Ultrabirken - mot kroppens vilje

Kroppen ville ikke løpe Ultrabirken. Jeg tvang den mot dens vilje og vi kjempet mot hverandre hele løpet. Jeg er ikke sikker på hvem som vant.

I dagene før løpet ga kroppen  klar beskjed om at den ikke var interessert i å løpe ultraløp til helgen. Jeg forsøkte å ignorere signalene og benyttet tiden til jobb og sosiale aktiviteter. På løpsdagen hadde jeg vekkerklokken på kl 03.15. etter å ha vært på en hyggelig sommerfest med naboene kvelden i forveien. Jeg kjørte til Lillehammer der det gikk buss fra Håkons hall til start kl 06.30.

Fremme i startområdet gjorde jeg meg klar og gikk inn i startbåsen der jeg stod stille i 15 minutter og brukte all min energi på å forsøke å overbevise den motvillige kroppen om at det vill bli fint å løpe 60 km over Lunkefjell, ned til Nevelvatnet, over Nysæterhøgda, ned til Reinsvatnet, over Kriksfjellet, ned til Midtbekken, over Hitfjellet og Reinsfjellet, ned til Pellestova, over Nevelfjell, ned til Nevelvatnet, opp til Lunkefjell på ny, ned til Sjøsætervegen og deretter samløping med de som løper VanligBirken de siste 15 km til mål i Lillehammer. Selv om været var fantastisk ga kroppen på ny beskjed om at den ikke var interessert.

Starten går - foto: Birken 

Starten ble utsatt i 15 minutter slik at alle fikk sjansen på å benytte det ene toalettet som var i startområdet for det største startfeltet på noe norsk ultraløp hittil med nesten 200 deltakere. Løpet er kort til ultraløp å være og går på stier som stort sett er veldig lettløpte, slik at det egner seg godt for de som skal debutere på ultraløp.

Starten gikk og motbakkene opp mot Lunkefjell begynte etter drøye 100 meter. Jeg gjorde alt jeg kunne for å ignorere alle de tegnene kroppen sendte om at den slett ikke likte det løpet jeg hadde begynt på. Da jeg passerte toppen av Lunkefjell begynte kroppen å fungere tålelig greit og føttene flyttet seg uten at jeg måtte tvinge dem. Strålende sol og 360 graders utsikt over fjellene lovet godt. Etter 7 km kom vi til den første drikkestasjonen ved Nevelvatnet der jeg tok et krus med sportsdrikk og en bananbit før jeg løp videre over Ytre og Indre Nysæterhøgda på fin om lettløpt sti.

Jeg fant mitt eget tempo og begynte å slappe av og tenkte at kroppen antakelig bare hadde sendt feil signaler. Det skulle jeg ikke gjort. Kroppen hadde bare lurt meg og planlagt en grusom hevn. På vei ned bakkene fra Kriksfjellet mot drikkestasjonen ved Midtbekken hugg det plutselig til med kramper i høyre legg og lår samtidig. Beinet rykket til og jeg traff en stein med tåspissen, holdt på å ramle fremover, gjenvant balansen for deretter å lande på ryggen i gjørma, mens krampene herjet i beinet. Jeg reiste meg opp, danset krampedans og løp videre. Jeg knasket et par salttabletter og drakk litt ekstra på drikkestasjonen for å prøve å bekjempe krampene.

Startområdet ved Sjusjøen langrennstadion

Deretter gikk det relativt greit inntil oppstigningen til Hitfellet begynte. Her er stien såpass bratt at de fleste går. To hundre meter fra toppen gikk kroppen til angrep på ny. Samtidige kramper i begge bein. Hvis jeg løftet beinet for høyt for å forsere en stein hogg krampene i leggene til, mens krampene i lårene også viste seg jevnlig. På toppen begynte jeg å løpe igjen, noe som førte til hissige kramper i begge legger, på baksiden av kneet og på for- og baksiden av lårene. Jeg foretok en vill krampedans og kroppen trodde nok at nå hadde den endelig seier i sikte. Jeg stoppet dansen og løp deretter forsiktig nedover og mot Reinsfjellet mens jeg kikket på den flotte utsikten til fjellene i vest, mens jeg latet som om alt var i den skjønneste orden. Det gikk relativt greit frem til noe småkneiker opp mot drikkestasjonen ved Pellestova etter rundt 25 km.

Ved Pellestova stod kollega Kjersti fra jobben og heiet, noe som gjorde det lettere å fortrenge krampene. Jeg sørget for å fylle opp med Sportsdrikk og vann som jeg puttet salttabletter oppi. En av mennene som betjente drikkestasjonen kjeftet jevnlig på meg under fyllingen av flaskene, da jeg etter hans oppfatning holdt flaskene feil under fylling. Deretter gikk det jevnt og trutt oppover mot toppen av Nevelfjell, selv om jeg kjente at det skulle lite til for å utløse nye krampeangrep. Så snart det flatet ut på topplatået satte krampene inn det jeg tipper de antok var det avgjørende slaget. Begge bein ble angrepet samtidig på flere steder og jeg satte i gang en ny vill krampedans og klarte så vidt å holde meg stående. Jeg ble stående en liten stund for å strekke ut før jeg klarte å bevege meg videre. På vei ned fra Nevelfjell snakket jeg med en annen løper som også hadde syklet de samme stiene på Ultrabirken sykkel og jeg viste ham hvor jeg punkterte under rittet i 2013.

Etter nedstigningen var beina helt håpløse. Jeg måtte stoppe opp med jevne mellomrom for å strekke litt på en legg eller et lår når jeg kjente at en krampe var på vei. Ikke siden sykkelbirken i 1995 har jeg vært spesielt plaget av kramper, og lurte på hvorfor de slo til denne gangen. Jeg hadde spist og drukket godt på forhånd og fylt på med rikelig med sportsdrikk, vann med salttabletter og bananer underveis. Rett før neste krampeparti opp mot Lunkefjell begynte konkluderte jeg med at det trolig var fordi ultraløping var et dårlig valg når kroppen egentlig ikke ville drive med noen form for fysisk aktivitet.

Jobbing før start for å overbevise en motvillig kropp

Det gikk ujevnt, sakte, smertefullt og treigt over Nordsæterfjellet, Lunkefjell og Sjusjøfjellet. Kroppen lurte hjernen til å jobbe på høygir for å finne unnskyldninger til å bryte løpet. Kan en ultraløper bryte på grunn av kramper? Kunne jeg prøve å redde min ære ved å ta en vanlig birkenløgn om at jeg hadde tråkket over og måtte bryte? Den siste idéen slo jeg raskt fra meg, da den ikke var særlig tiltalende. Jeg fantaserte derimot et par minutter om å bryte på grunn av krampene der jeg klønet meg nedover mot drikkestasjonen ved Nordsætervegen med støle krampebefengte bein. Jeg konkluderte med at kramper ikke er en gyldig grunn til å bryte et ultraløp. Kroppen var i sjokk over beslutningen og glemte rett og slet å plage meg de neste kilometerne.

Et par kilometer før vi skulle samløpe med Birkebeinerløpet begynte beina å bli helt stive, samtidig som krampene tidvis hugg til. Jeg vekslet mellom å gå 100 meter og "løpe" i skilpaddetempo, mens kroppen humret over hvordan den var i ferd med å spolere løpingen min. Vi løp i skiløypa og i bunnen av en nedoverbakke jeg husker fra LangrennsBirken kom et folkehav av løpere - jeg hadde nådd Birkebeinerløpet ca 15 km før mål.

Kroppen virket veldig fornøyd over at jeg var så redusert, men hadde glemt en viktig ting. Så snart jeg kom inn blant de som løp Birkebeinerløpet løp jeg midt i et hav av vakre spreke kvinner. De neste tre kilometerne var alt bra og jeg klarte å fortrenge alle de plagene kroppen utsatte meg for. Deretter begynte jeg å venne meg til å løpe i en strøm av vakre kvinner og kroppen slo tilbake igjen. Med støle bein, og kramper som viste seg hver gang jeg prøvde å gjøre noe annet enn å bevege meg med lave forsiktige museskritt slo krampene til gang etter gang.

Det var fantastisk deilig å komme så nær mål at jeg kunne høre speakeren. En kilometer før mål skravlet jeg med en annen mann som koste seg med sine egne kramper og en kvinne som hadde fått så solide gnagsår at hun løp med joggeskoene  i hendene sine. Det var en sjeldent god følelse å krysse målstreken. GPS-klokken viste snaue 62 km. Jeg gikk til matserveringen og drakk vann, spiste et par pølser i lompe, litt tomatsuppe og potetgull mens jeg småpratet med noen av de andre ultraløpere som hadde kommet i mål.

Ultrabirken var mitt åttende ultraløp, og definitivt det det løpet som har fungert dårligst for mitt vedkommende. Under Thames Path 100 for en drøy måned siden løp jeg nesten tre ganger så langt med omtrent samme gjennomsnittsfart pr km, men hadde ikke noe å nærheten av de kroppslige og mentale plagene Ultrabirken ga meg.

Selv om det tidvis var en veldig plagsom dag, var det fantastiske forhold på fjellet. Årets hovedmål på løpsfronten var Thames Path 100 og Xreid Hardangervidda om snaue tre uker. Selv om kroppen neste streiket denne gangen var løpet fint og en ypperlig trening for hodet i å holde ut og presse seg videre selv om kroppen er i dårlig humør og ønsker noe annet. Kroppen synes slett ikke det var en bra tur, men jeg angrer ikke på at jeg løp.

Terrengsykkelrittet med ultra i beina

En uke etter at jeg løp i 11 timer i det 82 km lange terrengultraløpet Vestfold Ultra Challenge (VUC) og fire uker etter 168 km løping i Thames Path 100 i England stod jeg på startstreken i Terrengsykkelrittet. Rittet er blant mine absolutte favoritter og jeg har vært med hvert år siden starten for 5 år siden.

To runder i den tekniske løypa på til sammen ca 60 km til sammen pleier å være slitsomt. Denne gangen antok jeg runde nummer to kom til å bli bortimot absurd slitsom fordi beina fortsatt var slitne etter ultraløpene. For å gjøre det hele bedre hadde arrangøren lagt ut følgende lovnad på hjemmesiden til rittet: "Den blir knallhard for det er nesten bare sti og det er absolutt ingen hvile. Her er det ikke sykkelen, men mannen oppå som teller. De som har syklet Terrengsykkelrittet tidligere vil nok merke at årets variant er vesentlig tøffere enn alle av de tidligere variantene".

Klargjøring av sykkel og utstyr før start 

På den annen side er Terrengsykkelrittet og de fleste andre terrengsykkelrittene i Norge såpass korte at jeg antok at jeg ikke ville bli noe i nærheten av så sliten som jeg hadde blitt av å løpe de tre ultraløpene jeg hadde løpt på beina hittil å år; Ursvik Ultra, Thames Path 100 og Vestfold Ultra Challenge.

Sykkelen gleder seg til ritt 

Målet for Terrengsykkelrittet var ikke en god plassering, men å holde ut to runder på til sammen 60 km der mesteparten gikk på sti. Jeg håpet på å kunne sykle de to rundene med negativ splitt, selv og jeg ikke trodde det ville skje. Traseen var hemmelig til kl 17 dagen før rittet for å minske belastningen på stiene.

Traseen til Terrengsykkelrittet 2014

Ut fra start holdt jeg meg et stykke tilbake i det store startfeltet med 40+ menn. Etter et par km kom det første smale stipartiet og det ble en herlig trafikkork. Slik ble de neste 3-4 kilometerne av Bukkebergrunden, kork hvis det dukket opp et teknisk hinder i stien, deretter fart igen, for på ny å bli kork osv. De som laget løypa hadde gjort en ypperlig jobb - aldri har jeg syklet en bedre trase i noe terrengritt enn dette årets ritt. Masse passe teknisk sti som gjorde at man måtte jobbe hele tiden.

Eliten jager rundt første krappe sving 

Løype gikk i et nytt parti som var veldig bra - tørr og fin sti på skogsbunn og over svaberg. Den var innom NOTS håndbygde terrengsykkelsti og tok en runde oppom Solbergvann før det var tilbake til kjente trakter ved Sarabråten og deretter identisk trase med fjoråret i den midtre tredjedelen av løpet. Jeg avpasset farten etter de futtløse beina, og koste meg stort på de morsomme stiene.

Før start i 40+ klassene 

I stedet for å klatre opp Fjellstadbakken gikk rittet på en fin smal sti litt lenger øst på Skullerudplatået med en morsom nedkjøring før man syklet nordover mot Rundvann og deretter på sti opp, bort og ned til Skullerudstua for deretter å gå opp igjen til Haraløkka. Ned mot Skullerudstua gikk en Follo-rytter hardt i bakken foran meg, og på stien mot Haraløkka gikk neste Follo-rytter i bakken foran meg med knuste briller og forslått kropp som resultat.

Klar til noen timer i Østmarka 

Inn mot runding kjente jeg at kroppen var veldig sliten og at det ville bli tøft med en ny runde i den knallharde løypa. Deretter begynte runde to der den ene etter den andre absurde kroppslige plagen dukket opp. På den første delen ble gnagsårene jeg hadde fått inne i håndflaten av å tviholde i styret på den første runden åpne, og den høyre hansken ble fin og rød av blod fra gnagsåret.

Deretter begynte føttene å bli veldig vonde. De to ultraløpene jeg hadde løpt de foregående ukene hadde herjet kraftig med føtter og tånegler og nå begynte det å gjøre ufattelig vondt under føttene og i noen halvløse negler som ble mer og mer klemt etterhvert som føttene svellet.

Etter hvert ville hendene og fingrene også være med på moroa. Jeg fikk krampe i flere fingre og oppe på Skullerudplatået fikk jeg en latterlig krampe i den venstre hånden i tillegg. Jeg måtte stoppe opp og riste litt på hendene et par ganger før jeg kunne sykle videre.

Med rare kramper og smerter her og der følte jeg meg som en skadd soldat som trakk seg tilbake fra et tapt slag. På underlig og smertefullt vis syklet jeg de siste kilometerne til mål der jeg fikk en cola i hånden for deretter å strene rett bort og kjøpe en hamburger, baguette og en cola.

På stien ved Solbergvann

Konklusjonen min etter å ha gjennomført rittet er at det ikke er ideelt å stille til start med slitne bein og herjede føtter, men rittet er så morsomt at jeg hadde gjort det samme igjen selv om det var vondt på slutten og at jeg satte personlig rekord i å bruke lang tid med 4 timer og 50 minutter i Østmarka. 

Vestfold Ultra Challenge 2014 med tømmerstokkbein

De fleste nordmenn nærer en dyp, men ubestemmelig, kjærlighet til det knøttlille fylket Vestfold. Over halvparten av fylket er dekket av skog og det var i skogkledde åsene vi skulle tilbringe lørdag 24. mai.   Rundt kl 08. var vi 110 på startstreken ved Hvitstein stadion i Holmestrand. Noen av oss skulle løpe den lengste distansen på 82 km, mens de øvrige skulle løpe 50, 27 eller 17 km.

I følge løyebeskrivelsen skulle løpet stort sett gå på sti eller grus og være relativt kupert med til sammen 2400 høydemeter. Fra starten i Holmestrand skulle det stort sett gå nordover gjennom de grønne skogene i Vestfold og deretter inn i Buskerud med vending like sør for Konnerud i Drammen etter 41 km. Deretter skulle vi løpe samme trasé tilbake til Holmestrand.

Startområdet ved Hvitstein Stadion 

Det var rett i underkant av 20 grader og høy luftfuktighet etter nattens kraftige regnskyll. Rett før start fikk vi de siste instruksene av Tomas Pinås som var primus motor for løpet. Jeg kjente meg relativt daff når jeg våknet, og kroppen føltes litt tung og slapp der jeg stod og ventet på starten.

Starten gikk og tempoet i front var høyt. Jeg så Sondre Amdahl og en annen løper forsvinne i det fjerne. Selv om jeg løp sakte i forhold til de som løp i front gikk de to første kilometerne alt for raskt med kilometertider under 5 minutter. Etter tre flate kilometer på asfalt gikk løpet over i en fase med lett stigning på en jordvei. Det kom en del løpere bakfra som passerte i et voldsomt tempo - trolig noen som løp en av de kortere distansene.

Spreke ultraløpere skravler alltid før start 

Løpet steg jevnt og trutt opp til Liglaneren på 260 meter. Deretter gikk det i berg og dalbane over Brannåsen, ned til Orebergvannet og bratt opp til Hvittingen på 404 meter der de som løp 27 km snudde. Beina kjentes alt for tunge til å skulle løpe så langt, men jeg forsøkte å innbille meg selv at 82 km er ganske kort.

Ved stikrysset på toppen av Hvittingen stod Tomas Pinås og geleidet oss som skulle løpe de lengste distansene inn på en smal og temmelig teknisk sti. Etter å ha løpt et stykke uten å ha sett noen merkebånd kom en dansk løper i mot. Han hadde snudd da han hadde blitt usikker på om han hadde løpt feil. Vi tok en kikk på kartet og kom til at vi trolig var på rett spor og humpet nedover den glatte stien til en bekk i bunnen av et søkk. Deretter løp vi over en liten ås før vi kom ned på den asfalterte veien som går opp Hanekleiva og ned til den første matstasjonen som var ved 18 km. Jeg fikk i meg en brødskive, litt banan, cola og vann i tillegg til å få fylt opp flaskene med god hjelp fra de som betjente matstasjonen.

Klar til start 

Kort etter matstasjonen var det en steinete nedstigning til E18 som vi deretter løp langs et par kilometer for å  så svinge oppover i marka igjen. Fra 60-70 høydemeter gikk det jevnt oppover inntil vi kom til krysningen av Haukelielva der de som løp 50 km snudde. Solen hadde tittet frem og det begynte å bli varmt så det var deilig å vade over elven.

 Etter å ha krysset elven løp vi et lite stykke nedover Kålmoveien der det kom terrengsyklister som syklet Montebellorittet i mot. Vi hadde fått beskjed om å passe på så ikke syklistene ble skadet. Fra vi forlot veien ble jeg liggende i en liten gruppe med Ninette Banoun, Harald Zeigler og danske Lars Kirkegaard. Det skulle vise seg at vi kom til å løpe mer eller mindre samlet i flere timer fremover.

Vi klatret jevnt og trutt oppover frem til vi kom til Kabretta som var en idyllisk liten gressvoll med en hytte og et par uthus der søsteren til Harald betjente den morsomste matstasjon underveis. Her var det ikke mangel på ulike godsaker og jeg ble blant annet servert en øl som smakte herlig i varmen.

Tomas Pinås gir instrukser før start 

Etter Kabretta steg vi videre oppover og løp forbi toppen av Montebello og videre til Presteseter på omkring 520 høydemeter. En snau kilometer etter Presteseter kom Sondre Amdahl, som vant løpet, i mot i en imponerende hastighet.

Deretter gikk det bratt ned og over et område med mye gjørme og myr. Kroppsvekten min på 90 kg gjorde at jeg sank herlig dypt ned i gjørma. Etter en stund kom de som lå på andre og tredjeplass i mot med 5 minutters mellomrom.

Før runding gikk det først bratt nedover på en grusvei og deretter på sti frem til vi nådde vendepunktet ved gården Rønnehue ikke så langt sør for Konnerud i Drammen. Jeg snudde og fulgte etter Ninette oppover mens Harald og Lars spiste litt og kom like etter. På vei oppover kom det stadig løpere i mot. Etter klatringen tilbake til Presteseter kjentes beina veldig tunge og jeg skjønte at det kom til å bli en lang tur til mål. Lars og Harald løp forbi og jeg klarte ikke lenger å henge med.

Det var herlig å komme tilbake til Kabretta. Søsteren til Harald og de andre som betjente matstasjonen hadde grillet pølser og kokt tomatsuppe i tillegg til at de serverte brød nøtter og snacks. Jeg spiste en grillpølse og drakk tomatsuppe og tok meg en øl før det bar videre nedover den rufsete traktorveien fra hytta. Harald og Lars forsvant i et forrykende tempo. Jeg kjente at jeg burde ha trent mer på å løpe nedover, da jeg ble utrolig stiv og støl på fremsiden av låret av nedoverløpingen. Ninette passerte meg også og jeg slet veldig med å følge henne.

Det var etterhvert såpass varmt at det vår utrolig deilig å vasse over Haukelielva der jeg fikk vasket ansiktet og kastet litt vann på hodet. Der sved på fremsiden av låret i nedoverbakkene og i de siste bakkene ned mot E18 gikk det veldig treigt fordi lårene ble så stive. Vi passerte Lars som også begynte å bli sliten. Det var godt å komme fremt til matstasjonen ved Hanekleiva der jeg fikk fylt opp drikkeflaskene og spist kanelgifflar, banan, sjokolade og potetgull før de siste 18 km til mål skulle forseres.

Etter matstasjonen gikk løypa oppover Hanekleiva for deretter å klatre opp til Kjeksrødhvittingen, ned i et søkk og til slutt bratt opp til topplatået på Hvittingen. Det var veldig varmt og fuktig og jeg drakk opp resten av drikken før de bratte nedoverbakkene fra toppen begynte. Jeg slet kraftig med å løpe i de bratte nedoverbakkene og Ninette forsvant på ny forut. Etter å ha passert Orebergvannet løp vi sammen et stykke - begge like tørste i den sterke varmen. Jeg trodde det skulle dukke opp en bekk snart, men kilometerne gikk og ingen bekk viste seg i skogen.

Det var heldigvis lange strekk som gikk i skyggen under trærne. Jeg begynte å bli utrolig tørst og var helt tørr i munnen. Når det var rundt 5 km igjen til mål møtte jeg broren til Lars som var support for Lars. Han spurte hvordan det gikk og jeg fortalte at jeg var veldig tørst. Han hadde parkert et par kilometer lengre og så at jeg bare kunne forsyne med av drikke fra kjølebagen i baksetet på bilen. Jeg fikk litt ekstra energi av den gode nyheten. Etter et par minutter dukket det opp en liten bekk og jeg stoppet og drakk halvannen liter vann i rekordtempo før jeg fikk tilbake energien og fortsatte mot mål. De siste kilometerne mot mål gikk greit med den nye energien vannet hadde gitt.

Mann med støle bein løper i mål (foto: Tomas Pinås) 

Målstreken ble krysset etter 11 timer og 23 sekunder. Med unntak av beina som var utrolig stive og støle kjentes resten av kroppen temmelig fin. I tillegg til beltespenne og en medalje formet som et fly ble det servert grillpølser og cola ved mål. Begge deler smakte uvanlig godt etter en lang dag i terrenget.

Deltakermedalje 

Neste gang jeg deltar skal jeg trene mer på å løpe i bratte nedoverbakker. I tillegg skal jeg ha med meg litt mer drikke det siste strekket dersom det er spådd varmt vær. Løpet var bra arrangert med god stemning og matstasjonen på Kabretta var spesielt bra.

161 km med oppoverbakke fra London til Oxford - Thames Path 100

Det Thames Path 100 tilbyr er nesten uimotståelig; muligheten til å løpe 161 kilometer (100 miles) fra London til Oxford. Ikke noen tullete helgetur til London med eksotisk mat i Brick Lane, moderne kunst på Tate Modern, doven øl på pub eller trasking i marerittgaten Oxford Street, men rett og slett noe så enkelt som å  løpe langs elvebredden fra en kjent by til en annen.

De 300 plassene gikk fort unna under påmeldingen i fjor sommer. Selv kom jeg ikke på ideen om å løpe før i vinter, men det ble heldigvis noen ledige plasser fordi noen trakk seg.

På deltakerlisten var ultraløperen Mari Nustad Mauland fra Stavanger som vant kvinneklassen i Ultrabirken i 2013. I tillegg var det "norske" kinesiske ultraløperfantomet Jin Cao påmeldt. Det var ellers bred internasjonal deltakelse med løpere fra de fleste kontinenter.

Selv om løpet ikke gikk i det norske høyfjellet var kravet til innhold i sekken like strengt; overlevelsesteppe, regnjakke, fløyte, kart og kompass, drikke, varm lue og hansker var blant de tingene man måtte bære med seg underveis. Under Ursvik Ultra i Stockholm begynnelsen av april løp jeg med den nye løpesekken min fra Salomon i 9 timer. Den bestod generalprøven såpass bra at den fikk lov til å være med til England.

The Dukes Head - utmerket sted å lade opp til løp 

På forhånd hadde jeg booket overnatting rett ved startstedet og sørget for at et hotellrom stod og ventet på meg i Oxford slik at jeg hadde en hule til sårslikking og soving etter målgang.

Deltakerne forbereder seg til start i det gamle rådhuset i Richmond

Start var lørdag 3. mai kl 10, men før starten var det sjekk av utstyret i sekken og innlevering av drop-bags til de to matstasjonene underveis disse ville bli plassert på. For første gang hadde jeg på meg løpsklær fra Norges første ultraløperklubb; Romerike Ultraløperklubb,  der jeg meldte meg inn i romjulen. Jeg ble med en gang gjenkjent som norsk blant noen av arrangørene som nettopp hadde løpt Hoka Highland Fling og fått meg seg den store deltakelsen fra Romerike Ultraløperklubb. De hadde også fått meg seg seieren til Sondre Amdahl og hadde i tillegg lært seg navnet hans.

Idyllisk ved start 

Klokken 9.30 samlet vi oss i det gamle rådhuset i Richmond og fikk en briefing av arrangøren. På bakgrunn av flommen tidligere i år var det enkelte omveier underveis. Vi ble gjort oppmerksomme på at ruten var godt skiltet, men at det ikke var uvanlig at noen tullet med skiltene, noe jeg fikk erfare et par ganger underveis.

Det var nedtelling til start og kl 10 la alle de 310 deltakere i vei. Å løpe langt er hardt for kropp og sinn og det skulle vise seg at det kun var 147 som nådde mållinjen. Det første strekket var padde-flatt på underlag som stort sett vekslet mellom fin grus og jord - godt for føttene og lett å løpe på. Jeg lå midt i et stort felt på rundt 30 løpere og fulgte tempoet i gruppen. Vi passerte 10 km på godt under 5.30-tempo, noe jeg viste var alt for raskt dersom jeg skulle ha noen sjanse til å overleve den andre halvparten av løpet. Ved Hampton Court slott reduserte jeg derfor hastigheten og lot gruppen jeg var i sige i fra. Jeg ble passert av Mari som løp lett og fint. 

Forventningsfulle ultraløpere i toalettkø før start 

Været var veldig fint med sol og lite vind. Det hadde regnet på forhånd, slik at det var en del sølepytter og gjørme. De første timene av løpet hadde dette liten betydning da det stort sett gikk på fine opparbeidede turveier langs Themsen. Flytrafikken til og fra Heathrow var underholdning de første 45 km. Løpet begynner omtrent midt mellom flyplassen og London sentrum og tar en 45 km sydlig bue, slik at det ble mange timers løping med utsikt til fly. I tillegg passerte vi stadig roklubber der roerne var uten på lørdagstur på elven. 

Enkel og grei huskeliste over dagen gjøremål 

Kroppen kjentes helt grei ut, selv om det ikke var veldig mye futt i den, Uken frem til løpet gikk med til en halsbetennelse kombinert med kraftig pollenallergi, slik at lufveiene fortsatt var litt småruskete ved start.

På matstasjonen rundt 35 km slo jeg av noen ord med Jin som løp til tross for at det ikke var så lenge siden han hadde blitt operert i foten. Maten var god og servicen fra arrangøren var upåklagelig, Jeg fikk blant annet i meg jordbær, druer og bringebær.

Briefing i det gamle rådhuset før start

På det neste strekket begynte jeg å kjenne i beina at jeg hadde løpt et stykke. Enkelte ganger forlot man bredden av Themsen og løp gjennom småbyer der det var betongheller på fortauet - dette føltes i overkant hardt å løpe på. Etter rundt 45 km ble Windsor Castle passert. Dronning Elizabeth II pleier visstnok ofte å tilbringe helgene der, men jeg så ikke noe til henne. Deretter ble Themsen krysset og Eton College passert.

Det neste strekket var fint og lettløpt.  Med unntak av noe små bakker her og der, var det stort sett veldig flatt. De mest utfordrende stigningen var trappene opp og ned fra elvebreddene til de broene vi krysset. Inn mot matstasjonen på 61 km kjente jeg at jeg var i ferd med å gå tom for næring. I tillegg var det ofte 2-3 km lengre til matstasjonen enn det som stod i informasjonen om løpet. Når man nesten er tom for næring føles hver ekstra kilometer veldig lang. Jeg tok en solid pause på matstasjonen og fikk i meg godt med mat, druer, jordbær, banan, nøtter og ulike slags brødmat. Jeg møtte Mari som dessverre slet med smerter i kneet sitt.

Jeg fortsatte videre og det gikk jevnt og trutt oppover langs elven. Det var masse folk ute og spaserte, og mange spurte oss hva slags løp vi deltok på. Etter drøye 65 km løp jeg meg litt vill i byen Marlow der jeg til alt overmål lykkes med å havne midt inne i blandingen av et marked og et tivoli. Etter noen minutter surring fikk jeg spurt meg frem og fant tilbake til "Thames Path" som løpet følger.

Etter 9 timer og 25 minutters løping kom jeg til matstasjonen i Henley-On-Thames som var halveis i løpet. Her var det helt fantastisk service fra arrangørens side. Jeg ble dyttet ned i en campingstol. En tok de to drikkeflaskene jeg hadde og fylte dem, en annen bragte meg en pastarett, mens en tredje kom med drikke og kaffe. Av erfaring vet jeg at det først er når man er halvveis at et ultraløp virkelig begynner. Jeg tok meg derfor god tid til å spise og drikke godt før jeg la i vei i den kjølige kveldsluften.

Briefing i det gamle rådhuset før start 

Det neste strekket gikk til Reading. Solen gikk ned og det ble tusmørkt. Beina begynte å bli litt stive og jeg gikk et stykke, da dette kjentes bedre. Inn mot matstasjonen i Reading havnet jeg og en tysk løper i et slags industriområde i utkanten av byen. Det viste seg at noe spøkefugler hadde kost seg på lørdagskvelden med å gjøre om på merkingen slik at vi ble ledet i feil retning. Etter ti minutters surring rundt omkring i tussmørket fant vi tilbake til traseen og jeg fikk varslet arrangøren om feilmerkingen da jeg kom frem til neste matstasjon.

På vei ut at Reading løp jeg sammen med et par tyske og et par engelske løpere. Det pågikk konserter langt traseen i noen store konserttelt, og flere tusen øldrikkende mennesker festet bare noen meter fra der vi kom sigende i mørket med hodelyktene tent. Jeg kjente at det hadde vært fristende å hoppe over gjerdet og ta en øl, men valgte å forsette i mørket langs elven.

Med Jin Cao før start

Etter drøye 100 km begynte jeg virkelig å bli sliten. Løypa forlot Themsen og gikk bratt opp og ned. Deretter kom det et lengre parti med herlig gjørmesuppe. Til tross for at hodelykten ga ganske godt lys, var det vanskelig å se forskjell på den gjørmen som var litt glatt og den som var veldig glatt.

På vei inn i Whitchchurch-on-Thames etter 107 var det full fest i flere lokaler langs løypa. Noen morsomme spøkefugler hadde på ny snudd på pilene. Jeg fulgte heldigvis i hælene til to løpere som visste hvor vi skulle slik at jeg ble  ledet frem til neste matstasjon på rådhuset i byen, for anledningen pyntet med fargerike partylys.

Deretter begynte løpet for alvor for min del. Løypa gikk veldig bratt opp og ned i noen åser nord for Themsen og det var veldig gjørmete og glatt. Jeg snublet stadig vekk, både fordi det var glatt og fordi beina hadde begynt å bli veldig stive. Jeg ble passert av to kvinnelige britiske løpere. Den ene løp, mens den andre fulgte hakk i hæl i rask gangtakt. Jeg sa til henne at jeg ville forsøke å kopiere stilen hennes, og jeg fant ut at det gikk like raskt som å småløpe og snuble.

Den neste matstasjonen skulle være i Streatley etter 113,6 km. GPSen min viste 119 km ved ankomst. Jeg dumpet med på en stol der jeg fikk servert bakt potet med ost. Ute hadde temperaturen falt til 0 grader og jeg skiftet fra korte til lange løpetights. I tillegg tok jeg på meg en ekstra superundertrøye, da fuktigheten fra Themsen gjorde at det var ganske rått og kaldt. Jeg dro ut fra matstasjonen med en kaffe i hånde.

Etter noen kilometer tok jeg igjen en gruppe med 5 løpere, og vi slet oss i fellesskap gjennom det neste partiet frem til Wallingford på veldig gjørmete og våte stier. Etter matstasjonen i Wallingford var Thames Path stengt et langt stykke fordi det ikke var mulig å krysse ved slusen ved Benson som ble reparert. Vi la derfor ut på en lang omvei på den andre siden av elven. Jeg fulgte etter en løper med tre flotte blinkende røde lys bak på sekken sin, og var såpass fasinert av lysene hans at jeg ikke merket at vi tok feil i et kryss. Etter å ha trasket et stykke tilbake og lett litt fant vi tilbake til løypa.

Etter 130 km gikk løpet inn i en veldig kald fase. I rundt en mil gikk stien gjennom halvlangt gress som var klissvått av dugg med massevis av gjørmehull, I tillegg seg dis fra elven inn over land og gjorde det veldig fuktig og kaldt. Til tross for at jeg tok på meg jakken min, slet jeg med å holde varmen skikkelig. Det var en drøm å bli ferdig med det våte og tåkete partiet og nå matstasjon i rådhuset i den lille byen Clifton Hampden etter rundt 140 km.

Blid etter 9 t 25 min løping - drøye 14 timer til mål 

Jeg var fortsatt kald når jeg forlot matstasjonen. I tillegg var beina såpass vonde at hvert skritt var ubehagelig. I den høyre foten hadde jeg fått en betennelse på oversiden. Jeg hadde løsnet skolissene så mye som mulig for ikke å lage unødvendig press på foten, men dette gjorde at skoen satt litt for løst. Det virket likevel som den beste løsning. Etter en liten stund stod solen opp, noe som var helt fantastisk. Selv de første strålene ga varme, og jeg skjønte at varmen ville komme tilbake til kroppen etter en stund.

Frem til matstasjonen ved Abingdon på offisielt 146 km gikk jeg hele tiden. Jeg prøvde å tenke på positive ting og glemme at beina var veldig vonde. I perioder fungerte det veldig bra, mens i andre perioder tenkte jeg negativt i tillegg til å ha vonde bein. Jeg ble passert av en en de løpere der jeg haltet meg avgårde mot Oxford. Jeg falt fra 66 plass totalt til 80 plass i løpet av den siste tredjedelen av løpet.

Langs Themsen 

På  den siste matstasjonen ved Lower Radley insisterte en av de som betjente den på at jeg skulle spise eplekake. Jeg hadde egentlig mer lyst på salt mat, men spiste et par små stykker med eplekake og den var faktisk veldig god. I tillegg gjorde jeg den hyggelige mannen lykkelig.

Fra den siste matstasjonen var det 8 km opp til Oxford. Det er egentlig ikke veldig langt, men det kjentes ganske godt. Da det var 5 km igjen skjønte jeg at jeg ville klare å komme meg i mål innenfor 24 timer og beit tenna sammen og presset meg videre. GPS-klokken var for lengst utladet og jeg brukte mobiltelefonen som klokke og kart for å passe på at jeg holdt et høyt nok tempo.

100 meter til mål - himmelsk følelse 

Det var en helt fantastisk følelse å forlate Themsen for å begi seg det aller siste stykket til mål. Når det var 100 meter igjen stoppet jeg opp og tok et bilde, mens publikum jublet. De ropte at det kom en løper bak meg og jeg fikk opp farten og løp over målstreken 11 sekunder før nestemann på tiden 23.48.

I mål i Oxford med "100 miles one day" beltespenne

I mål fikk jeg en stor klem av kvinnen blant arrangørene, premie og ble fotografert før jeg ble plassert i en stor og servert baconsandwich og kaffe. Deretter ble det dusj og prat med andre deltakere i målområdet før jeg kom meg til hotellet.

Av de 310 som startet kom 147 i mål. Det ble plass nr 80 for min del, noe jeg er veldig fornøyd med i min 100 miles debut.

Løpet var veldig bra og profesjonelt arrangert av et utrolig hjelpsomt og hyggelig team. Stemningen løperne i mellom var supergod. Jeg er ikke helt sikker på hvor langt løpet egentlig var. Det skulle være 100 miles - eller 161 km - men GPSen min viste bortimot 168 km. Uansett om det var en ene eller andre distansen var mitt første 100-miles løp en positiv opplevelse. I dag skal jeg humpe blid og fornøyd rundt i Oxford som turist før jeg flyr hjem igjen til Norge i kveld.



Täby Extreme Challenge 100 Miles

The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY)

Søvnløs i Stockholm aka Ursvik Ultra

Midt på natten virret jeg rundt i skogen i utkanten av Stockholm i stummende mørke. Ursvik Ultra er et ganske originalt ultraløp som ble arrangert for 15 gang i 2014. For meg var det første gang.

Starten går ved midnatt og man skal komme seg gjennom en kupert skogsløype på sti med til sammen 1800 høydemeter i løpet av 75 km.

For den sympatiske prisen på 350 svenske kroner får man ikke bare stille til start, men også spise så mye mat man orker i løpet av natten. På menyen var det originale innslag som saltgurka og korv med brød i tillegg til en del ting som er mer vanlig på idrettsarrangementer. Litt eksotisk skal det være når man reiser til utlandet!

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har stilt meg spørsmålet om hvorfor jeg gjør dette i løpet av de ultraløpene jeg har deltatt på siden debuten på Ultrabirken løp fra Rena til Lillehammer i 2010. Jeg er ikke helt sikker på at jeg har alle svarene, men en sterk driver er å gjøre noe som er såpass krevende at jeg ikke kan være helt sikker på om jeg vil klare å komme meg i mål.

I tillegg kommer det gjerne en eller flere oppturer underveis med sterk lykkefølelse; "Runners High", som kan måle seg med noen av de andre tingene i livet som er aller best :)  Mestringsfølelsen når man er ferdig er også god - minner om barndommens opplevelser når man hadde klart en ny ting i livet. Lange ultraløp er også i ferd med å gå fra noe som folk ser på som idiotisk og sært til å bli noe man kan skryte av og bli beundret for, mens de som "bare" deltar på Norseman må stå litt betuttet i bakgrunnen.

Gjengen jeg møtte i garderoben så spreke ut. Det var god stemning og de fleste snakket med hverandre inntil det var rundt en halvtime igjen til start. Da ble mange mer innadvendte for å forberede seg mentalt på det som ventet ute i regnværet.

Race Director Johan Hamilton gir instrukser før start 

Ti minutter før midnatt var det samling i startområdet og vi fikk instrukser av Race Director Johan Hamilton. Det var bare noen få grader og regn, men arrangøren hadde tent bål i et delt oljefat som var fint å varme seg på. Ti sekunder før start begynte nedtellingen og ved midnatt satte vi i gang. Til sammen 82  av de 110 påmeldte stilte til start. De øvrige hadde nok blitt hjemme på grunn av regn, forkjølelse og sviktende mot.

Startområdet før start (foto: Erik Norefors) 

De raskeste deltakerne forsvant raskt i den første stigningen ut fra start. Jeg ble liggende midt i hovedfeltet med 30 andre løpere. Det var en flott syn å se den lange rekken av løpere sige gjennom den mørke skogen i regnet med hodelyktene tent. Løpet gikk 5 runder på 15 km  i "Extreme-spåret"; der underlaget varierer fra opparbeidende skiløyper, gjørmete jorder til smale skogsstier med stein, svaberg røtter og gjørme.Traseen er lagt slik at den hele tiden går opp og ned på alle de små åsene i friluftsområdet der løpet går.

Jeg fant fort ut at det var best å ligge på halen av feltet 5-6 meter etter løperen foran meg slik at jeg fikk sett meg for før det dukket opp røtter, steiner eller andre hindringer i løypa. Det var også bedre å unngå å ha noen med kraftig hodelykt rett bak meg, da skyggen fra min egen kropp ellers gjorde det vanskelig å se stien godt nok.

Etter hvert ble feltet mer og mer oppdelt. Jeg ble liggende bak de to kvinnene som lå på andre og tredjeplass og som holdt veldig fin og jevn fart. Første runde tok 1.31 og jeg lå kun 2 min og 40 sek etter Sandra Lundqvist som ledet kvinneklassen. Jeg skjønte at tempoet på rundt 6 min/km var for høyt til å kunne vare i en såpass kupert løype. Ved runding fikk jeg i meg litt mat og drukket litt saft.

Lett regnjakke, lett hodelykt og buff = perfekt antrekk 

På runde to dannet det seg en liten gruppe på fem løpere, men den gikk i oppløsning etter hvert som den ene etter den andre stoppet for å vanne skogen. De gjørmete partiene hadde blitt ennå mer gjørmete etter førsterunden. Det gikk likevel greit å holde føttene tørre i gore-tex skoene, da det stort sett var mulig å løpe rundt de verste gjørmehullene.

Løpingen gikk greit, men ved 25 km merket jeg at jeg var i ferd med å gå tom for næring, og farten ble daffere. Jeg angret på at jeg ikke hadde fått i meg litt mer å spise ved runding. Det er litt vanskelig å spise riktig mengde på forhånd med et løp som begynner midt på natten. De siste to kilometerne mot mål gikk på skiløyper med flere korte brutale motbakker. Jeg passerte to løpere som begge så ut som om de ikke hadde andre muligheter enn å bryte og rundet på 1.39.

Straks jeg kom inn til runding tok jeg en nødvendig tur på toalettet før jeg brukte god tid på å spise banan, blåbærsuppe og pizzaboller i tillegg til rikelig med drikke. Etter et par kilometer på runde tre kjente jeg at maten virket og at kroppen begynte å fungere bra igjen. Jeg løp helt alene i mørket, noe som var en flott opplevelse. Det krydde av svarttrost i skogen og de fant det tydeligvis for godt å våkne samtidig ved 04-tiden. Selv om det fortsatt var stummende mørkt ble skogen fylt med sang og ved flere anledninger var det tre-fire stykker som sang samtidig.

Mot slutten av runde tre begynte jeg å kjenne at jeg var sliten og det gikk relativt sakte den siste biten inn mot runding. Nok en gang passerte jeg et par traskende løpere med tomme blikk som så ut som om de ikke hadde noe mer å gi. Runden gikk på 1.59. I mål var arrangørene veldig oppmuntrende og bidro til å skape god stemning. Det må være relativt tøft å holde seg oppe hele natten i regn og kulde for å arrangere et slik løp.

Ingenting å utsette på maten (foto: Erik Norfors) 

Ved runding tok jeg nok en gang en solid pause for å få i meg nok næring. Det mest originale innslaget i matveien var en grillpølse i brød, grillet på glørne etter bålet i det halve oljefatet. Nok en gang la jeg ut på en runde uten andre løpere rundt meg. Etter noen kilometer begynte det å lysne, og etter et par nye kilometer kunne jeg skru av hodelykten. Det var vakkert med fin skog, morgenlys og hundrevis av syngende svarttrost. Det regnet ikke lengre selv om det var litt yr i luften av og til. Jeg ble passert at noen av de raskeste løperne og alle som en kom med oppmuntrende tilrop når de passerte.

Etter å ha løpt 60 km kom jeg nok en gang til runding. Rundetiden ble to timer, bare 20 sekunders forskjell fra runde 3. Ultraløp i skogen er ikke spesielt publikumsvennlig, men det var likevel rundt 10 stykker i målområdet som heiet skikkelig sammen med arrangørene når man rundet. Det var blitt tynt med løpere og det virket som om mange hadde brutt.

Da jeg la ut på den femte og siste runden hadde det blitt ganske lyst. Det var  motiverende å vite at det bare var 15 km igjen til mål. De gjørmete partiene på de jordene man passerer underveis hadde blitt ganske bløte, så det var om å gjøre å forsøke å løpe utenom for å slippe å skli på hvert eneste steg. Enkelte andre morgenfugler var også ute i skogen for å trimme. Jeg løp fortsatt helt alene, noe jeg synes er greit når jeg er skikkelig sliten, da jeg uansett er forbi det punktet der jeg orker å skravle med andre.

Det gikk i et jevnt greit tempo helt til det var 4-5 km igjen. Jeg ble passert av to stykker og passerte en løper som så ut som veien inn til mål kom til å bli veldig tøff. De siste 4 kilometerne til mål ble tøffe for meg også. Beina begynte å bli stive og jeg følte meg veldig trøtt og sliten. Jeg bet tennene sammen og jobbet hardt for å bli kvitt de sutrete tankene som prøvde å fylle hodet. Det var en fantastisk deilig følelse å se målseilet og løpe de siste få hundre meterne inn til mål. Den siste rundet gikk på 1.53 og jeg gikk i mål kl 09.04., noe som også ga en sluttid på 09.04.

I mål satte jeg meg ned og spiste flere grillpølser mens jeg gliste fornøyd. Det var en utrolig godt å være ferdig. Av de 82 som stilte på startstreken var det kun 49 som kom i mål. De øvrige 33 brøt underveis. Av resultatlisten ser det ut som om de aller fleste ga seg etter at de hadde løpt to eller tre runder. Selv klarte jeg akkurat å karre meg med i den beste tredjedelen av de som stilte til start, noe jeg er veldig fornøyd med.

Blid mann i mål etter 9 timer og 4 minutter i skogen 

Ursvik Ultra var et supert løp. Traseen er krevende og variert på et underlag som er skånsomt for føttene. Johan Hamilton og teamet som arrangerer løpet er veldig hyggelige og er flinke til å motivere oss som løper til tross for at de er oppe hele natten selv. Stemningen blant løperne var utrolig god. Jeg merket aldri noen som var sure eller irriterte. I stedet var det hyggelig småprat underveis. Alle som ikke selv var helt utslitte forsøkte sitt beste på å oppmuntre andre deltakere. I tillegg serveres det god mat. Det er ikke usannsynlig at det kan bli en ny søvnløs natt i Stockholm i fremtiden.




Rundetider:

1:31.27

(27)

1:39.04

(28)

1:59.44

(38)

2:00.06

(28)

1:53.48

Snabeldyrrunden: Købens skjulte perle

De fleste drar til Køben for å spise på Grød i trendy Jægersborggade eller vandre opp og ned Strøget med en rød pølse hengende i munnviken. Det er visstnok kun et hundretalls nordmenn som har oppdaget København skjulte perle, Snabeldyrrunden, så langt. Jeg oppdaget den for noen få år siden og har fått gleden av å løpe den en eller to ganger i året de siste årene. 

Snabeldyrrunden i all sin prakt 

For mitt vedkommende pleier starten å være "hytta" i Studiestrædet. Deretter går turen på gangveien opp langs Søerne. Ved Fiskeøen forlater man Søerne og løper opp til Fælledparken. 

Søerne 

Fælledparken med Edvard Glæsels umiskjennelige signatur 

For alle som er fan av Edvard Glæsel er det himmelsk å bevege seg å Fælledparken. Han har satt sitt helt spesielle preg på parken og belegget på gangveiene er av sjeldent god kvalitet. For alle andre er det nok kun en helt alminnelig park, men uansett hva man mener om Parken er utsikten til Riget veldig god fra flere steder.

Riget, åsted for en av tidenes tv-serier 

Fra Fælledparken fortsetter Snabeldyrrunden ned til Kastellet. Det å løpe de to kilometerne rundt vollen er i seg selv en klisje av verste sort, men når det skjer som del av Snabeldyrrunden gir det ikke noen flau smak i munnen.

Kristian IV sørget for en fin løperunde på Kastellet 

Fra Kastellet forsetter ruten forbi Den Kongelige Afstøbningssamling, forby Nyhavn og ned til Den Sorte Diamant. Bygget huser hundrevis av kvinner med mellomfag i litteraturvitenskap eller bibliotekskolen, og det er ikke en litteraturretning man ikke kan få en god diskusjon om hvis man ønsker.

Den Sorte Diamant - et hus fullt av vakre bibliotekarer 

Etter å ha krysset Langebro fortsetter runden inn og ut i den tanngardformede turveien langs Volderne.

Stadsgraven

Etter er stykke entrer man Fristaden Christiania. Hvis været er fint og mange sitter langs Volderne og røyker kan man etterhvert få en ganske kraftig hasjrus av å løpe gjennom de lange strekkene med søtlig røyk.

Grenseposten til Christiania 

Trendy barnehage 

Den landlige delen av Christiania er morsom å løpe gjennom fordi kreative christianitter har funnet på mye rart man kan se på. Mange av husene er veldig sjarmerende og ligger idyllisk til. Kontrasten til det triste og stusslige området rundt Pusher Street er enorm.

Det er greit å være informert

En vennlig hobbit har bosatt seg i vannkanten 

Til slutt vender man og turen går tilbake på den andre siden av Volderne, over Langebro og opp til Rådhusplassen. For mitt vedkommende er finalen på "hytta" i Studiestrædet.

Langebro

Jeg vil anbefale alle som orker å løpe drøye 2 mil å prøve runden neste gang de er i København. Den er såpass avhengighetsdannende at man risikerer å vende tilbake til den ved senere besøk i byen. Det gjør antakelig ingen ting.

Våren banker på i Køben 

Ultraplaner for 2014

De kommende månedene har mye spennende å by på for kroppen. Som nyskilt har jeg merket at potetgull og vin har fått en større plass i livet en tidligere, men jeg har også planer om bryte ned kroppen på 9 andre måter gjennom året:

1. Ursvik Ultra
Midnatt mellom 5. og 6. april starter det 75 km lange stiløpet i utkanten av Stockholm som arrangøren beskriver slik:  Løpet skal være tøft og inneholde mange høydemeter, men til gjengjeld serveres det både korv med brød og saltgurka. Løpet gir to kvalifiseringspoeng til UTMB. 

2. Thames Path 100
Kort fortalt går løpet Thames Path langs Themsen fra London til Oxford. Startskuddet går lørdag 3. mai kl 10 og man må klare å komme seg i mål i Oxford i løpet av 28 timer. Løpet er 100 miles (160 km) langt og gir to kvalifiseringspoeng til UTMB og er i tillegg kvalifiseringsløp for Western States Endurance Run i California.

3. Vestfold Ultra Challenge
En uke etter 17. mai kl 0730. durer jeg forhåpentligvis i vei på det 82 km lange stiløpet med start i Holmestrand. Løpet arrangeres av lokale ildsjeler i det lille, men aktive, ultramiljøet i området. Løpet gir to kvalifiseringspoeng til UTMB.

4. Terrengsykkelrittet, 2 runder
Til tross for at jeg neppe er restituert etter Vestfold Ultra Challenge er jeg nødt til å delta på Terrengsykkelrittet. Rittet er fest av et terrengritt på smale stier i Østmarka og blant mine absolutte favoritter. Den siste runden blir garantert tøff.

5. Ultrabirken løp
Ultrabirken løp i 2010 var løpet som introduserte meg for ultraløping, og egentlig løping i det hele tatt ut over en løpetur i Bærumsmarka i ny og ne. Løpet startet på Sjusjøen og går nordover i samme trakter som Ultrabirken sykkel har sine beste terrengpartier før det ender i Lillehammer etter 61 km.

6. Xreid Hardangervidda
Sommerferien starter med å løpe over Hardangervidda, ned til Rjukan og til slutt en klatring på 1600 høydemeter med målgang på Gaustadtoppen. Løpet ble arrangert for første gang i fjor og 17 av 44 deltakere klarte å komme i mål. I år er løpet litt kortere (123 km) og til sammen 100 får lov til å starte. Løpet var overbooket, men jeg var så heldig å bli trukket ut. Løpet gir 3 poeng til UTMB.

7. Sykkeltur landevei 
Når kroppen har kommet seg etter Xreid Hardangervidda er planen å finne frem landeveissykkelen, ta fri et par dager fra jobb og ta en real langtur i Norge. Ruten er ikke helt klar ennå, men turen vil nok inkludere Vestlandet.

8. Ultrabirken sykkel
Start i Rena og mål i Lillehammer akkurat som VanligBirken. Forskjellen er en noen mil lengre trasé, og mange mil med smale stier på fjellet. De fleste bruker minst dobbelt så lang tid på å komme i mål som på VanligBirken.

9. Bislett 24h Indoor Challenge
Absurd herlig løp med fantastiske arrangører og stor stemning på løpebanen under Bislett. Kalles årets lengste julebord. Beina mine liker ikke underlaget spesielt godt, men alt annet er så bra at jeg definitivt skal delta. Konsept; Løp så langt som mulig i løpet av de 24 timene man har til disposisjon.