Peru og Bolivia på sykkel - Cusco - Machu Picchu - Pisac - Lampa - Puno - Copacabana - La Paz - Dødsveien - Coroico - Chacaltaya

Inca Kola - Perus avhengighetsskapende signaturdrikk

De fleste bør få med seg en sykkeltur i Andesfjellene i løpet av livet. Min mulighet oppstod da gjengen jeg syklet i Tibet og Nepal med i 2011 var enige om at vi måtte møtes for en ny tur i høye fjell. Valget falt på Peru og Bolivia.

Vi møttes i Lima i Peru som ligger ute ved Stillehavet. De fleste av oss kom fra Europa, men tre av deltakerne tok turen fra Australia. Jeg tok meg et par dager i byen før de andre dukket opp for å være turist, men brukte mesteparten av tiden til å skaffe meg klær, da bagasjen min hadde forsvunnet. Det var ikke lett for en norsk mann på 193 cm å finne klær i et land der de fleste er lave, men tur- og sportsbutikken på kjøpesenteret Larcomar løste til slutt problemet.

Lek i en av parkene i Lima 

Tabloidavisen jeg fikk på flyet til Cusco var en del drøyere enn VG

Etter et par dager fløy vi til den gamle inkahovedstaden Cusco. Byen ligger på ca 3400 moh og vi brukte tiden til å være turister mens kroppen vennet seg til høyden. Mye av tiden gikk med til å spise marsvin, mens kveldene naturlig nok innebar drikking av pisco sour.

I tillegg drakk vi koka-te laget av bladene til kokabusken. Bladene inneholder kokain og mer enn 20 andre alkaloider som visstnok skal motvirke høydesyke i tillegg til å ha en smertelindrende og sentralstimulerende effekt. Resten av oppholdet fikk vi stort sett bare servert koka-te. Jeg kjente fint lite til virkningene av teen, ut over at koppene jeg drakk av stort sett var fulle av grønne blader som jeg fikk i munnen når jeg drakk.

Marsvin er nasjonalretten i det verdenskjente kjøkkenet i Peru 

Blant kjennere regnes UMO som den beste baren i verden for Pisco Sour 

Månelys over soltempelet i Cusco - hvor er Tintin?

Den gamle inkamuren til Soltempelet i Cusco nederst - nyere mur på toppen 

For mitt vedkommende ble det et ganske selvsagt besøk i den gamle Soltempelet der Tintin i sin tid holdt på å bli levende brent på bålet. I tillegg syklet vi litt rundt byen og fikk kjent på hvor treig man blir i motbakken i høyden.

Inkafestningen Sacsayhuaman i åsene utenfor Cusco 

Statuen av Cristo Blanco bak Sacsayhuaman   

Gateløp i Cusco

Inne i Soltempelet i Cusco 

Hundene i Cusco kaster aldri bort tiden på innledende bjeffing 

Dag 1 på sykkel - utsikt over den hellige dalen 

Etter et par dager i Cusco begynte sykkelturen. Vi syklet i retning av inkaenes hellige dal: Urubambadalen. Store deler av dagen gikk på grusveier med et lite morsomt stiparti ved saltgruvene Salineras de Maras som ekstra krydder. Et par av deltakerne lykkes med å ta noen spektakulære kolbøtter over styret.

Gruppebilde ved den hellige dalen 

På vei inn i del hellige dalen 

Pause i Maras 

Eldre kvinne i Maras 

På vei ned mot Salineras de Maras

En fin vinterdag i Urumbadalen

Saltminer i Salinera de Maras 

Den glimrende turlederen Eduardo passer et par som har gått på trynet på stien 

Natten ble tilbragt i Ollantaytambo på snaue 2800 moh. Det var fin dagtemperatur, men på natten ble det ganske kjølig. Det føltes litt absurd å reise til et sted det var vinter, mens det var god og varm sommertemperatur hjemme i Norge. Etter middag fant vi en fin liten bar der vi tilbragte kvelden.

Senkveld i Ollantaytambo  

Bill og Henning før klatringen av Abra Malaga passet 

Dagen etter stod valget mellom å sykle til toppen av Abra Malaga passet rundt 1500 høydemeter lengre oppe eller bli kjørt med bil til toppen for deretter å sykle nedoverbakke de drøye 8 milene til dagens overnattingssted. Bill og jeg bestemte oss for sykkelvarianten og startet fra Ollantaytambo ved 06-tiden.

Soloppgang over Andesfjellene 

Flotte hårnålsvinger på turen til toppen av Abra Malaga passet 

Toppen av Abra Malaga passet er nådd - nå noen tusen høydemetere med utforkjøring ned i jungelen 

Det var en flott morgen med noen få plussgrader og stjerneklar himmel. Etterhvert kom solen frem. Jeg kjente høyden godt mot toppen av passet og var nødt til å snegle meg avsted de siste to kilometerne. Det tar noen dager før kroppen fungeres slik den skal over 4000 meter. Fra toppen av passet på drøye 4300 meter var det nærmere 3000 høydemeter til dagens overnattingssted i jungelbyen Santa Maria. Jeg var god og sliten da vi kom frem etter 120 km på sykkelen. Kvelden gikk med til å smake på lokal øl og tygge kokablader.

Lokale bananer er et perfekt mellommåltid 

Luftig på veien mellom Santa Maria og Santa Teresa 

Fra Santa Maria syklet vi til Santa Teresa på en humpete grusvei i stekende varme. Veien krysset en elv, der et par stykker veltet på sykkelen og fikk badet seg selv grundig. Det var rikelige muligheter for å dø dersom man ikke holdt seg på veien, da det tidvis var en heftig skrent på venstresiden av veien.

Fint fuktig vær og flott grusdekke 

Godt og varmt i jungelen 

Elvekryssing med sykkel kan være krevende 

En av de små innbyggerne i Santa Teresa 

Sykling i varmen krever god drikke 

Vel fremme i Santa Teresa slappet vi av og forberedte oss på neste dags vandring innover i dalen og frem til Macchu Picchu. Det var godt og varmt i den lille jungelbyen. Flere av deltakere hoppet likevel ut i de varme kildene i utkanten av byen.

Trendy pels på de lokale hundene 

Spilling av janga om kvelden 

Vi var grytidlig oppe før fotturen inn til Machu Picchu 

Vi stod opp ved 04-tiden dagen etter og vandret inn langs elven Urumba i retning av dagens mål; Machu Picchu. Det var deilig å bevege seg til fots etter et par dager på sykkelen. Vi gikk i tett frodig vegetasjon i dalbunnen med flotte spisse grønnkledte fjell på begge sider.

Etter noen timers vandring kom vi frem til Aguas Calientes som er en by som ligger ved foten av den fjellryggen Macchu Picchu ligger på. Til tross for fin beliggenhet var Aguas Calientes et slitsomt sted å være, da en stor andel av innbyggerne brukte tiden sin på å få alle turistene som skulle til Macchu Picchu å legge igjen noen kroner i deres butikk eller på deres restaurant.

På vei til Machu Picchu langs elven med det klingende navnet Urubamba

Machu Picchu

Det er vanlig å bli litt ekstra macho i Machu Picchu

Vi tilbragte noen timer i Machu Picchu i strålende solskinn og behagelig temperatur. Byen ble bygd av inkaene på midten av 1400-tallet, men forlatt rundt 100 år senere da området rundt ble erobret av spanjolene. Spanjolene fant aldri byen og den var ikke kjent for utenverdenen før det ble "oppdaget" av de amerikanske historikeren Hiram Bingham i 1911 som var på jakt etter inkaenes tapte by Vilcabamba la Vieja.

Det kan bygges overalt 

Alle kan få seg en venn i Andesfjellene

Fra Machu Picchu reiste vi tilbake til Cusco med tog. Vi oppholdt oss to netter i byen og noen av oss fikk med oss en flott stisykkeltur i fjellene rett utenfor byen. Den siste kvelden gikk vi av alle ting på en bra indisk restaurant i den trendy bydelen San Blas. Jeg prøvde meg på stedets sterkeste rett som man fikk gratis sammen med et par øl dersom man klarte å spise opp alt. Etter rundt 20 hele chili kastet jeg inn håndkleet da det ble litt i drøyeste laget dagen før vi skulle sette i gang med syklingen igjen.

På stisykkeltur i fjellene utenfor Cusco 

San Blas er det mest trendy strøket i Cusco 

Cristo Blanco skuler ut over Cusco 

Morgenen etter syklet vi ut av Cusco. Dagens mål var Urcos, men vi skulle innom byen Pisac for å få med oss feiringen av nasjonaldagen. Etter en klatring og et morsom utforkjøring kom vi frem til Pisac der det var trafikkaos og masse mennesker i flotte drakter.

Samling i Pisac for å feire den nasjonaldagen 

Nasjonaldagsfeiring i Pisac

I sentrum av byen var det musikk, parade og taler. Selv om det var noen paralleller til norsk 17-mai, skilte småguttene med maskinpistoler seg helt klart litt fra et norsk barnetog. Mange av kvinnene hadde fantastisk flotte og fargerike folkedrakter og utallige orkestre sørget for at det var full musikk til enhver tid.

Barna paraderer i flotte klær 

Begrepet barnesoldater får en helt ny betydning i Pisac

Selv de minste barna feirer nasjonaldagen 

Fra Pisac fortsatte vi i et vakkert grønt landskap i retning av Urcos. Underveis spiste vi lunch ved en elv i idylliske omgivelser, og tok klatret rundt på de merkelige byggverkene ved Rumiqulla.

Ved akvadukten eller porten i Rumiqullqa på vei fra Pisac til Urcos

Vi kom frem til Urcos på ettermiddagen og bodde på et enkelt gjestehus. Mesteparten av tiden ble tilbragt på balkongen på en kafe med utsikt over det sentrale torget i byen der det var stor aktivitet hele kvelden.

Kvinner på tur gjennom Urcos

Ung servitør på den lokale bula 

Kvinne i Urcos 

Solid last på trallen 

Ruinene ved Raqchi Sicuani

Strikking har alltid vært populært i Raqchi Sicuani 

Det som etter min smak var den tøffeste taxien i Sicuani

Middag i Sicuani var tydeligvis ikke noe for magen min. Da jeg våknet dagen etter ble det raskt klart for meg at det ville bli en dag uten spising. Jeg bestemte meg likevel for å sykle, men var såpass slapp at alle pausene ble tilbragt horisontalt. Vi tilbragte formiddagen med å sykle til toppen av Abra la Raya passet på 4338 moh, noe som normalt regnes for å være best å gjøre når man har spist.

Magen tålte ikke maten i Sicuani og alle pauser fra syklingen ble tilbragt horisontalt 

Min nye gode venn Alpakka 

Selv om man ikke er helt pigg og ligger i veikanten får man stadig nye venner. På toppen av Abra la Raya passet kom en sjeldent vakker Alpakka bort til meg og slo seg ned rett ved stedet jeg lå.

Hun var såpass vakker at jeg bestemte meg for at jeg umiddelbart hadde giftet meg med henne dersom jeg hadde vært en alpakka selv. Selv om jeg ikke klarte å spise fikk jeg i meg et par flasker med Inca Cola som smaker utmerket til tross for at den er knallgul. Fra toppen av passet var resten av den 115 km lange etappen til Ayavira ganske lettsyklet.

Vi er to som likte å hvile etter en solid klatring til toppen av Abra la Raya passet

Alpakka har fått seg en ny venn 

Tidlig morgenstund  på Placa de Armas i Ayavira

Neste morgen stod jeg grytidlig opp og vandret rundt i Ayavira og var en tur innom katedralen. Byen krydde av flotte fotomotiv, men de fleste er levende slik at man ikke kan ta bilder av dem uten videre. Kvinnen på bildet over slapp imidlertid ikke unna.

Gateliv i Ayaviri 

Fine og tørre forhold på veien mellom Ayaviri og Lampa 

Fra Ayaviri skulle vi sykle videre til de rosa byen Lampa. Den første delen av etappen var flat og fin. Deretter var det en times klatring i stekende varme før det bar utfor på en steinete grusvei frem til Lampa.

På kvelden vandret vi rundt i den flotte lille byen som var full av vakre hus. Noen politimenn vinket oss inn på en liten stadion der vi fikk med oss noen runder med tyrefekting. Det var fascinerende å observere hvor støyende og engasjerte publikum var og hvor stolt matadoren ble etter å ha drept oksen. Sporten var likevel ikke spesielt sjarmerende, og det blir nok første og siste gangen jeg skal se på noe slikt.

Pilsreklame i Lampa 

Vi ble invitert til tyrefekting i Lampa 

Stivpyntet matador 

Stappfullt på tribunen

En veldig stolt matador 

En relativt dårlig dag for oksen

Senere på dagen besøkte noen av oss katedralen i byen, En blid og rar prest viste oss rundt og sendte oss etterhvert ned i katakombene der det var noen rare trange ganger med hodeskaller plasserte her og der. I tillegg var det et stort rom der skjelettene etter de som var "begravet" var dandert på kunstnerisk vis rundt et stort kors på gulvet i det sylinderformede rommet.

Kirken i Lampa tilbyr de døde alternativ til tradisjonell gravlund

Pumaen som skuer ut over Puno

Dagen etter syklet vi til Puno via totalt trafikkaos i den relativt lite sjarmerende byen Juliaca. En av de engelske syklistene i gruppen måtte gi seg, da noen hadde lykkes med å stjele både pass og penger. Han tok flyet til Lima for å skaffe seg nytt pass og kredittkort for å klare å komme hjem igjen til England.

Puno ligger på 3800 moh ved Titicacasjøens bredder. På ettermiddagen hyret vi en båt som tok oss ut til noen sivøyer som var flettet av de Uros-indianerne som bodde på dem. Forklaringen på denne merkelige boformen var tydeligvis at de i sin tid flyttet ut på vannet for å slippe å bli plaget av andre folkeslag på land. Hver sivøy hadde en levetid på rundt fem år før sivet råtnet. Deretter var det bare å flette for harde livet for å ha et sted å ha huset sitt.

Uros-indianerne har bosatt seg på øyer i Titicacasjøen som de har flettet selv 

Uros indianerne bygde Thor Heyerdahls Ra II 

Sen ettermiddag ved Titicacasjøen 

Jente på en av sivøyene 

Doven fugl slapper av på en sivøy

Egen kiosk på en av sivøyene 

Politiet i Puno har tøffere biler enn politiet i Norge 

Kvelden gikk med til spising av ørret fra Titicacasjøen og en uforglemmelig karaokeopplevelse i sentrum av Puno der vi sang ømme lokale kjærlighetssanger for full hals.

Dagen etter syklet vil til den lille byen Juli, der vannforsyningen hadde sviktet. Gjestehuset vi bodde på hadde ikke sjokkerende høy standard, og uten vann ble det ekstra morsomt. Svette og herlige virret vi rundt i byen uten mulighet til å vaske oss. Jeg gikk tidlig til sengs, og fikk ganske raskt besøk på døren av hun som drev butikken rett utenfor herberget vi bodde på. Hun pekte på sengen og foreslo at vi skulle gå til sengs sammen. Til tross for at hun var søt og ganske pen takket jeg høflig nei på klønete spansk.

Posering ved Titicacasjøens bredder 

Dagen etter syklet vi langs bredden av Titicacasjøen i retning av grensen til Bolivia. Det var mange store oppdrettsanlegg for ørret i sjøen lang ruten. Både været og humøret i gruppen var topp.

Blide syklister 

Grensepasseringen tok heldigvis ikke mer en et par timer. Det var genialt å være syklist, da det var over tre kilometer lang kø for de som kom med bil. Årsaken til køen var en stor religiøs festival i Copacabana på boliviansk side av grensen.

Grensen mellom Peru og Boliva 

Venting på grensen mens papirarbeidet pågikk 

Fine forhold på Hotel Gloria i Copacabana - utsikt over Titicacasjøen

I Copacabana (som har gitt navn til en kjent strand i Rio de Janeiro) tok vi inn på det staselige Hotel Gloria der det var panoramautsikt over Titicacasjøen, Etter å ha sjekket inn tok vi oss en tur til katedralen i maurisk stil for å få med oss landets skytshelgen; Virgen de Copacabana/Virgen de Candelaria som var en slags dukke plassert midt i den overdådige altertavlen. Jeg fikk ikke tatt noe nærbilde av henne, da det var fotoforbud i kirken.

Den maurisk inspirerte katedralen i Copacabana 

Bolivias skytsheltinne Virgen de la Candelaria står i alteret i katedralen i Copacabana

Stranden i Copacabana 

Mann med fin lue 

Etter å ha vandret rundt i byen gikk vil ned til stranden og tok noen øl og lokale drinker på det som var regnet som en av de beste strandbarene ved Titicacasjøen. Mens vi satt og drakk øl, var det noen som brøt seg inn på 6 av 8 rom vi hadde på hotellet. Mange ble frastjålet kameraer, penger, solbriller, minnebrikker og mobiltelefoner. Jeg hadde heldigvis alle verdisakene mine på meg, og mistet ingen ting selv om det var innbrudd på rommet jeg bodde på. Romkameraten min mistet det meste. På kvelden var det fullt show på hoteller med politifolk, etterforskere og selveste politisjefen i byen på besøk. Stemningen var ganske laber, spesielt blant de som hadde mistet alle de bildene de hadde tatt på turen så langt.

Skjeggete argentinsk servitør på den beste strandbaren 

Solnedgang over Titicacasjøen 

Politisjefen i Copacabana dukket opp etter at det hadde vært innbrudd på 6 av rommene våre 

Tidlig morgen på vei mot toppen av Cerro El Calvario

Tidlig neste morgen klatret Bill og jeg til toppen av toppen av åsen Cerro El Cavario der tusenvis av pilegrimer var på vei for å be og tenne stjerneskudd og fyrverkeri. Deretter trasket vi ned igjen og satte i gang med dagens etappe som begynte med en saftig klatring før den fortsatte i flotte omgivelser på en smal bratt halvøy i Titicacasjøen.

Blant tusenvis av pilgrimer på vei mot toppen av Cerro El Calvario

På toppen av klatringen - Titicacasjøen i bakgrunnen 

Den bolivianske marinebasen ved Titicacasjøen 

Etter lunsj krysset vi Titicacasjøen ved et smalt sund der det lå noe så originalt som en boliviansk marinebase. Bolivia hadde kystlinje mot Stillhavet til de tapte det til Chile under Stillehavskrigen i 1879, men har likevel beholdt men marine som ikke har mer enn en innsjø å boltre seg på. Den er riktignok ganske stor, men drømmen på sikt er nok å få tilbake tilgang til Stillehavet.

Sykler og følgebiler krysser Titicacasjøen 

Marine må man ha selv om man ikke har tilgang til havet 

Etter å ha krysset sundet i Titicacasjøen havnet vi rett opp i en parade for marinen. Etter å ha sett på at soldatene både viste at de var tøffe og flinke til å spille instrumenter kjørte vi de siste milene til landets administrative hovedstad La Paz.

Marineorkesteret i Bolivia spiller med stor kraft 

Marinens øverste leder 

Utsikt over La Paz 

La Paz er en fasinerende by, der store deler av bebyggelsen ligger i en badekarformet dal som stiger opp til høysletten. Resten av bebyggelsen ligger på høysletten. Byen strekker seg fra 3200 - 4100 moh. Det er ikke et klassisk øst-vest skille i byen, men i stedet et skille mellom høyt og lavt.  De fattige befolker derfor de høyestliggende delene av byen på over 4000 meter der luften er kaldest og tynnest, mens de mer velstående inklusive presidenten bor i de lavere delene av byen som har et mer behagelig klima.

Posering foran La Paz

Den lovgivende forsamlingen i sentrum av La Paz

Unge lett pompøse menn passer på at ingen uvedkommende kommer inn 

La Paz - 500 høydemeter opp til de øverste husene 

På toppen av La Cumbre Pass 

Etter en hviledag i byen dro vil til toppen av den såkalte Dødsveien, som går fra jungelen og opp til fjellene utenfor La Paz. Det dør fortsatt en og annen trafikant langs veien, men det meste av trafikken går på en annen vei i dag. Da Dødsveien var hovedvei døde det visstnok 200-300 årlig på det 60 km lange strekket, slik at veien definitivt fortjente sitt navn.

Veien er bratt og det er lett å falle utfor den usikrede kanten og noen hundre meter ned i jungelen under. I tillegg er den pepret med kors og minnemerker over de som har omkommet. En og annen syklist skal ha ramlet utfor stupet og omkommet, men jeg oppfattet veien som langt mindre farlig enn mange av de strekkene vi hadde syklet tidligere på turen. Det var imidlertid vakkert og i tillegg morsomt å trille noen tusen høydemeter nedover fra høyfjellet på rundt 4600 moh til ca 1200 moh i jungelen.

Tydelige tegn på at Dødsveien (Yungas Road) bærer sitt navn med rette 

Bolivia her egen skilting for fulldempede sykler 

I motsetning til tidligere dør det bare en og annen på Dødsveien i dag 

Fordelaktig å ikke skjene ut til venstre når man sykler ned Dødsveien

Løse kanter og 300 meter ned til nærmeste tretopp 

Susing rundt svingen 

Hver gang en syklist sykler utfor skrenten kommer gribbene straks 

Samling i den nedre delen av Dødsveien 

Lett å være blid etter 3000 høydemeter nedover El Camino de la Muerte

Gullgraver eller -vasker i nærheten av Coroico

Tipp topp å være på tur med Eduardo, Eduardo og Alex 

Veivesenet i Coroica feirer nasjonaldagen i Bolivia 

Natten ble tilbragt i jungelbyen Corocia. I likhet med hva som var tilfelle i Peru fikk vi med oss nasjonaldagen med taler, dans og korps og mye støy i sentrum av byen. Et par av oss ble så fascinert av feiringen at vi var ute det meste av kvelden. Min absolutte favoritt var en flott pyntet veiskrape fra det lokale veivesenet.

Tidlig morgenstund i Coroico

Hotel Gloria i Coroico

Vi bodde på ny på et hotell som het Gloria. Hotellet var flott og lå fantastisk til, selv om det nok hadde sette bedre dager. På hotellet var det til og med internett. Det eneste problemet var at det ikke virket.

Dagen etter vi hadde syklet Dødsveien ble vi kjørt tilbake til La Paz. Om kvelden hadde vi avskjedsmiddag i gruppe, da noen skulle reise hjem tidlig morgenen etter. Jeg fikk pønsket ut en spennende oppoverbakkesykkeltur fra bunnen av Dødsveien til til toppen av fjellet Chacaltaya utenfor La Paz med en stigning på ca 4200 meter fra 1200 moh til ca 5400 moh. Jeg fikk ikke tid til å sykle bakken på denne turen, men kunne godt tenkte meg å teste den neste gang jeg tilfeldigvis dumper innom Bolivia.

Fine fjell

Gateliv i La Paz

Gateliv i La Paz II 

Bryllup

Svigermor og bryllupsgjester 

Pyntet støttemur 

La Paz

Hvis man er svak for et lamafoster er La Paz definitivt stedet

Det bærer hjem til Norge

Før hjemreise syklet jeg en solotur til toppen av det 5430 meter høye fjellet Chacaltaya.  Deretter gikk turen tilbake til Norge via Miami og London.

De amerikanske sikkerhetsvaktene på flyplassen i Bolivia var såpass engstelige for at sykkelpedalene og sykkelverktøyet jeg hadde i håndbagasjen kunne brukes som våpen ombord på flyet at jeg ble nødt til å sende absolutt all bagasjen min, Det var en relativt underlig følelse og reise rundt et døgn med to mellomlandinger uten annen bagasje enn mobiltelefon, pass og kredittkort, men det egentlig var greit og slippe å drasse på alt skrotet fra turen.