Mauerweglauf 100 Miles - oppskriften på hva man ikke skal gjøre

Sammen med Sarath fra India før start på 162 km i Berlin og omegn

En gang i mellom gjør man noe som er sjeldent idiotisk før man stiller opp i et 162 km langt løp. Denne gangen var det min tur. I vinter herdet jeg beina grundig før ultrasesongen med 21 halvmaraton på 18 dager. Deretter løp jeg tre 100 miles løp i kategoriene hardt, lett og halvhard i løpet av tre måneder. Det siste i rekken var BUM 100 Miles i slutten av mai. Deretter startet dumhetene i form av 11 uker med effektiv og målrettet nedbryting av kroppen.

Dette er måten jeg brukte for å redusere evnen til å løpe 100-miles løp mest mulig:
1. Kun løpe 11 løpeturer på 11 uker, dvs 1 tur i uken
2. Spise like mye som i den instense løpsperioden
3. Legge på meg 22 kg på grunn av alt for stort matinntak i forhold til aktivitetsnivået
4. Jobbe veldig mye i noen uker for å tømme kroppen for energi og overskudd
5. Drive feriedrikking i 10 uker og ta en dundrende festhelg i Lofoten helgen før Mauerweglauf

Mauerwglauf følger ruten til Berlinmuren

Mauerweglauf går der Berlinmuren gikk rundt Vest-Berlin. Muren gikk tidvis ganske langt ut fra sentrum av byen. I syd-vest gikk den for eksempel helt til Potsdam. Det er lite igjen av muren i dag, men det er laget en skiltet turvei hele den 162 km lange strekningen. Starten går fra Jahn-Sportpark i Prenzlauer Berg som ligger ved siden av Mauerpark. Det ble arrangert for femte gang, og bytter retning hvert år. Vi skulle løpe i klokkeretningen.

Årets løp var til minne om Karl-Heinz Kube 

Hvert løp er minnet en av de 136 som døde under fluktforsøk over muren. Årets løp var til minne om den 17-årige Karl-Heinz Kube som ble skutt under et forsøk på å komme seg over muren i Kleinmachnow i 1966.

Det telles ned til start 

Starten gikk kl 06.00. om morgenen. Jeg skravlet med indiske Sarath som jeg traff under briefen for deltakerne kvelden før. Han hadde bakgrunn fra triatlon og Mauerweglauf var hans første 100-miles løp.

Det ble en lang stopp ved det første trafikklyset vi møtte til tross for at det ikke var en bil i mils omkrets. Vi hadde fått klar beskjed om at kryssing på rødt lys ville innebære diskvalifikasjon. Veldig mange ultraløpere er rebeller, og det var lett å se at det gjorde vondt i sjelen for over halvparten av de som stod og ventet.Trafikklysregelen førte til at det dannet seg store trafikklyspuljer de første par milene av løpet.

Stor etterlevelse av trafikkregler - løping på rødt lys førte til diskvalifikasjon

Berlin Hauptbahnhof

På halen av en trafikklyspulje

Etter noen kilometer krysset vi inn i Mitte og fortsatte til Riksdagsbygningen og videre til Brandenburger Tor. Det var tilnærmet folketomt i gatene. De fleste turistene som ville flokke seg sammen i området lå fortsatt og sov.

En stor gruppe løpere lang bredden av Spree

Forbi det modernistiske tilbygget til Riksdagsbygningen

En vimsete gjeng ultraløpere på vei mot Riksdagsbygningen

Neste mål er Brandenburger Tor - mest kjent pga Ketil Stokkans berømte sang 

Ved Brandenburger Tor var det bygget en mur av store treklosser. Hver løper tok med seg en "murstein" og løp med den i hånden gjennom Brandenburger Tor for å kaste den på den andre siden. Jeg var så opptatt av å filme at jeg ikke oppdaget at det var en fotograf som tok bilde av meg.

Filmende gjennom Brandenburger Tor (foto: Mauerweglauf) 

Det dannet seg puljer med løpere hver gang det ble rødt lys 

Fjernsynstårnet sett fra Schillingbrücke 

Slitent og sjarmerende

I hælene på en løper fra Taiwan

Langs "East Side Gallery" er det fortsatt litt mur

Det mest kjente motivet 

Mens jeg løp over den flotte Oberbaum-broen tenkte jeg med spenning på at jeg ville bli 48 år gammel om to dager. Dette skal være det førte tidspunktet i livet man skal kunne se dødens port i det fjerne. Jeg forestilte meg at den ville minne om porten jeg så foran meg på enden av broen og gledet meg til å fylle år.

Det året man blir 48 ser man for første gang dødens port i det fjerne 

Kombinasjonen av lørdag og tidlig løpsstart gjorde at det var få andre mennesker ute. Dette endret seg da vi kom inn i de østligste delene av Kreuzberg der flere utesteder fortsatt var oppe og gatene krydde av sinnsykt drita mennesker som lurte på hva slags merkelige skapninger det var som passerte dem.

Den berømte Harzer Strasse rett ved Kalle Klein 

Vi fortsatte gjennom Kreuzberg et lite stykke. Etter 16,2 km kom vi til Harzer Strasse og passerte Kalle Klein på veien videre innover i Neukölln og videre utover i retning av flyplassen Scönefeldt. En strekning på 7 kilometer var tilnærmet helt rett og helt perfekt for ultraløpere som hater retningsendringer.

Langs det 7 km lange strekket i den tidligere dødssonen 

Etter 30-40 kilometer begynte jeg å merke at beina hadde fått lite løpetrening de siste månedene. Lårene ble stive og harde og signaliserte at de godt kunne tenkte seg å avslutte dagens løpeøkt. Jeg bestemte meg for å undertrykke det og ikke la beina få ødelegge et fint løp. Resten av løpet ignorerte jeg alle nervesignaler som kom fra lårene.

Bilreklametårn rett før Scönefeld flyplass

For mitt vedkommende ble varmen en stor utfordring. Det var 27 grader og høy luftfuktighet og periodevis lange strekninger uten skygge. Mellom kl 11 og 17 kokte hodet, og insekter som var så uheldige å komme borti det falt stygt forbrente til bakken. Svetten silte og det dannet seg en tykk hinne av salt i ansiktet og på klærne.

Erfaringen min fra tidligere langløp i varmen er at det er veldig lett å få gnagsår etter 15-20 timer, da føttene blir ekstra hovne, varme og klamme. Det skulle vise seg å slå til utover i dette løpet også.

En gruppe løpere langs Teltowkanal

Store trær ga tidvis etterlengtet skygge

Minnesmerke for Eduard Wroblewski som ble skutt i 1966

Ved de stedene noen har blitt drept langs muren er det plassert minnesmerker. De fleste drepte forsøkte å flykte over muren, men en del var bare uheldig i forbindelse med at badet for nær grensen, feilkjørte eller gjorde noe annet som grensevaktene feiltolket som et fluktforsøk. Ved minnesmerket for Karl-Heinz Kube i Kleinmachnow  ca 64 km ut i løpet var det lagt ned flere store blomsterkranser.

Minnesmerket for Karl-Heinz Kube 

Det var mulig å plassere drop-bager tre ulike steder i løpet. Det første var i Teltow, der det også var en utstilling om ofrene for muren. Jeg hadde alt mitt utstyr i løpesekken og hadde valgt å ikke å ha noen drop-bager. Jeg tenkte på at jeg burde hatt en kraftig vifte slik at jeg kunne ha kjølt ned hodet.

På vei ut fra matstasjonene i Teltow med kokende hode (foto: Mauerweglauf) 

Ved Klein Glienicke kjente jeg at hodet holdt på å koke over da vi krysset Teltowkanal. Redningen kom på den andre siden i form av en mann som hadde flere kasser med store ølflasker med alkoholfritt øl i bagasjerommet på bilen sin. Han tilbød meg en og jeg drakk den på styrten og følte meg straks mye bedre. Etter å ha takket ham på stotrende tysk, fortsatte jeg mot Potsdam.

Potsdam nås når man nærmer seg halvveis

Teltowkanal rett nord for Filmpark Babelsberg

Glienicker Brücke i Potsdam

Det blir fort en del skravling i løpet av et så langt løp. Jeg fikk oppfylt skravledosen underveis inklusive Sarath fra India, en jusstudent fra Berlin som skulle ta masteren sin i Paris, en kirurg fra Taiwan som nylig hadde løpt et 200-miles løp i Singapore, en nederlender som jobbet i et investeringsselskap i Berlin som koblet oppstartselskaper innen it-sektoren med investorer, Lars fra Sverige som var like varm som meg, en finne som hadde brutt på 140 km i fjor, en dansk dame som jeg snakket engelsk med i 5 minutter før vi skjønte hvor den andre var fra og en temmelig tam rev jeg møtte i skogen ved Hennigsdorf midt på natten.

Glienicker Brücke

Ved Potsdam var det matstasjon ved ølbryggeriet Meierei im Neuen Garten. Jeg har vært med på en del ultraløp de siste årene, men her var det første gang det ble servert fatøl på matstasjonen. Jeg tok meg et lite glass, da jeg regnet med at det er fornuftig å være forsiktig med alkohol når man har 82 km igjen til mål.

Det norske huset Kongsnæs i Potsdam overlevde krigen 

Ved bredden Jungfernsee ligger restene av det norske bygningskomplekset Kongsnæs. Det ble oppført av norgesvennen keiser Wilhelm II som en matrostasjon i dragestil og tegnet av den norske arkitekten Holm Hansen Munthe. Under en norgesreise hadde Wilhelm II blitt begeistret for Frognerseteren restaurant som Munthe hadde tegnet. Oppføringen av Kongsnæs begynte i 1892 og bygningen som står der i dag er en nøyaktig kopi av Hasselbakken som lå på St Hanshaugen i Oslo til den brant ned i 1936 .

Store deler av anlegget ble skutt i brann under andre verdenskrig og senere gikk Berlinmuren rett gjennom anlegget slik at det ble utilgjengelig fra både Potsdam og Berlin. I 2000 ble den nedbrente Kongsnæs-portalen gjenoppført og jeg svingte gjennom den på veien videre.

En støttegruppen i Norge ønsker å gjenoppføre Hasselbakken på St Hanshaugen, slik at parken blir slik den var planlagt. I tilfelle vil man kopiere Kongsnæs i Postdam slik at ringen blir sluttet.

Portal i dragestil på Kongsnæs

Fra Potsdam gikk grensen mellom Øst- og Vest-Berlin tvers over Jungfernesee til Sacrow slott. For å komme til Sacrow løp vi vestover langs sjøen og videre langs Krampritzsee til Krampritz for deretter å løpe østover igjen lang den andre siden av sjøen til vi kom frem til Sacrow slottspark.

Vakkert og algebefengt vann 

Månen lyste opp i ødemarka 

Utover natten vokste det frem noen gnagsår på de varme og hovne føttene mine. Det mest plagsomme var under venstre fot og temmelig dypt. Jeg ble etterhvert nødt til å slutte med løpingen og trasket i stedet for å redusere belastningen på foten. Blemmen var under midten av forfoten, og jeg vekslet mellom å legge vekten på tåballen og yttersiden av foten.

De siste timene av løpet var gikk det usigelig sakte fremover. Jeg fikk rikelig anledning til å skravle med andre løpere, inklusive Lars fra Sverige som også hadde sørget for å få noen gnagsår under føttene.

De små tettstedene vi passerte hadde spennende butikker.

Da morgenlyset kom og byen nærmet seg kjente jeg likevel at det skulle bli greit å komme i mål. Målgang var inne på stadion der løpet hadde startet og før man gikk i mål fikk man en 3/4 æresrunde på løpebanen. Min runde på banen føltes alt annet enn ærefull, der jeg slepte meg fremover.

Mange hevder at det kreves mye trening for å løpe et 100-miles løp. Det stemmer altså ikke - en løpetur i uken er tilstrekkelig. Hvis jeg skal komme med et råd vi det likevel være at det kan være greit å trene litt mer. I de løpene der jeg har hatt et bedre treningsgrunnlag har beina taklet løpingen ennå bedre.

Jeg kan varmt anbefale Mauerweglauf til tross for at jeg ikke er særlig glad i den asfalten og betongen som store deler av løpet går på. Der er et historisk spennende løp å delta på, ved at man løpet langs et historisk minnesmerke i 162 km. I tillegg er det fantastisk velorganisert. De 450 frivillige sørget for en en service til løperne langt utover det som er normalt i lange løp.

Det er grunn til å tro at 100-miles løp kommer til å ta over for maraton i de fleste store byer med respekt for seg selv. New York har i likhet med Berlin et kjent maratonløp, men også en stolthet i form av New York 100 Miles. For ikke å bli hengende etter bør nok Oslo skaffe seg sitt eget 100-miles løp i løpet av de kommende årene. Den som ikke utvikler seg blir som kjent stående igjen alene.