ChampagneUltra - årets mest skravlete dag

ChampagneUltra høres ut som noe utrolig morsomt som gir kraftig hodepine dager etter. Det er nok en viss mulighet for at løpet kan gi hodepine, men neppe i samme grad som ultra-champagnedrikking pleier å gjøre.

Prøveversjonen av løpet ble arrangert for ett år siden med 18 deltakere. Løpet arrangeres av Romerike Ultraløperklubb med primus motor Olav Engen i spissen. Det består av 5 runder på 10 km hver i en ganske flat og lettløpt terrengløype ved Sessvollmoen rett nord for østre rullebane på Gardermoen. Sessvollmoen leir ligger rett ved siden av startområdet og huser blant annet avdelingen med det klingende navnet Regional støttefunksjon Base Viken.

Mens fjorårets løp gikk på tungt føre i mye løs snø var det til sammenligning utrolig enkle forhold i år: Noen få centimeter med snø og litt is her og der. Det var også langt flere deltakere med 52 påmeldte og 44 som startet. Veksten var definitivt størst i kvinneklassen der det gikk fra Ingunn Ytrehus som eneste deltaker i fjor til 16 på startstreken i år.

Løypa til ChampagneUltra

Start var kl 09, men det var mulighet for tidligstart kl 08. Siden programmet for resten av dagen var tett, valgte jeg tidligstart. Jeg plukket opp Marianne Følling kl 06.30. ved Gardeleiren på Huseby der det er 24-timers væpnet vakthold.

Marianne skulle være funksjonær og kjøreturen gikk med til hyggelig skravling om barn, sport, hytter og mye annet. Det skulle vise seg at dagen skulle bli den mest skravlete jeg hadde i hele i 2015.

Vi var 15 som skulle starte kl 08, men noen færre møtte opp. Løpet ble satt i gang og vi duret avgårde i mørket. Dag Kilen lå i front og de to Ertesvåg-søsknene og jeg fulgte etter. Det var helt mørkt ved start og vi brukte hodelykter på den første runden. Litt etter halvveis ble det såpass lyst at de kunne skrus av.

Mens jeg løp surret Regional støttefunksjon Base Viken, Regional støttefunksjon Base Viken, Regional støttefunksjon Base Viken........ rundt i hodet. Det var greit da jeg synes navnet var ganske morsomt.

Mot slutten av første runde dro Dag Kilen litt i fra og Ertesvåg-søsknene seg litt bakover. Jeg ble derfor liggende alene inn mot runding. De som startet kl 09 hadde akkurat satt i gang da jeg kom inn, og jeg kunne se de to siste på den andre siden av sletta rett etter startområdet. Dag stoppet ved depotet sitt i bilen, mens jeg fortsatte på direkten.

Et par kilometer ut på runde nummer to tok jeg igjen den første løperen i hovedfeltet mens jeg gnafset i meg en kald og hard Snickers. Siden passerte et par til før jeg nådde igjen gruppen til Asgeir Hjorthaug og Even Nedberg 5 km ut i runden.

Trude og Tord Ertesvåg løper i mørket på førsterunden på dette skarpe bildet

Deretter begynte en drøy runde med skravling. Først litt med Even og deretter lenge med Asgeir. Vi skravlet om hvorfor vi hadde begynt med ultraløping, barn, nåværende og tidligere jobb og felles kontaktpunkter. Etter en stund seg Even av gårde og vi ble tatt igjen av Dag Kilen.

Etterhvert seg også Asgeir avgårde og Dag og jeg skravlet oss gjennom store deler av den tredje runden. Vi snakket om de sportslige aktivitetene vi hadde vært med på i løpet av året, om hvordan sportslige prestasjoner blir påvirket i perioder man jobber mye, om innholdet i jobbene våre, Barlindåsen og jobbreising.

Vi hadde nøyaktig samme strategi for løpet; dure jevnt og rolig i gjennom for å få god langturstrening samtidig som det ikke måtte gå så raskt at det ikke var nok energi igjen til nyttårskvelden.

Morgenhimmel litt etter halvveis i første runde 

Jeg hadde med meg kamera underveis, men fotoprosjektet ble totalt mislykka. Jeg fikk tatt ett uklart bilde av de jeg løp sammen med på første runde, ett av morgenhimmelen og ett av snø som raste ned fra trærne mellom 7 og 8 km.  Deretter ville ikke kameraet starte lengre.

Mot slutten av den tredje runden kjente jeg meg usedvanlig slapp og næringstom. Jeg hadde spist halvparten av en dobbel Snickers og hadde drukket en liter vann, noe som trolig var i minste laget på de 30 km som var tilbakelagt. Jeg stoppet derfor ved bilen og fylte begge vannflaskene mine, drakk en halv liter med vann og tok en smurt tykklefse i hånden og fortsatt ut på den fjerde runden. Lefsen var som forventet usedvanlig vond og jeg brukte 5 kilometer på å tvinge den i meg. Til tross for at lefsen var vond, begynte den å gi meg energi mot slutten av runden og jeg følte meg langt bedre.

En som hadde uflaks og fikk snø over seg i skogen  mellom 7 og 8 km  

Mesteparten av runde 4 ble jeg liggende i en skravlefri sone uten noen andre løpere å skravle med. Jeg fikk derfor tid til å tenke litt. I forbindelse med at jeg driver og bygger opp virksomhet som Norges, og antakelig verdens, første Demotiveringscoach er det mye som må planlegges.

Jeg bestemte meg for å bruke tiden mens jeg løp i ensomhet til å jobbe med konkurrentanalyse. Selv om virksomheten jeg bygger opp er unik, er det viktig å ha grundig kjennskap til aktørene på den andre (og gale) siden, dvs motivasjonscoacher, mentaltrenene og desslike. Gjengen med tidligere soldater i Bertrand AS og Bravura AS er på listen over konkurrenter, det samme er den tidligere modellen Lena Alexandra Larsen. I tillegg må ikke miljøet på Olympiatoppen glemmes, da de fra tid til annen kan finne på å gjøre private kommersielle stunts.

Konkurrentanalysen min ble brutt, da jeg passerte en dame som var uheldig og fikk snø fra et grantre over seg. Til tross for at det var uhøflig klarte jeg ikke å la være å le.

På vei opp løpets lengste bakke på fjerderunden, foto: Bjørn Hyjanstorp 

På de siste to kilometerne inn mot mål kjente jeg at beina begynte å bli fine og møre. Jeg møtte en pensjonist med skarrende sørlandsdialekt som var ute og luftet hunden sin som oppfordret meg til å øke farten, da det i følge han "var en veldig kjekk dame" rett foran meg. Damen viste seg å være Yvonne Olstad, og jeg fortalte henne om episoden ved runding mens jeg drakk et par krus med Cola. Mens jeg drakk kom Sonde Amdahl inn til runding. Til tross for at han hadde startet en time etter meg hadde han løpt like langt som meg.

Etter runding brukte kroppen et par kilometer på å våkne. Deretter gikk resten veldig lett. Jeg tok igjen Trude Ertesvåg litt over halveis i den siste runden. Hun fortalte at hun hadde problemer med kneet som gjorde at hun måtte gå. Dette var likevel ikke til hinder for at hun hadde tenkt å fullføre. På den ene siden ble jeg imponert over hvor stor viljestyrke hun hadde. På den andre siden fikk jeg et lite blaff av motløshet med tanke på muligheten til å lykkes som demotiveringscoach. Det skal helst ikke finnes alt for mange som Trude, da de neppe lar seg demotivere uten ekstraordinær innsats.

Med Dag Kilen rett etter målgang, foto: Bjørn Hyjanstorp 

I mål vanket det saft, Coca Cola og medalje. Etter litt skravling i målområdet dro jeg raskt hjem, da jeg hadde glemt å ta med meg en varm jakke.

Beina kjentes veldig lette og fine, men jeg temmelig sliten i kjeven etter all skravlingen. Siden det fortsatt var tidlig på dagen var jeg usikker på om jeg kom til å klare å skravle videre gjennom hele kvelden frem til 2016.

Marianne Følling og ultraildsjel Olav Engen -  foto Bjørn Hyjanstorp 

Kvelden ble avsluttet med klassisk nyttårsfest av beste merke med masse skravling. I perioder måtte jeg ta små pauser fra skravlingen fordi jeg var så sliten i kjeven. Jeg lykkes likevel å skravle meg helt inn i 2016.

Gruppeselfie i en skravlepause på nyttårsfesten

Skravlingen som begynte kl 06.30. pågikk fortsatt under fyrverkeriet ved midnatt 

En stor takk til Olav Engen & Co for å arrangere dette løpet for oss på nyttårsaften.