Nå er jeg helt på egenhånd i et fremmed landskap. Ingen annen nordmann har løpt flere 100-miles løp enn meg. Jeg kjenner et nærmere slektskap med Mensen Ehrnst, Leiv Ericsson og Roald Amundsen enn med andre dødelige inklusive vanlige norske ultraløpere.
Startnummer med party-design
Etter 11 måneder med løpefri på grunn av skader fullførte jeg terrengsløpet Grindstone 100 Miles den første helgen i oktober etter kun seks ukers forsiktig opptrening. Løpet førte til fullstendig løpefri frem til november, da jeg måtte vente på ny hudvekst etter at begge hælene ble herjet av saftige og dype blemmer på Grindstone.
En pram på en av Brussels kjente kanaler
Bello Gallico går i skogs- og landbruksområdet noen få mil øst for Brussel. Før jeg dro til området løpet går i benyttet jeg sjansen til å være turist i Brussel. Jeg tok meg blanet annet en tur innom Europas jihadist-hovedstad Molenbeek.
De fleste islamistiske terrorhendelser i Europa de siste årene har koblinger til denne bydelen, inklusive de store terroraksjonene i Paris i 2015, bombeangrepet på Brussel flyplass, bombeangrepet på t-banen i Brussel, angrepet på Charlie Hebdo og flere andre mislykkede operasjoner inklusive forsøket på angrep på toget mellom Paris og Brussel. I tillegg har flere hundre av bydelens innbygger reist til Syria og kjempet for IS. En del av dem har kommet tilbake.
Store deler av Molenbeek har et småby-preg
Selve Molenbeek er ganske fin med internasjonal stemning og landsbypreg. Det er imidlertid delte oppfatninger om hvor velkommen man er som besøkende. I den britiske avisen Daily Mail beskrev reporteren sitt besøk slik:
I ventured off the beaten path to be met with hostile glares from huddles of brooding young Belgian-Arab men and boys.
Indeed, my taxi driver, Abdullah Kassimi, of Moroccan heritage, thought long and hard before agreeing to take me to Molenbeek, though he lived there for four years before escaping to the more affluent Anderlecht.
‘It just isn’t a place where outsiders are very welcome among some people,’ he shrugged, when I asked him why. Emerging from the station alone, as night was falling, it occurred to me that, given what I'd read about the frequency of assaults here, I could probably undertake a walk for charity sponsored not by the mile but the minute.
Jeg trakk på meg hetten på meg da jeg entret Molenbeek og vandret rundt et par timer. De aller fleste innbyggerne er fra nord-afrikanske land, og det var stor aktivitet rundt de gatene og torgene med butikker. I resten av området var det et søvnig landsbypreg. Det meste gikk rolig for seg, men jeg måtte forsvare meg noen ganger. Det gjør ikke så mye når man er 193 cm og nærmere 100 kg.
Molenbeek
Blinkende juletre på Grand Place i Brussel
Før et langt ultraløp er det viktig med bra trening. I ukene mellom Grindstone og Bello Gallico hadde jeg i følge Strava følgende treningsmengde:
Uke 40: Grindstone 100 Miles
Uke 41: 0 km
Uke 42: 8 km
Uke 43: 0 km
Uke 44: 52 km
Uke 45: 11 km
Uke 46: 31 km
Uke 47: 11 km
Uke 48: 44 km
Uke 49: 42 km Snitt: 22 km
Uke 50: Bello Gallico 100 Miles
Gjennomsnittlig distanse pr uke ble 22 km. Det er ganske mye, men når man skal løpe et 100-miles løp trenger føttene og beina tross alt skikkelig herding. I tillegg jobbet jeg veldig mye, inklusive de fleste helgene før løpet.
Den ene helgen jeg hadde jobb-fri var jeg speaker på Bislett 24-timers. Jeg har en teori om at veldig mye arbeid og lite trening gjør at man presterer bra på ultraløp. Jeg følte meg likevel alt for sliten til at det var gøy der jeg stod og ventet på starten i forsamlingssalen De Roosenberg i Oud Heverlee litt før kl 04. Jeg trøstet meg med tanken om at jeg ville få masse energi av løpet og komme i mål med rikelig overskudd.
Det siste innendørsbildet tatt på De Roosenberg i Oud Heverlee ti minutter før start kl 04
Starten går utenfor De Roosenberg kl 04.00.
Jeg stilte meg opp bakerst i startfeltet. Min erfaringer at det uansett går alt for fort i starten. Dessuten er det morsommere å løpe seg fremover enn å bli forbi-løpt av mange.
Trøtt, sliten og blid 15 sekunder ut i løpet
De første snaue 20 kilometerne gikk i mørket gjennom skogene Heverleebos og Meerdaalwoud og frem til landsbyen Bierbek. Matstasjon nummer 1 var på puben De Miester der jeg fikk fylt opp drikkeflaskene og spist en rullet lefse med ost og skinke. Deretter fortsatte jeg ut i mørket i retning neste matstasjon som skulle være etter ytterlige 20 kilometer.
Løpere foran meg på en hulvei
Den første matstasjonen var på den hyggelige puben De Miester i landsbyen Bierbek
Jeg kjente at det ikke var mye futt i kroppen og innstilte meg på at løpet kunne komme til å ta lang tid. Rett før matstasjon nummer to etter ca 40 kilometer går løpet opp og ned noen bratte bakker i den samme åssiden flere ganger. Da jeg var igjennom og nådde matstasjonen kjente jeg at beina var herlig stive allerede og ga de bratte bakkene noe av skylden. På matstasjonen serverte de både kaffe og varm suppe. Begge deler var godt, da været utenfor var ganske surt med 3 minusgrader og høy luftfuktighet.
Is på elven
Da jeg fortsatte fra matstasjonen langs en frossen elv tenkte jeg på at det dessverre er alt for få lange ultraløp i Norge. Åtti prosent av de løpene som arrangeres er 81 kilometer eller kortere. Det er all grunn til å tro at tendensen fremover vil være at antallet lange løp krymper ned til noen helt få.
Lange konkurransen, som sykkelløpet Trondheim Oslo, har mer enn en halvering av antall deltakere på originaldistansen fra første del av 90-tallet og frem til i dag. Det har sammenheng med at nordmenn blir mer og mer pysete og antakelig er i ferd med å innta tronen som verdens mest pysete folkeslag. Det vil derfor bli et svakere og svakere deltakergrunnlag for de harde løpene for hvert eneste år som går fremover. Har man lyst å løpe lange løp i Norge bør man derfor forte seg å benytte sjansen nå mens det ennå finnes noen.
I mange land som USA og store deler av Øst-Europa må man delen naturen med ti-tusenvis av ulv og bjørn. I Norge kan man stadig vekk se nyhetssendinger på tv der voksne menn er livredde for de svært få store rovdyrene som finnes igjen i den norske naturen. Noen blir til og med sinte på staten fordi man tillater å ha noe man synes er så skummelt i naturen. I tillegg er nordmenn, som eneste folkeslag på kloden, livredde for det bittelille ufarlige insektet skjeggkre. Det står derfor veldig dårlig til med norsk mot for tiden. Nordmenn er ikke bare pysete, de har også blitt veldig redde for det som ingen andre er redde for som ulv og skjeggkre.
Da Norge deltok i krigen i Afghanistan var deltakelsen under forutsetning av at de norske soldatene skulle være i en fredelig del av landet uten krigshandlinger. Til sammenlikning dro de danske soldatene til den krigsherjede Helmand-provinsen. Resultatet ble 43 drepte danske soldater. Der det norske soldatene var ble det urolig etterhvert slik at det dessverre var ti som ble drept i løpet av krigsårene. Det ser selvsagt tragiske med et hvert dødsfall, men forskjellene mellom den danske og norske holdningen er representativ for forskjellen i mentalitet mellom kulturen. Danskene er rett og slett ekstremt mye tøffere enn det den moderne nordmenn har blitt.
Dersom det hadde oppstått en ny vikingtid er det sannsynlig at islendingene, svenskene og danskene hadde blitt vikinger mens nordmenn hadde stått på sidelinjen fordi de ikke hadde turt å være med. Hver gang det hadde dukket opp et skjeggkre hadde de skreket høyt og løpt og gjemt seg. Det ville selvsagt vært noen hederlige unntak, for også blant nordmenn finnes det tøffe enkeltindivider. De er bare ikke så mange og det blir færre av dem for hvert år som går. Dette rammer dessverre norsk ultra-idrett hardt.
Sti med sandbunn som avveksling fra den dominerende jordbunnene
I de fleste land ser man ikke på løp under 100-miles som skikkelige ultraløp. I Norge er det motsatt. Man finner knapt løp som er så lange. Dette fører til at de fleste som vil løpe lange løp er nødt til å reise til utlandet.
Jeg har hatt en stor fordel når det gjelder ultraløping. Faren min var dansk, slik at halvparten av genene mine er danske. Den danske delen av meg er tøff, mandig og utholdende, mens den andre delen er klassisk norsk, dvs redd, engstelig og pysete. Siden de danske genene mine er dominerende, undertrykker de stort sett de norske. Når jeg blir skikkelig sliten på et langt ultraløp kan de norske likevel piple frem, og jeg kan få tendenser til å være like pysete som en gjennomsnittlig nordmann.
Et eksempel var et langt strekk i nærheten av landsbyen Sint-Agathe Rode der det var strømførende piggtråd på begge sider av stien. De fleste nordmenn hadde ikke turt å løpe dette strekket i det hele tatt, men etter litt nøling ved starten på strekket vant den danske delen av meg, og jeg løp fremover mellom den strømførende piggtråden. Det ble kraftig gnistregn to ganger, da stavene min berørte piggtråden. Den norske delen av meg skvatt nervøst til, mens den danske var fullstendig uberørt.
Strømførende piggtrå på hver side av stien
Det meste av løpet går på stier og veier med jordbunn. I enkelte partier er det gamle hulveier som er belagt med brostein. Det ser flott ut, men blir aldri min favoritt å løpe på. I tillegg er det enkelte partier med grusveier og asfaltpartier i og rundt alle de små landsbyene som passeres.
Ramler man sideveis går det ikke særlig bra
Egne skilt varsler om løpere i veibanen
Hester i utkanten av landsbyen Eigen ved slottet Van Nerijse
Det meste av løpet gikk i mørke. Med start kl 04 var det noen mørke timer frem til soloppgang ved 0830.-tiden. Det ble mørkt igjen ved 16.30.-tiden. For meg var dette helt perfekt siden jeg trives veldig godt i mørket.
Vakker underskog med store flotte løvtrær
Etter en runde på 81 kilometer nådde jeg De Roosenberg igjen. Der ble det servert et varmt måltid. Jeg fikk en gigantisk porsjon med kjøttstykker i saus og potetmos. Til tross for at jeg er en stor mann og gjorde mitt beste, lykkes jeg ikke med å spise opp alt sammen. Jeg tok med meg stavene mine forsvant ut igjen før å løpe samme runde i motsatt retning etter 12 timer og 17 minutter.
Hulsti med trær med Harry Potter-røtter
Beina og føttene mine var såpass slitne at jeg konkluderte med at en gjennomsnittlig treningsmengde på 22 km i uken antakelig var litt i minste laget. Så snart det ble mørkt begynte den norske delen av meg å ymte frempå med at det nok ville være lurest å gi seg for ikke å få noen langvarige skader. den danske delen av meg brølte fuck you til den norske og jeg fortsatt videre. Dette gjentok seg flere ganger inntil den norske skjønte at det ikke var noen vits å prøve seg.
Natt nummer to er i gang, og kyrne langs ruta hilser meg.
Etter at jeg hadde passert 107 kilometer og nådde stien skogen Bois de Laurensart kom det en kraftig haglbyge avløst av ennå kraftigere sludd som kort tid etter ble avløst av kraftig snøvær. Det ble ganske fort veldig glatt på de veiene og stiene da jorden som lå på toppen ble omdannet til gjørmesuppe. Jeg var glad jeg hadde tatt med meg staver. Det gjorde det mye lettere å holde balansen der jeg skled rundt i sludd, snø og gjørme.
Jeg skjønte at det kom til å bli høy bruddprosent på grunn av snøværet. Dette skulle vise seg å stemme, da nærmere 40 % av de som startet ga seg underveis og de fleste gjorde det etter at det begynte å komme mange ulike kalde ting fra himmelen. Dersom alle som startet hadde vært nordmenn er det beregnet at 85 % ville ha brutt.
Snøværet melder sin ankomst
De siste timene gikk det sakte fremover i snøværet. Beina og føttene hadde mistet all futt, men jeg presset dem så hardt jeg kunne til tross for at det gjorde veldig vondt de avsluttende 7-8 timene av løpet. Det begynte å blåse og ganske kaldt på de eksponerte delene av løypa. Jeg brukte hetten de siste timene selv om den bråkte kraftig i vinden. Det var fantastisk deilig å komme inn på de to siste matstasjonene. På den første serverte de varm kjøttsuppe, mens den andre hadde varm toast. I tillegg hadde begge varm kaffe.
Løpet hadde ikke mer enn snaue 2500 høydemeter, men det er en del kort og bratte bakker. Mot slutten var det perfekt å ha stavene i dem. I tillegg til at de var til god hjelp for å holde balansen på det glatte føret var det behagelig å kunne avlaste de slitne beina og vonde føttene for den norske delen av meg. Den danske trengte ikke stavene og fnøs kraftig av dem.
Blid mann med slitne i bein i mål etter 27 timer og 46 minutter
Til tross for et rimelig magert treningsgrunnlag kom jeg meg i mål som nummer 55 av de 158 som startet. I seg selv er ikke dette en prestasjon å danse i transe for, men det var bra i forhold til treningsgrunnlaget. Etter målgang bestemte jeg meg for å vurdere noe mer trening før jeg skal stille opp i neste 100-miles-løp en eller annen gang i 2019.
Agent Cooper har forvist stjernen fra toppen av juletreet
Et 100-miles løp rett før jul passer perfekt. Man blir veldig sulten, noe julematen sørger for å løse. Dessuten er man mye inne og koser seg, noe en sliten kropp trives veldig godt med. Alle burde derfor løpe 100-miles før jul. Det eneste man trenger er å overvinne sin indre nordmann.
Som speaker i 23 timer har jeg på ny fått bekreftet en teori. Lange ultraløp dreier seg 90% om hode og 10% om fysikk. Tidlig i løpet forsøkte jeg å gjette på hvem som kom til å holde ut lenge. Det samme gjør jeg i andre lange ultraløp. Det slår sjeldent feil.
Blid speaker spiller Främling til ære for at Torunn Brandt har passert 100 miles (foto: Svein-Erik Bakke)
De som har de aller sterkeste fysiske forutsetningene til å komme i toppen gir seg sjelden med mindre de har en dårlig dag. I motsatt fall hadde de aldri vært i toppen.
Blant resten av løperne er det ikke innlysende for uinnvidde hvordan det kommer til å gå. At en oldemor på 76 år skal ha mer enn halvparten av de 133 startende bak seg på resultatlisten når 24 timer har gått er ikke lett å skjønne hvis man ikke forstår at sporten dreier seg om hodet. I motsatt fall ville man lett gjettet at menn i 20-, 30-, og 40-årene ville gjøre det mye bedre enn oldemoren. Slik er det ikke. Veldig mange av dem fikk grundig grisebank av henne.
Det var bra samarbeid mellom "High-five-ansvarlig" og speaker
De fleste som kaster inn håndkleet før 24 timer har gått gjør det på grunn av fysiske skader - tror de. Så lenge de tror at de måtte legge inn årene fordi kneet var vondt, eller blemmene for store eller på grunn av kvalme har de ingen mulighet til å lykkes i lange ultraløp. De vil mislykkes gang på gang, og gradvis få svekket selvtilliten og troen på seg selv.
Det er ikke rart at man blir forledet til å tro at man hadde så vondt i kneet at man måtte gi seg. Når man blir sliten jobber hjernen på høygir med å finne unnskyldninger for å gi seg. Kneet kjennes plutselig så vondt at man tror man "må" gi seg for å hindre en langvarig skade. Det er selvsagt underbevisstheten som spiller en et puss og produserer akkurat det man trenger, nemlig en unnskyldning for å pyse ut som holder vann.
Verdens sett fra speakerens arbeidsplass
Det er ikke bare en unnskyldning overfor andre, men også overfor seg selv. De fleste som gir seg på grunn av skader tror selv at de har fått skader. De lyver derfor ikke. Det er jo vondt. På lange ultraløp har man alltid vondt. Hvis det ikke er vondt overalt er det mest sannsynlig noe alvorlig galt, og man bør bryte av hensyn til helsa.
Hvis man fokuserer på et kne, et lår eller en fot vil det alltid gjøre vondt dersom alt er i orden med kroppen. Det er en del av gamet, og sjeldent farlig. Før man skjønner at man driver med selvbedrag dersom man gir seg på grunn av smerter og opplevde skader har man selvsagt ingen mulighet til å komme ut av den onde nedturspiralen.
De som besøker Bislett 24-timers for første gang blir ofte overrasket over hvor stort mangfold det er blant løperne. Det er fordi de fleste er vant til å se korte løp, der kroppene til løperne til forveksling er like hverandre. Maratonløpere er ofte spede og små og ser ut som om de aldri ble så gamle at de fikk voksenkropper. Sprintere har definerte muskler og ser ikke ut som om de fortsatt har gutte- og jentekropper. Siden hodet er det avgjørende i lange ultraløp er kroppsfasong av mindre betydning og mangfoldet blir tilsvarende større.
Ny og forbedret resultatservice med 4 x skjerm
For å lykkes med å fullføre et langt ultraløp må man enten være utstyrt med et sterkt hode eller trene opp et svakt hodet. Det siste er imidlertid ikke mulig dersom man ikke skjønner at det er hodet det dreier seg om.
Den som bryter lange løp gang på gang som følge av kroppslige problemer, og virkelig tror de er kroppslige har jo ingen grunn til å jobbe med hodet. Det er derfor en forutsetning at man erkjenner at det egentlige problemet er hodet. I motsatt fall vil man aldri ha en millimeters sjanse for å lykkes.
Den dagen man erkjenner at hodet lurer en, er det en overkommelig oppgave å gjøre noe med det. Det er like lett å trene opp hodet som resten av kroppen. Sist jeg løp et langt løp, Grindstone 100 Miles, var jeg i tidenes mest elendig form etter å kun ha hatt en seks ukers opptreningsperiode etter 11 måneder fravær fra løpingen. Jeg visste at natt to i løpet kom til å bli kritisk og at det var her hodet ville jobbe intenst på å få meg til å gi meg i kombinasjon med å tilby hallusinasjoner. Jeg var derfor bevisst på at jeg måtte stå i mot hodets onde hensikter denne natten og brukte litt energi på å forberede meg på det som ville komme. Jeg lykkes med planen og lot ikke hodet diktere meg. I tillegg fokuserte jeg på hvorfor jeg ønsket å fullføre som jeg oppsummerte slik:
1. Grindstone 100 ville bli mitt 100-miles løp nr 10
2. Løpet er siste sjanse til å kvalifisere seg seg til Western States 100 Miles
3. Løpet er kvalifiseringsløp til Hardrock 100
4. Fullføring ville føre til at jeg ble HundreMilesKongen®
5. Blemmer er egentlig bare koselig
High-five-ansvarlig og hennes team vekker halvsovende løpere kl 04.45.
De fleste som bryter på grunn av opplevde kroppslige plager til neppe erkjenne at det egentlig var hodet som spilte dem et puss. For noen vil det likevel være et håp. Neste gang de stiller opp i Bislett 24 har de forberedt seg på at hodet kommer til å fortelle dem at de bør gi seg for ikke å gjøre en skade stor. De vil vil være blant de som står løpet ut og legger ut lykkelige innlegg på sosiale medier i adrenalin- og lykkerus. De som ikke skjønte poenget har humpet nedtrykt hjem for mange timer siden. De første må vi heie på og de siste må vi gi omsorg til.
To løpeturer i Trollheimen i september 2017 ga meg nesten ett års pause fra løpingen. En uheldig fasong på hælene mine ga langvarige betennelser og fredag 13 april 2018 ble jeg operert for tilstanden Haglunds hæl på høyre fot. Jeg gikk beskjed om at det kunne ta 6 måneder til jeg kunne løpe igjen, men at det kunne bli så lite som 4 måneder dersom jeg var heldig.
Den 5. oktober 2018 løp jeg 100-miles løpet Grindstone 100 i Virginia i USA med nærmere 7000 høydemeters stigning underveis. Siden løpet gikk under 6 måneder etter operasjonen var treningsgrunnlaget minimalt. I juni og juli trasket jeg en del turer på sti. I tillegg ble det mange fine stiturer på terrengsykkel. I midten av august var jeg i alpene og begynte jeg å løpe forsiktig igjen. All spenst var borte etter nesten ett år uten løping. Deretter ble det 30-40 kilometer med løping i uken i seks uker frem til Grindstone 100 og spensten snek seg tilbake.
10 flotte premier fra mine 10 100-miles løp
Til tross for at jeg helt sikkert ville være den på startstreken med dårligst treningsgrunnlag, var jeg fast bestemt på å stille opp. Jeg pleier å tyte til alle og en hver om at å fullføre lange ultraløp dreiet seg om 10 % fysikk, og 90 % hode. Det er greit å teste ut om det man tjater om stemmer i virkeligheten eller om man bare er en tullete prater.
I tillegg var jeg nødt til å fullføre. Grindstone var kvalifiseringsløp til Western States 100 Miles så vel som Hardrock. Etter å ha vært med i lotteriet til Western States i fire år uten å komme med, begynnte sjansene for å endelig lykkes å bli store fordi man får dobbelt så mange lodd hvert år man kvalifiserer seg til å være med i lotteriet.
Dersom jeg ikke fullførte Grindstone ville jeg rykke tilbake til start. Grindstone er antakelig både et finere og hardere løp enn Western States, men det hadde vært morsomt å være med på ur-100-miles-løpet en gang i løpet av livet.
Før jeg reiste til løpet ble jeg kontaktet og informert om at jeg ville bli HundreMilesKongen® dersom jeg fullførte fordi det ville føre til at jeg hadde fullført ti 100-miles løp. Jeg ble fortalt at en annen nordmann hadde fullført ti løp, men at ingen hadde fullført flere. Jeg stusset over at jeg ville bli utropt til konge fordi jeg tangerte rekorden, men sluttet fort å tenke mer på det da det førte til at jeg ble litt svimmel.
Camp Shenandoah der starten gikk fra
Grindstone 100 går på sti i Shenandoah-fjellene i Virginia i USA. Det sniker seg så vidt over grensen til West Virginia. Det er til sammen nærmere 7000 høydemeter med stigning fordelt på ca 165 kilometer. Man løper frem og tilbake på omtrent samme rute. På veien frem skal man oppom to topper man ikke behøver å besøke på veien tilbake. Start er fra den permanente speiderleiren Camp Shenandoah utenfor byen Staunton i Shenandoh-dalen.
Løypeprofil
Løpsleder Clark Zealand briefer deltakerne før start
Den antatt største utfordringen med løpet utover å komme seg til mål var å klare sperretidene. Normalt er ikke dette noe jeg tenker på under løp, men denne gangen var det i aller høyeste grad aktuelt på grunn av det ekstremt spinkle treningsgrunnlaget. Med start 5.oktober var det ikke lenge siden min første løpetur på ett år 18. august. Underveis i løpet var det tre punkter med cut-off-tider i tillegg til en maksimaltid på hele løpet på 38 timer.
Strategien min for løpet var:
1. Å opparbeide meg et såpass stort forsprang på cut-off-tidene i den tidlige delen av løpet at jeg skulle slippe å oppleve permanent stress underveis.
2. Aldri la meg rive med av andres tempo, men bevege meg i det som passet meg.
3. Løpe mest mulig alene for å kunne styre tempoet best mulig
4. Ikke bry meg om at formen var dårligere enn alle andre løp jeg har stilt opp på tidligere.
5. Fullføre
Rett før start
Start var kl 18. fredag 5. oktober som tilsvarte kl 24 i Norge, som jeg hadde reist fra to dager tidligere. Jeg kjente at jeg var småtrøtt der jeg stod på startstreken, men bestemte meg for ikke å bry meg noe om det. De fleste stilte med hodelykt på start, da det ville bli helt mørkt i løpet av en time.
Kø der stien smalnet etter 800 meter
De første to kilometeren gikk i en halvsirkel rundt speiderleiren. Vi satte vi igang med en stigning på 250 meter, før det gikk ned til første matstasjon (Falls Hollow) etter 8 kilometer. Ultralegenden David Horton stod og viste vei i et vanskelig kryss. Han har en av de meste imponerende CVene man kan ha innenfor ultraverdenen; rekord på Appalachian Trail, rekord på West Pacific Trail, et par seire i Hardrock og rekordtid på det småharde løpet Barkley Marathon.
Deretter steg det gradvis brattere opp til første fjelltopp med det klingende navnet Elliot Knob etter 15 kilometer. De siste to kilometerne var veldig bratte, og da vi nådde toppen hadde vi steget 1000 meter. På toppen var det tåke og alle måtte stemple startnummeret.
På vei inn til den første matstasjonen hadde det blitt mørkt
På vei ned ble jeg liggende bakerst i en lang rekke løpere. Stien var steinete og teknisk. Det var tåke og yr i luften og ble ganske glatt. For en som har vokst opp med å løpe i Oslomarka var det likevel på ikke noe i nærheten av så glatt det kan være på stiene hjemme om høsten.
Det var nedover hele veien frem til neste matstasjon (Dry Branch Gap). Deretter bar det bratt oppover Crawford Mountain på sti i tåke og småregn. Det var varmt og veldig fuktig luft. De fleste løp med lite klær og mange hadde bar overkropp. De ble likevel klissvåte på kroppen av fuktigheten.
Et par toppturer på veien frem var ikke nødvendige å gjenta på returen
Neste matstasjon (Dowells Draft) fulgte etter nye nedoverbakker. Den var bemannet av veldig energirike mennesker som skapte masse liv og god stemning. Deretter bar det ut igjen i mørket og en solid klatring oppover Hankey Mountain. På vei ned fra toppen var det ikke sti, men en sølete jordvei. Deretter fortsatte det på fin sti over Lookout Mountain med en bratt nedstigning som finale før første Cut-off ved North River Gap etter 57 kilometer.
Jeg lå behaglige 2,5 timer før cut-off. Til å å løpt så lite de siste 12 månedene fungerte kroppen overraskende greit. Jeg hadde også klart å følge strategien min til punkt og prikke. På matstasjonen var det en som fortalte at den neste stigningen opp Grindstone Mountain og videre til toppen av Little Bald Knob kanskje var den hardeste i løpet. Siden jeg hadde så god margin på cut-opp-tiden bestemte jeg meg for å ta det veldig rolig de 13 kilometerne til toppen for å spare beina mest mulig.
Halvveis til toppen kom første løper i mot i høyt tempo nedover de bratte bakkene. Det så ikke ut som om han hadde noe mer med seg enn en håndholdt flaske. Rundt ti minutter senere kom nestemann, og nærmere toppen fulgte 4 stykker til.
Asfalt de siste 500 meterne til toppen av Reddish Knob
Tre kilometer før vending skulle man oppom toppen av Reddish Knob og stemple startnummeret. Det siste stykket til toppen var det asfalt. Solen hadde kommet opp og utsikten fra toppen var storslagen.
Jeg fortsatt deretter ned de tre kilometeren til vendepunktet og kjente at de første 82 kilometerne hadde gjort at de dårlige trente beina begynte å bli møre og slitne. Det var en tett strøm av løpere som allerede hadde passert matstasjonen ved vendepunktet som kom i mot. Mange hadde pacere som var rene og pene og peppet opp de slitne løperne de hjalp.
Utsikt fra Reddish Knob
Etter å ha snudd bar det tilbake i retning toppen Little Bald Knob. Deretter var det en lang nedoverbakken til matstasjonen ved Nort River Gap der neste cut-off var. Jeg begynte å bli mør i beina, og var i ferd med å få blemmer under hælene. Dersom det er kjølig, har jeg sjeldent problemer med blemmer. På de løpene det har vært veldig varmt har de imidlertid dukket opp. Her var det rett i underkant av 30 grader, og ikke spesielt gunstig for føttene mine.
Jeg ankom matstasjonen rundt 3,5 timer før cut-off. Jeg drakk nesten to liter vann før jeg dro videre, men hadde veldig dårlig matlyst. Jeg fikk likevel presset i meg litt mat og tok med meg et par bananbiter.
Fra matstasjonen var det en lang og varm stigning i flott natur. Store løv- og bartrær omkranset stien som bestod av en kombinasjon av jord og steinoverflate. Det kom flere terrengsyklister i mot, og det så veldig morsomt ut å sykle ned de bratte bakkene.
Det begynte å bli sent på ettermiddagen og jeg stålsatte meg for natt nummer to i fjellene. For det første visste jeg at jeg kom til å få hallusinasjoner, og planla et jeg ikke måtte gjøre noen dumme ting som følge av dem, f eks som å hoppe utfor et stup hvis det skulle dukke opp noe som fremstod som farlig. For det andre visste jeg at jeg kom til å bli veldig sliten, og at det kan gi en risiko for at man bryter. Ett 100-miles terrengløp med masse bakker er slitsomt i seg selv, og med elendig trening ville det blir ekstra slitsomt. Jeg planla derfor motivere meg med følgende:
1. Grindstone 100 ville bli mitt 100-miles løp nr 10
2. Løpet er siste sjanse til å kvalifisere seg til Western States 100 Miles
3. Løpet er kvalifiseringsløp til Hardrock 100
4. Fullføring vil føre til at jeg ble HundreMilesKongen®
5. Blemmer er egentlig bare koselig
Etter den lange stigningen kom jeg til neste matstasjon der jeg prøvde å få i meg litt mat uten veldig stort hell. På ny tok jeg med meg et par bananbiter for å kunne småspise underveis. Deretter fortsatte jeg videre oppover Hankey Mountain med såre og vonde føtter. Fjellet var vakkert og det vokste noen fine hvite blomster i skogbunnen under de store løvtrærne som vokste langs hele fjellryggen.
På toppen av Reddish Knob
På vei ned fra toppen begynte skumringen. Plutselig så jeg noe som beveget seg nede i skråningen til venstre. Jeg stoppet opp og kikket og så en svartbjørn som stod og kikket på meg 30-40 meter unna. Deretter ruslet den rolig videre. Til tross for at norske menn regnes som verdens reddeste og normalt er livredde for edderkopper, bjørn, ulv og skjeggkre ble jeg ikke redd. Det var først og fremst en flott naturopplevelse, men jeg tok på meg hodelykten da den av erfaring er grei å ha for å oppdage andre som beveger seg rundt i naturen nattestid.
Tyve minutter senere kom jeg frem til matstasjonen ved Dowells Draft der det var fullt "Saturday Night Fever" party med glitter, sølv, blinkende lys og partymusikk. De frivillige var utrolig energiske om morsomme og jeg bega meg videre med et smil om munnen til tross for at det begynte å bli mange vonde blemmer under føttene.
Merkesnorer med refleks
Klatringen i mørket fra Dowells draft var lang og brutal. Jeg hadde god margin til maksimaltiden og bestemte meg for å ta det rolig for å spare de blemmefylte føttene mest mulig. Plutselig dukket det opp en 80 cm høy Robert Mugabe med stort hode til venstre for meg. Han hoppet opp og ned langs stien og skravlet sammenhengende. Jeg forstod at det var det var løpets første hallusinasjon som dukket opp. En halvtime senere møtte jeg en 8-10 meter lang sau som stod og stirret på meg.
Problemer dukket først opp da jeg kom opp på toppen av fjellet der det var vanskelig å følge stien i den tette tåken som dukket opp. En vakker lysende mur med fantastisk fargespill og et slags verdenskart på seg kom opp av bakken og sperret stien. Jeg forsøkte å ga til venstre for den, men muren bare forflyttet seg og hindret meg i å passere. Jeg stoppet opp og gned meg i øynene, og vipps var muren borte slik at jeg kunne fortsette.
Blemmene under føttene gjorde nedstigningen fra fjellet svært smertefull. Det var godt å ha stavene for å avlaste trykket under føttene mest mulig. Da jeg kom frem til matstasjonen ved Dry Branch Gap var det ikke mer enn 23 kilometer igjen til mål. Jeg hadde så god margin til maksimaltiden at jeg skjønte at det kom til å gå veien. Med tanke på at jeg hadde hatt min første løpetur på ett år 1,5 måneder før jeg deltok på Grindstone var jeg utrolig fornøyd og tenkte på at selv om løpet gikk sakte var det antakelig min største sportslige prestasjon. Det var erfaringen, viljestyrken og rutinen som drev meg fremover - ikke det ekstremt spinkle treningsgrunnlaget.
De som fullfører Grindstone får beltespenne
Det siste fjellet var brutalt. Kombinasjonen av den sterke varmen og den puslete huden under føttene mine førte til blemmer i verdensklasse. De var fordelt i en sone under forfoten og en veldig smertefull sone under den bakre delen av hælene. Jeg brukte stavene til å avlaste best mulig og forsøkte å legge mest mulig vekt på de delene av føttene som ikke var plaget.
Det gikk utrolig sakte mot toppen, men jeg hadde en periode som var ganske fri for hallusinasjoner. Ett og annet tre ble like vel til noe helt annet og enkelte busker ble til dyr. Ellers var det ganske rolig i skogen. Da jeg nådde toppen satte jeg meg ned et par minutter for å spise og manne med opp til den bratte nedstigningen som ventet. Jeg gruet meg, da jeg viste at den kom til å bli veldig vond for føttene.
Soloppgang morgenen før løpet
Etter ti minutters nedstigning skled venstre fot på løs grus. Rykket førte til at den venstre staven knakk tvert av. Jeg bannet, brettet den sammen og hang den på sekken før jeg humpet meg videre mot den siste matstasjonen.
De to siste kilometerne mot den siste matstasjonen var preget av at jeg så mange store bygningen som ikke eksisterte. Jeg kom til en fabrikk der det stod parkert tre store dumperbiler utenfor. Da jeg nærmet meg forsvant fabrikken. I tillegg hørte jeg folk som lo og skravlet i skogen rundt meg flere ganger.
På den siste matstasjonen var matlysten stort sett borte. Jeg kastet staven og spiste litt og fikk fylt opp flaskene mine. Det var ikke mer enn 8 kilometer til mål og jeg gledet meg veldig til å komme frem for å få hvilt de vonde føttene.
Det siste partiet til mål gikk veldig sakte på grunn av blemmene. Da løypen krysset en bekk møtte jeg en annen løpet som stod med hodelykten sin i hendene og spurte om jeg kunne hjelpe ham med å finne hodelykten som han nettopp hadde mistet. Det var tydelig at det var flere enn meg som var slitne og trøtte.
To kilometer før mål rundet jeg en ås og møtte en hjort. Det blåste og vinden lagde så mye lyd at den ikke hadde hørt meg. Den rykket til og skvatt så kraftig at den slo hovene sammen med et kraftig brak før den løp avgårde. Jeg humret og stavret meg videre mot mål.
Jeg gikk i mål kl 06.41 etter 36 timer og 41 minutter ute i løypa. Det var 1 time og snaue 20 minutter til maksimaltiden utløp, og med tanke på hvor elendig løpeformen min var var jeg utrolig fornøyd med å fullføre og godt fornøyd med strategien om å skaffe meg et solid forsprang på maksimaltiden for deretter å ta det litt roligere når jeg så at det ville gå veien.
Det var langt å gå til dusjene. Jeg hadde så vondt i føttene at jeg i stedet gikk og la meg i en bekk som rant forbi 50 meter unna teltet mitt. Først lå jeg på ryggen i noen minutter, deretter på magen og til slutt vasket jeg meg i en kulp. Jeg stavret meg deretter tilbake til teltet og sovnet etter å ha spist et par munnfuller med rosiner. Jeg sov over frokosten og premieutdelingen og våknet ikke før de fleste hadde pakket sammen teltene sine og forlatt campen.
Leiebil i soloppgang
Bare timer etter jeg kom tilbake fra USA ble jeg kontaktet og tilbudt tittelen HundreMilesKongen®. Siden jeg er beskjeden av natur og ikke liker å stikke meg frem, ba jeg om betenkningstid. Etter en god natts søvn og prat med familie og venner bestemte jeg meg for å si ja.
Jeg er derfor fra nå av HundreMilesKongen®. Det føles litt underlig, men først og fremst naturlig. I tillegg er det uten tvil veldig fortjent å ha blitt HundreMilesKongen®. Noen må tross alt være konge.
Grindstone 100 var mitt tiende 100-miles løp. Jeg var derfor kvitt skjeggets forbannelse og kunne barbere det vekk samme dag som jeg kom i mål.
Grindstone 100 kan varmt anbefales. Det er et velarrangert løp med hyggelig arrangør, frivillige og medløpere og går i flotte omgivelser. For den som liker å løpe på sti er det perfekt da det er lite annet underlag. Til å være så langt borte er det relativt enkelte å komme dit. Jeg fikk tak i flybilletter med SAS til kr 3.300 til Washington, og fra flyplassen tar det ikke mer enn 2,5 timer med bil til Camp Shenandoah.
Mange tror at man må reise til Nikel eller Tsjernobyl for å oppleve alvorlig forurensning. Det er ikke nødvendig. Det er tilstrekkelig å ta turen til Dælimåsan i utkanten av forbudssonen rundt Løvenskioldbanen ved Skytterkollen.
Tungmetaller og annen forurensning fra skytebanen har ført til at stort sett all vegetasjon i området er død. I tillegg kan blyforurensingen ha spredt seg til grunnvann og vannveier.
Vakker blanding av døde trær og forurenset grunn
Det kan stilles spørsmål ved om politikerne kan klandres for ikke ha sørget for å rydde opp på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om politiet har forsømt seg når de ikke har undersøkt om noen har gjort seg skyldig i miljøkriminalitet. Tilsvarende kan man lure på hvorfor ikke forurensningsmyndighetene har satt opp advarselsskilt ved de blyforurensede bekkene som krysser stiene og turveiene fra Skytterkollen og Østernvannsvingen. I tillegg kan man stille spørsmål hvorfor ikke Fylkesmannen gjør noe effektivt for å få Norges Skytterforbund og eventuelt andre ansvarlige til å rydde opp.
Dødens sone ved Dælimåsan
Alt dette skal jeg imidlertid la ligge. Forurensning har sin egen estetikk, Det kan være heslig og vakkert på samme tid å se de synlige ødeleggelsene. Selv om den alvorlige blyforurensningen finner veien til grunnvann og vannveier og fører til at elg, rådyr, mennesker og andre som drikker vann blir syke, er det noe vakkert over det det hele.
Bakken på Dælimåsan der det ikke et tegn til liv
Alt er fullstendig dødt og den tørre luften er full av støv fra forurensningen
Det er neppe lurt å sutte på de forurensede kvistene
Snev av liv blant alt det døde
Elgspor i en seng av blyhagl
I midten av Dælimåsan ligger det et lite tjern. I en rapport fra 16. september 2013 av Stefan Olberg i Biofokus om kartlegging av biologiske verdier ved Løvenskioldbanen, er forurensningen av Dælimåsan beskrevet slik:
Vannet Dælimåsan, samt tilhørende myr og sumpområde rundt Dæhlimåsan, ser ut til å være svært preget av tungmetallforurensning, sannsynligvis som følge av enorme mengder med blyhagl på og i bakken innenfor dette området. Vannet er rustbrunt. Torvmosene innenfor hovednedfallsområdet til haglskurene er døde, og grunnen består av dødt biologisk materiale med et svært høyt innslag av hagl
Ekstrem forurensning og massedød for trær
Trær som hviler på en seng av gift
Knapt et levende tre. De som lever ser stort sett syke ut
Masse elg- og rådyrspor frem til vannet i Dælimåsan
Det er hagl over alt
Elg- og rådyrspor i vannkanten og flere elgtråkk leder til vannet
Det er mye elg i området og mange av dem har oppført seg rart når jeg har truffet dem. De fleste er ikke redde, og mange er veldig klengete og følger etter en. Kan det være et resultat at de har drukket blyforurenset vann over lang tid? Hjerneskader og nerveskader er jo vanlige virkninger av blyforgiftning.
Dødt tre i forbudssonen
Avrenningen fra området skjer via myrområder øst for Dælimåsan og gjennom en sumpskog og videre rett nord for parkeringsplassen ved Østernvannsvingen og ned i Østernbekken (der jeg sloss med en ulv for et par år siden).
I rapporten til Stefan Olberg beskrives tilstanden til sumpskogen slik:
Myrområdene sør for Dælimåsan er grøftet og det er drevet med torvtekt. Sør for myra er det en liten gransumpskog. Skogen her har mye døde, unge graner, og en stor andel av torvmosene er også døde. Vannet er brunt, og få, om noen, biologiske kvaliteter ble registrert i sumpskogen. Årsaken tilskrives en direkte og indirekte forurensing av bly og muligens andre stoffer fra leirduebanen.
Delvis død sumpskog et par-tre hundre meter sørøst for Dælimåsan
I en rapport fra KConsult ved Knut K Sørås fra 8.4.2014 er forholdene "nedstrøms" ved blåstien mellom Skytterkollen og Brunkollen beskrevet slik:
Turstiene i området syd for geværbanen går gjennom områder med ikke ubetydelig innslag av jordsmonn og bekkeleier som må klassifiseres som Farlig avfall. Blyforurensningen ser ut til å være transportert inn med vannsig under bakken. Hvor det transporteres videre er ikke kjent, men det vil følge vannveiene. Derfor er en avgrensning av det forurensede området videre nedover langs vannsiget ikke mulig på grunnlag av denne rapporten
Lilla er "farlig avfall/meget sterkt forurenset vann", mens rødt er "svært farlig"
I rapporten er forurensningen ved Østervannsvingen også beskrevet:
Veien fra parkeringsplassen ved Østernvannsvingen nordover til Østernvann går gjennom er sterkt forurenset område rett ved parkeringsplassen. Vannet i bekken er Svært dårlig og jordsmonnet langs den Svært dårlig Tilstandsklasse V. Vannet bør ikke drikkes
I følge rapporten til Sørås er vannet sterkt blyforurenset der bekken fra Dælimåsan krysser stien
Selv om mange dyr i områdes skades av piggtråd er det vakkert
I tillegg til blyforurensning er det mange rustne rester av gamle gjerder i grensen til forbudssonen. Det er flere stedet med piggtråd og kveiler med piggtråd. I tillegg ligger det mye gammelt rustent og skarpt metall i området, blant annet noen sylskarpe brede metallbånd.
Ruste rester etter trådgjerder er like flott som røsslyng
For mange dyr er det en spennende aktivitet å komme seg løs fra kveilene med piggtråd
Mange dyr i området har dukket under av blyforurensing og piggtrådskader
Alternativ tekst: Det er livsfarlig blyforurensning i området
