Virring på Krokskogstupet - Rome is Not A Town

Jeg våknet med et brak lørdag 17.6. og det eneste som stod i tankene mine var Krokskogen. Av en eller annen grunn tenkte jeg også på Roma. Jeg spiste frokost og satte meg i bilen og kjørte til Sundvollen der jeg parkerte ved bunnen av Krokleiva.

En bil er parkert der de bratte bakkene til Manaskardet begynner 

Jeg bestemte meg for å løpe i retning av de gamle ferdselsveien opp Manaskardet og til Gjertrussen. I de bratte humpete bakkene ble det kjørt trekull til Bærum jernverk. Veien var muligens også en postvei til Lier.

Et ondsinnet dyr med spisse horn prøvde å stirre meg i senk 

Sykkelhopp med storslagen utsikt på stien opp Manaskardet 

Manaskardet - det er ikke nødvendig å si noe mer 

Bleu-steinen i Manaskardet med inskripsjonen "Anno 1775 Bleu"

I Manaskardet finner man den kjente og legendariske Bleu-steinen med sitt mystiske budskap "Anno 1775 Bleu": Noen mener at det bare dreier seg om en alminnelig tagger, mens andre har mer vidløftige teorier om at Bleu var mannen som ledet arbeidet med ferdigstillelsen av veien opp gjennom Manaskardet i 1775.

Uavhengig av hva som er bakgrunnen for navnet er det vanskelig å forlate steinen med mindre man har stått og kikket på den i 15-20 minutter.

Anno 1775 Bleu

Byflaksetra eller By-flaksetra

Fra Manaskardet og Bleu-steinen løp jeg inn til Byflaksetra som er den vestligste seteren på Krokskogen. Her var det setring til andre verdenskrig, men da jeg passerte var det ikke en sjel til stede ut over en hare som hoppet inn i skogen.

Hogstfelt mellom Byflaksetra og Finneflaksetra 

Hogstmotorvei mellom Byflasetra og Finneflaksetra 

Tryvasshøgda i det fjerne sett fra Finneflaksetra 

Vollen på Finneflaksetra 

Krokskogstupet og Gyrihaugen sett fra Aboråsen 

Fra Finneflaksetra fortsatte jeg videre til Kongen utsikt. Da jeg nærmet meg hørte jeg mange stemmer, og det var grupper av mennesker ulike steder i terrenget rundt utsikten. Fremme ved Kongens utsikt spiste jeg et hjemmebakt rundstykke med ost, skinke og rød paprika mens jeg tenkte på at utsikten herfra er uendelig mye flottere enn utsikten fra Preikestolen i Rogaland. Jeg ble fort rastløs av alle menneskene og løp videre mot Kleivstua.

Den kjedelige Preikestolen i Rogaland har lite å stille opp mot Kongens utsikt på Krokskogen 

Utsikt fra Kongens utsikt 

Alle som blir opphisset av Rombeporfyr bør sette nesen i retning av Krokskogstupene - der finnes det knapt annet 

En merkelig zen-inspirert sekt har hengt opp rare budskap på trærne i et stort område 

Det var veldig slitsomt å løpe fra Kongens utsikt til Kleivstua da det kom en strøm av mennesker i mot som jeg følte meg forpliktet til å hilse vennlig på. Utenfor Kleivstua var det en stor gruppe engelsktalende syklister som skravlet om alt det spennende de hadde opplevd. Jeg fortet meg videre til den lite trafikkerte stien til Retthella.

Retthella er kanskje den vakreste seteren i marka

Olavskilden på Retthella 

På Retthella tok jeg en kort stopp ved Olavskilden Olav den hellige skal ha latt hesten sin drikke. Det sies at man kan se avtrykket av hestens hover og bøtten som ble brukt i kilden. På setervollen beitet den en del sauer samt tre hester som ikke var stort større enn store hunder. Jeg forlot Retthella og fortsatte på stien i retning av Gyrihaugen.

Hester så små som store hunder på Retthella - neppe slike Olav den hellige red på 

Skilt om SIS Radiostasjonen Ermelin på Retthella 

Utsikt mot Steinsfjorden

Etter å ha passert Lårviktjern fulgte jeg en utydelig sti til venstre i håp om å finne frem til den høyeste steinsøylen i Krokskogstupene; Pipesteinen. Den skal være 15-20 meter høy og befinne seg i ganske bratt terreng nedenfor kanten av stupet.

Pipesteien sett fra kanten av Krogskogstupene

Stygge sko og Pipestein er en uslåelig kombinasjon

Det var beskrivelsen fra Skiforeningen gjorde at jeg klarte å finne frem til steinen:

Fra blåstien går det et utydelig tråkk fra omtrent 100 meter etter der blåstien og skiløypa skiller lag etter Lårviktjern. Tråkket fører til kanten av sydstupet mot Pipeskaret der kjentmannsposten i sin tid lå, og er sporadisk merket med mørkegrønn maling. Derfra er det flott utsikt over skaret og over Ringerike. Det er også mulig å komme ned i skaret fra nord ved å krabbe ned en svært bratt skråning med en blanding av jord, stein, røtter og mose. Anbefales ikke i vått vær, sikringstau med lengde 25 meter vil redusere risikoen for å bli og å falle.

Til tross for at jeg ikke hadde sikringstau valgte jeg å klatre ned den bratte skråningen i retning av stedet jeg antok at Pipesteinen stod. Jeg hadde aldri gjort dette dersom jeg hadde hatt små barn og forsørge, men kombinasjonen av høy alder og en god livsforsikring gjorde at det var et fornuftig valg. 

Skråningen var svært bratt med mye løse masser som stedvis løsnet og dundret nedover skråningen. Jeg skled et par ganger noe titalls meter nedover, men klarte å bremse farten ved hjelp av noe høye løvtrær som stod i skråningen.

Etterhvert kom jeg ned til en storsteinet ur som var dekket av tykk og fuktig mose.Jeg tråkket gjennom et par gangen på grunn av at mosen dekket de dype hullene og sprekkene mellom steinene. Det var såpass smertefullt at jeg lærte meg å bli litt mer forsiktig.

Pipesteinen  dukket plutselig opp mellom trærne 

Jeg så ikke noe til Pipesteinen og beveget med sideveis i den retningen jeg trodde den var. Plutselig viste den seg mellom trærne. Det var fuktig og 25 grader i luften og svermer av fluer og mygg angrep meg da jeg klatret innover i uren mot Pipesteinen. Det var akkurat som om steinen visket "Rome is Not A Town" gang etter gang. Jeg stoppet opp og lyttet, og ble aldri helt sikker på hva jeg egentlig hørte. Jeg satt og lyttet til "Rome is Not A Town" i en halv times tid.

Pipesteinen som visker Rome is Not A Town 

Flere steder med flott utsikt langs den stifrie kanten av stupet

På vei tilbake fra Pipesteinen passerte jeg Retthella på ny. Nederst på vollen møtte jeg en hund som var så opptatt av å kikke på sauene som beitet rett utenfor huset at den ikke enset meg før jeg var ti meter unna. I det den fikk øye på meg skvatt den kraftige enn jeg har sett noen hund gjøre noen gang og for til skogs. Jeg synes folk bør passe bedre på hundene sine og ikke la dem løpe fritt i skogen - sauene har lam og rådyrene har kalver.

Den skvetne løshunden ved Retthella var så interessert i sauene at den ikke merket at jeg kom gående

Sauene på Retthella er bedagelig anlagt 

Fra Retthella bestemte jeg meg for å følge de eldste ferdselsveien fra over Krokskogen til Ringerike ned til Sundvollen, nemlig Nordkleiva. Den er bratt og stedvis glatt og ble etterhvert erstattet av Krokleiva.

Under svenskekongen Karl 12s forsøk på å erobre Norge i 1716 var det en trefning i Tavleskardet i Nordkleiva der regulære norske soldater og bondesoldater stanset svenskene. Til samme 28 svensker og 3 nordmenn skal ha blitt drept i trefningen.

Tavlen i Tavleskardet i Nordkleiva der trefningen fant sted 16.4.1716. 

Selve Tavleskardet der 31 ble drept i 1716

Nordkleiva er bratt og glatt og bærer preg av det ikke er mange som går der 

Nordkleiva krysser Dronningveien og fortsetter deretter nedover inntil den kommer inn på Krokleiva noen hundre meter ovenfor parkeringsplassen i bunnen av bakken.

Det er bratt og frodig der Noedkleiva krysser Dronningveien

Vel hjemme googlet jeg Rome is Not A Town. Det viste seg å være et ungt svensk band fra Göteborg som spilte fenomenalt bra musikk.

Humoristisk nok viste det seg alt alt henger sammen med alt. Coveret på singelen var laget av Coco Moore som er datteren til Kim Gordon og Thurston Moore som alle som løper langs Lysakerelven kjenner utmerket godt. Jeg fikk derfor ikke bare en bra tur, en også nye gode musikalske opplevelser av virringen på Krokskogstupet.