Oppdal Ultra - Hornet, Blåøret og Almannberget

Oppdal er bygda som har nesten alt, men som savnet sitt eget ultraløp. Jeg bestemte meg derfor å lage et som gave til Oppdal med meg selv som eneste deltaker.

Oppdal ligger i t-krysset der to dalfører møtes. Sør for Oppdal ligger Dovre. I nord ligger Trollheimen og i øst ligger Østfjella. Hvert av fjellområdene har en topp som til sammen omkranser Oppdal sentrum, som ofte kalles Auna eller Øydegard av de som er i den aller innerste kretsen.

Oppdal har lagt seg midt mellom tre flotte fjellområder

Planen var begynne i Oppdal på ca 500 m, for deretter å begi seg seg sørover og opp til toppen av Hornet på 1383 m  (som ikke må forveksles med sin mer berømte storesøster Storhornet i Trollheimen). Deretter var planen å fortsette ned i dalbunnen igjen for å klatre opp til Blåøret på 1605, for avslutte med en tur ned i dalbunnen og opp på bygdas signaturfjell Almannberget som finale. Distansen var 51 km med 3100 høydemeter.

Løypa tilbød flere solide opp- og nedoverbakker 

Det var spådd frisk bris nede i Oppdal sentrum og stiv kuling på toppene. Dette passet ypperlig, da vinden holder en våken og skjerpet og hinder at man blir sittende og kose seg på toppene.

Hornet sett fra Tjønnkåsan

 Jeg startet fra huset vårt i Brennhaugen i et boligfelt i dalbunnen. Beina forsøkte å protestere svakt, da de fikk slitt seg ut under Nordmarka Ultra Challenge 100 , men jeg valgte å ignorere dem fullstendige.

Almannberget sett fra Melan 

 Jeg løp ned gjennom Tjønnkåsan og krysset Driva ved Vollan skole. Det småregnet og var litt vind, dvs ypperlige forhold for løping. I sekken hadde jeg blant annet 8 brødskiver, nøtteblanding, sjokolade, tørt superundertøy og en ekstra gore-tex jakke dersom det skulle vise seg å være for røft på toppene til den tynne vind- og regnjakken jeg hadde på meg.

Driva krysses ved Vollan skole

Skyene letter og Blåøret viser seg i nord

Gammelstoggo på Tandan 

 Fra Vollan skole fortsatte jeg opp til Båggåstråndvegen som jeg fulgte sørover til jeg kom til gården Forbregd, der det skulle gå en sti i regning av Trengssætra. Etter litt leting og klatring over et gjerde, fant jeg stien, som steg bratt oppover i terrenget.

Hornet 1383 m, sti til Ørstadtregssætra, deretter full frihet i terrenget

Rutebussen hviler på engen på Forbregd

Stien fører frem til Ørstadtrengssætra

 Ved Ørstadstregssætra var det slutt på stien og jeg siktet meg inn på toppen og fortsatte oppover. Solen viste seg så vidt selv om det regnet, og det var en flott regnbue over dalen. Det første partiet var klassisk knotete med vierkratt og mye annet som vokste der jeg hadde lyst til å gå. Deretter ble vegetasjonene lavere, og det ble lett å bevege seg. Til tross for de fine forholdene var det ikke en levende sjel i terrenget.

Regnbue foran Svarthaugen

Ustabilt vær, men vakre forhold

Regnbue foran Svarthaugen II. Blåøret tangerer skyene i bakgrunnen

Ustabilt vær over Oppdal sentrum 

Halveis oppe tok jeg på meg hansker og en buff på hodet, da det blåste kraftig og var temmelig kjølig. Jeg nådde toppen i kraftig, vind og det var vanskelig å stå stille uten å ta jevnlige støtteskritt. Fra toppen, som ligger høyere enn det omkringliggende terrenget, var det flott utsikt i alle retninger. For ikke å bli for kald startet jeg raskt på nedstigningen.

Vanskelig i stå stille i den kraftige vinden på toppen av Hornet

Vinden rusker i kropp og klær

Bratt sti ned mot bygda

Turen ned gikk samme vei som turen opp, Jeg fikk meg en skikkelig tur på rompa på den bratte stien ned mot Forbregd. Nede på grusveien møtte jeg to blide damer som kom i mot med staver.

Jeg krysset Driva, passerte miljøstasjonen og krysset deretter Ålma og den skumle Vikavegen der det etter sigende skal spøke.

Mandelpotetene fra Oppdal regnes som landets beste

To av mine trofaste følgere kunne ikke være med videre da de gjerdet hindret dem

Den dagen sauene tar makten i Oppdal er menneskene ille ute 

I Oppdal er det langt flere sauer enn mennesker. Jeg tenkte på hva som ville skje med menneskene dersom sauene ble mer intelligente enn de er i dag, skaffet seg våpen, og tok makten over menneskene. Ville de la menneskene få leve som slaver, eller ville de fleste bli slaktet og blitt kraftfor? Tankerekken sluttet brått da sauene jeg passerte stirret strengt på meg og kom nærmere. Jeg fortsatte i full fart.

Fra Vikavegen fortsatte jeg forbi Prestmoen og krysset Skjørdøla. Deretter passerte jeg gravfeltet på Vang der det er over 800 gravhauger eller -røyser fra jernalderen med hovedtyngden på vikingtiden. 

Blåøret, opp via Vangslia og ned via Stølen

Den skumle Vikavegen krysses på Pilgrimsleia

Gravfeltet på Vang

Oppdal kirke fra 1651 ligger flott til i Vangslia 

Jeg stoppet ved Oppdal kirke der jeg fikk fylt vannflaskene mine. Det pågikk en begravelse da jeg passerte. Jeg fortet meg videre, da jeg ikke synes at svette og sølete løpeklær hadde noe der og gjøre.

På vei oppover i Vangslia

Oppstigningen var Vikavegen til toppen av Blåøret var på ca 1100 høydemeter med det bratteste partiet i den øverste delen av Vangslia. Beina begynte å bli litt møre, og jeg måtte jobbe litt i hengene i den nedre delen av også.

Skiheis i dvale foran Skjørstadhovden

Almannberget i solskinn mellom regnbygene

Baksiden av Skjørstadhovden

Nøtter og rosinen nytes i Vangslia når neste regnbyge dukker opp 

Etter en kort pause midt i bakken begynte jeg på bratthenget. Det blåste kraftigere og kraftigere, og jeg stoppet og tok på meg hansker og buff før jeg fortsatte opp fjellheisen. Oppe på vidda var det flott og folketomt, og jeg bega meg i retning av Blåøret som var skjult av tåke.

Vidda begynner der Sprænbekken slutter

Horisontal sludd mellom Vangslia og Blåøret 

 Skiøypa til Blåørpiken var staket, og de fleste stakene stod oppreist. Vinden økte i styrke og det begynte å sludde horisontalt. Med jevne mellomrom stoppet jeg og fjernet sludd fra den venstre siden av kroppen, inklusive øyenbryn og skjeggstubber, da et lag med våt sludd var ganske kaldt i den kraftige vinden.

Blåørpiken skimtes såvidt under en ti minutters sluddpause

De siste kilometerne mot toppen går i ur. Den er stort sett grei å bevege seg i, men i de periodene vinden var på sitt sterkeste var det veldig vanskelig å holde balansen i kastene. I følge avisen Opp vafrdet orkan i kastene noen kilometer unna i Storlidalen. Om deg  var orkan på Blåøret skal jeg ikke si, men til tross for mine 92 kg lettet jeg 3-4 meter fra bakken to ganger. Da jeg kom på toppen tok jeg et par bilder og fortet meg deretter i retning av toppen av fjellheisen i Stølen for å komme i le.

Blåøret 1605, vanskelig å bevege seg i uren i kraftig vind

Realt drittvær er bra for huden

Det sludder sideveis mellom Blåøret og toppen av Auran på toppen av stølen 

Så snart jeg hadde kommet meg gjennom den første kilometeren med ur fra toppen, var terrenget ned til toppen av fjellheisen lettgått. Med unntak av noen sauer som beitet i den nedre delen av slalombakken, møtte jeg ikke en(s) sjel.

Da jeg nådde bunnen av slålombakken tok jeg en kort pause ved det legendariske after-ski stedet Rockoss. På nettsidene deres er stedet omtalt slik:

"Afterski for de som ønsker å fortsette fornøyelsen i bakken med god drikke. DJ eller liveband, det kan danses støveldans på bordet uansett. 

Jentene i baren serverer med ett sikkert smil. Velkommen til Rockoss! Hvor ellers..."

Oppdals signaturfjell Almannberget fikk lov til å være finalen på Oppdal Ultra 

Jeg fortsatt ned til Oppdal kristne senter og krysset E6 og jernbanen ved Tågvollan. Deretter fortsatte jeg forbi Husaløkkja og Gorsetstølan der jeg møtte de første turgåerne jeg hadde sett siden jeg møtte to damer med staver ved Forbregd.

Jernbanen krysses ved Tågvollan

Dagens siste topp, Almannberget med Våtåhaugen til venstre

Gammelveien opp langs Ålma

På vei opp mot Almannberget i småregn 

Deretter bar det bratt oppover på Gammelveien langs Ålma. Jeg begynte å glede meg til middag og et glass vin. Så snart jeg kom opp på snaufjellet ved Våttåhaugen var det veldig vakkert. Vinden hadde løyet og været var langt bedre enn det hadde vært i Trollheimen. Høstfargene var fine og jeg var så blid at jeg vinket til å familie på tur som hoppet nedover stien 100 meter unna.

Nordskråningen på Våtåhaugen

Dagens siste topp nærmer seg

Noen bjerketrær har valgt å slippe de fleste bladene sine

Fine høstfarger

Sissihøa

Fra Våttåhaugen er den første delen av oppstigningen mot Almannberget jevn og fin. Deretter kommer et bratt parti. Beina, som hadde løpt Nordmarka Ultra Challenge for seks dager siden, begynte å synes det var greit at det ikke var noen nye fjelltopper etter at toppen av Almannberget var nådd.

Den siste delen av oppstigningen

Blid mann er nesten ferdig med dagens økt 

Kun et par hundre høydemeter til toppen av Almannberget

Rovfuglene begynte å kretse over meg mot slutten av turen

En sky kræsjer inn i Almannberget

Da jeg nærmet meg toppen kræsjet en sky inn i fjellet i full fart. Jeg ble derfor spart for utsikten til Oppdal og fjellene rundt.

Jeg er i ferd med i bli innhyllet i en sky

Jeg er i ferd med i bli innhyllet i en sky II

Masten på toppen av Almannberget, 1342 m 

Utsikten vestover fra toppen av Almannaberget

Etter å ha tatt noen bilder i tåken på toppen bega jeg meg nedover mens jeg spiste dagens to siste brødskiver. Det ble etterhvert ganske trolsk og fin stemning, men tykk tåke og dystre farger.

Utsikten mot Oppdal sentrum fra Almannberget

Tett tåke på vei ned fra toppen

På undersiden av tåken er det vakkert 

På vei ned 

Da jeg kom ned til Våttåhaugen tok jeg stien ned i retning av turområdet Kåsen. Det begynte å mørkne og var greit å komme seg tilbake. Nede i Kåsen møtte jeg en mann som kom løpende oppover med hodelykt. Vi nikket vennlig til hverandre og sa hei med lave stemmer, før jeg fortsatte ned forbi Vannverket, under jernbanen og under den nye traseén til E6 og tilbake til Brennhaugen.

På Oravegen bak Våttåhaugen

Oppdal sentrum sett fra Orda

For de som ønsker seg en fin rundtur kan jeg anbefale alle å ta Hornet, Blåøret og Almannberget i en fei. Det blir litt gammeldags og kjedelig å være så tradisjonell at man bare går ett av fjellene på hver tur. Det kan være lurt å begynne tidlig dersom man går så sent på sesongen som jeg gjorde, da turen tar litt tid. Jeg begynte 09.15. og kom meg først tilbake en drøy halvtime før det ble mørkt. Jeg var i bevegelse 8 t 45 min og brukte nærmere ti timer på turen inklusive pauser.

Langsætra nedenfor Langkåsa i Kåsen 

Chamonix har UTMB, TDS, PTL og CCC. Oppdal burde begynne i det små med Oppdal Ultra for deretter å bygge seg opp og bli navlen for ultraløping i Nord-Europa Jeg var så heldig å få være første deltaker i Oppdal Ultra (som jeg måtte arrangere selv) i en veldig fin trasé på 51 km og 3100 høydemeter fordelt de tre fjellene som omkranser Oppdal sentrum. 

Nordmarka Ultra Challenge 100 (NUC100) - kunsten å møte møte veggen

Nordmarka Ultra Challenge (NUC100) er ikke lengre enn 100 km, men likevel et av de hardeste ultraløpene i Norge. Fra starten på Mylla til målgang i Maridalen er man oppom nær sagt en hver topp man kan finne på veien på tildels veldig knotete stier. I følge løpets hjemmesider skulle 5000 høydemeter klatres før man kom til mål.

Mindre enn 23 timer før start hevet jeg armen i været og ropte "Rai-Rai" til en smørblid Bjarne Brøndbo på Landkreditt sitt 100-års jubileum på Oslo Plaza. Jeg fant ut at det var lurt å snike meg hjemover for å få noen timer søvn natten før en søvnløs natt i Nordmarka.

De foregående dagene hadde heller ikke vært ideelle som oppladning til et langt og hardt løp. Guttetur til Berlin med solide doser øl helgen i forveien, og en kveld med øl hos en kamerat kvelden før "Rai-Rai". Planen var derfor å legge meg langt bak og ta det rolig ut fra start.

På Mylla var det 5-6 grader og stupende mørkt før starten som skulle være kl 22. Det var stemningsfullt med fakler langs veien og bål ved start. Klokken 21.45. ga løpsleder Jannicke Bergh en brief til deltakerne. Av 30 påmeldte var det kun 14 som stilte til start. Mange hadde nok blitt skremt av meldingene om at løypa var glatt, gjørmete og søkkvåt etter store mengder med regn den siste tiden.

På vei fra Kolleren til Tverrsjøen rett over midnatt med Leif, Per-Einar, Jannik og Gunnar

Startskuddet gikk og vi begynte med en bratt klatring på sti mot Bislingsætra. Jeg havnet i en gruppe med seks løpere. Knut-Ivar Paalsrud løp i front, mens Monica Strand og jeg dannet baktroppen. Etter en stund bestemte Monica og jeg oss for å løpe forbi gruppa, da de to som løp foran oss hadde veldig ujevn fart og veivet med stavene sine.

Jeg havnet i front av gruppa og seg sakte fremover til jeg løp alene. Etter et par kilometer møtte jeg Leif Abrahamsen og Per-Einar Roth som hadde løpt noen meter feil. Vi løp sammen til Syljusæter og videre oppover til toppen av Bislingflaka sammen med Gunnar og Jannik fra Viborg i Danmark. Deretter løp vi i flott måneskinn til Ålsjøseter, Trantjern, toppen av Kolleren og ned til grusveien i Kalvedalen. Deretter bar det i retning av Tverrsjøen. Med jevne mellomrom var det noen som datt, da det var knallglatt på de gjørmete og våte svabergene på stien. Jeg var halvannet minutt etter de andre da vi nådde Tverrsjøstallen fordi jeg brukte tiden på et mislykket forsøk på å ta bilde av måneskinnet på vannet.

Fra Tverrsjøen gikk traseen over klassikeren Pershusfjellet der det er flott utsikt mot øst på dagtid. Nå så jeg stort sett ikke noe som helst utenfor strålen fra hodelykten. Halveis over den 5 km lange fjellryggen tok jeg igjen de fire andre, da de bommet på stien i en bratt sving. Leif forsvant i mørket. Fra Pershusfjellet løp vi ned til Finnstad, videre til Spålen og deretter til Sinnerdammen. Jeg stoppet for å fylle flaskene i en bekk og ble hengende noen hundre meter etter de andre. På trebroen over til Sinnerdammen holdt jeg på å gå dundrende på trynet, da det hadde blitt frost og rim og is på broen. På den andre siden av broen tok jeg igjen de andre og vi løp videre mot Ugla.

Utsikt fra Pershusfjellet på treningstur før løpet 

Monica, Knut, Henriette og Cathrine på treningstur før løpet 

Pershusfjellet sik det ser ut på dagtid 

Fra Ugla løp vi videre  forbi Vesle Ugla, på sydsiden og Spålsberget og til Spålsetra. Gunnar og Jannik forsvant og Per Einar og jeg løp videre sammen på den usedvanlig glatte, knotete og gjørmete stien langs vestsiden av Spålen. Vi måtte stadig kreke oss rundt nedfallne trær. Partiet langs sydsiden av Spålen var overhodet ikke løpbart, og forholdene var også glatte og krevende når man gikk. Vi tok en kort pause ved Steinvollsetra og byttet batterier i lyktene våre.

Spålselva krysses på treningstur før løpet 

 Fra Steinvollsetra fortsatte vi videre langs Tvetjernshøgda og videre til Spålen og opp til Finnerudsætra, der vi rotet litt før vi fant stien ut av setervollen. Vi ble tatt igjen av Gunnar og Jannik som hadde løpt feil ved Spålen. Utover de bratte motbakkene ble det en del gåing, da det var glatt, gjørmete og knotete. Mange steder sank man dypt nedi gjørma og måtte forsøke å ikke miste skoen når man trakk opp foten. Vi forsatte videre i gjørmekaoset i stummende mørke til Finnstad, Holoa, og over den klissvåte Roensæterhøgda før vi nådde morgenlyset ved Roensæter. Under en kort frokostrast ble vi tatt igen av Gunnar og Jannik som hadde løp feil ved Holoa. De løp videre, mens vi ble spiste oss ferdig mens vi kikket på den fine østhimmelen over Gjerdingen.

Morgenstemning ved Roensætra med utsikt til Gjerdingen

 Fra Roensæter knotet Per-Einar og jeg oss et par kilometer videre før det plutselig åpenbarte seg et strekk på et par hundre meter der man kunne løpe uten å tryne eller synke ned i gjørmen. Vi passerte Vangshaugen og forsatte forbi Elgstøa. Underveis ble det såpass lyst at vi kunne skru av hodelyktene.

Per-Einar på vei mot Katnoshøgda

Rankedalsmyra ble krysset på vei fra Elgstøa til Katnoshøgda

 I den tidlige morgenstunden bar det videre over Katnoshøgda, mellom Skjortjernet og Ekornputten og ned til Katnosa. Fra Katnosa løp vi videre langs Katnosa til Katnosdammen. Jeg kjent at kroppen begynte å bli god og mør av gjørme, steiner, ramling, vann og masse høydemeter.

Fra Katnosdammen fortsatte vi opp i skaret mellom Katnosfjellet og Kjerkeberget. Vi løp deretter nedover mot Sandungen før vi svingte oppover mot Oslos høyeste punkt; Kjerkeberget på 531 meter. Solen begynte å varme og vi nøt den storslagne utsikten et par minutter før vi begynte på nedstigningen. På veien ned møtte vi Leif som var på vei opp. Før start fortalte han at han ikke var spesielt motivert for å løpe ultraløp, og nå kunne han fortelle at motivasjonen fortsatt ikke hadde kommet. Takket være hans jernvilje hadde han likevel ingen problemer med å løpe videre. Noen minutter senere møtte vi Monica som ikke hadde kroppen med seg. Hun fokuserte likevel først og fremst på hvor flott det var i marka.

Per-Einar nærmer seg toppen av Kjerkeberget 

Store Sandungen og Hakloa sett fra Kjerkeberget 

Fra Oslos høyeste punkt; Kjerkeberget 631 moh 

 Vi løp ned til Sandungen der vi så dagens første sivilist på trammen. Vi løp videre ut på Sandungskalven og fortsatte i bløtt terreng opp til Sandungskollen og over den flotte Askhøgda og Porthøgda før vi nådd Kikuttoppen der der er fantastisk utsikt sydover.

Nordenden av Vestre Fyllingen sett fra Askehøgda 

 På de fleste ultraløpene jeg har deltatt på plages jeg stort sett av en idiotisk sang eller en ennå dummere setning jeg får på hjernen, slik som det f eks skjedde på TEC 100 miles. Denne gangen prøvde jeg ut et ny metode. De siste dagene før løpet hørte jeg masse på Ebba Grön med hovedvekt på "Mental Istid", "Staten och Kapitalet og "Die Mauer". Det viste seg å virke. Hvilemelodien i hodet ble Mental Istid, noe som passet meg utmerket.

Kikuttoppen 

Bjørsjøen sett fra Kikuttoppen 

Vi ble passert av tre løpere som så uforskammet uberørte ut etter over et halvt døgn i gjørmesuppa. På vei ned mot Østre Fyllingen møtte vi dagens andre sivilist som kom i full fart oppover mens han heiet på oss. Vi fortsatte langs Østre Fyllingen til Damtangen og videre til Appelsinhaugen. Her pleier stien normalt å være ganske tørr, men nå var det mye vanndammer og gjørme.

Fra Appelsinhaugen klatret vi opp til Kobberhaugene før vi fortsatte på glatte svaberg ned til Bjørnholt. På Bjørnholt stoppet vi for vaffel og brus. Jeg var kvalm etter å ha spist 8 av de 12 grove brødskivene jeg hadde med og det smakte utrolig godt med noe annet. Vi pratet med de tre løperne som passert oss på Kikuttoppen. To av dem kunne fortelle at de hadde deltatt og brutt på Bjørnholt i fjor, men nå skulle de helt til mål.

Fra Bjørholt bar det videre på sumpete sti langs Bjørnsjøhelvete og videre på stien Gamle Nordmarksvei ned til Kamphaug. Fra Kamphaug bar det nordover mot Rottungen. Vi møtte Leif som fortsatt ikke hadde fått gnisten, men det så ut som om den var i ferd med å våkne. Da stien krysset Øyungsliveien blingsa jeg da jeg kikket på kartet og ledet oss 1 km feil langs veien i østlig retning. Per-Einar skjønte at noe var galt og vi dobbeltsjekket kartet før vi løp tilbake og forsatte langs stien mot Rottungen i god fart.

Den grenseløst irriterende feilløpingen mot øst på Øyungsliveien 

Da vi kom ned mot Rottungen ville ikke kroppen min løpe mer. Begge beina var stive, jeg hadde utrolig vondt under føttene og tre av tærne på høyre fot smertet for hvert skritt etter at jeg klarte å tuppe rett inn i en skarp stein. I tillegg var jeg øm og støl i hele kroppen og Ebba Grön forsvant ut av hodet mitt under feilløpingen. Uten Ebba Grön er det vanskelig å fullføre et så hardt løp, og jeg måtte jobbe beinhardt med motivasjonen.

Jeg forsøkte å få Per-Einar til å fortsette på egenhånd, da jeg så vidt klarte å stavre meg fremover på de vonde føttene mine. Vi fortsatte likevel sammen forbi Gåslungen, over Kvehøgda, til Helgeren, Fortjernsbråten og langs Helgeren. Da vi nærmet oss nordenden av Helgeren sa Per-Einar at han ville prøve å løpe litt igjen. Jeg ble nesten litt lettet da jeg følte at jeg sinket ham der jeg stavret meg av gårde på utrolig klønete vis på den den gjørmete og knotete stien.

Etter å ha forlatt Helgeren satt det en dame og to menn og heiet på meg. De hadde pils og et stort norsk flagg og var veldig blide. Til tross for at jeg var utrolig sliten ble jeg i veldig godt humør og forsatte oppover på den fine stien over Fuglemyrhøgda. Selv om kroppen nesten ikke virket, var jeg sjelden fornøyd. Stien var fin, omgivelsen var vakre og det var sol. Jeg ble passert at de to jentene som vant NUC 26, og jeg tror de synes at jeg så hjelpetrengende ut. De var i hvert fall veldig hyggelige og spurte om det var noe jeg trengte. Jeg takket pent nei og ble ennå blidere. Etter et par minutter kom han som vant herreklassen og han var like hyggelig.

Løypa gikk ned til Gørja og deretter på gjørmet sti over Gjørmehøgda (Gørjahøgda) og ned til Liggeren. Jeg begynte å glede meg usedvanlig mye til å komme i mål der jeg slet meg nedover med bein som nesten ikke virket lengre. Fra Liggeren bar det ned forbi Kalveren og deretter langs Øyungen. Det var mange småbarnsfamilier som satt utenfor teltene sine og koste seg i den utrolig vakre kvelden.

Det begynner å bli mørkt ved Øyungen 

Fra Øyungen bar det usedvanlig sakte oppover stien mot Fagervann. Deretter fortsatte jeg ennå saktere på den gjørmete stien ned mot Skar. Jeg tok det ekstra forsiktig, da jeg hadde så vondt i føttene og var så sliten i beina at det ikke skulle noen til før jeg tuppet borti en stein eller en rot og snublet. Det ble mørkt under grantrærne, og jeg tok på meg hodelykten et kvarter før jeg kom i mål.

Veldig sliten, men blid, mann i mål (foto: Olav Engen) 

Det var sjeldent godt å komme i mål. Jeg har aldri vært så fysisk sliten i mitt liv. Til tross for at jeg mistet Ebba Grön flere timer før mål var humøret godt. Tusen takk til Jannicke & co for et flott og slitsomt løp.

Jeg har spekulert på hvorfor jeg møtte veggen. Var det de harde og gjørmete forholdene i en krevende trasé, ellevilt party-liv 6 av 8 dager før løpet eller at Ebba Grön forsvant ut av hodet mitt etter feilløpingen? Jeg tror det siste.