Somlemannen tester Rondane topp 10 aka Rondane 2k maraton

Jeg følte meg skamfull over å ha sviktet norske fjell siden jeg løp 143 km på Xreid Fjordruta på Nordmøre i overgangen juni/juli. Valget falt derfor på Rondane og de ti toppene som er over 2000 meter som en generalprøve til jeg skal ta turen sammen med en slektning til neste år.

Da jeg var barn leide vi hytte like ved Rondablikk hver vinterferie og det ble mange lange skiturer til Rondvassbu, Peer Gynt hytta og andre steder rundt omkring i Rondane. Felles for de fleste lange skiturene var at vi gikk tilbake over den store Furusjøen etter at det hadde blitt mørkt. Jeg var derfor vel så vant med turer i Rondane i mørket som i dagslys. Tradisjonen tro skulle mørket bli en del av denne også.

En rundtur på toppene i Rondane byr på mange flotte naturopplevelser

Rondane topp 10 kalles Rondane 2k Maraton av mange. Det har etterhvert gått sport i å gjøre turen raskest mulig unna. Dette var ikke min ambisjon, men jeg sjekket en del av de gps-sporene jeg fant på nett på jakt etter gode veivalg, da store deler av ruten går utenfor sti. Jeg ble ganske sjokkert da det viste at mange av de som hevder å ha løpt runden har løpt en hestesko i stedet for å løpe hele runden, da de ikke har startet og avsluttet på samme punkt . Blant hesteskolket er det vanligste å droppe turen rundt Loren i sørsiden av Rondevatnet.

Flott utsikt til Rondvatnet på veien mot Veslesmeden

De fleste tar runden i klokkeretningen, slik at man gjør unna de krevende og utsatte partiene før man blir alt for sliten i beina. I tillegg er det enklere å ta Smedeggen/Smebandet og Trolltinden i denne retningen fordi mesteparten av klyvingen blir oppover.

Jeg kom meg til Rondvassbu ved å ta 14.02.-toget fra Oslo til Otta og sykler derfra opp til Rondvassbu. Sykkelturen foregikk i regn og hadde fine 1000 meter med stigning. På Mysusæter oppdaget jeg en 10 cm lang revne i bakdekket langs kanten av felgen. Jeg syklet molefonkent videre, opp Tjønnbakken og måtte pumpe luft i dekket flere ganger fordi det lekket luft.

Vakker morgenstund med skyer som surrer hit og dit

Natten før turen lå jeg i seng 13 på sovesalen i kjelleren på hovedhuset. Vi var åtte som sov på langs i overkøyen og like mange i underkøyen. Mannen til høyre for meg snorket på en jevn og fin måte som gjorde meg søvnig på en behagelig måte inntil en vakker kvinnestemme fra køyen til høyre for ham sa "Legg deg på siden!" på bortimot perfekt vis. Da han begynte å snorke igjen fem minutter senere begynte de to damene til venstre for meg å fnise. Dette førte til at jeg sovnet.

På vei mot Veslesmeden var det god utsikt til Storsmeden

Etter å ha stått opp og spist begynte jeg på turen mot Veslesmeden. Det hadde regnet hele uken, men det stoppet i løpet av natten. Det var derfor bløtt i terrenget og steinene var våte.

Oppstigningen til Veslesmeden gikk greit. Det var tett tåke på det siste partiet opp, og ikke noe særlig å se på toppen. Jeg gikk et stykke ned igjen før jeg krysset over mot Smedeggen. Jeg beveget meg sakte, da en del av steinene var glatte.

Rett under toppen av Veslesmeden forsvant tåken og de ble god utsikt 

Ut på eggen kom jeg til en hammer jeg måtte ned. Jeg fant raskt en vei på høyre side. Midt på eggen ble det tett tåke. Jeg måtte derfor bruke litt tid på å vurdere veivalg på hammerne på vei opp mot Storsmeden, da jeg ikke så dem før jeg var tett innpå.

Den eneste hammeren jeg måtte gå ned på Smedeggen/Smebandet 

Flott utsikt rett før en ny tåkesky

På vei opp mot Storsmeden var det flere hammere som var morsomme å klyve. Det er det lett å finne naturlige veivalg med gode tak i fjellet. Det eneste jeg ikke likte var passeringen av den ene hammeren i en løs renne til høyre. Nattens kraftige regn hadde gjort at løsmassene i rennen var ekstra villige til å bevege seg. Det var imidlertid fast fjell langs hele rennen som gjorde at det lett å holde seg fast.

Jeg beveget meg sakte siden det var vått og stedvis glatt. Tåken bidro til at de steinene som hadde brunaktig mose på seg var ekstra glatte, mens de som "bare" hadde grønn kartlav stort sett var greie.

Toppen av Storsmeden innhyllet i tåke 

På Storsmeden blåser vinden som vanlig skjegget mot øst

På toppen av Storsmeden var det tett tåke og blåste friskt. Etter å ha tatt et bilde fortsatte jeg raskt vestover ned langs eggen. I bunnen av bandet krysser man den gamle DNT-stien fra Kaldbekkbotn til Langholet før man begynner turen til Trolltiden med å bestige en pyramideformet topp.

I bunnen av bandet begynner oppstigningen til en pyramideformet topp 

Eggen på Trolltiden en innbydende

På vei mot Trolltidene følger man eggen over fortoppen 1897. Det er luftig og en god del morsom klyving.

Utsikt til villreinens rike i Verkilsdalen

Mange flotte billedmotiv langs eggen

Jeg tenkte på at de som har laget for Rondane har klart å gjøre det vakkert, men spart litt inn på kvaliteten på fjellet. Det er forvitret i en slik grad at det ligger stein overalt - til og med på eggene og på toppene. Når man skal klyve er enkelte av takene i formasjoner som ligner stablede knekkebrød. Det er alltid greit å sjekke at det man tar i ikke har tenkt å løsne. Fjellet i Rondane består av 650-750 millioner år gammel sandstein som smuldret opp da Rondane lå i et varmt og fuktig klima for 60 til 2,6 millioner år siden. Botndalene og eggene er dannet som følge av erosjon under de 40-50 istidene som har vært de siste 2,6 millioner år.

Jeg satte pris på at tåkeskyene blåste bort av og til, da det gjør rutevalget enklere

Flott utsikt fra eggen på Trolltinden

Det navneløse vannet i Verkilsdalen

Trolsk stemning med tåke som kom og gikk

Har man høydeskrekk bør turen legges andre steder enn eggen til Trolltinden

Verkildalsbotn og Verkildalsvatnet i bakgrunnen

I den utmerkede bloggen Sjumil.no beskrives tråkket ned på flanken av eggen som nedstigningen til helvete. Flere andre beskrivelser av ruten peker på årsaken, nemlig at man må krysse flere løse renner for deretter å klatre tilbake til eggen via en renne med mye løsmasser.

Den såkalte nedstigningen til helvete på Trolltinden

Det er en del relativt fast fjell på tråkket nedenfor eggen på Trolltinden

Det viste seg at rennene var langt greiere å krysse enn jeg hadde fått inntrykk av ut fra de beskrivelsene jeg hadde lest. Stien hadde imidlertid et par punkter der det var greit å være edru slik at man ikke risikerte å sjangle ut for kanten, da det var et stykke ned til dalbunnen

Det er tydelig hvor folk har gått

Utsikt mot Smedhamran

Da jeg nådde toppen av Trolltinden trakk tåken seg over kanten av stupet og solen brøt igjennom. Jeg ble stående å tenke på at det hadde vært et flott sted å invitere det islandske bandet Kælan Mikla til å spille sin sant Kalt for villreinen som har noen av sine kjerneområde i bontdalene som omkranser Trolltinden.

Kommer Kælan Mikla noensinne til å spille på Trolltinden?

Det blåste imidlertid såpass friskt at jeg fort kom til meg selv og fortsatte nedover mot dalen for holde varmen.

Trolltinden er min favoritt blant 2000-meters toppene i Rondane

Veien ned mot Langholvatnet

Det lå rester at et snøfelt i flanken til venstre, en dette hadde stort sett isdekke og var ikke helt egnet å bevege seg på. Uren ble grovere på vei nedover og det gikk temmelig sakte. Tidligere på sommeren ligger det et snøfelt store deler av veien ned, slik at man kan gjøre partiet unna på kort tid.

Etter at den siste steinblokken var forsert kom jeg til Langholvatnet. Jeg hadde vært tom for vann et par timer og drakk meg utørst før jeg satte meg ned og spiste litt.

Deretter fortsatte jeg nordover og krysset bekken Langholskridu på et punkt der det så ut som om det var lett å forsere den løse skråningen ned til bekken og i tillegg komme helskinnet opp igjen på den andre siden. Jeg fulgte deretter en sti halvannen kilometer før jeg skar ut i terrenget til høyre. Stien var tidligere t-merket, men merkingen er fjernet for å få færre til å gå der av hensyn til villreinen, da den lett blir påvirket av passerende mennesker.

I rappporten "Villrein og ferdsel i Rondane, Sluttrapport fra GPS-merkeprosjektet 2009-14, Norsk institutt for naturforskning, skriver Olav Strand m fl om hvor lett villreinens atferd påvirkes av menneskelig aktivitet:

Hvis områder med lav forstyrrelse er tilgjengelige vil reinsdyra forflytte seg til slike områder og unngå mennesker ved storskala forflytninger. Dersom slike områder ikke er tilgjengelige vil reinsdyra respondere med å bevege seg mer, noe vi ser gjennom en økt krysningsfrekvens på stier der ferdselen er 3 til 30 personer/dag. Dersom forstyrrelsene øker ut over 30 personer/dag reduseres krysningsfrekvensen, og stiene framstår etter hvert som barrierer i landskapet.

Digerronden sett på avstand

Terrengpartiet fra jeg forlot stien og til foten av Digerroden var temmelig bløtt og lange strekk minnet om  gå på svamp.

Utsikt bakover mot Nørdre Smehamran og Vassberget

Turen opp Digerronden var den minst fornøyelige på hele turen. Fjellet er en stor pyramideformet steinhaug som ble ganske kjedelig å bevege seg på. Det gikk treigt og jeg kjente at det var på tide å forbedre kondisjonen litt.

eg funderte på hvorfor man har vært så fantasiløse at man har kalt en topp Storronden og denne for Digerronden i stedet for å kalle den Pyramideronden, Steinhaugronden eller Kjedeligronden. På toppen var flott utsikt og veien videre ble langt finere.

Digerronden = stein, stein, stein 

Utsikt vestover på stigningen mot Digerronden

Digerronden

Endelig på toppen av Digerronden 

Ruten videre mot Midtrondene fulgte stort sett eggen 

Så snart jeg startet oppstigningene mot Midtrondene møtte jeg dagens første turgåer. En mann med staver og skjegg kom i mot i taktfast marsj. Vi utvekslet et forsiktig nikk og et lavmælt hei før vi hastet videre i hver sin retning. Etter å ha vært borte fra sivilisasjonen i så mange timer var det vanskelig å huske hvordan man skal opptre overfor andre mennesker.

Høgronden skimtes mellom Midtrondene

Landskapet flater ut mot nordøst 

Toppen av Midtronden  vest

 På vei ned fra Midtronden vest tok jeg et idiotisk veivalg som førte til turens mest tidkrevende klyving. Vel nede var veien opp til Midtronden øst kort og enkel.

På Midtronden øst har ingen turt å bygge en varde på det høyeste punktet 

Høgronden ligger og venter 

 I den første bakken opp mot Høgronden meldte sulten seg igjen. Jeg satte meg ned for å spise litt og tok en titt på klokken og kartet. Det hadde blitt langt på dag, og jeg skjønte at jeg ikke ville klare å rekke oppom alle de ti toppene innen det ble mørkt. Jeg bestemte meg derfor for å droppe Høgronden og Storronden og i stedet gå rett ned i Langglupdalen og tilbake til Rondvassbu via Rondslottet og Vinjeronden.

Det er sett bjørn rett under toppen på Høgronden, og ses av og til bjørn i Langlupdalen. På vei ned i dalen håpet jeg på å treffe en, selv om jeg ikke hadde med noe annet kamera enn det som var på mobilen.

Uren jeg somlet meg ned 

 Det var mye løs ur på veien ned og det gikk usigelig sakte.  Da jeg nådde Langglupdalen skjønte jeg at det kom til å bli mørkt selv om jeg hadde forkortet turen med 3 kilometer og 600 høydemeter.

Skyene berører toppen av Rondslottet 

Storronden i bakgrunnen

Det var deilig å treffe på stien til Rondslottet 

 Etter å ha krysset Langglupdalen og begynt oppstigningen mot Rondslottet, kom jeg inn på stien til Rondvassbu. Det var avslappende å følge stien, da jeg slapp å navigere og vurdere ulike veivalg. Det gikk imidlertid veldig sakte oppover den bratte delen.

På vei opp mot Rondslottet kom tåken sigende 

Rondane leverer noe av det beste vardematerialet Norge har å by på, noe varden på Rondslottet er eksempel på 

Det var godt å nå toppen på Rondslottet. Ikke bare er den med sine 2178 meter den høyeste toppen i Rondane, men det er også den toppen hvis navn oftest uttales feil. Under en undersøkelse i 2005 svarte 75% av de spurte at der kalte den Rondeslottet, mot et snitt på 17% feil navnebruk for de andre 2000-meterstoppene i Rondane. Å kalle Rondslottet for Rondeslottet, regnes som like rart som å kalle dalen mot vest for Gudbrandsedalen.

Langs eggen mellom Rondslottet og Vinjeronden

Etter Rondslottet ble tåken stadig tettere og jeg måtte bruke tid på å finne veien. I tillegg mørknet det før jeg skulle begynne oppstigningen mot Vinjeronden. Jeg trives best i mørket, og ble varm innvendig så snart jeg var omsluttet av mørke.

Jeg skrudde på hodelykten. Den var fin for å se hvor jeg skulle sette foten, men fungerte ikke så godt for å finne neste t-merke, da jeg stort sett bare så tåke i lysstrålen.
¨
Jeg møtte en dame som kom i mot i bakken opp mot Vinjeronden. Jeg spurte henne om det gikk bra. Hun svarte på engelsk at hun ikke skjønte hva jeg sa. Jeg gjentok spørsmålet på engelsk og hun fortalte at hun hadde blitt overrasket av mørket. Jeg spurte henne om hun hadde sovepose og telt, noe hun kunne bekrefte.

Mens vi stod og så på hverandre i mørket begynte vi å kommunisere uten å bruke ord. En av de tingene hun kommuniserte til meg var at fjellrein heter rangifer tarundus tarundus på latin.

Etter å ha kommunisert uten ord i 7-8 minutter skjønte begge instinktivt at den andre var livsfarlig fordi vi begge var utstyrt med knivskarpe sjeler. Jeg brukte derfor ord igjen og sa "Have a nice trip then" før jeg hastet videre i mørket.

Da jeg nådde toppen av Vinjeronden virret jeg avgårde i feil retning

Det flatet ut da jeg nådde toppplatået på Vinjeronden, Det lå heller ikke stein overalt. Jeg så meg bekymret tilbake etter kvinnen jeg hadde møtt i mørket og begynte å løpe til tross for at jeg ikke så noe særlig. Jeg stusset over mangelen på t-merker, og tok en titt på gps-en. Det viste seg at jeg var på vei i helt feil retning. Tilbake på stien var det storsteinet ur. Da jeg ålte meg ned fra en stor stein, skar den et perfekt kutt i buksebaken min.

I uren ned til Rondholet var det tett tåke. Jeg mistet stadig stien og måtte ha nesen ned i GPSen og virre meg sikk-sakk nedover. Så snart det flatet ut letnet tåken og det ble langt enklere å bevege seg.

Tåken blåste bort et øyeblikk da jeg var på vei ned fra Vinjeronden

Rondvassbu lå mørklagt da jeg kom frem slik at det var lite aktuelt å dusje. Jeg vurderte å hoppe i Rondvatnet, men endte opp med en overfladisk vask i mørket før jeg tok på meg rene klær og snek meg opp i overkøye 13. Jeg var så stille at de 15 andre som lå på sovesalen ikke hørte meg, men i søvne har helt sikkert drømmene deres blitt påvirket av at jeg luktet slik man gjør når man har gått noen tusen høydemeter på en dag.

Hvis man skal gjennomføre turen i midten av august, bør man ikke somle så mye som jeg gjorde med mindre man ønsker å ta deler av turen i mørket. Begynnelsen av juli er antakelig optimalt. Dagene er lange, det har smeltet nok snø samtidig som det er en del snørenner igjen som kan gjøre nedstigningen uendelig mye raskere enn de blir når man må knote seg nedover i uren.

Jeg skal tilbake og ta alle de ti toppene over 2000-meter sammen med en slektning, og gleder meg allerede til å gjøre det. Det blir hyggelig å ta den sammen med andre, men det er også noe eget over å være helt alene i storslått natur.

Runden ser ut som et dårlig forsøk på å tegne Afrika 

Status for runden ble 42 km og drøye 4000 høydemeter med stigning. De to eneste menneskene jeg møtte var mannen mellom Digerronden og Midtrondene og kvinnen jeg møtte i mørket mellom Rondslottet og Vinjeronden.

Dagen etter syklet jeg ned til Otta og spiste en solid lunsj på Solstad Kafé på Otta før jeg ble plukket opp og vi kjørte til hytta på Oppdal.