Løpe langt i New York aka The Great New York 100 Mile Running Exposition

Alle sier at 100 miles (161 km) er det nye maraton. Siden jeg ikke har løpt maraton i New York, reiste jeg derfor avgårde for å prøve det ut i det 162 km lange ultraløpet The Great New York 100 Mile Running Exposition.

I et miljømessig perspektiv er det veldig gunstig at maraton har blitt fire ganger så langt som den korte distansen det hadde tidligere, da dette fører til langt lavere klimagassutslipp pr løpte kilometer fra den lange flyturen fra Norge til New York. De fleste som er i New York nøyer seg med en kort joggetur i Central Park, noe som selvsagt gir ekstreme utslipp pr løpte kilometer.

Gruppebilde på Times Square før start kl 05.00. - Foto: OhSnapper.com

Jeg stusset litt over det lange og underlige navnet på løpet, men på hjemmesidene finnes det en forklaring:

WHAT'S WITH THE NAME? First of all, if it’s in New York, it has to be great! And the name takes its cue from the tradition of P.T. Barnum, where everything is great. It’s an exposition because it will expose you to parts of the city you’ve probably never been to before, and will show you what a great city this is to run in. Also, in future years as I hope to grow this race in to a big event with lots of publicity, it will expose the public to the world of ultrarunning and what a great bunch of people you all are!

Times Square 04.30.: En mann som gleder seg til å komme i gang

Løpet begynner på Times Square på Manhattan og fortsetter opp i Bronx der det tar en runde før det fortsetter ned i Queens. Etter å ha gått østover i det nordlige Queens går det i en sløyfe før det fortsetter sørover til Rockaway Beach. Til slutt går det inn i Brooklyn via Coney Island for å forsette over Brooklyn Bridge og til mål på Times Square etter 162 km. For de fleste blir det noen kilometer ekstra på grunn av feilløping.

Man må regne med å bruke lengre tid enn på et ordinært 100-miles løp, da man skal krysse enormt mange trafikkerte gater og veier og passere et utall trafikklys. I tillegg er det det tusenvis av muligheter til å løpe feil i kryss, stideler osv. På den andre siden får man ufattelig mange syns-, lukt- og hørselsinntrykk underveis.

De 162 kilometerne er en flott turistrute i Bronx, Queens, Brooklyn og Manhattan

For å finne frem fikk vi utdelt en beskrivelse av ruten på 4 A4 sider som anga når vi skulle svinge til venstre osv. Den var temmelig detaljert og arrangøren forsikret oss om at vi kom til å løpe oss bort flere ganger. Her er et lite utdrag:

13.81	0.18	BEAR L	Follow JMT north alongside golf course and turn right at pink blazes just before small creek
13.99	0.11	RIGHT	Follow JMT up stone steps alongside creek until it meets the Old Croton Aqueduct Trail (OCA) and turn left
14.1	0.09	LEFT	Follow OCA to continuation of JMT and turn right (blazes on tree blacked out)
14.19	0.07	RIGHT	Run .07 miles to fork in path
14.26	0.12	BEAR R/L	Bear RIGHT, then at next fork bear LEFT to take you to abandoned roadway
14.38	0.12	BEAR L	Follow roadway through tunnel and to continuation of JMT, and turn right on dirt path
14.5	0.23	RIGHT	Turn onto dirt path, then run past metal gate
14.73	0.2	RIGHT	Turn RIGHT, take dirt path to exit Van Cortlandt Park at Van Cortlandt Park E.
14.93	0.23	STRAIGHT	Go straight on Oneida Ave. to E. 233 St. at Woodlawn Cemetery, cross E. 233 St.

Trishul Lorne W. Cherns og Phil McCarthy gir instrukser før start 

To minutter før start 

Umiddelbart før start kl 05.02. 

 Vi ble sendt avgårde rett etter kl 05 og løp Broadway opp til Central Park der vi fortsatte opp til den nordvestlige enden. Til tross for at det var tidlig på morgenen var det mange som var ute og syklet eller løp.

Morningside Park på Manhattan 

 Deretter fortsatte vi videre nordover mellom Columbia University og Morningside Park og opp til den første matstasjonen, Jeg løp rett forbi, da det ikke var lengre enn 8 km til den neste.

Den første matstasjonen ved Grant's Tomb på Morningside Heights 

 Det var fortsatt ganske tett mellom løperne. Jeg løp rett bak den tyske landslagsløperen Heike Bergmann oppover Fort Washington Park langs Hudson River.

På vei gjennom Fort Washington Park - foto: Michael Toma

Etter parken bar det bratt oppover til Hudson Heights, gjennom et boligstrøk og inn i den flotte Fort Tryon Park. Parken er temmelig kupert og det er god utsikt over til de bratte klippene New Jersey Palisades på den andre siden av Hudson River.

På toppen av parken ligger museet The Cloisters som består av fem klostre fra Frankrike, Spania og Italia som ble plukket fra hverandre, fraktet til New York og gjenoppbygd i parken.

Fort Tryon Park - av noen kalt Chquaesgeck

Fra høyden i parken gikk det bratt ned til en kløft på nordsiden der den neste matstasjonen lå. I likhet med hva som skulle vise seg å være tilfelle for de kommende matstasjonene, var de som betjente den utrolig hyggelige og hjelpsomme. Mange synes det var morsomt at en norsk løper deltok til tross for at jeg ikke er spesielt vennlig mot andre mennesker.

På vei mot den andre matstasjonen ved Inwood Hill Park på nordspissen av Manhattan 

På vei oppover de bratte bakkene mot toppen i Inwood Hill Park 

 Etter matstasjonen bar det oppover noen bratte bakker i Inwood Hill Park under store flotte løvtrær. Deretter gikk det nedover forbi huler Lenape-indianerne regelmessig skal ha bodd i. Rett etterpå passerte vi Shorakkopock Rock for å forsette forbi en saltsump og ut av parken og over broen til Bronx.

Huler benyttet av Lenape-indianere i Inwood Hill Park

Shorakkopock Rock der Peter Minuit kjøpte Manhattan av Lenape-indianerne i 1629

Tre løpere på vei inn i Van Cortland Park 

I Bronx bar det nordover til den tredje største parken i New York; Van Cortland Park.I parken fulgte vi den snorette traseen Old Putnam trail et langt stykke. Det var jorddekke med sviller, da stien var jernbane inntil 1958. Det var greit å holde seg på stien, da mange av trærne i parken var dekket av den eføy-lignende planten "Poison Ivy" som kan gi åpne sår og kraftige utslett ved berøring.

Matstasjon nr 3 ved Bronx River 

Fra parken  løp jeg sammen med Stephany Evans som selv var fra Bronx. Etter å ha løpt 3 mil var det hyggelig å ha noen å skravle med. Fra matstasjonen fortsatte vi nedover langs Bronx River for deretter å ta en liten rundtur innom den flotte stranden Orchard Beach i den største parken i New York; Pelham Park Bay. På stranden hadde de to rullestoler tilpasset strender til utlån.

Hutchinson River

Orchard Beach i Pelham Bay Park - Rivieraen i Bronx

Phil McCarthy som arrangerer løpet er selv ganske sprek og har den amerikanske rekorden på 48-timers løp med 414 km. Trishul Lorne W. Cherns som stod i spissen for de frivillige har andre plassen på 3100 miles (4988 km) som han gjorde unna på så liten som 50 dager.

Det er hardt å løpe et 100-miles løp, men det er også en rimelig tøff jobb å arrangere noe som innebærer at man må jobbe sammenhengende halvannet døgn. Det regnet kraftig på natten, og de som bemannet matstasjonene fikk antakelig en like våt opplevelse som oss som løp.

Bronx Victory Memorial 

På vei over Bruckner Expressway i Bronx sammen med Stephany Evans

Traseen gikk gjennom veikryss som er hakket større enn de vi har i Norge

I Bronx løp vi gjennom et gigantisk kryss der tre motorveier møttes. Jeg begynte å fundere på hva som er forskjellen mellom highway, freeway, parkway, expressway og turnpike? Parkway og turnpike hadde jeg ganske sikre teorier om, men de tre andre var jeg usikre på. Jeg bestemte meg derfor for å forske grundig på dette etter at løpet var ferdig. Nå vet jeg svaret.

Tre løpere krysser den lille broen ved Westchester Creek

Pugsley Creek Park 

Skilsmisse for $ 399 er billig!

 Etterhvert kom vi inn i et rufsete industriområde, der det lokale skillsmissesenteret kunne tilby skilsmisse helt ned i $ 399. De fleste ultraløpere har mye erfaring med skilsmisse og vet at $ 399 er råbillig.

Jeg løp sammen med at par andre som var like forvirrede som meg, da merkingen manglet i lange perioder. Jeg visste at vi skulle over en stor bro forut og siktet meg mot denne, men klarte likevel å bomme litt på trappen som gikk opp til den.

På ruskete fortau under Brucker Expressway i Bronx

 Broen gikk over til Randall's Island der gammel industri var byttet ut med idrettsanlegg og brede gang- og sykkelveier. Deretter bar det over Triborough Bridge til Queens, Broen var en flott hengebro med utsikt til Manhattan den ene veien og utover mot sjøen, idrettsanleggene og Queens den andre veien.

Rekkverket på broen var absurd lavt, og jeg tenkte på at de løperne som ikke likte høyder ville få problemer med å komme over. Det skulle vise seg at to stykker måtte geleides av andre løpere for å klare å komme over.

Randall's Island Park  

Flott gang- og sykkelvei under katedralliknende bro på Randall's Island

Triborough Bridge (Robert F. Kennedy Bridge) - god utsikt, rekkverk i knehøyde og 44 meter ned 

Forbi La Guardia flyplassen - det første regnet piplet ut av skyene

Løpet forsatte noen mil langs nordkysten av Queens og passerte blant annet La Guardia Flyplassen. Jeg kom til å tenke på at jeg for første gang ikke hadde fått en sang eller en rar setning på hjernen under et ultraløp og ble litt skuffet. Jeg bestemte meg derfor for å prøve å få Pj Harvey og Thom Yorkes New York sang "The Mess we're in", men feilet fullstendig.  Løpet ble derfor mitt første uten noen plagsom tittelmelodi.

En mystisk padlefarkost med 24 padlere, en mann ved roret og en på bakovervendt stol i Flushing Bay

Regnfritt under den svært populære Throgs Neck Bridge der det var fotoforbud 

En fin liten saltvannsump aller innerst i Little Neck Bay

Ved løpets østligste punkt i Queens løp vi inn i Alley Pond Park der det var en drøy kilometer på myk sti. Dette var utrolig godt for føttene etter milevis med asfalt og betong. I parken var det horder av folk som grillet og drakk rundt omkring mellom de store løvtrærne. Midt inni skogen passerte jeg to karer som hadde drukket opp hele beholdningen av øl og annen drikke fra den lokale butikken.

Alley Pond Park øst i Queens - et at de få strekkene uten asfalt eller betong 

Grilling og heftig øldrikking i skogen i Alley Pond Park  

Etter å ha løpt noen kilometer gjennom parkområder og boligstrøk gikk traséen inn i Flushing Meadows Corono Park som huset verdensutstillingen i 1964-65. Parken var stor, forfallen og fin. Det var tusenvis av latinamerikanere i parkområdet som spaserte, grillet, drakk, spilte fotball, spiste og spilte høy musikk.

Den småtriste Pool of Industry i Flushing Meadows Corona Park 

Horder av latinamerikanere spiller fotball og griller i parken 

Den gigantiske jordkloden i fontene Unisphere 

 Til verdensutstillingen  ble verdens største globus plassert i parken. Den er 43 meter høy, omgitt av store fontener og veier 320 000 tonn og er bygget i 304L rustfritt stål. Jeg tok bilde av den, smilte litt og løp videre.

Etter noen få minutter kom jeg inn i en konsertarena som var bygget mitt i traseen til løpet, og spurte en kvinnelig politibetjent om jeg kunne få lov til å løpe gjennom det inngjerdete konsertområdet. Hun ga bestemt, men vennlig, beskjed om at det kunne jeg bare glemme. Jeg måtte derfor løpe litt tilbake og rundt for å komme videre.

New York State Pavillion, kjent for de fleste fra filmene Men in Black og Ironman 2

Konserten virket bra, selv om jeg ikke hadde tid til å se på den lenge 

Veien i Flushing Meadows Corona Park har forsvunnet i regnet 

På vei mot 100 km løp jeg sammen med Heike Bergmann og hennes syklende pacer Christian Poppitz. Vi skravlet såpass mye at vi ble uoppmerksomme å lykkes med å løpe feil snaue to km, men kom oss tilbake på rett spor etter et kvarters tid.

Feiring av passering av 100 km i Queens med Trishul Lorne W. Cherns og pizza Foto: Käären Schilke-Cherns

På matstasjonen ved 100 km var det stor stemning. Stasjonen ble blant annet bemannet av Paul Kentor og Trishul Lorne W. Cherns. De disket opp med alle mulig godsaker. Jeg var veldig sulten og fikk i meg mye rart samt to store stykker god pizza. Deretter gikk veien videre nedover til Howards Beach på sydkysten av Queens.

På vei over Jamaica Bay fra Howard Beach til Rockaway Beach

Heike Bergmann og Christian Poppitz på vei opp Joseph P. Addabbo Memorial Bridge 

På broen fra Howard Beach til Broad Channel i Jamaica Bay  er det god utsikt til JFK

Fra Howard Beach gikk ruten over to lange broer til den lange smale halvøya Rockaway Beach. Jeg begynte å bli sliten og gikk litt for å hvile beina. Rett etterpå kjeftet jeg på meg selv og sa; Husk Amund Totland og Leif Abrahamsen som løp henholdsvis 240 og 320 km i Ecotrail Oslo. Etter at jeg hadde overbevist meg selv om at jeg ikke hadde grunn til å bli sliten i et så kort løp som 162 km, begynte jeg å løpe igjen.

Heike Bergmann på full fart over broen 

På Rockaway Beach var det fest på stranden, og hundrevis av mennesker var samlet og stod rundt omkring og drakk øl. Det var fuktig og varmt og veldig fristende med øl, musikk og avslapping, men jeg motstod fristelsen og fortsatte langs stranden til den neste matstasjonen.

Ørnereir på Broad Channel 

Fra matstasjonen på Rockaway Beach skulle vi over den 1,25 km lange Marine Parkway Bridge fra stranden i Queens og over til Brooklyn. Rett før broen ble jeg passet opp at Bradford Lombardi som spurte om jeg kunne gjøre han tjenesten å følge ham over broen, da han hadde høydeskrekk.

Vi løp arm i arm over broen. Det var ikke vanskelig å skjønne at den var ubehagelig for en med høydeskrekk, da gangveien hadde lavt rekkverk og hang på utsiden av broen med vann på begge sider. Det var imponerende å se hvordan en med så stor frykt klarte å presse seg til å løpe over.

Jeg grafser grådig etter Cola-flasken på Rockaway Beach mens mørket tyter på - foto: Donna Sajulga-Tabios 

Deretter bar det mot Sheepshead Bay der det var full fest i den store lokale russiske kolonien. Noen fisket, andre spaserte, mens de fleste festet på de mange utestedene i området. På matstasjonen begynte jeg å kjenne at det var veldig vondt i føttene, spesielt den venstre. Jeg klarte ikke å få i meg noe særlig mat utover et par små salte poteter.

Fra matstasjonen fortsatte vi videre mot Brighton Beach og tivoliet på Coney Island sammen med Jay Dobrowalski fra California. Han hadde blant annet  fått med seg UTMB, Hardrock 100 og Western States Endurance Run i de foregående årene. Vi var skjønt enige om at det var langt hardere for føttene å løpe 100 miles på asfalt og betong enn i terrenget.

Full fart på Coney Island  sent på kvelden 

 Etter Coney Island begynte det å gjøre veldig vondt i den venstre foten. Jeg fikk problemer med å løpe, da jeg holdt på å svime av når jeg landet på den. Det skulle senere vise seg at jeg hadde fått en stor og dyp blemme under forfoten. Jeg måtte derfor stort sett gå resten av veien til mål for å få flyttet trykket vekk fra den vondeste delen av foten.

Etter å ha passert det blide mannskapet på matstasjonen ved Bensonhurst Park, som tilbød meg øl, begynte jeg å tenkte på om fast track på Gardermoen og andre norske flyplasser egentlig lovlig. Hva er det rettslige grunnlaget for at man kan kjøpe seg fri fra den tiden en offentlig pålagt sikkerhetskontroll tar? Hva gjør dette forskjellig fra fast track på offentlige sykehus eller NAV? Da jeg ikke klarte å finne svaret i mørket og egentlig ikke var så veldig interessert i det heller, bestemte jeg meg for å tenke på noe annet i stedet.

Det var ikke noen vanskelig å tenkte på noe annet da det begynte å hoppe harer på kryss og tvers i mørket. Da jeg nærmet meg dem viste det seg at det ikke var noen ting. Jeg lurte litt på hvorfor det ofte er fantasi-harer jeg ser om natten på lange ultraløp. Hvorfor er det ikke zombier eller andre rare dyr i stedet?

En lang strekning gikk på en bred gangvei langs sjøkanten i Brooklyn. Det var ingen belysning slik at det var stummende mørkt. På høyresiden var det benker der det satt russisktalende par tett klistret sammen og gjorde unevnelige ting, mens det var enslige menn som stod og fisket i mørket på den andre siden. For ikke å forstyrre parene unødig, skrudde jeg av hodelykten. Et stykke etter passering av Verrazano Narrows Bridge var det belysning, og derfor også tomt for den typen folk som liker seg i mørket. Fiskere var det imidlertid forsatt en del av selv om det langt over midnatt.

Verrazano Narrows Bridge der det korte New York maraton begynner

Det var utrolig godt å komme til den neste siste matstasjonen ved Leif Ericson Park & Square i Brooklyn og vite at det bare var 16 km (10 miles) med smertefull trasking igjen til mål. Det begynte å regne, men det var godt og varmt slik at det ikke gjorde noe.

Selv om det var natt var det stor aktivitet på veien videre. Mange butikker og utesteder var oppe, og jeg passerte en åpen frisørsalong så sent som kl 02.30. Flere av de som var ute på byen på en snurr lurte på hvorfor vi løp rundt i regnet midt på natten. Jeg anbefalte alle de som spurte å delta på løpet neste år.

Etter å ha passert Brooklyn Bridge bar det oppover Manhattan forbi fulle folk og horder av lettkledde kvinner som prøvde å få seg en taxi hjem i styrtregnet. Det var utrolig deilig å traske over målstreken i regnet etter 23 timer og 23 minutter. Et par kilometer med feilløping gjorde at total distanse ble 164 km.

Jeg var klissvåt, og bestemte meg for å komme raskt tilbake til hotellet ved Union Square for å få meg en dusj. Ingen taxier var å oppdrive på grunn av regnet, så jeg var nødt til å ta t-banen tilbake og fikk hilst på "Are you beach body ready damen" som prydet t-banene og stasjonene i hele New York for siste gang.

Elegant eksempel fra t-banestasjonen på hvor bra kvinnediskriminering kan utføres 

Jeg fikk sovet tre timer før jeg måtte sjekke ut av rommet, og gikk ut og spiste frokost og lunsj rett etter hverandre for deretter sette nesen mot flyplassen. En dyp gigantblemme under venstre fot førte til at jeg gikk ganske sakte.

Venstre fot trenger ro og pleie etter løpet 

"Leaving New York, never easy" heter det i den berømte hjemreisesangen til REM som man kan oppleve at de fleste flypassasjerene sitter og nynner på når et fly letter på vei mot Europa. Slik var det også denne gangen.

Selv om jeg var utrolig trøtt ble det ikke mer enn tre timers søvn på flyet, på grunn av at jeg ble sittende og skravle med en veldig hyggelig mann fra New Jersey og en like hyggelig flyvertinne mellom hver gang jeg duppet av.

Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt glad i å løpe et så langt løp på asfalt og betong,  men det var så mange andre fine sider ved løpet at jeg kan komme til å melde meg på igjen i fremtiden. Det er også ganske morsomt å være den første nordmannen som har løpt det nye maraton i New York.



Thames Path 100 Miles 

Täby Extreme Challenge 100 Miles