Bislett 24-timers - Norges første Demotiveringscoach® blir til

Markedet flommer over av motivasjonscoacher, og enhver med vettet i behold skjønner at det ikke er fornuftig å satse på et yrke der det har vært en enorm overetablering. Jeg bestemte meg derfor å bli Norges første Demotiveringscoach® i stedet.

Den fremste oppgaven til en Demotiveringscoach® er å forsøke å få folk til å prestere dårligere enn de ellers ville gjort, og i beste fall få dem til å gi opp. I tillegg er det en viktig oppgave å få folk til å bli så mørke til sinns som mulig, slik alt føles vondt og tungt.

Min strategi for å demotivere deltakerne på Bislett var todelt. For det første hadde jeg laget lapper med demotiverende tekst som jeg planla å henge opp langs løpebanen. For det andre skulle jeg gi demotiverende coaching til de som så ut til å være mottakelige for det.

Jeg regnet med at det ville være vanskelig å påvirke hardcore utraløpersjeler, da de har en viljestyrke av en annen verden. I likhet med motivasjonscoachene planla jeg derfor å konsentrere meg om de noe svakere sjelene. Disse trenger mye støtte fra andre for å gjennomføre når det blir slitsomt og vondt, da de ikke er utstyrt med den nødvendige viljestyrken fra naturens side.

Demotivasjonsutstyret gjøres klart før løpet 

Bislett 24-timers startet kl 10. på fredag 20. november. Jeg kom en times tid før start og hadde på sedvanlig vis 5 minutter i stillhet sammen med Grete Waitz statuen foran Bislett sammen med rundt 50 andre løpere.

Grete Waitz 

Etter å ha hentet startnummeret pratet jeg litt med Marie Veslestaul, som jeg delte hvilebenk med. Deretter tok jeg en runde på banen for å hilse på kjente og henge opp demotiveringslappene,

Det var hyggelig å treffe alle de gode løpevennene fra ultramiljøet. På startstreken var det veldig god stemning og høy skravlefaktor. Noen skulle løpe 48 timer, mens de fleste av oss skulle bare løpe i 24 timer. Løpsgeneral Geir Frykholm sendte oss av gårde kl 10.

De første rundene ble det litt for mye prating med andre løpere til at jeg fikk begynt å sirkle meg inn de første byttene for demotiveringscoaching. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å bruke noe tid på de eldre løperne. Flere av disse er langt oppe i årene, og noen halter eller har en del andre kroppslige plager. De er imidlertid så sterke i hodet at de aldri bryter med mindre det skjer noe helt spesielt.

Kvinner er heller ikke spesielt gunstig å prøve å demotivere, da de normalt har en langt lavere bruddprosent enn menn på lange ultraløp. Mitt fokus skulle derfor utelukkende være rettet mot menn under 50. De fleste som bryter er i denne gruppen, og mange av disse kommer til å bryte på grunn av egen-demotivering.

På det tidspunktet maratondistansen på 42 km var passert laget jeg en film fra en full runde på 546 meter på Bislett. Kjendisskuespillerne Helge Reinholt, Jeanette Vika, Jin Cao og Einar Hagemann har alle viktige roller.

Etter drøye 30 km kom min venn Terje innom med et saftig wienerbrød, noe som smakte fortreffelig etter de første timene i katakombene. Etter 70 km tok jeg meg en liten pause med sosiale medier og Snickers. Selv om føttene begynte å blir møre av det harde underlaget var beina fine.

Blid mann etter 70 km i katakombene på Bislett 

Jeg bestemte meg for å følge en av de beste løperne en runde og filme hvordan løpet fortoner seg for en som løper mye raskere enn alle andre. På det daværende tidspunktet ledet John Henry Strupstad løpet, og jeg hang meg på ham så snart han passerte.

Vi passerte en del mennesker i løper av runden, og det er ingen tvil om at det hadde vært morsomt å være så god. For oss hobbymosjonister er det morsomt å løpe et løp der vi kan observere eliten hele tiden. I de fleste andre løp ser man dem bare den første tiden etter start.

Fokusklinikken var til stede på Bislett med fysioterapeuter og kiropraktorer og tilbød gratis behandling til deltakerne. Som en sleip gribb plasserte jeg bagen min på en benk i nærheten av fysioterapeutenes behandlingsbenker. Av erfaring vet at de som er mottakelige for en Demotiveringscoach® er storbrukere av kiropraktorer og fysioterapeuter fordi en "ordre" fra fysioterapeuten og å stoppe løpingen legitimerer at man gir seg.

Det viste seg at jeg hadde rett denne gangen også. Allerede etter få timers løping var det køer av menn under 50 som følte at de hadde problemer og derfor trengte hjelp. Under pausene mine på benken hørte jeg mange menn som med håp om å få "stoppordre" spurte om at det var lurt at de fortsatte å løpe selv om de hadde fått en blemme på en tå eller litt vondt i leggen. Når det fikk beskjed om at det ikke var noen problemer med å løpe videre med små plager tuslet de deprimert videre. En time senere var det gjerne tilbake med en ny lidelse, og slik fortsatte det til de ga seg.

Demotivasjonslapp 1 langs banen - Foto: Kondis/Anita Øy 

Disse mennene er det ikke noen vits å bruke tid på for en Demotiveringscoach®,  da de nesten alltid vil bryte et virkelig langt løp som følge av at de har så sterk innebygd demotiveringskraft. Planen min var derfor å konsentrere meg om gruppen med middels viljestyrke.

Etter en stund kom Jeanette Vika opp på siden min. Det var tydelig at hun ikke var veldig motivert til tross for at hun løp lett med grei fart. I tillegg til at hun er kvinne har hun vist at hun har stor viljestyrke. Jeg regnet derfor med at det ville ha liten hensikt å forsøke å demotivere henne. Jeg gjorde likevel et hederlig forsøk og anbefalte henne å gi seg, og prøvde å psyke henne ned med å fortelle at det var meningsløst å fortsette. Som ventet virket det ikke.

Utover ettermiddagen og kvelden begynte mennene under 50 som ventet å gi seg. De første 10 som ga seg var alle i denne gruppen. Selv om det er et paradoks at det er de som er fysisk sterkest som gir seg først, er det nesten alltid dette som skjer på lange løp.

Som Norges første Demotiveringscoach® oppdaget jeg at Bislett 24-timers er et løp der man har usedvanlig sterke motkrefter. Den positive og energirike speakeren og dj-en Stig Andy Kvalheim Rambø spredte så mye positiv energi at mange som ellers ville gitt seg fortsatte noen runder til. Alle som bidro til gjennomføringen av arrangementet, var også en voldsom motkraft. De som bemannet matstasjonen var forf eksempel så positive og morsomme at jeg ofte fortsatte smilende videre. Gutten som danset rundt og delte ut isbiter og Norgesmester Therese Falk sine elever spredte også såpass mye positiv energi at jobben min ble mye hardere.

Trumfkortet mitt var imidlertid de 6 demotiveringslappene som deltakerene måtte passere på hver bidige runde, og fikk sjansen til å lese hundrevis av ganger. Jeg regner med at rundt 40 % av de som ga seg før det hadde gått 24 timer ble psyket ned av dem. Rundt 10 % ga seg etter de hadde fått personlig coaching av meg.

 Demotivasjonslapp 2 langs banen - Foto: Kondis/Anita Øy 

Da jeg nærmet meg 120 km begynte lappene jeg hadde hengt opp å demotivere meg selv.

Jeg opprettet derfor umiddelbart følgende demotiveringsdialog i hodet:

- Det er nesten 9 timer igjen til det har gått 24 timer, hva er poenget med å løpe videre?

- Det er veldig mange hyggelige medløpere og støttepersonell. Humøret mitt er også godt, men nå synes jeg at løpet har blitt utrolig kjedelig. 

- jeg har jobbet utrolig mye i det siste og kun hatt to fridager (en lørdag og en søndag) siden september. Hvorfor skal jeg spolere ennå en fridag på å sove og være trøtt etter løpet?

- Beina er fortsatt ganske fine og jeg har kun fått en liten blemme på høyre lilletå. Er det verdt å løpe tiden ut og pådra meg så skadde føtter som jeg vet at det harde underlaget på Bislett gir meg? 

- Hvis jeg drar hjem nå får jeg en hel natt hjemme før det er lørdag 

- Hvis jeg drar jeg nå får jeg to hele fridager til disposisjon før jeg skal på jobb igjen 

-Jeg regner med å kunne løpe ca 170 km før 24 timer er ute - hvorfor skal jeg gjøre det?

Jeg har løpt flere lange løp i år, inklusive to 100-miles løp og Nordmarka Ultra Challenge - er jeg ikke egentlig litt mett på ultraløp i 2015?

 Demotivasjonslapp 3 langs banen  - Foto: Kondis/Anita Øy 

Alle de gode argumentene for å gi seg gjorde et visst inntrykk på meg, men var på ingen måte tilstrekkelig. Det som gjorde utslaget og fikk meg til å gi meg var lappen jeg hadde hengt opp om at det var tåpelig å løpe videre når en var seng ventet hjemme. Hadde det kun vært tale om en varm seng hadde jeg ikke gitt meg. En var seng fremstod imidlertid som helt uimotståelig.

Jeg gikk derfor straks i dusjen, og tok deretter avskjed med den glimrende speakeren Stig Andy Kvalheim Rambø. Deretter forsvant jeg ut i mørket og tok en taxi hjem fra rundkjøringen ved Bislett mens noe stupfulle damer sang av full hals der de stod og røyket utenfor et utested.

I taxien hjem var jeg strålende fornøyd. Demotiveringen min hadde virket! Jeg slo meg så hardt på brystet så taxisjåføren skvatt, mens jeg stolt tenkte på at nå er jeg på full fart til å bli Norges første Demontiveringscoach®.