seg før de kommer seg i mål. I tillegg er selvsagt 161 km ganske langt.

På sti til høyre for gamle skyttergraver ved Korvlinjen

Det ble flere fine dyreopplevelser underveis. Ved tre ulike anledninger så jeg rev. I tillegg sørget fuglene, og i særdeleshet store mengder med svarttrost, for at skogen vår fylt med sang før det ble lyst om morgenen.

Etter en natt uten søvn går det litt rundt i hodet 

På den neste siste runden løp jeg et godt stykke sammen med Carl-Adam fra Stockholm. Han drev både med ultraløping og triatlon, og kunne informere om at 100-miles var mye hardere enn Ironman. Etter en stund løp han fra meg, da jeg begynte å miste tempoet på grunn av slitne bein og vonde føtter.

Stipartiene ble mer krevende etterhvert som beina ble mer og mer slitne, og jeg klarte å tuppe så hard inn i en stein at jeg fikk skikkelig vondt i tre tær på venstre fot. Jeg tok det deretter ennå mer forsiktig på de partiene der det var røtter og stein.

Det var utrolig godt å komme til runding og vite at det kun var en runde igjen til man var i mål. Før jeg la ut på den siste runden fylte jeg opp vannflaskene mine, spiste litt fra bordet med mat og ble peppet opp av de som bemannet matstasjonen med "Du ser stärk ut!". Jeg trodde ikke et øyeblikk på dem, da beina kjentes alt annet enn sterke, men fortsatt ut på den siste runden.

TEC 100 Miles - TEC TV Episode 4: Tired journalist

Tempoet på den siste runden var lavt. Det begynte å være noen få andre morgenfugler ute i tillegg til oss som løp, og det var fullt dagslys. Lyset bidro til at kroppen våknet. Det var deilig å gyve løs på skogstiene og vite at mål bare var noen kilometer unna.

Jeg kom blid og fornøyd i mål etter drøye 22 timer og feiret med grøt, sylteagurk, lakris og Coca Cola. Deretter bar det i Garderoben der jeg ble sittende over en halvtime før jeg orket og ta av meg klærne og dusje. Jeg skravlet med Reima Hartikainen som i tillegg til å stå bak mange store prestasjoner som ultraløper, har betydd mye for utviklingen av svensk ultraløping.

Etter å ha dusjet gikk jeg ut for å vente til Kjetil kom i mål. Han kom i løpet av kort tid og suste over målstreken og tok dermed sitt første skritt på veien mot å bli ekte ultraløper ved å bli juniorlærling, slik man blir etter sitt første 100-miles løp.

Kjetil sprinter i mål med god margin til 24-timers grensen for sølvspenne 

Deretter kom jeg meg til Arlanda der jeg hadde spandert på meg et opphold i loungen sammen med de ensomme og fortapte forretningsmennene i de 3,5 timene til flyet mitt gikk. Deretter sov jeg meg hjemover.

TEC er et utrolig hyggelig løp. Det er bra arrangert, har veldig positive og hjelpsomme funksjonærer og stemningen mellom løperne er god. I tillegg er det morsomt med de uformelle matstasjonene langs løypa. Løpet er også kvalifiseringsløp til Western States Endurance Run, noe som er en bonus for den som er interessert i slik. Det er derfor ikke usannsynlig at turen går tilbake til skogene i Täby i fremtiden.