21 halvmaraton på 21 dager - noen betraktninger

Normalt blir det mest langrenn på denne tiden av året, men da det milde været stjal det gode skiføret kastet jeg meg på Einar Cyvins Facebook-challenge 5 maraton eller halvmaraton på 7 dager. Den første uken ble det 203 km med løping fordelt på 9 halvmaraton + litt til.

Rett før jeg satte i gang med løpingen fikk jeg meg heldigvis en flott 6 mils skitur i Bærumsmarka og på Krokskogen. Da jeg var ferdig med den første uken lokket Einar Cyvin meg til å løpe 21 halvmaraton på 21 dager. Uten å tenkte noe særlig på saken bet jeg på og fortsatte i den etterfølgende uken. Også denne uken ble det 9 halvmaraton fordelt på 197 km.

De siste tre turene skjedde i uken etter, to på jobbreise til København, og den siste som transportløping til jobben på dag nr 18. Resultatet ble derfor 21 halvmaraton på 18 dager med til sammen 460 km.

Statistikken 
Ved hjelp av en dyktig statistiker fikk jeg raskt utarbeidet en statistikk med viktige opplysninger om løpingen:

• 12 halvmaraton ble løpt grytidlig om morgenen 
• 16 halvmaraton var transport til eller fra jobb
• 4 halvmaraton ble løpt på lørdager eller søndager
• 2 halvmaraton ble løpt i København 
• 0 halvmaraton innebar angrep 
• 18 halvmaraton ble løpt med piggsko 
• 2 halvmaraton ble løpt på bart underlag 
• 1 halvmaraton startet så tidlig som kl 05 
• 17 halvmaraton ble løpt helt eller delvis i mørke 
• 2 halvmaraton ble løpt i regnvær  

Rutene
Mer enn halvparten av alle turene var transportløping til jobb. Jeg stod opp ved 05-tiden og løp tidlige hjemmefra for ikke å spise ett eneste sekund fra jobb eller våken fritid. Det eneste jeg stjal var litt søvn. Dette er selvsagt ikke noe problem, da man får sovet nok i livet uansett.

Den vanligste ruten til jobb via Fossum, Voksenkrysset, Mærradalen og Bygdøy 

Helgetur til Brunkollen i Bærumsmarka på speilblanke veier 

Runde i København og Fristaden Christiania (Snabeldyrrunden) i stummende mørke under jobbreise 

Sjø-nær rute med vuggende gjestebrygger da stormen Tor ankom Aker Brygge

Systematisk usystematisk virring rundt på isen i Frognerparken 

Det vakre
 Alle de dagene jeg løp til jobb var det stummende mørke det meste av tiden, men når jeg nærmet meg kontoret i Oslo sentrum fikk jeg noen morgener med utrolig flott lys på østhimmelen. Et par av dagene dro jeg tidlig fra jobb og fikk i tillegg med litt lys før det ble mørkt.

Utrolig fint ettermiddag sett fra Bygdøy - alle stoppet og fotograferte 

Nesoddbåten passerer Tjuvholmen rett etter kl 07.30.

Kreves noe spesielt for å løpe 21 halvmaraton? 
Alle kan løpe 21 halvmaraton på 21 dager. Det vil alltid være noen som hevder at man ikke klarer det, men de har oftest ikke hederlige motiver. Min erfaring er at det ikke kreves noe spesielt ut over et par egnede sko og tid nok til å løpe. For det fleste er tid det minste problemet, da man alltid kan spise ett par timer søvn hver natt uten at det har noen betydning.

Den viktigste årsaken til at folk gir opp å løpe langt eller mye, er i følge spansk og amerikansk forskning at de ikke trives i sitt eget selskap. Årsaken kan være at de ikke liker seg selv, at de er kjedelige å være sammen med, eller begge deler.

Dersom man sliter med ett eller begge av disse problemene har det ingen hensikt å sette i gang med 21 halvmaraton på 21 dager, da det tar såpass mye tid at man kommer til å gi opp uansett. Man kan i stedet spille volleyball, fotball eller delta på en annen form for lagsport der man kan bli underholdt av andre.

Holmenkollen i kunstsnøsky sett fra Voksenkrysset 

Morgenlys over Akershus festning

Glatte tider ingen skader  
De første 397 av til sammen 460 kilometer brukte jeg piggsko, da det var glatt hele eller deler av de turene jeg løp. Det er hardt å løpe med piggsko på asfalt, og det er ennå verre å løpe på steinhard is. For beina ble det derfor mye brutal løping.

Jeg fikk likevel ingen skader i føtter eller bein. Veldig mange hevder at man ikke får skader av å løpe med mindre man ønsker det innerst inne. Hvis man først ønsker det, hevdes det at ønsket straks sprer seg til knær eller sener. I den perioden jeg løp, hadde jeg ikke noe ønske om å få en skade. Jeg tror derfor at denne teorien er riktig.

Det er heller ikke noe stort problem å få en skade, da erfaring viser at man bare kan løpe den av seg. Noen hevder at skaden gir opp dersom den skjønner at kroppens eier ikke er villig til å underkaste seg skadens makt.

Solnedgang over fjorden

Fredagsettermiddag i Frognerparken 

Tidlig morgen på Rådhusplassen 

Sliten
Den dagen vekkerklokken ringte kl 04.55. før halvmaraton nr 14 oppførte kroppen min seg usedvanlig tåpelig til tross for at den hadde fått lov til å løpt to halvmaraton dagen før.

Den prøvde alle mulig sprell på å unngå å løpe som å sende signaler om at den ønsket å sove lengre, at beina var slitne, at den var generelt sliten osv. Jeg nektet selvsagt å la meg lure så lett og løp hjemmefra en halvtimes tid senere. Underveis prøvde kroppen å hindre meg ved å la magen slå seg kraftig vrang. Jeg var heller ikke villig til å la dette stoppe meg og fortsatte etter en nødvendig pause i skogen.

Da jeg kom frem til jobb kl 07.30, bestemte jeg meg for å straffe kroppen ved å nekte den mat og drikke i 8 timer. På ettermiddagen tryglet kroppen og nåde, og jeg ga den både vann, kaffe og mat. Den lærte tydeligvis og oppførte seg eksemplarisk resten av turene.

Morgenstund i Pipervika 

Ettermiddag mellom Paradisbukta og Bygdøy sjøbad

Huldra på vei inn i solen 

Hylende rev
Rett før 06.00. på halvmaraton nr 15 møtte jeg en rev i skogen på turveien mellom Voksenkrysset og Hovseter. Da jeg nærmet meg løp den av gårde og hylte høyt 6 ganger på samme måte som en kvinne som blir drept. Jeg har aldri hørt noe lignende å ble veldig fascinert. Til tross for at det var mange flotte naturopplevelser på de 21 turene, var dette likevel den aller største.

Min gode venn dykkeren betrakter drivisen 

Kontraskjæret 

Blid mann ytterst på Tjuvholmen som feirer avslutningen med marsinpanbrød 

Den flotte t-skjorten Einar Cyvin fikk laget

Hva nå?
Det er vanlig å gå videre til 42 maraton på 42 dager eller 161 hundre-miles-løp/(161 km) på 161 dager. Jeg har ennå ikke bestemt meg endelig for hva det neste prosjektet blir. I mellomtiden er planen å løpe et 100-miles løp om to uker.

Tips for trening til 100 miles ultraløp

Årets første ultraløp er et terrengultraløp på 100 miles i en dyrepark i Sør Afrika. Denne gangen har jeg gått systematisk til til verks når det gjelder treningen. Det er ikke sikkert min måte å gjøre det på passer for alle, men jeg har likevel lyst å dele.

Jeg har nådd en alder på 47 år og kommet til den fasen av livet som vanligvis kalles livets høst. Dette er det punktet i livet som kan sammenliknes med at man stenger hytta etter sommeren med viten om at man aldri mer vil komme tilbake. Det eneste som gjenstår er høst, senhøst og vinter. I en slik fase er det viktig at trening til det som er ekstra hardt skjer etter en form for plan, da man ikke har ubegrenset antall muligheter igjen slik unge mennesker vil oppleve at de har.

Mitt aller første ultraløp var Ultrabirken i 2010 den gangen det gikk fra Rena til Lillehammer langs en rute med veldig mye myr i tillegg til en solid elvekryssing. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg bega meg ut på, men hadde en fantastisk flott opplevelse og løp oppstemt i mål etter snaue 10 timer.

Blid og fullstendig uerfaren med korte tights på Ultrabirken i 2010 

Siden Ultrabirken i 2010 har jeg forsøkt å lære og ønsker å dele noen tips om trening mot det nye maraton, dvs 100-miles (161 km) løp.

Det er ofte lurt å se på hva de beste gjør, for deretter å forsøke å tilpasse det til hverdagen for oss glade mosjonister. Det har jeg gjort denne gangen. I tillegg har jeg selvsagt noen egne ideer.


1. Skaffe et ultraskjegg

De fleste seriøse ultraløpere skaffer seg etterhvert et ultraskjegg. Ultraskjegget kan i noen tilfeller forveksles med hipsterskjegg, men hvis man ser nærmere på et ultraskjegg og dets bærer, vil man oppdage at det ikke bærer noen av de kjennetegnene på jåleri man alltid vil finne på en skjeggete hipster.

Gordon Ainsleight

Ultraskjegget oppstod med Gordon Ainsleght, da ha løp det 100-miles lange hesteløpet Western States Trail Ride i 1974. I tillegg til å være selve ur-100-miles løpet, har Western States Endurance Run blitt verdens mest prestisjefulle 100-miles løp.

Forrest Gump bidro til utviklingen av ultraskjegget

Det er dessverre ikke mange kvinner som kan få ultraskjegg

Emile Forsberg og andre gode ultraløpere bruker langt hår som alternativ til skjegg

For kvinner er ultraskjegg sjelden et alternativ. Her dreier det seg om langt hår i stedet. Under 100-miles løp brukes normalt en eller annen variant av stramme hodebunnfletter.

Rob Krar er en ultraløper med flott ultraskjegg 

Anton Krupicka har også et skikkelig ultraskjegg 

Jeg har definitivt ikke et ultraskjegg ennå, men jobber med saken 

2. Gå på ski i stedet for å løpe 

Ti tross for at Emile Forsberg og Killian Jornet er blant verdens beste ultraløpere legger de løpeskoene på hylla i vinterhalvåret. I stedet brukes tiden til skigåing og -kjøring.

Killian Jornet holder seg til ski om vinteren 

Selv praktiserer jeg det samme, og får masse flotte naturopplevelser på kjøpet som gir mye av den energien man trenger for å løpe et 100-miles løp. I tillegg slipper man å gå lei av løpingen.

Naturopplevelse på ski 1

Naturopplevelse på ski 2

Naturopplevelse på ski 3

Naturopplevelse på ski 4

3. Smerteforebyggende tiltak

Det kan være usigelig vondt å løpe lange løp. Blant verdens beste løpere er det vanlig å spise smertestillende tabletter som et forebyggende tiltak de siste 4 ukene før et langt løp. Man bør snakke med en lege med god kompetanse på området, da det er utrolig viktig å bruke riktig medisin og dosering.

Forebyggende pilleknasking er en vanlig metode 

I tillegg er potet-slektningen Solanum Brevicaule veldig godt egnet som smerteforebyggende mat. Selv spiser jeg 1-2 daglig de siste 10 dagene før et 100-miles løp.

Solanum Brevicaule er i slekt med poteten og inngår i smerteforebyggende kosthold

4. Prøv å like deg selv 

For mange mennesker er et av de største hindrene for å få trent nok mot et 100-miles løp, at de ikke liker seg selv. Hvis man ikke liker seg selv, søker man selvsagt selskap med andre mennesker så ofte som mulig. Dette vil også omfatte trening, og føre til at den blir sjeldnere og mer rotete enn om man hadde likt seg selv godt nok til å trene alene.

For andre er ikke problemet at de ikke liker seg selv, men at de er så fryktelig kjedelige. Er man er i denne kategorien er problemet at det blir ulidelig kjedelig å være alene fordi man nesten kjeder seg selv til døde. Samvær med andre mer interessante mennesker blir derfor nødvendig selv om det skader treningen. Det er dessverre lite å gjøre med denne tilstanden.


5. Ikke løp på fritiden 

Frem mot neste 100-miles løp er jeg nøye på ikke å løpe noe på fritiden. Den eneste løpingen som finner sted er PendLøping, dvs transportløping til og fra jobb.

Livet slik det fortoner seg for en PendLøper 

PendLøping er ikke kategorisert som trening, men som ren transport på linje med t-bane og buss. Det kan likevel komme godt med dersom man skal løpe et langt løp. Å løpe ut over PendLøpingen regnes av mange som juks.

PendLøping kan være vakkert 

PendLøping innebærer møter med aggressive dyr

PendLøping kan være kaldt 

PendLøping kan gi kunstopplevelser 

PendLøping kan gi utenomjordiske opplevelser

6. Kutt ut komfortsone-bullshit og kom deg ut av komfortsonen 

For ekte ultraløpere er det å presse egne grenser selve kjernen av komfortsonen. For en wannabe-ultraløper er det samme utenfor komfortsonen.

En ekte ultraløper begir seg derfor utenfor komfortsonen dersom man tilbringer en uke på sofaen med potetgull og øl, mens det å løpe langt og presse egne grenser er innenfor. For wannabe-ultraløperen er det motsatt.

Dersom man trener mot 100-miles løp bør man krype ut av komfortsonen og ta en uke på sofaen i ny og ne. Jeg har det som del av min strategi selv om jeg både kjenner meg tøff og modig når jeg er på sofaen utenfor sonen.

Blikk inn i komfortsonen 

7. Råd om 100-miles løp og samlivsbrudd 

Det er et forhold man bør ha særlig fokus på dersom man skal trene mot et 100-miles løp.

Som jeg har pekt på tidligere er forekomsten av samlivsbrudd og skilsmisser formidabel blant ultraløpere. 100-miles løp er ekstra farlige for forholdet.

Etter et 100-miles løp øker man markedsverdien på kjønnsmarkedet mer enn noe annet. Dette er påvist i undersøkelser både i Tyskland og USA, og alle nordmenn som har løpt sitt første 100-miles løp vet at det stemmer for Norge også.

Markedsverdien på kjønnsmarkedet faller dramatisk når man blir eldre 

De fleste har den partneren de i sin tid måtte ta til takke med. Etter et 100-miles løp åpner det seg enormt mange flere spennende muligheter. Hvis man ser på erfarne 100-miles løpere vil de fleste ha partnere med en langt høyere standard og markedsverdi enn normalbefolkningen.

Kurven ser svært ulik ut for de som har fullført 100-miles (Alpha Male - tilsv gj for alfahunner)

Som ledd i treningen mot et 100-miles løp er det derfor viktig å tenkte nøye gjennom konsekvensene av å fullføre.

For mange kan tiden etter et 100-miles løp fremtre som noe som er langt utenfor komfortsonen, da et nytt liv med en ny partner kan virke uvant og skremmende. Selv om de er kapable til å fullføre et 100-miles løp avstår derfor mange gode løpere fra å delta, og flere bryter av frykt for hva som vil skje hvis de fullfører. Jeg har gitt enkelte råd om ikke å delta, da jeg har skjønt hva som vil skje med forholdet deres dersom de lykkes med å fullføre.

Dersom man er et par der begge løper ultraløp, er mitt råd at man debuterer på 100-miles samtidig. På denne måten sikrer man at det ikke blir for stor ubalanse i markedsverdien dersom begge skal ut på kjønnsmarkedet samtidig. Dette mener jeg to som er glad i hverandre bør sørge for av omsorg for den andre.

Ultraløping er farlig - 9 grunner til å holde seg langt unna ultraløp

Dette gjør ultraløpingen med deg

Ekte ultraløper eller slaskete sjarlatan

ChampagneUltra - årets mest skravlete dag

ChampagneUltra høres ut som noe utrolig morsomt som gir kraftig hodepine dager etter. Det er nok en viss mulighet for at løpet kan gi hodepine, men neppe i samme grad som ultra-champagnedrikking pleier å gjøre.

Prøveversjonen av løpet ble arrangert for ett år siden med 18 deltakere. Løpet arrangeres av Romerike Ultraløperklubb med primus motor Olav Engen i spissen. Det består av 5 runder på 10 km hver i en ganske flat og lettløpt terrengløype ved Sessvollmoen rett nord for østre rullebane på Gardermoen. Sessvollmoen leir ligger rett ved siden av startområdet og huser blant annet avdelingen med det klingende navnet Regional støttefunksjon Base Viken.

Mens fjorårets løp gikk på tungt føre i mye løs snø var det til sammenligning utrolig enkle forhold i år: Noen få centimeter med snø og litt is her og der. Det var også langt flere deltakere med 52 påmeldte og 44 som startet. Veksten var definitivt størst i kvinneklassen der det gikk fra Ingunn Ytrehus som eneste deltaker i fjor til 16 på startstreken i år.

Løypa til ChampagneUltra

Start var kl 09, men det var mulighet for tidligstart kl 08. Siden programmet for resten av dagen var tett, valgte jeg tidligstart. Jeg plukket opp Marianne Følling kl 06.30. ved Gardeleiren på Huseby der det er 24-timers væpnet vakthold.

Marianne skulle være funksjonær og kjøreturen gikk med til hyggelig skravling om barn, sport, hytter og mye annet. Det skulle vise seg at dagen skulle bli den mest skravlete jeg hadde i hele i 2015.

Vi var 15 som skulle starte kl 08, men noen færre møtte opp. Løpet ble satt i gang og vi duret avgårde i mørket. Dag Kilen lå i front og de to Ertesvåg-søsknene og jeg fulgte etter. Det var helt mørkt ved start og vi brukte hodelykter på den første runden. Litt etter halvveis ble det såpass lyst at de kunne skrus av.

Mens jeg løp surret Regional støttefunksjon Base Viken, Regional støttefunksjon Base Viken, Regional støttefunksjon Base Viken........ rundt i hodet. Det var greit da jeg synes navnet var ganske morsomt.

Mot slutten av første runde dro Dag Kilen litt i fra og Ertesvåg-søsknene seg litt bakover. Jeg ble derfor liggende alene inn mot runding. De som startet kl 09 hadde akkurat satt i gang da jeg kom inn, og jeg kunne se de to siste på den andre siden av sletta rett etter startområdet. Dag stoppet ved depotet sitt i bilen, mens jeg fortsatte på direkten.

Et par kilometer ut på runde nummer to tok jeg igjen den første løperen i hovedfeltet mens jeg gnafset i meg en kald og hard Snickers. Siden passerte et par til før jeg nådde igjen gruppen til Asgeir Hjorthaug og Even Nedberg 5 km ut i runden.

Trude og Tord Ertesvåg løper i mørket på førsterunden på dette skarpe bildet

Deretter begynte en drøy runde med skravling. Først litt med Even og deretter lenge med Asgeir. Vi skravlet om hvorfor vi hadde begynt med ultraløping, barn, nåværende og tidligere jobb og felles kontaktpunkter. Etter en stund seg Even av gårde og vi ble tatt igjen av Dag Kilen.

Etterhvert seg også Asgeir avgårde og Dag og jeg skravlet oss gjennom store deler av den tredje runden. Vi snakket om de sportslige aktivitetene vi hadde vært med på i løpet av året, om hvordan sportslige prestasjoner blir påvirket i perioder man jobber mye, om innholdet i jobbene våre, Barlindåsen og jobbreising.

Vi hadde nøyaktig samme strategi for løpet; dure jevnt og rolig i gjennom for å få god langturstrening samtidig som det ikke måtte gå så raskt at det ikke var nok energi igjen til nyttårskvelden.

Morgenhimmel litt etter halvveis i første runde 

Jeg hadde med meg kamera underveis, men fotoprosjektet ble totalt mislykka. Jeg fikk tatt ett uklart bilde av de jeg løp sammen med på første runde, ett av morgenhimmelen og ett av snø som raste ned fra trærne mellom 7 og 8 km.  Deretter ville ikke kameraet starte lengre.

Mot slutten av den tredje runden kjente jeg meg usedvanlig slapp og næringstom. Jeg hadde spist halvparten av en dobbel Snickers og hadde drukket en liter vann, noe som trolig var i minste laget på de 30 km som var tilbakelagt. Jeg stoppet derfor ved bilen og fylte begge vannflaskene mine, drakk en halv liter med vann og tok en smurt tykklefse i hånden og fortsatt ut på den fjerde runden. Lefsen var som forventet usedvanlig vond og jeg brukte 5 kilometer på å tvinge den i meg. Til tross for at lefsen var vond, begynte den å gi meg energi mot slutten av runden og jeg følte meg langt bedre.

En som hadde uflaks og fikk snø over seg i skogen  mellom 7 og 8 km  

Mesteparten av runde 4 ble jeg liggende i en skravlefri sone uten noen andre løpere å skravle med. Jeg fikk derfor tid til å tenke litt. I forbindelse med at jeg driver og bygger opp virksomhet som Norges, og antakelig verdens, første Demotiveringscoach er det mye som må planlegges.

Jeg bestemte meg for å bruke tiden mens jeg løp i ensomhet til å jobbe med konkurrentanalyse. Selv om virksomheten jeg bygger opp er unik, er det viktig å ha grundig kjennskap til aktørene på den andre (og gale) siden, dvs motivasjonscoacher, mentaltrenene og desslike. Gjengen med tidligere soldater i Bertrand AS og Bravura AS er på listen over konkurrenter, det samme er den tidligere modellen Lena Alexandra Larsen. I tillegg må ikke miljøet på Olympiatoppen glemmes, da de fra tid til annen kan finne på å gjøre private kommersielle stunts.

Konkurrentanalysen min ble brutt, da jeg passerte en dame som var uheldig og fikk snø fra et grantre over seg. Til tross for at det var uhøflig klarte jeg ikke å la være å le.

På vei opp løpets lengste bakke på fjerderunden, foto: Bjørn Hyjanstorp 

På de siste to kilometerne inn mot mål kjente jeg at beina begynte å bli fine og møre. Jeg møtte en pensjonist med skarrende sørlandsdialekt som var ute og luftet hunden sin som oppfordret meg til å øke farten, da det i følge han "var en veldig kjekk dame" rett foran meg. Damen viste seg å være Yvonne Olstad, og jeg fortalte henne om episoden ved runding mens jeg drakk et par krus med Cola. Mens jeg drakk kom Sonde Amdahl inn til runding. Til tross for at han hadde startet en time etter meg hadde han løpt like langt som meg.

Etter runding brukte kroppen et par kilometer på å våkne. Deretter gikk resten veldig lett. Jeg tok igjen Trude Ertesvåg litt over halveis i den siste runden. Hun fortalte at hun hadde problemer med kneet som gjorde at hun måtte gå. Dette var likevel ikke til hinder for at hun hadde tenkt å fullføre. På den ene siden ble jeg imponert over hvor stor viljestyrke hun hadde. På den andre siden fikk jeg et lite blaff av motløshet med tanke på muligheten til å lykkes som demotiveringscoach. Det skal helst ikke finnes alt for mange som Trude, da de neppe lar seg demotivere uten ekstraordinær innsats.

Med Dag Kilen rett etter målgang, foto: Bjørn Hyjanstorp 

I mål vanket det saft, Coca Cola og medalje. Etter litt skravling i målområdet dro jeg raskt hjem, da jeg hadde glemt å ta med meg en varm jakke.

Beina kjentes veldig lette og fine, men jeg temmelig sliten i kjeven etter all skravlingen. Siden det fortsatt var tidlig på dagen var jeg usikker på om jeg kom til å klare å skravle videre gjennom hele kvelden frem til 2016.

Marianne Følling og ultraildsjel Olav Engen -  foto Bjørn Hyjanstorp 

Kvelden ble avsluttet med klassisk nyttårsfest av beste merke med masse skravling. I perioder måtte jeg ta små pauser fra skravlingen fordi jeg var så sliten i kjeven. Jeg lykkes likevel å skravle meg helt inn i 2016.

Gruppeselfie i en skravlepause på nyttårsfesten

Skravlingen som begynte kl 06.30. pågikk fortsatt under fyrverkeriet ved midnatt 

En stor takk til Olav Engen & Co for å arrangere dette løpet for oss på nyttårsaften.