Sykle Oslo - Gaustatoppen t/r for å hindre parkeringskaos og få med soloppgang

Etter å ha hentet datteren vår på Gardermoen kom vi hjem ved 18-tiden på lørdag 30. juli. Jeg gikk rett til kjøleskapet og tok ut en ølboks. I det høyre pekefinger berørte dratappen stivnet jeg til fordi jeg fikk et svært levende bilde i hodet at jeg måtte sykle til Gaustatoppen for å få med meg soloppgang. Det slo meg ikke at idéen var ganske tåpelig, da usedvanlig kraftige regn- og tordenbyger herjet rundt huset.

Etappe 1: Østerås - Stavsro
Jeg fant raskt frem sykkelen, mine letteste terrengløpesko, klær mat og reservedeler. Deretter satte jeg meg på sykkelen og trillet ned til Lysaker i regnværet.

Ruten til Gaustatoppen gikk via Bolkesjø og Rjukan 

Det er selvsagt mulig å kjøre bil til Gaustatoppen. Det har imidlertid blitt tilnærmet umulig å parkere ved Stavsro der det er det komplette kaos etter kl 07.00. I tillegg kan man bli stående i timevis i kø, da man verken kommer fremover eller bakover på grunn av kilometerlange bilkøer. Politiet mener at forholdene er så ille at dødsfall kan inntreffe.

Eierne av bensinstasjoner vil frykte at folk setter fra seg bilen og sykler i stedet. Det er ingen grunn til bekymring. I stedet for å selge bensin og diesel med lav fortjeneste kommer salget av brus, is og de største og feteste pølsene å skyte i været. Når en halvliter brus koster kr 29,50 er det grunn til å tro at fortjeneste ikke er så verst.

Bensinstasjoner tjener godt på syklister 

Lysaker mellom to tordenbyer

Høye hastigheter på sykkel gir bustete skjegg

Drammensere som drikker øl

Kjærestepar ser drømmende mot elven 

Folkeliv på Bybrua

"Sjøen" av Nic Schiøll står ved enden av Bybrua

Bybrua i Drammen, som er den første betongbroen i Norge, ble bygget i 1936. Ved enden av broen står skulpturen "Sjøen". Kunstkritiker Henning Alsvik beskrev skulpturen slik. Kvinneskikkelsen “er formet i en myk og beveget form med et bugnende draperi som fører tanken hen på sjø og vær. Dermed oppnår han en fin, yndefull bevegelse fra det bøyde hode ned til skjørtets folder.". Det er ikke vanskelig å være enig i denne beskrivelsen.

Seniorene i Drammen samles på torget med motorsyklene sine 

Noen står og speiler seg i Elveharpen utenfor Union scene og Papirbredden 

Veggmaleri lyser opp på en av Drammens parkeringsplasser 

Fint og slitt hus mellom Hokksund og Kongsberg

Sykkelen slapper av mens jeg spiser tre brødskiver 

Numedalslågen gjør seg klar til årets siste julinatt

På 1700-tallet var Kongsberg, eller Konningsberg, Norges nest største by etter Bergen. Siden dengang har andre byer vokst seg større, og Kongsberg finner trøst i å være Norges fjerde største innlandsby. Jeg tok en stopp på bensinstasjonen og kjøpte en is og en yogurt. Knisende ungdommer satt i skråningen, mens han som jobbet på bensinstasjonen stengte den mens han pratet med en venn som kom innom.

Kveldsstemning i Kongsberg

Numedalslågen er en av Norges fineste låger (om kvelden også) 

En viktig fylkesgrense krysses i nattemørket 

 Fra Kongsberg syklet jeg nordover og svingte til venstre ved Jondalen. Det ble stummende mørkt og jeg hørte ingen andre lyder enn de som sykkelen, Jondalselva og vinden i trærne lagde. Mørket lokker mange dyr frem og før jeg kom til Løka gamle bru møtte jeg tre rev, en mus og en forvirret elg som neppe skjønte hva det var som passerte i nattemørket.

Gransherad kirke lå helt i ro men jeg spiste nattmat 

Det var knapt biler på veien. Derimot var jeg oppmerksom på elg i utforkjøringene mellom Bolkesjø og Gransherad og holdt litt igjen på farten i forhold til hva jeg hadde gjort på dagtid. Den høyeste hastigheten jeg kom opp i var 58,3 km/t. Jeg har holdt på å sykle på elg to ganger i Sørkedalen og vet hvor fort de kan komme ut fra intet. Jeg møtte ikke noen elg i bakkene, men ble stirret på av en som stod i veikanten ved Ongelvatn. Framme i Gransherad stoppet jeg over veien for Gransherad kirke og spiste fire Wasa Husman med kaviar.

Skiltet var informativt og fint men jeg så ikke Tinnsjøen

Langs Tinnsjøen er det noen tunneler og de tre lengste er opplyst. Det var merkelig å komme fra mørket utenfor inn i lyset. I den 1,4 km lange Presturatunnelen møtte jeg en mus som løp over veien. For øvrig var det ikke tegn til liv.

Rjukan by night fra Svineroivegen

Så snart jeg ankom Rjukan startet jeg på nærmere 1000 høydemeter med stigning på Svineroivegen. Størsteparten av bakken har rundt 10% stigning. Det gikk ufattelig sakte oppover. Jeg angret på all den gode maten og drikken i løpet av sommerferien som har gjort meg 22 kilo tyngre. Jeg angret også på at jeg ikke hadde skaffet meg en kompaktkrank for å få en mer egnet girutveksling. Det letteste giret var alt for tungt, og jeg ble stående å trå hele veien oppover.

Jeg er en syklist og skiløper som tar en og annen løpetur. Tre 161 km (100-miles) løp på beina i vår stjal imidlertid så mye tid fra syklingen at det ikke har blitt en eneste langtur på sykkelen. Dette angret jeg ikke på, men beina ble likevel straffet for det. Mens jeg slet meg mot Stavsro stoppet jeg og spiste en stor porsjon med mat mens et dyr med grønne øyne kikket på meg. Jeg var både sliten og trøtt og brydde meg ikke om hva slags skapning det var.

Noe skummelt med grønne øyne stirret på meg i natten 

Jeg ble passert av en bil i bakkene. Da jeg kom til avkjøringen til Gaustabanen så jeg to hodelykter bevege seg langs stien fra Stavsro til Gaustatoppen. Det så ut som om de som bar dem hadde kommet til ca 1475 meters høyde.


Etappe 2: Stavsro til Gaustatoppen t/r

Jeg nådde Stavsro kl 04.00. der parkeringssituasjonen er så vanskelig at mange setter fra seg bilen dagen før de skal gå til Gaustatoppen. På parkeringsplassen var det allerede et 20-talls biler. Jeg gikk 30 meter inn på stien mot Gaustatoppen og la sykkelen fra meg. Deretter spiste og drakk jeg litt, tok av meg hjelmen og skiftet til løpesko før jeg fortsatte mot toppen.

Parkerte biler på Stavsro i vakkert morgenlys

Tjernet bak Store Stavsronut

Soloppgang nærmer seg I

Soloppgang nærmer seg II

Solen stod opp da jeg var halvveis til toppen. Det ble et merkelig rosa skjær over alle steinene som dekker Gaustatoppen så snart de ble truffet av de første solstrålene, og jeg gikk videre oppover i omgivelser som var utrolig vakre samtidig som de virket kunstige.

Soloppgang I

Soloppgang II

En og annen liten sky henger seg fast i toppen før den unnslipper etter noen minutter 

Klizzete bilde av beste merke 

Det berømte rosa lyset ved soloppgang 31. juli I

Det berømte rosa lyset ved soloppgang 31. juli II

Det berømte rosa lyset ved soloppgang 31. juli III og sky på toppen 

Solen treffer fjellene vest for Gaustatoppen

Ti minutter før jeg nådde toppen traff jeg to damer på vei nedover. Vi hadde en kort og effektiv samtale på 1753 meter over havet før de gikk 100 meter lengre ned og tok masse bilder av hverandre:
Meg: Var det dere jeg så med hodelykter på vei oppover?
Damer: Ja det var det nok
Meg: Nådde dere soloppgang?
Damer: Ja vi nådde soloppgangen rett før det kom en sky
Meg: God tur ned igjen!
Damer: God tur!

Skyen er i ferd med å slippe taket

Sherpaer fra Nepal har bygd trappen opp mot Gaustatoppen turisthytte

På Gaustatoppen med sol i ansiktet og en fin liten sky susende forbi

Solen tvinger seg så vidt gjennom skyen på toppen 

Dorjee Sherpa har navnet sitt på trappen han har vært med på å bygge

Om noen timer skal det fortæres tusenvis av vafler bak døren 

Vakkert selv om en liten sky seiler forbi 

Jeg hadde ikke hjerte til å vekke de som sov i det røde teltet rett nedenfor turisthytta

Jeg var på toppen i rundt 10 minutter. Til tross for at solen hadde tittet frem var det null grader og en del vind. Jeg hadde bare på meg sykkelshorts på beina og gadd ikke å ta på meg de lange overtrekkbuksene jeg hadde i sekken. Til tross for at jeg hadde hansker på hendene var jeg ganske kald på venstrehånden, da denne hadde vært på vindsiden på vei opp. Jeg hoppet derfor nedover mot sykkelen. Sist jeg gikk ned fra Gaustatoppen var det en sammenhengende kø av mennesker på vei opp. Nå møtte jeg ikke mer enn fem mennesker. De to siste møtte jeg rett før jeg nådde sykkelen og den ene sa "god morgen" på klingende nordlandsdialekt.

Sol på toppen av Bonsnos men fortsatt skygge på Myklestaulvatnet og Skriustaulvatn 

Sykkelen ligger og venter ved Stavsro ved Heddersvatn til venstre på bildet 

Etappe 3: Stavsro og hjem 

Sykkelturen hjem gikk via Sauland, Notodden og Skollenborg 

Fra Stavsro bar det oppover til jeg nådde veiens høyeste punkt på 1265 moh ved Flisetjønnskardet mellom Ingebjørgnuten og Store Gaustakne. Deretter suste jeg nedover forbi Fanteturka, Vinsjehytta, Råen og Bitringsnatten i et utrolig vakkert landskap til det flatet ut ved Bjårvatnet i Tuddal.

Jeg syklet nedover i den vakre dalen mens jeg tenkte på at jeg ikke vet så mye om Tuddal ut over at de med sterk tilknytning til stedet er regnet som de mest hjemmekjære og stedsbundne i landet.

1265 meter over havet ved Flisetjønnskardet og turens høyeste for sykkelen

Vakkert på vei ned til Tuddal I 

Vakkert på vei ned til Tuddal II

Så snart jeg ankom Sauland var de små veiers tid forbi. Jeg fortsatt langs E 134, men det var fortsatt moderat trafikk siden det var tidlig på dagen. Jeg stoppet ved busskuret på Stivi og tok av meg superundertrøyen mens en dame stod og snikkikket på meg delvis skjult bak en gardin.

Stivi tilbyr et busskur av ypperste kvalitet 

Jeg stoppet på bensinstasjonen på Tuven og kjøpte meg en feit pølse, brus og en is før jeg fortsatte inn i et fullstendig folketomt Notodden sentrum. Deretter startet jeg klatringen opp mot Fjellstul. Til tross for at klatringen ikke var på mer enn 4-500 høydemeter slet jeg godt i den sterke solen.

Mellom Notodden og Kongsberg er E134 konstruert på en usedvanlig sykkelfiendlig måte; smal, svingete, full av bakketopper, trange broer og smal skulder. Dette var derfor det eneste strekket på turen jeg mislikte. Alle bilister som passerte var heldigvis hensynsfulle. I bakkene ned mot Kongsberg lå jeg oppunder fartsgrensen på 70 km/t, En bilist som kjørte forbi rett før en sving fikk en liten skrens etter å ha passert meg på grunn av alt for høy fart inn i kurven, høy fart og kantete kurvekjøring.

Det kryr ikke med mennesker i Notodden sentrum en søndagsmorgen

Jeg tok en ny stopp da jeg nådde en av forstedene til Hokksund. Jeg var trøtt etter en natt uten søvn og kroppen hadde nådd et nivå som førte til at den ønsket mat som innebar et langsomt selvmord. Jeg kjøpte meg derfor på ny en feit pølse, brus og en is. En liten gutt parkerte sykkelen sin, som hadde støttehjul, tett inntil sykkelen min. Vi pratet litt sammen om at han hadde fin sykkel før moren kom og bad ham om å flytte den. Jeg fortalte at der var helt greit at den stod der.

Etter å ha passert Drammen nådde jeg Lierbakkene. Alle frykter Lierbakkene på slutten av en langtur. De er ikke spesielt bratte og innebærer ikke mer enn rundt 200 høydemeter,  men går treigt dersom man er sliten. Jeg ble passert av 6 syklister og tre av dem så medlidende på meg der jeg svettet meg oppover i varmen.

Lierbakkene er brutale på slutten av en langtur

Ved Dikemark skravlet jeg litt med en ung mannlig syklist som var interessert i hvor jeg hadde vært på langtur. Der er ikke rart han spurte siden jeg hadde solid oppakning i forhold til den gjennomsnittlige landeveissyklist.

Etter 21 timer på veien og stien var jeg hjemme. I tillegg til at jeg ikke bidro til parkeringskaoset ved Gaustatoppen representerte turen et miljøvennlig alternativ til å kjøre drøye 35 mil for å gå en fjelltur. Alle som bor 25 mil eller kortere fra Gaustatoppen burde derfor bruke sykkel. Man kan ikke bare prate om miljøvern - man må gjøre noe. Som Pretenders en gang sang "I guess action speaks louder than words".