Løpe topptur i Østmarka

Østmarka er et av de fineste skogsområdene jeg vet om og har fine topper som Bjønnåsen, Ramstadslottet, Tonekollen og Kjerringhøgda. Det er imidlertid vanskelig å tilbringe noe særlig tid i Østmarka uten å bli vemodig og litt sentimental samtidig som man føler en svak smerte.

Det er lett å begynne å drømme om Tonekollen om natten 

Hvis man søker etter Østmarka på Google finner man i motsetning til hva som er tilfelle for resten av Oslomarka få bilder av glade mennesker. Årsaken er kanskje at Østmarka har også vært utsatt for veldig mye vondt, som da over 6 millioner liter vann rant ned i Romeriksporten i døgnet i forbindelse med bygging av Gardermobanen.

De fleste som bruker Østmarka mye blir etterhvert litt mer irritable enn normalbefolkningen. Dette har ført til vedvarende konflikter mellom brukerne av marka, noe man sjelden ser andre steder. Ulveelskere og -hatere tørner sammen, Østmarkas venner og terrengsyklister går i tottene på hverandre og jegere og naturvernere krangler som busta fyker. Grussyklister har som hobby å sneie familier på tur og mangt et skrantende parforhold har gått i oppløsning etter en tur i Østmarka.

En av årsakene til at jeg liker Østmarka så godt er at summen av den flotte naturen og alle de vonde forholdene er samlet på et så lite område. Dette gir marka en helt spesiell energi som virker veldig tiltrekkende.

Jeg bestemte meg for å løpe en topptur til Bjønnåsen, Ramstadslottet, Tonekollen og Kjerringhøgda for å hylle det mest sentimentale og vemodige skogsområdet Norge kan by på. I tillegg ønsket jeg å komme nærmere svaret på gåten om hvorfor Østmarka bringer frem så spesielle følelser hos sine brukere. Dette skal man visstnok gjøre hvis man besøker alle de fire toppene i løpet av samme dag.

Fra Blystadlia til Krokhol - drøye 30 km 

Løpeturen startet i Blystadlia i Rælingen. Deretter fortsatte jeg opp til toppen av Bjønnåsen, ned på sydsiden og opp til Ramstadslottet. Fra Ramstadslottet løp jeg videre til Setertjern og ned Badstudalen, til Nordre Krokvannet, ned til Røyrivannet og videre over Vesle Tonekollen til Tonevannet og opp til Tonekollen. Deretter forsatte jeg langs Pølseberget til Vangen og sydover til Kjerringhøgda. Fra Kjerringhøgda løp jeg ned til Bysetermåsan og videre til Skjelbreia for å avslutte med stien til Krokhol.

På stien fra Blystadlia til Bjønnåsen

Rælingen kommune valgte Bjønnåsen som sitt tusenårssted 

Nye innbyggere i Rælingen kommune må sverge troskap ved tusenårsstedet på Bjønnåsen

Et hemmelig skrin med tegninger laget av barn fra distriktet har blitt murt inn i varden.

Turgåere nyter utsikten fra toppen av Bjønnåsen 

Flott utsikt fra Bjønnåsen med Romeriksåsen i det fjerne 

Holmenkollen og Tryvasstårnet i det fjerne 

Haukåsen radar 

Innover mot Losby med alpinanlegget i Vardåsen i Asker i det fjerne 

Flott furuskog langs stien ned fra Bjønnåsen 

Myra i den østre enden av Åmotdammen

Bratt ned på sydsiden av Bjønnåsen 

Tynn is langs bredden av Åmotdammen 

Urskog på vei mellom Fjerdingbyseter og Ramstadslottet 

Den siste bakken opp til toppen av Ramstadslottet 

Toppen av Ramstadslottet 

Utsikt fra Ramstadslottet mot Øyeren og Fet 

Det er ikke plass til mange mennesker på det absolutte toppunktet på Ramstadslottet

Utsikt sydover fra Ramstadslottet 

Utsikt fra Ramstadslottet sydøstover til Øyeren

Utsikt sydover i retningen jeg skal løpe videre 

Utsikt nordvestover til sivilisasjonen mellom trærne

Mange hindre å passere på vei fra Ramstadslottet til Midtre Setertjern 

En praktfull kjuke 

Ramstadseter er borte, men setervollen er fortsatt delvis intakt 

To elger braser gjennom skogen ved Nordre Skurvåstjern

Midtre Setertjern

I Badstudalen møtte jeg to eldre menn og en kvinne som kløvet ved. De så nøye og beregnede på meg med uttrykksløse ansikter, mens begge mennene holdt et godt grep i øksene sine. Jeg økte farten da jeg forstod at det var lurt å komme forbi så fort som mulig.

Bekken i Badstudalen 

Mellom Badstudalen og Biritjern møtte jeg to turgåere som kom i mot. Jeg smilte og så hei. Begge vendte sine innelukkede ansikter mot seg uten å fortrekke en mine og passerte meg på kloss hold uten å si et ord. Jeg kjente et gufs av kulde etter å ha passert dem og stusset litt over hva som gjorde at de hadde opptrådt som de gjorde.

Biritjern 1

Biritjern 2

En flittig bever har vært på jobb ved Nordre Krokvannet

Over bekken mellom Nordre Krokvannet og Røyrivannet 

En flittig sjel har bygget en flott demning ved utløpet av Nordre Krokvannet 

Tømmerrenne fra Nordre Krokvannet til Røyrivannet

Røyrivannet 

Røyrivannskoia

På benken utenfor Røyrivannskoia satt en enslig mann med hvitt skjegg og leste en bok.Jeg stoppet opp og sa hallo, men han verken svarte eller tok blikket opp fra boken. Da jeg ikke var i tvil om at han var i live, forsatte jeg sydover langs stien oppover mot Vestre Tonekollen.  

Nordsiden av Vesle Tonekollen 

Ved Losby vest for Skårerlia ender en grusvei. Bak en busk stod det en syklist og gravde i sekken sin mens han laget høye og dype gutturale lyder som gjorde at han minnet om et stort dyr som led voldsomt. Jeg fortet meg videre oppover mot Veste Tonekollen uten å forsøke å ta kontakt med ham. De første fem minuttene etter at jeg hadde passert ham, kikket jeg meg ofte over skulderen.
'

På vei opp Vesle Tonekollen 

Etter å ha løpt over Vesle Tonekollen fortsatte jeg ned til Tonevannet, videre forbi Vestre Tonedalen og opp den bratte stien til utsiktspunktet rett foran toppen av Tonekollen.  På bakgrunn av alle de merkelige møtene jeg hadde hatt med andre mennesker de siste timene, var jeg lettet over at det ikke var noen andre på toppen.

Jeg satte meg ned og spiste et par brødskiver mens jeg nøt den flotte utsikten. Det kom noen tanker over meg som gjorde at jeg var i nærheten av løsningen på hvorfor det er så mye smerte forbundet med vakre Østmarka. Tankerekken ble brutt av en flaggspett som satte seg på treet rett ved siden av meg og snudde hodet sakte mot meg med øyne så triste som bare en fugl kan ha.

Deretter tok jeg noen bilder og fortsatte forbi Pølseberget og til Vangen.

Fra Tonekollen er det storslått utsikt til søppelforbrenningsanlegget på Klemetsrud som står for 20% av Oslos CO2-utslipp 

Tonevannet sett fra Tonekollen 

Mosjøen ligger rett sør for Tonekollen 

Svaberget rett syd for toppen av Tonekollen 

Klisjepreget bilde av den fine utsikten fra Tonekollen, men det må tas 

Tonevannet med den berømte øya sett fra Tonekollen

En bever har vært på jobb i Vestre Tonekolldalen 

En islagt pytt under Pølseberget

Vangen Skistue i ekte funkisstil

Jeg stoppet på Vangen for en brus og et skolebrød før jeg fortsatte på stien sydover over Vangsåsen. En familie kom i mot på sykkel med et par gutter i 5-7 års alderen som synes det var veldig morsomt å sykle på stien.

Det fikk meg til å tenke på at Østmarka ofte har lidt under voldsomme generasjonskonflikter. De eldre turgåerne har ikke likt at den neste generasjonen har funnet de brede stiene godt egnet for terrengsykling, og har ved flere anledninger gått inn for å forby syklingen i deler av marka.

En bedre måte å undergrave vernet av Østmarka er vanskelig å tenke seg, da utestengelse av fremtidige brukere vil være et godt bidrag dersom man ønsker å hindre at det er mange som står opp for marka når den kommer under press.

Denne typen konflikter finnes også andre steder, men det virker som om det blir bitrere og mer uforsonlig i Østmarka. Dette skyldes trolig de underliggende melankolske og sentimentale stemningene man blir utsatt for av å ferdes mye her.

En varde på veien fra Vangen til Kjerringhøgda

Branntårnet på toppen av Kjerringhøgda 

Ved foten av branntårnet på Kjerringhøgda møtte jeg et par. Han passerte meg og stanset etter et par meter, mens hun ble stående. Jeg fattet straks mistanke. De utstrålte begge en indre skjønnhet man sjeldent fornemmer blant personer som ferdes i Østmarka. Jeg gikk derfor i en liten bue for å hindre at noen av dem kom bak meg, da jeg regnet med at de kunne ha planer om å gjøre noe. Da de skjønte at jeg hadde avslørt dem, gikk de nedover mot Bysætra.

Jeg klatret opp i tårnet og koste meg med den flotte utsikten mens jeg spiste en sjokolade i takknemlighet over at jeg hadde vært så våken ved bunnen av tårnet.

Benk med flott utsikt på toppen av tårnet på Kjerringhøgda 

Pølseberget, Vesle Tonekollen, Mosjøen og Tonekollen 

Blåner så lagt øyet kan se

Søppelforbrenninganlegget på Klemetsrud med Snarøya og Kolsåstoppen i bakgrunnen 

Sol noen stedet og kraftige snøbyger i andre retninger 

Børtervanna og Ragnild Jølsens rike 

Vesthimmelen sett fra tårnet på Kjerringhøgda 

Fra Kjerringhøgda fortsatte jeg ned til Bysetra der masse speidere var samlet på vollen. Jeg passerte Bysetermåsan og fortsatte langs den fine stien i retning av Skjelbreia. Det kom stadig speidere i mot. Jeg vurderte å stoppe dem for å fortelle at det bruk av Østmarka kom til å føre med seg glede, mens også mye smerte. Etter å ha tenkt meg om kom jeg til at dette ville fremtre som merkelig og upassende og løp videre mot Skjelbreia.

Langs stien mellom Bysetermåsan og Skjelbreia I

Langs stien mellom Bysetermåsan og Skjelbreia II

Langs stien mellom Bysetermåsan og Skjelbreia III

Ved Skjelbreia svingte jeg til venstre på stien som går ned til Krokhol. Stien er av slaget der spørsmål av typen; "Hvor mange kilometer er den?" blir irrelevante. Det går opp og ned og frem og tilbake hele tiden med passe doser med innlagt knot. Stien er ikke kjedelig ett eneste sekund, men jeg kjente at jeg begynte å bli sliten i beina som fikk løpt 161 km i Sverige 6 døgn tidligere.

Over Svartholbekken 

Svartoren i retning Hestedalen 

Mellom Svartoren og Krokhol ble jeg stoppet av noen jentespeidere på vei til Hestedalen som spurte om hjelp, da de ikke hadde noen anelse om hvor de var. Jeg fikk dem på rett spor og møtte straks en ny speiderpatrulje som heller ikke viste hvor de var og sendte dem etter de andre.

Vakker skog i kveldslys på den morsomme knotestien mellom Skjelbreia og Krokhol 

Knotesti på vei opp mot /Trollsteinen

Bjørneskallen/Trollsteinen 

Noen har lagt fra seg den mange titalls tonn tunge Bjørneskallen/Trollsteinen på toppen av et svaberg 

Jeg så ikke en eneste padde ved Paddetjernet 

Løpeturen endre på Krokhol. Jeg fant dessverre ikke ut av det jeg lurte på, men tror jeg var ganske nær en løsning da jeg satt på toppen av Tonekollen. I fremtiden vil jeg fortsatt jobbe for å finne svaret på hvorfor et så vakkert skogsområdet gir så mange sterke og uvanlige stemninger til sine brukere.