HundreMilesKongen® blir til på Grindstone 100 Miles

To løpeturer i Trollheimen i september 2017 ga meg nesten ett års pause fra løpingen. En uheldig fasong på hælene mine ga langvarige betennelser og fredag 13 april 2018 ble jeg operert for tilstanden Haglunds hæl på høyre fot. Jeg gikk beskjed om at det kunne ta 6 måneder til jeg kunne løpe igjen, men at det kunne bli så lite som 4 måneder dersom jeg var heldig.

Den 5. oktober 2018 løp jeg 100-miles løpet Grindstone 100 i Virginia i USA med nærmere 7000 høydemeters stigning underveis. Siden løpet gikk under 6 måneder etter operasjonen var treningsgrunnlaget minimalt. I juni og juli trasket jeg en del turer på sti. I tillegg ble det mange fine stiturer på terrengsykkel. I midten av august var jeg i alpene og begynte jeg å løpe forsiktig igjen. All spenst var borte etter nesten ett år uten løping. Deretter ble det 30-40 kilometer med løping i uken i seks uker frem til Grindstone 100 og spensten snek seg tilbake.

10 flotte premier fra mine 10 100-miles løp 

Til tross for at jeg helt sikkert ville være den på startstreken med dårligst treningsgrunnlag, var jeg fast bestemt på å stille opp. Jeg pleier å tyte til alle og en hver om at å fullføre lange ultraløp dreiet seg om 10 % fysikk, og 90 % hode. Det er greit å teste ut om det man tjater om stemmer i virkeligheten eller om man bare er en tullete prater.

I tillegg var jeg nødt til å fullføre. Grindstone var kvalifiseringsløp til Western States 100 Miles så vel som Hardrock. Etter å ha vært med i lotteriet til Western States i fire år uten å komme med, begynnte sjansene for å endelig lykkes å bli store fordi man får dobbelt så mange lodd hvert år man kvalifiserer seg til å være med i lotteriet.

Dersom jeg ikke fullførte Grindstone ville jeg rykke tilbake til start. Grindstone er antakelig både et finere og hardere løp enn Western States, men det hadde vært morsomt å være med på ur-100-miles-løpet en gang i løpet av livet.

Før jeg reiste til løpet ble jeg kontaktet og informert om at jeg ville bli HundreMilesKongen® dersom jeg fullførte fordi det ville føre til at jeg hadde fullført ti 100-miles løp. Jeg ble fortalt at en annen nordmann hadde fullført ti løp, men at ingen hadde fullført flere. Jeg stusset over at jeg ville bli utropt til konge fordi jeg tangerte rekorden, men sluttet fort å tenke mer på det da det førte til at jeg ble litt svimmel.

Camp Shenandoah der starten gikk fra 

Grindstone 100 går på sti i Shenandoah-fjellene i Virginia i USA. Det sniker seg så vidt over grensen til West Virginia. Det er til sammen nærmere 7000 høydemeter med stigning fordelt på ca 165 kilometer. Man løper frem og tilbake på omtrent samme rute. På veien frem skal man oppom to topper man ikke behøver å besøke på veien tilbake. Start er fra den permanente speiderleiren Camp Shenandoah utenfor byen Staunton i Shenandoh-dalen.

Løypeprofil 

Løpsleder Clark Zealand briefer deltakerne før start 

Ruten jeg løp hentet fra Strava

Den antatt største utfordringen med løpet utover å komme seg til mål var å klare sperretidene. Normalt er ikke dette noe jeg tenker på under løp, men denne gangen var det i aller høyeste grad aktuelt på grunn av det ekstremt spinkle treningsgrunnlaget. Med start 5.oktober var det ikke lenge siden min første løpetur på ett år 18. august. Underveis i løpet var det tre punkter med cut-off-tider i tillegg til en maksimaltid på hele løpet på 38 timer.

Strategien min for løpet var:
1. Å opparbeide meg et såpass stort forsprang på cut-off-tidene i den tidlige delen av løpet at jeg skulle slippe å oppleve permanent stress underveis.
2. Aldri la meg rive med av andres tempo, men bevege meg i det som passet meg.
3. Løpe mest mulig alene for å kunne styre tempoet best mulig
4. Ikke bry meg om at formen var dårligere enn alle andre løp jeg har stilt opp på tidligere.
5. Fullføre

Rett før start 

Start var kl 18. fredag 5. oktober som tilsvarte kl 24 i Norge, som jeg hadde reist fra to dager tidligere.  Jeg kjente at jeg var småtrøtt der jeg stod på startstreken, men bestemte meg for ikke å bry meg noe om det. De fleste stilte med hodelykt på start, da det ville bli helt mørkt i løpet av en time.

Kø der stien smalnet etter 800 meter

De første to kilometeren gikk i en halvsirkel rundt speiderleiren. Vi satte vi igang med en stigning på 250 meter, før det gikk ned til første matstasjon (Falls Hollow) etter 8 kilometer. Ultralegenden David Horton stod og viste vei i et vanskelig kryss. Han har en av de meste imponerende CVene man kan ha innenfor ultraverdenen; rekord på Appalachian Trail, rekord på West Pacific Trail, et par seire i Hardrock og rekordtid på det småharde løpet Barkley Marathon.

Deretter steg det gradvis brattere opp til første fjelltopp med det klingende navnet Elliot Knob etter 15 kilometer. De siste to kilometerne var veldig bratte, og da vi nådde toppen hadde vi steget 1000 meter. På toppen var det tåke og alle måtte stemple startnummeret.

På vei inn til den første matstasjonen hadde det blitt mørkt 

På vei ned ble jeg liggende bakerst i en lang rekke løpere. Stien var steinete og teknisk. Det var tåke og yr i luften og ble ganske glatt. For en som har vokst opp med å løpe i Oslomarka var det likevel på ikke noe i nærheten av så glatt det kan være på stiene hjemme om høsten.

Det var nedover hele veien frem til neste matstasjon (Dry Branch Gap). Deretter bar det bratt oppover Crawford Mountain på sti i tåke og småregn. Det var varmt og veldig fuktig luft. De fleste løp med lite klær og mange hadde bar overkropp. De ble likevel klissvåte på kroppen av fuktigheten.

Et par toppturer på veien frem var ikke nødvendige å gjenta på returen

Neste matstasjon (Dowells Draft) fulgte etter nye nedoverbakker. Den var bemannet av veldig energirike mennesker som skapte masse liv og god stemning. Deretter bar det ut igjen i mørket og en solid klatring oppover Hankey Mountain. På vei ned fra toppen var det ikke sti, men en sølete jordvei. Deretter fortsatte det på fin sti over Lookout Mountain med en bratt nedstigning som finale før første Cut-off ved North River Gap etter 57 kilometer.

Jeg lå behaglige 2,5 timer før cut-off. Til å å løpt så lite de siste 12 månedene fungerte kroppen overraskende greit. Jeg hadde også klart å følge strategien min til punkt og prikke. På matstasjonen var det en som fortalte at den neste stigningen opp Grindstone Mountain og videre til toppen av Little Bald Knob kanskje var den hardeste i løpet. Siden jeg hadde så god margin på cut-opp-tiden bestemte jeg meg for å ta det veldig rolig de 13 kilometerne til toppen for å spare beina mest mulig.

Halvveis til toppen kom første løper i mot i høyt tempo nedover de bratte bakkene. Det så ikke ut som om han hadde noe mer med seg enn en håndholdt flaske. Rundt ti minutter senere kom nestemann, og nærmere toppen fulgte 4 stykker til.

Asfalt de siste 500 meterne til toppen av Reddish Knob

Tre kilometer før vending skulle man oppom toppen av Reddish Knob og stemple startnummeret. Det siste stykket til toppen var det asfalt. Solen hadde kommet opp og utsikten fra toppen var storslagen.

Jeg fortsatt deretter ned de tre kilometeren til vendepunktet og kjente at de første 82 kilometerne hadde gjort at de dårlige trente beina begynte å bli møre og slitne. Det var en tett strøm av løpere som allerede hadde passert matstasjonen ved vendepunktet som kom i mot. Mange hadde pacere som var rene og pene og peppet opp de slitne løperne de hjalp.

Utsikt fra Reddish Knob

Etter å ha snudd bar det tilbake i retning toppen Little Bald Knob. Deretter var det en lang nedoverbakken til matstasjonen ved Nort River Gap der neste cut-off var. Jeg begynte å bli mør i beina, og var i ferd med å få blemmer under hælene. Dersom det er kjølig, har jeg sjeldent problemer med blemmer. På de løpene det har vært veldig varmt har de imidlertid dukket opp. Her var det rett i underkant av 30 grader, og ikke spesielt gunstig for føttene mine.

Jeg ankom matstasjonen rundt 3,5 timer før cut-off. Jeg drakk nesten to liter vann før jeg dro videre, men hadde veldig dårlig matlyst. Jeg fikk likevel presset i meg litt mat og tok med meg et par bananbiter.

Fra matstasjonen var det en lang og varm stigning i flott natur. Store løv- og bartrær omkranset stien som bestod av en kombinasjon av jord og steinoverflate. Det kom flere terrengsyklister i mot, og det så veldig morsomt ut å sykle ned de bratte bakkene.

Det begynte å bli sent på ettermiddagen og jeg stålsatte meg for natt nummer to i fjellene. For det første visste jeg at jeg kom til å få hallusinasjoner, og planla et jeg ikke måtte gjøre noen dumme ting som følge av dem, f eks som å hoppe utfor et stup hvis det skulle dukke opp noe som fremstod som farlig. For det andre visste jeg at jeg kom til å bli veldig sliten, og at det kan gi en risiko for at man bryter. Ett 100-miles terrengløp med masse bakker er slitsomt i seg selv, og med elendig trening ville det blir ekstra slitsomt. Jeg planla derfor motivere meg med følgende:

1. Grindstone 100 ville bli mitt 100-miles løp nr 10
2. Løpet er siste sjanse til å kvalifisere seg til Western States 100 Miles
3. Løpet er kvalifiseringsløp til Hardrock 100
4. Fullføring vil føre til at jeg ble HundreMilesKongen®
5. Blemmer er egentlig bare koselig

Etter den lange stigningen kom jeg til neste matstasjon der jeg prøvde å få i meg litt mat uten veldig stort hell. På ny tok jeg med meg et par bananbiter for å kunne småspise underveis. Deretter fortsatte jeg videre oppover Hankey Mountain med såre og vonde føtter. Fjellet var vakkert og det vokste noen fine hvite blomster i skogbunnen under de store løvtrærne som vokste langs hele fjellryggen.

På toppen av Reddish Knob

På vei ned fra toppen begynte skumringen. Plutselig så jeg noe som beveget seg nede i skråningen til venstre. Jeg stoppet opp og kikket og så en svartbjørn som stod og kikket på meg 30-40 meter unna. Deretter ruslet den rolig videre. Til tross for at norske menn regnes som verdens reddeste og normalt er livredde for edderkopper, bjørn, ulv og skjeggkre ble jeg ikke redd. Det var først og fremst en flott naturopplevelse, men jeg tok på meg hodelykten da den av erfaring er grei å ha for å oppdage andre som beveger seg rundt i naturen nattestid.

Tyve minutter senere kom jeg frem til matstasjonen ved Dowells Draft der det var fullt "Saturday Night Fever" party med glitter, sølv, blinkende lys og partymusikk. De frivillige var utrolig energiske om morsomme og jeg bega meg videre med et smil om munnen til tross for at det begynte å bli mange vonde blemmer under føttene.

Merkesnorer med refleks 

Klatringen i mørket fra Dowells draft var lang og brutal. Jeg hadde god margin til maksimaltiden og bestemte meg for å ta det rolig for å spare de blemmefylte føttene mest mulig. Plutselig dukket det opp en 80 cm høy Robert Mugabe med stort hode til venstre for meg. Han hoppet opp og ned langs stien og skravlet sammenhengende. Jeg forstod at det var det var løpets første hallusinasjon som dukket opp. En halvtime senere møtte jeg en 8-10 meter lang sau som stod og stirret på meg.

Problemer dukket først opp da jeg kom opp på toppen av fjellet der det var vanskelig å følge stien i den tette tåken som dukket opp. En vakker lysende mur med fantastisk fargespill og et slags verdenskart på seg kom opp av bakken og sperret stien. Jeg forsøkte å ga til venstre for den, men muren bare forflyttet seg og hindret meg i å passere. Jeg stoppet opp og gned meg i øynene, og vipps var muren borte slik at jeg kunne fortsette.

Blemmene under føttene gjorde nedstigningen fra fjellet svært smertefull. Det var godt å ha stavene for å avlaste trykket under føttene mest mulig. Da jeg kom frem til matstasjonen ved Dry Branch Gap var det ikke mer enn 23 kilometer igjen til mål. Jeg hadde så god margin til maksimaltiden at jeg skjønte at det kom til å gå veien. Med tanke på at jeg hadde hatt min første løpetur på ett år 1,5 måneder før jeg deltok på Grindstone var jeg utrolig fornøyd og tenkte på at selv om løpet gikk sakte var det antakelig min største sportslige prestasjon. Det var erfaringen, viljestyrken og rutinen som drev meg fremover - ikke det ekstremt spinkle treningsgrunnlaget.

De som fullfører Grindstone får beltespenne

Det siste fjellet var brutalt. Kombinasjonen av den sterke varmen og den puslete huden under føttene mine førte til blemmer i verdensklasse. De var fordelt i en sone under forfoten og en veldig smertefull sone under den bakre delen av hælene. Jeg brukte stavene til å avlaste best mulig og forsøkte å legge mest mulig vekt på de delene av føttene som ikke var plaget.

Det gikk utrolig sakte mot toppen, men jeg hadde en periode som var ganske fri for hallusinasjoner. Ett og annet tre ble like vel til noe helt annet og enkelte busker ble til dyr. Ellers var det ganske rolig i skogen. Da jeg nådde toppen satte jeg meg ned et par minutter for å spise og manne med opp til den bratte nedstigningen som ventet. Jeg gruet meg, da jeg viste at den kom til å bli veldig vond for føttene.

Soloppgang morgenen før løpet

Etter ti minutters nedstigning skled venstre fot på løs grus. Rykket førte til at den venstre staven knakk tvert av. Jeg bannet, brettet den sammen og hang den på sekken før jeg humpet meg videre mot den siste matstasjonen.

De to siste kilometerne mot den siste matstasjonen var preget av at jeg så mange store bygningen som ikke eksisterte. Jeg kom til en fabrikk der det stod parkert tre store dumperbiler utenfor. Da jeg nærmet meg forsvant fabrikken. I tillegg hørte jeg folk som lo og skravlet i skogen rundt meg flere ganger.

På den siste matstasjonen var matlysten stort sett borte. Jeg kastet staven og spiste litt og fikk fylt opp flaskene mine. Det var ikke mer enn 8 kilometer til mål og jeg gledet meg veldig til å komme frem for å få hvilt de vonde føttene.

Det siste partiet til mål gikk veldig sakte på grunn av blemmene. Da løypen krysset en bekk møtte jeg en annen løpet som stod med hodelykten sin i hendene og spurte om jeg kunne hjelpe ham med å finne hodelykten som han nettopp hadde mistet. Det var tydelig at det var flere enn meg som var slitne og trøtte.

To kilometer før mål rundet jeg en ås og møtte en hjort. Det blåste og vinden lagde så mye lyd at den ikke hadde hørt meg. Den rykket til og skvatt så kraftig at den slo hovene sammen med et kraftig brak før den løp avgårde. Jeg humret og stavret meg videre mot mål.

Jeg gikk i mål kl 06.41 etter 36 timer og 41 minutter ute i løypa. Det var 1 time og snaue 20 minutter til maksimaltiden utløp, og med tanke på hvor elendig løpeformen min var var jeg utrolig fornøyd med å fullføre og godt fornøyd med strategien om å skaffe meg et solid forsprang på maksimaltiden for deretter å ta det litt roligere når jeg så at det ville gå veien.

Det var langt å gå til dusjene. Jeg hadde så vondt i føttene at jeg i stedet gikk og la meg i en bekk som rant forbi 50 meter unna teltet mitt. Først lå jeg på ryggen i noen minutter, deretter på magen og til slutt vasket jeg meg i en kulp. Jeg stavret meg deretter tilbake til teltet og sovnet etter å ha spist et par munnfuller med rosiner. Jeg sov over frokosten og premieutdelingen og våknet ikke før de fleste hadde pakket sammen teltene sine og forlatt campen.

Leiebil i soloppgang

Bare timer etter jeg kom tilbake fra USA ble jeg kontaktet og tilbudt tittelen HundreMilesKongen®. Siden jeg er beskjeden av natur og ikke liker å stikke meg frem, ba jeg om betenkningstid. Etter en god natts søvn og prat med familie og venner bestemte jeg meg for å si ja.

Jeg er derfor fra nå av HundreMilesKongen®. Det føles litt underlig, men først og fremst naturlig. I tillegg er det uten tvil veldig fortjent å ha blitt HundreMilesKongen®. Noen må tross alt være konge.

Grindstone 100 var mitt tiende 100-miles løp. Jeg var derfor kvitt skjeggets forbannelse og kunne barbere det vekk samme dag som jeg kom i mål.

Grindstone 100 kan varmt anbefales. Det er et velarrangert løp med hyggelig arrangør, frivillige og medløpere og går i flotte omgivelser. For den som liker å løpe på sti er det perfekt da det er lite annet underlag. Til å være så langt borte er det relativt enkelte å komme dit. Jeg fikk tak i flybilletter med SAS til kr 3.300 til Washington, og fra flyplassen tar det ikke mer enn 2,5 timer med bil til Camp Shenandoah.

Min 100-miles CV:
1.  Thames Path 100 Miles
2.  Täby Extreme Challenge 100
3.  The Great New York 100 Miles
4.  Addo Elephant 100 Mile Trail Run
5.  Täby Extreme Challenge 100
6.  BUM 100 Miles
7.  Mauerweglauf 100 Miles
8.  Bello Gallico 100 Miles
9.  Täby Extreme Challenge 100
10. Grindstone 100   

Løvenskioldbanen og Dælimåsan - Bærums Tsjernobyl?

Mange tror at man må reise til Nikel eller Tsjernobyl for å oppleve alvorlig forurensning. Det er ikke nødvendig. Det er tilstrekkelig å ta turen til Dælimåsan i utkanten av forbudssonen rundt Løvenskioldbanen ved Skytterkollen.

Tungmetaller og annen forurensning fra skytebanen har ført til at stort sett all vegetasjon i området er død. I tillegg kan blyforurensingen ha spredt seg til grunnvann og vannveier.

Vakker blanding av døde trær og forurenset grunn

Det kan stilles spørsmål ved om politikerne kan klandres for ikke ha sørget for å rydde opp på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om politiet har forsømt seg når de ikke har undersøkt om noen har gjort seg skyldig i miljøkriminalitet. Tilsvarende kan man lure på hvorfor ikke forurensningsmyndighetene har satt opp advarselsskilt ved de blyforurensede bekkene som krysser stiene og turveiene fra Skytterkollen og Østernvannsvingen. I tillegg kan man stille spørsmål hvorfor ikke Fylkesmannen gjør noe effektivt for å få Norges Skytterforbund og eventuelt andre ansvarlige til å rydde opp.

Dødens sone ved Dælimåsan

Alt dette skal jeg imidlertid la ligge. Forurensning har sin egen estetikk, Det kan være heslig og vakkert på samme tid å se de synlige ødeleggelsene. Selv om den alvorlige blyforurensningen finner veien til grunnvann og vannveier og fører til at elg, rådyr, mennesker og andre som drikker vann blir syke, er det noe vakkert over det det hele.

Bakken på Dælimåsan der det ikke et tegn til liv

Alt er fullstendig dødt og den tørre luften er full av støv fra forurensningen

Det er neppe lurt å sutte på de forurensede kvistene

Snev av liv blant alt det døde

Elgspor i en seng av blyhagl

I midten av Dælimåsan ligger det et lite tjern. I en rapport fra 16. september 2013 av Stefan Olberg i Biofokus om kartlegging av biologiske verdier ved Løvenskioldbanen, er forurensningen av Dælimåsan beskrevet slik:

Vannet Dælimåsan, samt tilhørende myr og sumpområde rundt Dæhlimåsan, ser ut til å være svært preget av tungmetallforurensning, sannsynligvis som følge av enorme mengder med blyhagl på og i bakken innenfor dette området. Vannet er rustbrunt. Torvmosene innenfor hovednedfallsområdet til haglskurene er døde, og grunnen består av dødt biologisk materiale med et svært høyt innslag av hagl

Ekstrem forurensning og massedød for trær

Trær som hviler på en seng av gift

Knapt et levende tre. De som lever ser stort sett syke ut  

Masse elg- og rådyrspor frem til vannet i Dælimåsan

Det er hagl over alt 

Elg- og rådyrspor i vannkanten og flere elgtråkk leder til vannet 

 Det er mye elg i området og mange av dem har oppført seg rart når jeg har truffet dem. De fleste er ikke redde, og mange er veldig klengete og følger etter en. Kan det være et resultat at de har drukket blyforurenset vann over lang tid? Hjerneskader og nerveskader er jo vanlige virkninger av blyforgiftning.

Dødt tre i forbudssonen

Avrenningen fra området skjer via myrområder øst for Dælimåsan og gjennom en sumpskog og videre rett nord for parkeringsplassen ved Østernvannsvingen og ned i Østernbekken (der jeg sloss med en ulv for et par år siden).

I rapporten til Stefan Olberg beskrives tilstanden til sumpskogen slik:

Myrområdene sør for Dælimåsan er grøftet og det er drevet med torvtekt. Sør for myra er det en liten gransumpskog. Skogen her har mye døde, unge graner, og en stor andel av torvmosene er også døde. Vannet er brunt, og få, om noen, biologiske kvaliteter ble registrert i sumpskogen. Årsaken tilskrives en direkte og indirekte forurensing av bly og muligens andre stoffer fra leirduebanen.

Delvis død sumpskog et par-tre hundre meter sørøst for Dælimåsan

I en rapport fra KConsult ved Knut K Sørås fra 8.4.2014 er forholdene "nedstrøms" ved blåstien mellom Skytterkollen og Brunkollen beskrevet slik:

Turstiene i området syd for geværbanen går gjennom områder med ikke ubetydelig innslag av jordsmonn og bekkeleier som må klassifiseres som Farlig avfall. Blyforurensningen ser ut til å være transportert inn med vannsig under bakken. Hvor det transporteres videre er ikke kjent, men det vil følge vannveiene. Derfor er en avgrensning av det forurensede området videre nedover langs vannsiget ikke mulig på grunnlag av denne rapporten 

Lilla er "farlig avfall/meget sterkt forurenset vann", mens rødt er "svært farlig"

I rapporten er forurensningen ved Østervannsvingen også beskrevet:

Veien fra parkeringsplassen ved Østernvannsvingen nordover til Østernvann går gjennom er sterkt forurenset område rett ved parkeringsplassen. Vannet i bekken er Svært dårlig og jordsmonnet langs den Svært dårlig Tilstandsklasse V. Vannet bør ikke drikkes

I følge rapporten til Sørås er vannet sterkt blyforurenset der bekken fra Dælimåsan krysser stien 

Selv om mange dyr i områdes skades av piggtråd er det vakkert 

I tillegg til blyforurensning er det mange rustne rester av gamle gjerder i grensen til forbudssonen. Det er flere stedet med piggtråd og kveiler med piggtråd. I tillegg ligger det mye gammelt rustent og skarpt metall i området, blant annet noen sylskarpe brede metallbånd.

Ruste rester etter trådgjerder er like flott som røsslyng

For mange dyr er det en spennende aktivitet å komme seg løs fra kveilene med piggtråd

Mange dyr i området har dukket under av blyforurensing og piggtrådskader

Alternativ tekst: Det er livsfarlig blyforurensning i området 

Ecotrail på krykker & Gorilla Angreb på Krøsset

Etter en hard og fuktig kveld på byen med gode venner og konsert med det danske punktbandet Gorilla Angreb våknet jeg med tungt hode og dehydrert kropp noen timer før jeg skulle starte på Ecotrail 21 km fra Fossum til Salt.

Stemmen var fortsatt hes og svak etter at jeg fikk noen virusgreier på stemmebåndet for en drøy uke siden. Jeg reiste meg forsiktig fra sengen og trakk fra gardinene. Øynene var såre og hodet kjentes rart. Det var fortsatt det fine været det hadde vært noen dager med god og lunken temperatur.

Noen liter vann og litt mat senere begynte kroppen å komme i såpass bra balanse at det var på tide å finne frem utstyret. Som sko valgte jeg Europris-crocs til kr 59.90, da den opererte hælen min er ikke rede for sko med hælkappe. Krykkene er av ukjent merke, men jeg monterte nye doppsko siden de gamle var utslitt. I tillegg pakket meg med meg en reserve-doppsko og et par Snickers i løpevesten.

Europris-crocs til 59.90 regnes som elitesko blant terrengløpere 

På bussen til start møtte jeg Kirsti. Vi skravlet hele veien til Fossumbanen. Da vi kom frem var det rundt 20 minutter til start og jeg småpratet med et par hyggelige løpere.

Jeg kjente meg ganske sjaber, og vandrer rolig rundt mens jeg forsøkte å etablere den nødvendige motivasjonen til å gjøre noe som kom til å bli veldig vondt. Det å krykke en kropp på 95 kilo 21 kilometer innebærer antakelig 15.000 - 20.000 krykkesteg og er brutalt for hender og armer. Jeg orket ikke en gang å regne ut hvor mange kilo som samlet skulle løftes før jeg kom til mål.

I stedet for å få motivasjon virret setningen "Min kreativitet den går på krykker" fra sangen "Jeg går ikke i sort" av Gorilla Angrrb rundt i hodet mitt.

Uniformen er begyndt at klø

Min kreativitet den går på krykker

Jeg rådner op, jeg er ved at dø

Jeg går ikke i sort

Farver klæder mig fint

Selv var jeg kledd i sort, men setningen var det som skulle til for å gi meg motivasjon. Tre minutter før start var kroppen fortsatt sjaber, men kreativiteten var satt i gang og gikk definitivt ikke på krykker lengre. Jeg vet av erfaring at dersom jeg er i det kreative hjørnet glemmer jeg alt annet og kan dure i vei i timevis.

Jeg stilte meg opp bakerst i startfeltet og var blant de aller siste som passerte startmatten. Det morsomme med å starte sist er at man får sjansen til å ta igjen mange andre løpere. Tiden begynner heller ikke å gå før matten passeres, slik at man får bedre tid enn de man kommer samtidig til mål med.

Noen erfaringer fra løpet: 

1. Fallende kvinner 
Selv om jeg krykket passerte jeg ganske mange.  Jeg beveget med i ca 7 km/t i snitt gjennom løpet. Det er raskere enn å gå, men saktere enn å løpe. De som gikk ble derfor passert. Det ble også mange som vekslet mellom å løpe og gå. Når de hørte krykkelyden min bak seg begynte nesten alle å løpe. Deretter ble de slitne og begynte å gå slik at jeg kunne nærme meg på ny. Så snart jeg nærmet meg begynte de å løpe selv o dme egentlig var alt for slitne til å gjøre det. Til slutt snublet de slitne beina i ett eller annet og de falt hardt og brutalt i bakken. Lang Lysakerelven skjedde dette med til samme 7 kvinner. Jeg tilbød meg å hjelpe samtlige, men alle takket beskjemmet nei. En som falt et par hundre meter nedenfor Jarfossen skadet hånden sin, men nektet å ta imot hjelp.

Krykking lands Bogstadvannet rett før den første damen falt

2. Å drikke 78 øl kvelden før Ecotrail er ikke lurt 

En fuktig bytur kvelden før man skal krykke 21 kilometer i 28 graders varme er ikke noe lurt. Jeg tror ikke jeg behøver å beskrive hvorfor det ikke er det ut over at alkohol er vanndrivende, fører til dårligere søvn og er en gift kroppen må bruke masse energi på å bryte ned. Når man skal krykke, trenger man all kroppens energi på krykkingen.

3. En fantastisk dag for verdens første demotiveringscoach®
Som verdens første, og eneste, demotiveringscoach® hadde jeg lagt planer om hvordan jeg best kunne demotivere flest mulig av deltakerne rundt meg. Planen var å si ting som "Det er de modigste som gir seg", "Bor du ikke stoppe her og ta toget til mål" og lignende til de som var slitne. Dette var ikke nødvendig. Den aller enkleste formen for demotivering jeg noen gang har utført var å krykke forbi slitne løpere. Mange klagde over at det var ydmykende, demotiverende, det verste det hadde blitt utsatt for og lignende. Jeg fortalte at det var meningen.

Krykking langs Lysakerelven (foto: ukjent deltaker) 

4. Man trenger ikke andre sko enn Europris-crocs til kr 59.50
Det virker som om mange tror at man må fjonge sko for å delta på et løp som Ecotrail. Selv klarte jeg meg fint på 21 km med Europris-crocs til kr 59,90. Hvis snittprisen på skoene til de 2.500 som stilte til start var kr 1.500, var den samlede skoverdien på kr 3,75 mill. Hvis alle hadde brukt samme sko som meg ville den samlede summen kun blitt kr 149.750. Alle burde ha stilt opp i crocs og donert de resterende kr 3,6 mill til meg. 

Det å bruke mer enn 59.90 på løpesko er like jålete som å sminke seg eller å ha tatovering 

I Pachlev-familien i USA løper for eksempel 9 av familiemedlemmene med crocs. Far selv har løpt maraton på 2.31 med crocs. Sønnen løper halvmaraton på 1.11. Det viser at det er meningsløs med dyrere og bedre skotøy hvis man ikke løper maraton raskere enn 2.30. En crocs blir ikke utslitt før man har løpt over 3000 kilometer i den. På løpeforum på internett kan man daglig lese om folk som har betalt 1.700-1.800 for løpesko som revner etter kort tid. Dersom de hadde byttet til crocs hadde spart enorme summer i løpet av sin løpekarriere. I tillegg ville de antakelig løpt mer naturlig og fortere.

Krykking foran Fåbrofossen

5. Gorilla Angreb 
Danske Gorilla Angreb er det beste punkbandet i Skandinavia for tiden. Konserten med dem kvelden før løpet skulle prege hele Ecotrail for mitt vedkommende. Før konserten hadde jeg printet ut masse lapper med noen tekstlinjer fra sangen "Mit Lille Sorte Æg" som vi delte ut til neste alle punkere, andre publikummere og bartendere på Krøsset der konserten ble spilt. Min venn Espen sjekket med vokalist Mai Ulrikka Sydendal at teksten jeg hadde skrevet ned etter å ha hørt sangen stemte. Det gjorde den selvsagt.  Jeg fikk heldigvis fortalt henne hvor bra Gorilla Angreb er i løpet av kvelden.

Noen linjer fra "Mit Lille Sorte Æg" 

Teksten på lappen surret rundt i hodet mitt gjennom hele løpet. Et par ganger underveis tok jeg meg i å synge høyt. Det er mulig det bidro til at ekstra mange andre løpere falt. Ikke bare ble de innhentet av en nesten to meter høy mann med krykker, han sang også "Min kusse er tør, min mave den bløder, Sulten efter noe jeg tror jeg behøver".

Gorilla Angreb spiller "AAARRRGGGHH" på Krøsset i Oslo 

6. Hendene lider av 21 km krykking 
Armene mine er sterke og klarte seg bra. Det være verre med hendene. Selv med sykkelhansker led de en del. Litt blemmer er noe alle som driver med ultraløping kjenner til og sjeldent noe det er verdt å sutre over. Trykket mot hendene under løftet plager imidlertid noen nerver her og der litt, og et par fingre på venstre hånd er prikkete og rare. Det kommer de sikkert til å være en måned eller to.

Litt småblemmer er ikke noe å sutre over. Det er nesten bare vakkert.

7. Krykkastrofen 
Til tross for at jeg hadde skiftet til helt nye doppsko på krykkene før løpet gikk metallet i krykkebenet gjennom den ene doppkoppen før jeg nådde Grinidammen. Jeg skiftet doppkoppen med den jeg hadde med i sekken. Ved Jarfossen etter ca 7 kilometer skjedde krykkastrofen. I løpet av et par hunde meter skar krykkebeina seg gjennom begge doppkoppene, slik at begge krykkene var på metallet.

Krykker som har blitt utsatt for krykkastrofe

Jeg bestemte meg for å fortsette selv om jeg regnet med at det ville spise et par centimenter av lengden på hver av krykkene. Det fungerte rimelig greit, selv om at det ble hardere for hendene og bråkte en del når jeg krykket på asfalten.

Krykking langs Hengsengen på Bygdøy

8. Gjeting av løpere 
I den siste delen av løpet følte jeg meg mer og mer som en sauegjeter. Neste hver gang jeg tok igjen noen løpere, begynte de å løpe et stykke. Neste gang jeg tok dem igjen skjedde det samme, og slik fortsatte det hele veien frem til mål.

Krykking de siste meterne inn mot mål (foto: Åse Vabog) 

9. De siste tre kilometerne var vonde
De siste tre kilometerne fra Filipstad, forbi Aker Brygge og rundt Akershuskaia var vonde - for hendene. Press, gnagsår og krampe i et par fingre på hver hånd gjorde at jeg måtte bruke all tankekraft på å glemme hendene for i stedet å nyte det fine været og folkehavet.

Himmelsk å krykke over målstreken

10. Oppmerksomhet 
Jeg har aldri noen gang fått så mye oppmerksomhet som jeg fikk under Ecotrail, Andre deltaker, tilskuere, tilfeldige forbipasserende og andre kommenterte på et vis som er totalt unormalt for ellers så forsiktige og blyge nordmenn. Om vinneren av oppmerksomheten var krykkene eller Europris-crocsene er jeg usikker på men samlet ble det mye, nesten litt i meste laget for en mann som avskyr oppmerksomhet og jobber for å leve et stille og rolig forstadsliv.

11. Temperaturen
Veldig mange har gjort et stort nummer av at det var så varmt under Ecotrail. Det stemmer bare delvis. I Oslo sentrum var det 28 grader på ettermiddagen, mens Fossum ikke hadde mer enn 26. På Tryvann var det bare 24 grader. Selv om temperaturene var ganske høye til Norge å være, var det ikke veldig varmt. Jeg tenkte ikke på varmen i det hele tatt underveis, og mener at det er et personlig valg om man vil la seg affisere av temperaturen eller ikke.

Lykkelig over å være suveren vinner i krykkeklassen 

Så snart jeg hadde krysset mållinjen spurte jeg en funksjonær om noen krykkende var før meg. Hun kunne bekrefte at jeg var suveren vinner i krykkeklassen på 2.57.06. Stolt og glad satte jeg i gang med å gnafse flere kilo med vannmelon mens jeg skravlet med noen av de som hadde hatt samme fart som meg de siste kilometerne. Følelsen av å ha krykket 21 kilometer var veldig god, selv om hendene var helt uenige.

Jeg kjente mange som løp 50 eller 80 kilometer og vurderte å vente for å ta en øl med dem i solen. Jeg slo det raskt fra meg da jeg regnet til at det var flere timer til de kom i tillegg til at jeg var sjeldent sliten. Kombinasjonen av en fuktig kveld på byen, en vanvittig bra konsert med Gorilla Angreb og 21 beinharde krykke-kilometer gjorde at jeg var totalt tom for energi. Jeg stavret derfor sakte avgårde til t-banen.