lørdag 20. august 2016

Mauerweglauf 100 Miles - oppskriften på hva man ikke skal gjøre


Sammen med Sarath fra India før start på 162 km i Berlin og omegn
En gang i mellom gjør man noe som er sjeldent idiotisk før man stiller opp i et 162 km langt løp. Denne gangen var det min tur. I vinter herdet jeg beina grundig før ultrasesongen med 21 halvmaraton på 18 dager. Deretter løp jeg tre 100 miles løp i kategoriene hardt, lett og halvhard i løpet av tre måneder. Det siste i rekken var BUM 100 Miles i slutten av mai. Deretter startet dumhetene i form av 11 uker med effektiv og målrettet nedbryting av kroppen.

Dette er måten jeg brukte for å redusere evnen til å løpe 100-miles løp mest mulig:
1. Kun løpe 11 løpeturer på 11 uker, dvs 1 tur i uken
2. Spise like mye som i den instense løpsperioden
3. Legge på meg 22 kg på grunn av alt for stort matinntak i forhold til aktivitetsnivået
4. Jobbe veldig mye i noen uker for å tømme kroppen for energi og overskudd
5. Drive feriedrikking i 10 uker og ta en dundrende festhelg i Lofoten helgen før Mauerweglauf

Mauerwglauf følger ruten til Berlinmuren
Mauerweglauf går der Berlinmuren gikk rundt Vest-Berlin. Muren gikk tidvis ganske langt ut fra sentrum av byen. I syd-vest gikk den for eksempel helt til Potsdam. Det er lite igjen av muren i dag, men det er laget en skiltet turvei hele den 162 km lange strekningen. Starten går fra Jahn-Sportpark i Prenzlauer Berg som ligger ved siden av Mauerpark. Det ble arrangert for femte gang, og bytter retning hvert år. Vi skulle løpe i klokkeretningen.

Årets løp var til minne om Karl-Heinz Kube 
Hvert løp er minnet en av de 136 som døde under fluktforsøk over muren. Årets løp var til minne om den 17-årige Karl-Heinz Kube som ble skutt under et forsøk på å komme seg over muren i Kleinmachnow i 1966.

Det telles ned til start 
Starten gikk kl 06.00. om morgenen. Jeg skravlet med indiske Sarath som jeg traff under briefen for deltakerne kvelden før. Han hadde bakgrunn fra triatlon og Mauerweglauf var hans første 100-miles løp.

Det ble en lang stopp ved det første trafikklyset vi møtte til tross for at det ikke var en bil i mils omkrets. Vi hadde fått klar beskjed om at kryssing på rødt lys ville innebære diskvalifikasjon. Veldig mange ultraløpere er rebeller, og det var lett å se at det gjorde vondt i sjelen for over halvparten av de som stod og ventet.Trafikklysregelen førte til at det dannet seg store trafikklyspuljer de første par milene av løpet.

Stor etterlevelse av trafikkregler - løping på rødt lys førte til diskvalifikasjon

Berlin Hauptbahnhof

På halen av en trafikklyspulje
Etter noen kilometer krysset vi inn i Mitte og fortsatte til Riksdagsbygningen og videre til Brandenburger Tor. Det var tilnærmet folketomt i gatene. De fleste turistene som ville flokke seg sammen i området lå fortsatt og sov.

En stor gruppe løpere lang bredden av Spree

Forbi det modernistiske tilbygget til Riksdagsbygningen

En vimsete gjeng ultraløpere på vei mot Riksdagsbygningen

Neste mål er Brandenburger Tor - mest kjent pga Ketil Stokkans berømte sang 
Ved Brandenburger Tor var det bygget en mur av store treklosser. Hver løper tok med seg en "murstein" og løp med den i hånden gjennom Brandenburger Tor for å kaste den på den andre siden. Jeg var så opptatt av å filme at jeg ikke oppdaget at det var en fotograf som tok bilde av meg.

Filmende gjennom Brandenburger Tor (foto: Mauerweglauf) 

Det dannet seg puljer med løpere hver gang det ble rødt lys 

Fjernsynstårnet sett fra Schillingbrücke 

Slitent og sjarmerende

I hælene på en løper fra Taiwan

Langs "East Side Gallery" er det fortsatt litt mur

Det mest kjente motivet 
Mens jeg løp over den flotte Oberbaum-broen tenkte jeg med spenning på at jeg ville bli 48 år gammel om to dager. Dette skal være det førte tidspunktet i livet man skal kunne se dødens port i det fjerne. Jeg forestilte meg at den ville minne om porten jeg så foran meg på enden av broen og gledet meg til å fylle år.

Det året man blir 48 ser man for første gang dødens port i det fjerne 
Kombinasjonen av lørdag og tidlig løpsstart gjorde at det var få andre mennesker ute. Dette endret seg da vi kom inn i de østligste delene av Kreuzberg der flere utesteder fortsatt var oppe og gatene krydde av sinnsykt drita mennesker som lurte på hva slags merkelige skapninger det var som passerte dem.

Den berømte Harzer Strasse rett ved Kalle Klein 
Vi fortsatte gjennom Kreuzberg et lite stykke. Etter 16,2 km kom vi til Harzer Strasse og passerte Kalle Klein på veien videre innover i Neukölln og videre utover i retning av flyplassen Scönefeldt. En strekning på 7 kilometer var tilnærmet helt rett og helt perfekt for ultraløpere som hater retningsendringer.

Langs det 7 km lange strekket i den tidligere dødssonen 
Etter 30-40 kilometer begynte jeg å merke at beina hadde fått lite løpetrening de siste månedene. Lårene ble stive og harde og signaliserte at de godt kunne tenkte seg å avslutte dagens løpeøkt. Jeg bestemte meg for å undertrykke det og ikke la beina få ødelegge et fint løp. Resten av løpet ignorerte jeg alle nervesignaler som kom fra lårene.

Bilreklametårn rett før Scönefeld flyplass
For mitt vedkommende ble varmen en stor utfordring. Det var 27 grader og høy luftfuktighet og periodevis lange strekninger uten skygge. Mellom kl 11 og 17 kokte hodet, og insekter som var så uheldige å komme borti det falt stygt forbrente til bakken. Svetten silte og det dannet seg en tykk hinne av salt i ansiktet og på klærne.

Erfaringen min fra tidligere langløp i varmen er at det er veldig lett å få gnagsår etter 15-20 timer, da føttene blir ekstra hovne, varme og klamme. Det skulle vise seg å slå til utover i dette løpet også.

En gruppe løpere langs Teltowkanal

Store trær ga tidvis etterlengtet skygge

Minnesmerke for Eduard Wroblewski som ble skutt i 1966
Ved de stedene noen har blitt drept langs muren er det plassert minnesmerker. De fleste drepte forsøkte å flykte over muren, men en del var bare uheldig i forbindelse med at badet for nær grensen, feilkjørte eller gjorde noe annet som grensevaktene feiltolket som et fluktforsøk. Ved minnesmerket for Karl-Heinz Kube i Kleinmachnow  ca 64 km ut i løpet var det lagt ned flere store blomsterkranser.

Minnesmerket for Karl-Heinz Kube 
Det var mulig å plassere drop-bager tre ulike steder i løpet. Det første var i Teltow, der det også var en utstilling om ofrene for muren. Jeg hadde alt mitt utstyr i løpesekken og hadde valgt å ikke å ha noen drop-bager. Jeg tenkte på at jeg burde hatt en kraftig vifte slik at jeg kunne ha kjølt ned hodet.

På vei ut fra matstasjonene i Teltow med kokende hode (foto: Mauerweglauf) 
Ved Klein Glienicke kjente jeg at hodet holdt på å koke over da vi krysset Teltowkanal. Redningen kom på den andre siden i form av en mann som hadde flere kasser med store ølflasker med alkoholfritt øl i bagasjerommet på bilen sin. Han tilbød meg en og jeg drakk den på styrten og følte meg straks mye bedre. Etter å ha takket ham på stotrende tysk, fortsatte jeg mot Potsdam.

Potsdam nås når man nærmer seg halvveis
Teltowkanal rett nord for Filmpark Babelsberg
Glienicker Brücke i Potsdam
Det blir fort en del skravling i løpet av et så langt løp. Jeg fikk oppfylt skravledosen underveis inklusive Sarath fra India, en jusstudent fra Berlin som skulle ta masteren sin i Paris, en kirurg fra Taiwan som nylig hadde løpt et 200-miles løp i Singapore, en nederlender som jobbet i et investeringsselskap i Berlin som koblet oppstartselskaper innen it-sektoren med investorer, Lars fra Sverige som var like varm som meg, en finne som hadde brutt på 140 km i fjor, en dansk dame som jeg snakket engelsk med i 5 minutter før vi skjønte hvor den andre var fra og en temmelig tam rev jeg møtte i skogen ved Hennigsdorf midt på natten.

Glienicker Brücke
Ved Potsdam var det matstasjon ved ølbryggeriet Meierei im Neuen Garten. Jeg har vært med på en del ultraløp de siste årene, men her var det første gang det ble servert fatøl på matstasjonen. Jeg tok meg et lite glass, da jeg regnet med at det er fornuftig å være forsiktig med alkohol når man har 82 km igjen til mål.

Det norske huset Kongsnæs i Potsdam overlevde krigen 
Ved bredden Jungfernsee ligger restene av det norske bygningskomplekset Kongsnæs. Det ble oppført av norgesvennen keiser Wilhelm II som en matrostasjon i dragestil og tegnet av den norske arkitekten Holm Hansen Munthe. Under en norgesreise hadde Wilhelm II blitt begeistret for Frognerseteren restaurant som Munthe hadde tegnet. Oppføringen av Kongsnæs begynte i 1892 og bygningen som står der i dag er en nøyaktig kopi av Hasselbakken som lå på St Hanshaugen i Oslo til den brant ned i 1936 .

Store deler av anlegget ble skutt i brann under andre verdenskrig og senere gikk Berlinmuren rett gjennom anlegget slik at det ble utilgjengelig fra både Potsdam og Berlin. I 2000 ble den nedbrente Kongsnæs-portalen gjenoppført og jeg svingte gjennom den på veien videre.

En støttegruppen i Norge ønsker å gjenoppføre Hasselbakken på St Hanshaugen, slik at parken blir slik den var planlagt. I tilfelle vil man kopiere Kongsnæs i Postdam slik at ringen blir sluttet.

Portal i dragestil på Kongsnæs
Fra Potsdam gikk grensen mellom Øst- og Vest-Berlin tvers over Jungfernesee til Sacrow slott. For å komme til Sacrow løp vi vestover langs sjøen og videre langs Krampritzsee til Krampritz for deretter å løpe østover igjen lang den andre siden av sjøen til vi kom frem til Sacrow slottspark.


Vakkert og algebefengt vann 

Månen lyste opp i ødemarka 
Utover natten vokste det frem noen gnagsår på de varme og hovne føttene mine. Det mest plagsomme var under venstre fot og temmelig dypt. Jeg ble etterhvert nødt til å slutte med løpingen og trasket i stedet for å redusere belastningen på foten. Blemmen var under midten av forfoten, og jeg vekslet mellom å legge vekten på tåballen og yttersiden av foten.

De siste timene av løpet var gikk det usigelig sakte fremover. Jeg fikk rikelig anledning til å skravle med andre løpere, inklusive Lars fra Sverige som også hadde sørget for å få noen gnagsår under føttene.

De små tettstedene vi passerte hadde spennende butikker.
Da morgenlyset kom og byen nærmet seg kjente jeg likevel at det skulle bli greit å komme i mål. Målgang var inne på stadion der løpet hadde startet og før man gikk i mål fikk man en 3/4 æresrunde på løpebanen. Min runde på banen føltes alt annet enn ærefull, der jeg slepte meg fremover.

Mange hevder at det kreves mye trening for å løpe et 100-miles løp. Det stemmer altså ikke - en løpetur i uken er tilstrekkelig. Hvis jeg skal komme med et råd vi det likevel være at det kan være greit å trene litt mer. I de løpene der jeg har hatt et bedre treningsgrunnlag har beina taklet løpingen ennå bedre.

Jeg kan varmt anbefale Mauerweglauf til tross for at jeg ikke er særlig glad i den asfalten og betongen som store deler av løpet går på. Der er et historisk spennende løp å delta på, ved at man løpet langs et historisk minnesmerke i 162 km. I tillegg er det fantastisk velorganisert. De 450 frivillige sørget for en en service til løperne langt utover det som er normalt i lange løp.

Det er grunn til å tro at 100-miles løp kommer til å ta over for maraton i de fleste store byer med respekt for seg selv. New York har i likhet med Berlin et kjent maratonløp, men også en stolthet i form av New York 100 Miles. For ikke å bli hengende etter bør nok Oslo skaffe seg sitt eget 100-miles løp i løpet av de kommende årene. Den som ikke utvikler seg blir som kjent stående igjen alene.



mandag 1. august 2016

Sykle Oslo - Gaustatoppen t/r for å hindre parkeringskaos og få med soloppgang

Etter å ha hentet datteren vår på Gardermoen kom vi hjem ved 18-tiden på lørdag 30. juli. Jeg gikk rett til kjøleskapet og tok ut en ølboks. I det høyre pekefinger berørte dratappen stivnet jeg til fordi jeg fikk et svært levende bilde i hodet at jeg måtte sykle til Gaustatoppen for å få med meg soloppgang. Det slo meg ikke at idéen var ganske tåpelig, da usedvanlig kraftige regn- og tordenbyger herjet rundt huset.


Etappe 1: Østerås - Stavsro
Jeg fant raskt frem sykkelen, mine letteste terrengløpesko, klær mat og reservedeler. Deretter satte jeg meg på sykkelen og trillet ned til Lysaker i regnværet.

Ruten til Gaustatoppen gikk via Bolkesjø og Rjukan 
Det er selvsagt mulig å kjøre bil til Gaustatoppen. Det har imidlertid blitt tilnærmet umulig å parkere ved Stavsro der det er det komplette kaos etter kl 07.00. I tillegg kan man bli stående i timevis i kø, da man verken kommer fremover eller bakover på grunn av kilometerlange bilkøer. Politiet mener at forholdene er så ille at dødsfall kan inntreffe.




Eierne av bensinstasjoner vil frykte at folk setter fra seg bilen og sykler i stedet. Det er ingen grunn til bekymring. I stedet for å selge bensin og diesel med lav fortjeneste kommer salget av brus, is og de største og feteste pølsene å skyte i været. Når en halvliter brus koster kr 29,50 er det grunn til å tro at fortjeneste ikke er så verst.

Bensinstasjoner tjener godt på syklister 

Lysaker mellom to tordenbyer

Høye hastigheter på sykkel gir bustete skjegg

Drammensere som drikker øl

Kjærestepar ser drømmende mot elven 

Folkeliv på Bybrua

"Sjøen" av Nic Schiøll står ved enden av Bybrua
Bybrua i Drammen, som er den første betongbroen i Norge, ble bygget i 1936. Ved enden av broen står skulpturen "Sjøen". Kunstkritiker Henning Alsvik beskrev skulpturen slik. Kvinneskikkelsen “er formet i en myk og beveget form med et bugnende draperi som fører tanken hen på sjø og vær. Dermed oppnår han en fin, yndefull bevegelse fra det bøyde hode ned til skjørtets folder.". Det er ikke vanskelig å være enig i denne beskrivelsen.

Seniorene i Drammen samles på torget med motorsyklene sine 

Noen står og speiler seg i Elveharpen utenfor Union scene og Papirbredden 

Veggmaleri lyser opp på en av Drammens parkeringsplasser 

Fint og slitt hus mellom Hokksund og Kongsberg

Sykkelen slapper av mens jeg spiser tre brødskiver 

Numedalslågen gjør seg klar til årets siste julinatt
På 1700-tallet var Kongsberg, eller Konningsberg, Norges nest største by etter Bergen. Siden dengang har andre byer vokst seg større, og Kongsberg finner trøst i å være Norges fjerde største innlandsby. Jeg tok en stopp på bensinstasjonen og kjøpte en is og en yogurt. Knisende ungdommer satt i skråningen, mens han som jobbet på bensinstasjonen stengte den mens han pratet med en venn som kom innom.

Kveldsstemning i Kongsberg

Numedalslågen er en av Norges fineste låger (om kvelden også) 

En viktig fylkesgrense krysses i nattemørket 
 Fra Kongsberg syklet jeg nordover og svingte til venstre ved Jondalen. Det ble stummende mørkt og jeg hørte ingen andre lyder enn de som sykkelen, Jondalselva og vinden i trærne lagde. Mørket lokker mange dyr frem og før jeg kom til Løka gamle bru møtte jeg tre rev, en mus og en forvirret elg som neppe skjønte hva det var som passerte i nattemørket.

Gransherad kirke lå helt i ro men jeg spiste nattmat 
Det var knapt biler på veien. Derimot var jeg oppmerksom på elg i utforkjøringene mellom Bolkesjø og Gransherad og holdt litt igjen på farten i forhold til hva jeg hadde gjort på dagtid. Den høyeste hastigheten jeg kom opp i var 58,3 km/t. Jeg har holdt på å sykle på elg to ganger i Sørkedalen og vet hvor fort de kan komme ut fra intet. Jeg møtte ikke noen elg i bakkene, men ble stirret på av en som stod i veikanten ved Ongelvatn. Framme i Gransherad stoppet jeg over veien for Gransherad kirke og spiste fire Wasa Husman med kaviar.

Skiltet var informativt og fint men jeg så ikke Tinnsjøen
Langs Tinnsjøen er det noen tunneler og de tre lengste er opplyst. Det var merkelig å komme fra mørket utenfor inn i lyset. I den 1,4 km lange Presturatunnelen møtte jeg en mus som løp over veien. For øvrig var det ikke tegn til liv.

Rjukan by night fra Svineroivegen
Så snart jeg ankom Rjukan startet jeg på nærmere 1000 høydemeter med stigning på Svineroivegen. Størsteparten av bakken har rundt 10% stigning. Det gikk ufattelig sakte oppover. Jeg angret på all den gode maten og drikken i løpet av sommerferien som har gjort meg 22 kilo tyngre. Jeg angret også på at jeg ikke hadde skaffet meg en kompaktkrank for å få en mer egnet girutveksling. Det letteste giret var alt for tungt, og jeg ble stående å trå hele veien oppover.

Jeg er en syklist og skiløper som tar en og annen løpetur. Tre 161 km (100-miles) løp på beina i vår stjal imidlertid så mye tid fra syklingen at det ikke har blitt en eneste langtur på sykkelen. Dette angret jeg ikke på, men beina ble likevel straffet for det. Mens jeg slet meg mot Stavsro stoppet jeg og spiste en stor porsjon med mat mens et dyr med grønne øyne kikket på meg. Jeg var både sliten og trøtt og brydde meg ikke om hva slags skapning det var.

Noe skummelt med grønne øyne stirret på meg i natten 
Jeg ble passert av en bil i bakkene. Da jeg kom til avkjøringen til Gaustabanen så jeg to hodelykter bevege seg langs stien fra Stavsro til Gaustatoppen. Det så ut som om de som bar dem hadde kommet til ca 1475 meters høyde.


Etappe 2: Stavsro til Gaustatoppen t/r


Jeg nådde Stavsro kl 04.00. der parkeringssituasjonen er så vanskelig at mange setter fra seg bilen dagen før de skal gå til Gaustatoppen. På parkeringsplassen var det allerede et 20-talls biler. Jeg gikk 30 meter inn på stien mot Gaustatoppen og la sykkelen fra meg. Deretter spiste og drakk jeg litt, tok av meg hjelmen og skiftet til løpesko før jeg fortsatte mot toppen.

Parkerte biler på Stavsro i vakkert morgenlys

Tjernet bak Store Stavsronut

Soloppgang nærmer seg I

Soloppgang nærmer seg II
Solen stod opp da jeg var halvveis til toppen. Det ble et merkelig rosa skjær over alle steinene som dekker Gaustatoppen så snart de ble truffet av de første solstrålene, og jeg gikk videre oppover i omgivelser som var utrolig vakre samtidig som de virket kunstige.

Soloppgang I

Soloppgang II

En og annen liten sky henger seg fast i toppen før den unnslipper etter noen minutter 

Klizzete bilde av beste merke 

Det berømte rosa lyset ved soloppgang 31. juli I

Det berømte rosa lyset ved soloppgang 31. juli II

Det berømte rosa lyset ved soloppgang 31. juli III og sky på toppen 

Solen treffer fjellene vest for Gaustatoppen
Ti minutter før jeg nådde toppen traff jeg to damer på vei nedover. Vi hadde en kort og effektiv samtale på 1753 meter over havet før de gikk 100 meter lengre ned og tok masse bilder av hverandre:
Meg: Var det dere jeg så med hodelykter på vei oppover?
Damer: Ja det var det nok
Meg: Nådde dere soloppgang?
Damer: Ja vi nådde soloppgangen rett før det kom en sky
Meg: God tur ned igjen!
Damer: God tur!

Skyen er i ferd med å slippe taket

Sherpaer fra Nepal har bygd trappen opp mot Gaustatoppen turisthytte

På Gaustatoppen med sol i ansiktet og en fin liten sky susende forbi

Solen tvinger seg så vidt gjennom skyen på toppen 

Dorjee Sherpa har navnet sitt på trappen han har vært med på å bygge

Om noen timer skal det fortæres tusenvis av vafler bak døren 

Vakkert selv om en liten sky seiler forbi 

Jeg hadde ikke hjerte til å vekke de som sov i det røde teltet rett nedenfor turisthytta
Jeg var på toppen i rundt 10 minutter. Til tross for at solen hadde tittet frem var det null grader og en del vind. Jeg hadde bare på meg sykkelshorts på beina og gadd ikke å ta på meg de lange overtrekkbuksene jeg hadde i sekken. Til tross for at jeg hadde hansker på hendene var jeg ganske kald på venstrehånden, da denne hadde vært på vindsiden på vei opp. Jeg hoppet derfor nedover mot sykkelen. Sist jeg gikk ned fra Gaustatoppen var det en sammenhengende kø av mennesker på vei opp. Nå møtte jeg ikke mer enn fem mennesker. De to siste møtte jeg rett før jeg nådde sykkelen og den ene sa "god morgen" på klingende nordlandsdialekt.

Sol på toppen av Bonsnos men fortsatt skygge på Myklestaulvatnet og Skriustaulvatn 

Sykkelen ligger og venter ved Stavsro ved Heddersvatn til venstre på bildet 

Etappe 3: Stavsro og hjem 

Sykkelturen hjem gikk via Sauland, Notodden og Skollenborg 
Fra Stavsro bar det oppover til jeg nådde veiens høyeste punkt på 1265 moh ved Flisetjønnskardet mellom Ingebjørgnuten og Store Gaustakne. Deretter suste jeg nedover forbi Fanteturka, Vinsjehytta, Råen og Bitringsnatten i et utrolig vakkert landskap til det flatet ut ved Bjårvatnet i Tuddal.

Jeg syklet nedover i den vakre dalen mens jeg tenkte på at jeg ikke vet så mye om Tuddal ut over at de med sterk tilknytning til stedet er regnet som de mest hjemmekjære og stedsbundne i landet.

1265 meter over havet ved Flisetjønnskardet og turens høyeste for sykkelen

Vakkert på vei ned til Tuddal I 

Vakkert på vei ned til Tuddal II
Så snart jeg ankom Sauland var de små veiers tid forbi. Jeg fortsatt langs E 134, men det var fortsatt moderat trafikk siden det var tidlig på dagen. Jeg stoppet ved busskuret på Stivi og tok av meg superundertrøyen mens en dame stod og snikkikket på meg delvis skjult bak en gardin.

Stivi tilbyr et busskur av ypperste kvalitet 
Jeg stoppet på bensinstasjonen på Tuven og kjøpte meg en feit pølse, brus og en is før jeg fortsatte inn i et fullstendig folketomt Notodden sentrum. Deretter startet jeg klatringen opp mot Fjellstul. Til tross for at klatringen ikke var på mer enn 4-500 høydemeter slet jeg godt i den sterke solen.

Mellom Notodden og Kongsberg er E134 konstruert på en usedvanlig sykkelfiendlig måte; smal, svingete, full av bakketopper, trange broer og smal skulder. Dette var derfor det eneste strekket på turen jeg mislikte. Alle bilister som passerte var heldigvis hensynsfulle. I bakkene ned mot Kongsberg lå jeg oppunder fartsgrensen på 70 km/t, En bilist som kjørte forbi rett før en sving fikk en liten skrens etter å ha passert meg på grunn av alt for høy fart inn i kurven, høy fart og kantete kurvekjøring.
Det kryr ikke med mennesker i Notodden sentrum en søndagsmorgen
Jeg tok en ny stopp da jeg nådde en av forstedene til Hokksund. Jeg var trøtt etter en natt uten søvn og kroppen hadde nådd et nivå som førte til at den ønsket mat som innebar et langsomt selvmord. Jeg kjøpte meg derfor på ny en feit pølse, brus og en is. En liten gutt parkerte sykkelen sin, som hadde støttehjul, tett inntil sykkelen min. Vi pratet litt sammen om at han hadde fin sykkel før moren kom og bad ham om å flytte den. Jeg fortalte at der var helt greit at den stod der.

Etter å ha passert Drammen nådde jeg Lierbakkene. Alle frykter Lierbakkene på slutten av en langtur. De er ikke spesielt bratte og innebærer ikke mer enn rundt 200 høydemeter,  men går treigt dersom man er sliten. Jeg ble passert av 6 syklister og tre av dem så medlidende på meg der jeg svettet meg oppover i varmen.

Lierbakkene er brutale på slutten av en langtur

Ved Dikemark skravlet jeg litt med en ung mannlig syklist som var interessert i hvor jeg hadde vært på langtur. Der er ikke rart han spurte siden jeg hadde solid oppakning i forhold til den gjennomsnittlige landeveissyklist.

Etter 21 timer på veien og stien var jeg hjemme. I tillegg til at jeg ikke bidro til parkeringskaoset ved Gaustatoppen representerte turen et miljøvennlig alternativ til å kjøre drøye 35 mil for å gå en fjelltur. Alle som bor 25 mil eller kortere fra Gaustatoppen burde derfor bruke sykkel. Man kan ikke bare prate om miljøvern - man må gjøre noe. Som Pretenders en gang sang "I guess action speaks louder than words".