Oppdal Ultra - Hornet, Blåøret og Almannberget

Oppdal er bygda som har nesten alt, men som savnet sitt eget ultraløp. Jeg bestemte meg derfor å lage et som gave til Oppdal med meg selv som eneste deltaker.

Oppdal ligger i t-krysset der to dalfører møtes. Sør for Oppdal ligger Dovre. I nord ligger Trollheimen og i øst ligger Østfjella. Hvert av fjellområdene har en topp som til sammen omkranser Oppdal sentrum, som ofte kalles Auna eller Øydegard av de som er i den aller innerste kretsen.

Oppdal har lagt seg midt mellom tre flotte fjellområder

Planen var begynne i Oppdal på ca 500 m, for deretter å begi seg seg sørover og opp til toppen av Hornet på 1383 m  (som ikke må forveksles med sin mer berømte storesøster Storhornet i Trollheimen). Deretter var planen å fortsette ned i dalbunnen igjen for å klatre opp til Blåøret på 1605, for avslutte med en tur ned i dalbunnen og opp på bygdas signaturfjell Almannberget som finale. Distansen var 51 km med 3100 høydemeter.

Løypa tilbød flere solide opp- og nedoverbakker 

Det var spådd frisk bris nede i Oppdal sentrum og stiv kuling på toppene. Dette passet ypperlig, da vinden holder en våken og skjerpet og hinder at man blir sittende og kose seg på toppene.

Hornet sett fra Tjønnkåsan

 Jeg startet fra huset vårt i Brennhaugen i et boligfelt i dalbunnen. Beina forsøkte å protestere svakt, da de fikk slitt seg ut under Nordmarka Ultra Challenge 100 , men jeg valgte å ignorere dem fullstendige.

Almannberget sett fra Melan 

 Jeg løp ned gjennom Tjønnkåsan og krysset Driva ved Vollan skole. Det småregnet og var litt vind, dvs ypperlige forhold for løping. I sekken hadde jeg blant annet 8 brødskiver, nøtteblanding, sjokolade, tørt superundertøy og en ekstra gore-tex jakke dersom det skulle vise seg å være for røft på toppene til den tynne vind- og regnjakken jeg hadde på meg.

Driva krysses ved Vollan skole

Skyene letter og Blåøret viser seg i nord

Gammelstoggo på Tandan 

 Fra Vollan skole fortsatte jeg opp til Båggåstråndvegen som jeg fulgte sørover til jeg kom til gården Forbregd, der det skulle gå en sti i regning av Trengssætra. Etter litt leting og klatring over et gjerde, fant jeg stien, som steg bratt oppover i terrenget.

Hornet 1383 m, sti til Ørstadtregssætra, deretter full frihet i terrenget

Rutebussen hviler på engen på Forbregd

Stien fører frem til Ørstadtrengssætra

 Ved Ørstadstregssætra var det slutt på stien og jeg siktet meg inn på toppen og fortsatte oppover. Solen viste seg så vidt selv om det regnet, og det var en flott regnbue over dalen. Det første partiet var klassisk knotete med vierkratt og mye annet som vokste der jeg hadde lyst til å gå. Deretter ble vegetasjonene lavere, og det ble lett å bevege seg. Til tross for de fine forholdene var det ikke en levende sjel i terrenget.

Regnbue foran Svarthaugen

Ustabilt vær, men vakre forhold

Regnbue foran Svarthaugen II. Blåøret tangerer skyene i bakgrunnen

Ustabilt vær over Oppdal sentrum 

Halveis oppe tok jeg på meg hansker og en buff på hodet, da det blåste kraftig og var temmelig kjølig. Jeg nådde toppen i kraftig, vind og det var vanskelig å stå stille uten å ta jevnlige støtteskritt. Fra toppen, som ligger høyere enn det omkringliggende terrenget, var det flott utsikt i alle retninger. For ikke å bli for kald startet jeg raskt på nedstigningen.

Vanskelig i stå stille i den kraftige vinden på toppen av Hornet

Vinden rusker i kropp og klær

Bratt sti ned mot bygda

Turen ned gikk samme vei som turen opp, Jeg fikk meg en skikkelig tur på rompa på den bratte stien ned mot Forbregd. Nede på grusveien møtte jeg to blide damer som kom i mot med staver.

Jeg krysset Driva, passerte miljøstasjonen og krysset deretter Ålma og den skumle Vikavegen der det etter sigende skal spøke.

Mandelpotetene fra Oppdal regnes som landets beste

To av mine trofaste følgere kunne ikke være med videre da de gjerdet hindret dem

Den dagen sauene tar makten i Oppdal er menneskene ille ute 

I Oppdal er det langt flere sauer enn mennesker. Jeg tenkte på hva som ville skje med menneskene dersom sauene ble mer intelligente enn de er i dag, skaffet seg våpen, og tok makten over menneskene. Ville de la menneskene få leve som slaver, eller ville de fleste bli slaktet og blitt kraftfor? Tankerekken sluttet brått da sauene jeg passerte stirret strengt på meg og kom nærmere. Jeg fortsatte i full fart.

Fra Vikavegen fortsatte jeg forbi Prestmoen og krysset Skjørdøla. Deretter passerte jeg gravfeltet på Vang der det er over 800 gravhauger eller -røyser fra jernalderen med hovedtyngden på vikingtiden. 

Blåøret, opp via Vangslia og ned via Stølen

Den skumle Vikavegen krysses på Pilgrimsleia

Gravfeltet på Vang

Oppdal kirke fra 1651 ligger flott til i Vangslia 

Jeg stoppet ved Oppdal kirke der jeg fikk fylt vannflaskene mine. Det pågikk en begravelse da jeg passerte. Jeg fortet meg videre, da jeg ikke synes at svette og sølete løpeklær hadde noe der og gjøre.

På vei oppover i Vangslia

Oppstigningen var Vikavegen til toppen av Blåøret var på ca 1100 høydemeter med det bratteste partiet i den øverste delen av Vangslia. Beina begynte å bli litt møre, og jeg måtte jobbe litt i hengene i den nedre delen av også.

Skiheis i dvale foran Skjørstadhovden

Almannberget i solskinn mellom regnbygene

Baksiden av Skjørstadhovden

Nøtter og rosinen nytes i Vangslia når neste regnbyge dukker opp 

Etter en kort pause midt i bakken begynte jeg på bratthenget. Det blåste kraftigere og kraftigere, og jeg stoppet og tok på meg hansker og buff før jeg fortsatte opp fjellheisen. Oppe på vidda var det flott og folketomt, og jeg bega meg i retning av Blåøret som var skjult av tåke.

Vidda begynner der Sprænbekken slutter

Horisontal sludd mellom Vangslia og Blåøret 

 Skiøypa til Blåørpiken var staket, og de fleste stakene stod oppreist. Vinden økte i styrke og det begynte å sludde horisontalt. Med jevne mellomrom stoppet jeg og fjernet sludd fra den venstre siden av kroppen, inklusive øyenbryn og skjeggstubber, da et lag med våt sludd var ganske kaldt i den kraftige vinden.

Blåørpiken skimtes såvidt under en ti minutters sluddpause

De siste kilometerne mot toppen går i ur. Den er stort sett grei å bevege seg i, men i de periodene vinden var på sitt sterkeste var det veldig vanskelig å holde balansen i kastene. I følge avisen Opp vafrdet orkan i kastene noen kilometer unna i Storlidalen. Om deg  var orkan på Blåøret skal jeg ikke si, men til tross for mine 92 kg lettet jeg 3-4 meter fra bakken to ganger. Da jeg kom på toppen tok jeg et par bilder og fortet meg deretter i retning av toppen av fjellheisen i Stølen for å komme i le.

Blåøret 1605, vanskelig å bevege seg i uren i kraftig vind

Realt drittvær er bra for huden

Det sludder sideveis mellom Blåøret og toppen av Auran på toppen av stølen 

Så snart jeg hadde kommet meg gjennom den første kilometeren med ur fra toppen, var terrenget ned til toppen av fjellheisen lettgått. Med unntak av noen sauer som beitet i den nedre delen av slalombakken, møtte jeg ikke en(s) sjel.

Da jeg nådde bunnen av slålombakken tok jeg en kort pause ved det legendariske after-ski stedet Rockoss. På nettsidene deres er stedet omtalt slik:

"Afterski for de som ønsker å fortsette fornøyelsen i bakken med god drikke. DJ eller liveband, det kan danses støveldans på bordet uansett. 

Jentene i baren serverer med ett sikkert smil. Velkommen til Rockoss! Hvor ellers..."

Oppdals signaturfjell Almannberget fikk lov til å være finalen på Oppdal Ultra 

Jeg fortsatt ned til Oppdal kristne senter og krysset E6 og jernbanen ved Tågvollan. Deretter fortsatte jeg forbi Husaløkkja og Gorsetstølan der jeg møtte de første turgåerne jeg hadde sett siden jeg møtte to damer med staver ved Forbregd.

Jernbanen krysses ved Tågvollan

Dagens siste topp, Almannberget med Våtåhaugen til venstre

Gammelveien opp langs Ålma

På vei opp mot Almannberget i småregn 

Deretter bar det bratt oppover på Gammelveien langs Ålma. Jeg begynte å glede meg til middag og et glass vin. Så snart jeg kom opp på snaufjellet ved Våttåhaugen var det veldig vakkert. Vinden hadde løyet og været var langt bedre enn det hadde vært i Trollheimen. Høstfargene var fine og jeg var så blid at jeg vinket til å familie på tur som hoppet nedover stien 100 meter unna.

Nordskråningen på Våtåhaugen

Dagens siste topp nærmer seg

Noen bjerketrær har valgt å slippe de fleste bladene sine

Fine høstfarger

Sissihøa

Fra Våttåhaugen er den første delen av oppstigningen mot Almannberget jevn og fin. Deretter kommer et bratt parti. Beina, som hadde løpt Nordmarka Ultra Challenge for seks dager siden, begynte å synes det var greit at det ikke var noen nye fjelltopper etter at toppen av Almannberget var nådd.

Den siste delen av oppstigningen

Blid mann er nesten ferdig med dagens økt 

Kun et par hundre høydemeter til toppen av Almannberget

Rovfuglene begynte å kretse over meg mot slutten av turen

En sky kræsjer inn i Almannberget

Da jeg nærmet meg toppen kræsjet en sky inn i fjellet i full fart. Jeg ble derfor spart for utsikten til Oppdal og fjellene rundt.

Jeg er i ferd med i bli innhyllet i en sky

Jeg er i ferd med i bli innhyllet i en sky II

Masten på toppen av Almannberget, 1342 m 

Utsikten vestover fra toppen av Almannaberget

Etter å ha tatt noen bilder i tåken på toppen bega jeg meg nedover mens jeg spiste dagens to siste brødskiver. Det ble etterhvert ganske trolsk og fin stemning, men tykk tåke og dystre farger.

Utsikten mot Oppdal sentrum fra Almannberget

Tett tåke på vei ned fra toppen

På undersiden av tåken er det vakkert 

På vei ned 

Da jeg kom ned til Våttåhaugen tok jeg stien ned i retning av turområdet Kåsen. Det begynte å mørkne og var greit å komme seg tilbake. Nede i Kåsen møtte jeg en mann som kom løpende oppover med hodelykt. Vi nikket vennlig til hverandre og sa hei med lave stemmer, før jeg fortsatte ned forbi Vannverket, under jernbanen og under den nye traseén til E6 og tilbake til Brennhaugen.

På Oravegen bak Våttåhaugen

Oppdal sentrum sett fra Orda

For de som ønsker seg en fin rundtur kan jeg anbefale alle å ta Hornet, Blåøret og Almannberget i en fei. Det blir litt gammeldags og kjedelig å være så tradisjonell at man bare går ett av fjellene på hver tur. Det kan være lurt å begynne tidlig dersom man går så sent på sesongen som jeg gjorde, da turen tar litt tid. Jeg begynte 09.15. og kom meg først tilbake en drøy halvtime før det ble mørkt. Jeg var i bevegelse 8 t 45 min og brukte nærmere ti timer på turen inklusive pauser.

Langsætra nedenfor Langkåsa i Kåsen 

Chamonix har UTMB, TDS, PTL og CCC. Oppdal burde begynne i det små med Oppdal Ultra for deretter å bygge seg opp og bli navlen for ultraløping i Nord-Europa Jeg var så heldig å få være første deltaker i Oppdal Ultra (som jeg måtte arrangere selv) i en veldig fin trasé på 51 km og 3100 høydemeter fordelt de tre fjellene som omkranser Oppdal sentrum.