Søvnløs i Stockholm aka Ursvik Ultra

Midt på natten virret jeg rundt i skogen i utkanten av Stockholm i stummende mørke. Ursvik Ultra er et ganske originalt ultraløp som ble arrangert for 15 gang i 2014. For meg var det første gang.

Starten går ved midnatt og man skal komme seg gjennom en kupert skogsløype på sti med til sammen 1800 høydemeter i løpet av 75 km.

For den sympatiske prisen på 350 svenske kroner får man ikke bare stille til start, men også spise så mye mat man orker i løpet av natten. På menyen var det originale innslag som saltgurka og korv med brød i tillegg til en del ting som er mer vanlig på idrettsarrangementer. Litt eksotisk skal det være når man reiser til utlandet!

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har stilt meg spørsmålet om hvorfor jeg gjør dette i løpet av de ultraløpene jeg har deltatt på siden debuten på Ultrabirken løp fra Rena til Lillehammer i 2010. Jeg er ikke helt sikker på at jeg har alle svarene, men en sterk driver er å gjøre noe som er såpass krevende at jeg ikke kan være helt sikker på om jeg vil klare å komme meg i mål.

I tillegg kommer det gjerne en eller flere oppturer underveis med sterk lykkefølelse; "Runners High", som kan måle seg med noen av de andre tingene i livet som er aller best :)  Mestringsfølelsen når man er ferdig er også god - minner om barndommens opplevelser når man hadde klart en ny ting i livet. Lange ultraløp er også i ferd med å gå fra noe som folk ser på som idiotisk og sært til å bli noe man kan skryte av og bli beundret for, mens de som "bare" deltar på Norseman må stå litt betuttet i bakgrunnen.

Gjengen jeg møtte i garderoben så spreke ut. Det var god stemning og de fleste snakket med hverandre inntil det var rundt en halvtime igjen til start. Da ble mange mer innadvendte for å forberede seg mentalt på det som ventet ute i regnværet.

Race Director Johan Hamilton gir instrukser før start 

Ti minutter før midnatt var det samling i startområdet og vi fikk instrukser av Race Director Johan Hamilton. Det var bare noen få grader og regn, men arrangøren hadde tent bål i et delt oljefat som var fint å varme seg på. Ti sekunder før start begynte nedtellingen og ved midnatt satte vi i gang. Til sammen 82  av de 110 påmeldte stilte til start. De øvrige hadde nok blitt hjemme på grunn av regn, forkjølelse og sviktende mot.

Startområdet før start (foto: Erik Norefors) 

De raskeste deltakerne forsvant raskt i den første stigningen ut fra start. Jeg ble liggende midt i hovedfeltet med 30 andre løpere. Det var en flott syn å se den lange rekken av løpere sige gjennom den mørke skogen i regnet med hodelyktene tent. Løpet gikk 5 runder på 15 km  i "Extreme-spåret"; der underlaget varierer fra opparbeidende skiløyper, gjørmete jorder til smale skogsstier med stein, svaberg røtter og gjørme.Traseen er lagt slik at den hele tiden går opp og ned på alle de små åsene i friluftsområdet der løpet går.

Jeg fant fort ut at det var best å ligge på halen av feltet 5-6 meter etter løperen foran meg slik at jeg fikk sett meg for før det dukket opp røtter, steiner eller andre hindringer i løypa. Det var også bedre å unngå å ha noen med kraftig hodelykt rett bak meg, da skyggen fra min egen kropp ellers gjorde det vanskelig å se stien godt nok.

Etter hvert ble feltet mer og mer oppdelt. Jeg ble liggende bak de to kvinnene som lå på andre og tredjeplass og som holdt veldig fin og jevn fart. Første runde tok 1.31 og jeg lå kun 2 min og 40 sek etter Sandra Lundqvist som ledet kvinneklassen. Jeg skjønte at tempoet på rundt 6 min/km var for høyt til å kunne vare i en såpass kupert løype. Ved runding fikk jeg i meg litt mat og drukket litt saft.

Lett regnjakke, lett hodelykt og buff = perfekt antrekk 

På runde to dannet det seg en liten gruppe på fem løpere, men den gikk i oppløsning etter hvert som den ene etter den andre stoppet for å vanne skogen. De gjørmete partiene hadde blitt ennå mer gjørmete etter førsterunden. Det gikk likevel greit å holde føttene tørre i gore-tex skoene, da det stort sett var mulig å løpe rundt de verste gjørmehullene.

Løpingen gikk greit, men ved 25 km merket jeg at jeg var i ferd med å gå tom for næring, og farten ble daffere. Jeg angret på at jeg ikke hadde fått i meg litt mer å spise ved runding. Det er litt vanskelig å spise riktig mengde på forhånd med et løp som begynner midt på natten. De siste to kilometerne mot mål gikk på skiløyper med flere korte brutale motbakker. Jeg passerte to løpere som begge så ut som om de ikke hadde andre muligheter enn å bryte og rundet på 1.39.

Straks jeg kom inn til runding tok jeg en nødvendig tur på toalettet før jeg brukte god tid på å spise banan, blåbærsuppe og pizzaboller i tillegg til rikelig med drikke. Etter et par kilometer på runde tre kjente jeg at maten virket og at kroppen begynte å fungere bra igjen. Jeg løp helt alene i mørket, noe som var en flott opplevelse. Det krydde av svarttrost i skogen og de fant det tydeligvis for godt å våkne samtidig ved 04-tiden. Selv om det fortsatt var stummende mørkt ble skogen fylt med sang og ved flere anledninger var det tre-fire stykker som sang samtidig.

Mot slutten av runde tre begynte jeg å kjenne at jeg var sliten og det gikk relativt sakte den siste biten inn mot runding. Nok en gang passerte jeg et par traskende løpere med tomme blikk som så ut som om de ikke hadde noe mer å gi. Runden gikk på 1.59. I mål var arrangørene veldig oppmuntrende og bidro til å skape god stemning. Det må være relativt tøft å holde seg oppe hele natten i regn og kulde for å arrangere et slik løp.

Ingenting å utsette på maten (foto: Erik Norfors) 

Ved runding tok jeg nok en gang en solid pause for å få i meg nok næring. Det mest originale innslaget i matveien var en grillpølse i brød, grillet på glørne etter bålet i det halve oljefatet. Nok en gang la jeg ut på en runde uten andre løpere rundt meg. Etter noen kilometer begynte det å lysne, og etter et par nye kilometer kunne jeg skru av hodelykten. Det var vakkert med fin skog, morgenlys og hundrevis av syngende svarttrost. Det regnet ikke lengre selv om det var litt yr i luften av og til. Jeg ble passert at noen av de raskeste løperne og alle som en kom med oppmuntrende tilrop når de passerte.

Etter å ha løpt 60 km kom jeg nok en gang til runding. Rundetiden ble to timer, bare 20 sekunders forskjell fra runde 3. Ultraløp i skogen er ikke spesielt publikumsvennlig, men det var likevel rundt 10 stykker i målområdet som heiet skikkelig sammen med arrangørene når man rundet. Det var blitt tynt med løpere og det virket som om mange hadde brutt.

Da jeg la ut på den femte og siste runden hadde det blitt ganske lyst. Det var  motiverende å vite at det bare var 15 km igjen til mål. De gjørmete partiene på de jordene man passerer underveis hadde blitt ganske bløte, så det var om å gjøre å forsøke å løpe utenom for å slippe å skli på hvert eneste steg. Enkelte andre morgenfugler var også ute i skogen for å trimme. Jeg løp fortsatt helt alene, noe jeg synes er greit når jeg er skikkelig sliten, da jeg uansett er forbi det punktet der jeg orker å skravle med andre.

Det gikk i et jevnt greit tempo helt til det var 4-5 km igjen. Jeg ble passert av to stykker og passerte en løper som så ut som veien inn til mål kom til å bli veldig tøff. De siste 4 kilometerne til mål ble tøffe for meg også. Beina begynte å bli stive og jeg følte meg veldig trøtt og sliten. Jeg bet tennene sammen og jobbet hardt for å bli kvitt de sutrete tankene som prøvde å fylle hodet. Det var en fantastisk deilig følelse å se målseilet og løpe de siste få hundre meterne inn til mål. Den siste rundet gikk på 1.53 og jeg gikk i mål kl 09.04., noe som også ga en sluttid på 09.04.

I mål satte jeg meg ned og spiste flere grillpølser mens jeg gliste fornøyd. Det var en utrolig godt å være ferdig. Av de 82 som stilte på startstreken var det kun 49 som kom i mål. De øvrige 33 brøt underveis. Av resultatlisten ser det ut som om de aller fleste ga seg etter at de hadde løpt to eller tre runder. Selv klarte jeg akkurat å karre meg med i den beste tredjedelen av de som stilte til start, noe jeg er veldig fornøyd med.

Blid mann i mål etter 9 timer og 4 minutter i skogen 

Ursvik Ultra var et supert løp. Traseen er krevende og variert på et underlag som er skånsomt for føttene. Johan Hamilton og teamet som arrangerer løpet er veldig hyggelige og er flinke til å motivere oss som løper til tross for at de er oppe hele natten selv. Stemningen blant løperne var utrolig god. Jeg merket aldri noen som var sure eller irriterte. I stedet var det hyggelig småprat underveis. Alle som ikke selv var helt utslitte forsøkte sitt beste på å oppmuntre andre deltakere. I tillegg serveres det god mat. Det er ikke usannsynlig at det kan bli en ny søvnløs natt i Stockholm i fremtiden.




Rundetider:

1:31.27

(27)

1:39.04

(28)

1:59.44

(38)

2:00.06

(28)

1:53.48