Rullende kosetur på sykkel på Mjølkevegen og Peer Gynt Vegen (MjølkePeerVegen)

 I begynnelsen av juni inviterte den britiske ambassadøren meg til hagefest i ambassadørboligen for å feire bursdagen til kong Charles III. Slikt takker man ikke nei til selv om 06.25-toget fra Oslo til Gol ventet morgenen etter. Jeg skulle nemlig sykle Mjølkevegen fra Gol til Fefor via Beitostølen for deretter å sykle Peer Gynt vegen til Lillehammer i stedet for å trille de 8 siste kilometerne til Vinstra fra krysset mellom Fefor og Gålå. 

Blid mann på MjølkePeerVegen

Kombinasjonen av Mjølkevegen og Peer Gynt Vegen er ganske logisk. Mjølkevegen går på den nordlige enden av Peer Gynt Vegen slik at å fortsette på Peer Gynt Vegen blir en naturlig forlengelse. I tillegg blir Mjølkevegen alt for kort for mange.

Herlig hagefest 

Sekkepipe er ikke min favoritt, men det ser fint ut 

Den britiske ambassadøren holder en fin tale 

Dag 1: Gol - Beitostølen

Mjølkevegen er stort sett godt skiltet 

Jeg trillet ned til Oslo S tidlig på morgenen og installerte meg på toget. De fleste andre i kupéen var amerikanske, tyske, nederlandske eller kinesiske og skulle til Bergen. Det var morsomt å høre dem omtale Norge, eller ting de oppfattet som rariteter på togreisen. Jeg slappet av og nøt reisen til jeg ramlet av toget på Gol kl 09.18. 

Ruten for dag 1; Gol - Beitostølen

Konseptet for turen var enkelt. Det skulle være en ren kosetur. Ikke for harde etapper, og sykkeldagen skulle være over i tide til at jeg fikk spist meg middag i ro og mak. Jeg hadde derfor satt to grenser: Maks 3.000 meter med stigning og maks 200 km pr dag. I tillegg skulle jeg bo på hotell. 

Kyr som irriterte seg over meg

Starten fra Gol til Storefjell på Golsfjellet var fin. Det gikk nok oppover til å vekke en kropp som hadde blitt daff av togturen fra Oslo. Etter en kort tur gjennom Gols boligfelt går ruten på grusvei i retning Hemsedal til Robru inntil man klatrer mot Golsfjellet Vest for å sykle grus, kjerreveier og brede stier i retning av Storefjell Hotell. 

Jeg måtte gjennom en flokk kyr like etter Lauvset som motvillig flyttet seg da jeg kom, inntil en kvige irriterte seg så kraftig over meg at hun jogget bestemt etter meg for å få meg vekk. Jeg brukte sykkelen som et slags skjold når hun hadde utfall mot meg  mens jeg trakk meg forsiktig tilbake samtidig som jeg forgjeves forsøkte å snakke henne til fornuft. 

På deler av strekket på Golsfjellet er Mjølkevegen smal 

Storefjell hotell i all sin prakt 

Rett etter at jeg passerte Storefjell hotell åpnet himmelens sluser seg. Regnet bøttet ned, og jeg fikk på meg regnjakken i en fei. Så snart det ble opphold ved Oset, ved sydenden av Tisleifjorden, benyttet jeg sjansen til å ta meg en stopp for en matbit i et lite skogholt med fine furutrær. Sykkelen fikk også lov til å slappe av litt. 

Sykkelen slapper av med Tisleifjorden i bakgrunnen

Regnbygene står i kø over Golsvidda aka Stølsvidda aka Flæin

Deretter bar det i retning av Vaset. Regnbygene kom på rekke og rad og grusveien ble både grisete og bløt og fikk en svampete overflate. Det siste var bra fordi det gir litt ekstra trim og sørger for at det ikke går for fort. 

Herlige bløte og svampete veier mellom Golsfjellet og Vaset

Etter å ha trillet ned de bratte bakkene fra Gomobu til Vaset Joker, unnet jeg meg både rundstykker med aioli, yoghurt og en brus mens jeg stod og hutret i regnet utenfor butikken. Alle som parkerte så på meg som om jeg var en skapning som hadde ramlet ned fra månen. Jeg lurte på om årsaken var et jeg ser rar ut eller at syklister er et sjeldent syn på Vaset. 

Deilig sumpete parti mellom Vaset og Syndin

Mellom Vaset og Syndin var grusveien ekstra myk, da de holdt på å legge på et nytt sand-dekke. Deretter kom et herlig sumpete parti på en slags kjerrevei før ankomst Søre Syndin. Dekkene på grusraceren skled hit og dit i gjørmesuppa og det var på grensen til at jeg fikk stopp et par ganger. 

Regnet ga seg for dagen da jeg passerte Midtre Syndin og Syndistøga og jeg smilte tre ganger. 

Gilafjellet, Grindane og Bergsfjellet 

Den vakre skiltparken ved Syndinstøga

Fra Syndin bar det bratt ned til Ryfoss. Stedet er beskrevet slik  i Wikipedia: 

Ryfoss er et lite bygdesentrum i Vang kommune i Valdres i Innlandet fylke. I Ryfoss ligger blant annet Fossevang hotell og Ryfoss Misjonshus. 

Den eneste attraksjonen jeg besøkte var bensinstasjonen der jeg ba om anbefaling på kraftkost til en som skulle sykle over Slettefjell til Beitostølen. Den soleklare anbefalingen var baconpølse, noe jeg selvsagt fulgte. 

På Slettefjellvegen kan man nyte synet av Givrifossen aka Spurtefosssen 

Fra Ryfoss til toppen av Slettefjellvegen er det rundt 900 høydemeter med stigning. Den delen som er på Slettefjellvegen er ganske brutal og sykkelen min var definitivt ikke giret (lett nok) til de bratte bakkene.

Det hadde imidlertid blitt opphold og snev av sol og jeg nøt den usannsynlig sakte klatringen. Omgivelsene var vakre og man passerer Sputrefossen. Fossen skal være en av de største attraksjonene i Vang kommune, noe som ikke er rart da den har den uvanlige egenskapen sputring. Jeg stoppet opp et par minutter for å se på fossen sputre før jeg slet meg videre oppover mot Slettefjell midt i en flokk med blide og brekende sauer.

Vakker utsikt fra Slettefjellvegen I

Vakker utsikt fra Slettefjellvegen II

Jeg var sliten da jeg nådde veiens høyeste punkt på Slettefjell på drøye 1.300 meter. Der satt en eldre mann på den eneste steinen av noe størrelse. Han lurte på hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Han kunne også fortelle at det flate partiet vi stod på opprinnelig ble kalt "Aa du slette Tid", men at det skiftet navn til Slettefjell i 1874. 

Utsikt mot Jotunheimen fra "Aa du slette Tid" (Slettefjell)

Fra Slettefjell er det storslått utsikt mot Jotunheimen. Det er også en herlig nedoverbakke på flere kilometer, noe som var ekstra deilig etter den seige klatringen til Slettefjell. 

Det siste stykket fra Beito til Beitostølen var oppoverbakker. Jeg kunne stolt konstatere at jeg så vidt hadde klart å holde meg under 3.000 høydemeter med klatring, og dermed hadde sørget for at dagen ble en real kosedag. 

På Beitostølen sjekket jeg inn på hotellet jeg hadde bestilt rom på etterfulgt av en dusj og vask av de sølete og svette sykkelklærne før jeg gikk på det nærliggende Huset Steaks & Bones og spiste. Da jeg kom inn døren anbefalte kelneren meg å drikke en øl av et glass som hadde ligger og kost seg i fryseren - en anbefaling jeg selvsagt fulgte. 

Utsikt fra hotellrommet på Beitostølen

Dag 2: Beitostølen - Lillehammer 

Dag 2: Beitostølen - Lillehammer 

Dag to stod jeg sulten utenfor frokostsalen på hotellet sammen en dame i tights og sportstrøye som var i samme ærend. Vi var begge såpass sultne at vi ikke utvekslet andre fraser enn at vi var 4 minutter før tiden.

Jeg nøt en bedre frokost og spiste litt mer enn normalt for å ha litt ekstra å gå på. 

Deilig morgenregn 

Starten på dag 2 ble 14-15 kilometer asfalt forbi Bygdin og frem til grusen på Jotunheimvegen. Det regnet på en ekstra våt måte og vannet rant nedover asfalten og sprutet opp på beina. Så lenge jeg var på asfalt ble jeg bare våt. Så snart jeg begynte på grusen på Jotunheimvegen ble jeg herlig sølete og grisete i tillegg. 

Selv om det regnet var det heldigvis +3 grader. Jeg måtte bruke ullundertrøye og lange hansker for å holde varmen. Beina krevde imidlertid at jeg fortsatte i korte sykkelbukser med skotrekk over sykkelskoene, 

Grusen begynner

Vått på Jotunheimvegen

Langs Vinstre

I det kalde regnet på Jotumheimvegen tok jeg meg i å tenke at fjellet var veldig stygt i takt med både jeg og sykkelen ble dekket av søle. Dette fikk meg våkne. Jeg var i ferd med å psyke meg selv ned. Jeg tok meg derfor selv kraftig i nakken og begynte å glede meg over at det dårlige været førte til at det ikke var en eneste bil på veien. Jeg fikk derfor naturen helt for meg selv. 

De fleste fjelltoppene gjemmer seg i skyene 

Døde trær i bakkene opp mot Buhø ved Sandvatnet og Kaldfjorden

Turistmerkenavnene Mjølkevegen, Jotunheimvegen og Peer Gynt vegen er ganske morsomme. Den mest freidige veien er Mjølkevegen. Den omfatter nemlig hele Jotunheimvegen mellom Bygdin og Skabu og deler av Peer Gynt vegen mellom Ruten/Dalseter og Fefor. Peer Gynt vegen og Jotunheimvegen er mer beskjedne og omfatter kun seg selv, selv om veiene de går på delvis har andre navn utenfor turistkonsept-verdenen. 

Jeg nærmer meg veiens høyeste punkt 

Det ble varmere mot slutten av utforkjøringene ned fra fjellet langs Vinstra. Jeg stoppet langs kjerreveien der Espa renner ut i vannet Olstappen og spiste et par lefser mens jeg beundret myggen som forsøkte i finne mat ved å stikke meg i de sølete beina jeg hadde fått på Jotunheimvegen. 

Etter et stykke på asfalt opp forbi Ruten fjellstue og Dalseter høyfjellshotell kom jeg til den nordlige enden av Peer Gynt vegen som begynner med en kort og saftig grusbakke. En gruppe på 14 motorsyklister i 60-årene kom i mot i samme øyeblikk som det sluttet å regne. Jeg filosoferte over hva som gjør kjøring av motorsykkel så attraktivt blant menn i 60-årene, men kom ikke til noe klar konklusjon. 

Mjølkevegen går på Peer Gynt Vegen 

Regnet gjør det ekstra fint og grønt 

Vakkert som en kamelhårsfrakk ved Hattdalssetrin 

Fint lags veien

"Seterlandsbyen" Lomssetrin 

Langs Peer Gynt vegen på et strekk som også heter Lomsetervegen

Utsikt fra Gålå mot Valsfjell eller Valsfjellet

Etter å ha passert Feforkampen og Fefor tok jeg en snarvei på en humpete kjerrevei, som trolig gikk mye saktere enn hovedveien som nå hadde blitt asfaltert. 

Deretter kom en lang herlig oppoverbakke til Joker Gålå som var stedet jeg hadde planlagt å spise lunsj. Jeg funderte over det merkelige navnet Gålå og kom til at det er to mulige opphav: 

1. Etter elva Golo, som kommer fra Gålåen, kanskje norrønt gala, "gale", eller gola, "hyle", "skrike", noe som da sikter til det sterke fossefallet i elva. 

2. Gålåen er det eldste navnet ved Gålå. Det kommer trolig av gard, "gjerde", og kan knyttes til ledegjerde for fangstanlegg, som det var mange av ved Gålåen. 

Jeg spiste en bedre lunsj på en av benkene utenfor butikken med jeg underholdt meg selv med å se på menneskene som besøkte butikken for å fange opp de nyeste trendene innen hyttetur-mote. 

Luksus-lunsj

Proppet med energi trillet jeg videre på Peer Gynt vegen. Det hadde nå vært opphold i halvannen time og humøret var godt. Regn er herlig, men ikke i for store mengder når man sykler på sølete veier. 

Man er aldri alene langs Peer Gynt vegen

Det er flatt viddelandskskap fra Gålå til Fagerhøy I

Det er flatt viddelandskskap fra Gålå til Fagerhøy II

Sør for Gålå jogget en mann med en tapebit over munnen mot meg på veien. Nesepusting er en morsom aktivitet i beste Lilli Bedriss og Snåsamannen-tradisjon. Selv om forskningen viser at det svekker prestasjonene driver mange med denne gøyale aktiviteten. Særlig menn. Jeg håper ikke de slutter. Vi trenger litt overtro i vår tid. Dessuten er det god underholdning for oss andre. 

Nesepusteren ga meg glede og økte kose-faktoren på koseturen min med 13 prosent. 

Det er flatt viddelandskskap fra Gålå til Fagerhøy III

Det er flatt viddelandskskap fra Gålå til Fagerhøy IV

Vakkert fjellandskap 

Peer Gynt veien byr på lett sykling. Bakkene er relativt korte og det er stort sett ganske flatt.

Jeg passerte Fagerhøy. Den gamle seteren ble åsted for Storhaugen Høifjellssanatorium i 1982. Bjørnstjerne Bjørnson, fra nærliggende Gausdal, mente at Fagerhøi ville være lettere å markedsføre og vipps så het stedet Fagerhøi Høifjellssanatorium, senere Høifjellshotell. 

Området mellom Fefor og Skeikampen er nemlig norske høyfjellshotellers vugge. Først kom Gausdal Høifjelssanatorium på Skeikampen i 1876. Deretter fulgte Fagerhøi, Gålå, Fefor og Lauvåsen. Gjestene fra hovedstaden hadde lang reisevei. Tog til Eidsvoll, Skibladner til Lillehammer, og deretter hest og vogn. Det som er en lang dagstur på sykkel i dag, tok minst to dager den gang. 

Tidligere Fagerhøi Høifjellssanatorium

I gamle dager syklet jeg et morsomt terrengsykkelritt i området mellom Skeikampen og Fagerhøy som hadde en høy andel sti. Selv om rittet hadde det klingende navnet Bukkerittet er jeg ikke sikker på om det arrangeres lengre. Den nye løpebølgen har erstattet terrengsykkelbølgen. 

Regværet lurer noen kilometer lengre frem 

Nisjuvatnet med sitt svært karakteristiske og uskyldige utseende 

Fra Skeikampen er det veldig lett og avslappende sykling til Lillehammer med mange nedoverbakker. Jeg stoppet nedenfor Bjørnsons Aulestad i Follebu der jeg gomlet en lefse mens jeg tenkte på historiene om at Bjørsom inviterte gjester til kalde avrivninger i styrtebadet Neveråa.  

Deretter kom styrtregnet som ga meg en herlig dusj på veien nedover mot Lillehammer. 

I Lilllehammer sjekket jeg inn på det morsomme hotellet Aksjemøllen, som jeg aldri har bodd på tidligere. Etter en dusj tok jeg turen ut i byen til min favoritt Thai-restaurant på Lillehammer. 

Morgentoget fra Lillehammer til Oslo

Planen min var å sykle på grus- og kjerreveier hjem dersom været var fint. Det var det imidlertid ikke. Jeg våknet til regn, og værmeldinger om mye regn utover dagen og valgte toget i stedet. Lillehammer har jeg syklet til eller fra 6-7 ganger, og en morgentur på toget fristet mye mer. Er man på kosetur skal man tross alt kose seg hele tiden. 

Turen ble en topp kosetur og kan anbefales. Kombinasjonen av Mjølkevegen og Peer Gynt vegen er naturlig da deler av traséen er den samme. I tillegg blir Mjølkevegen alene litt i korteste laget for mange. Hvis man sykler fra Gol, som jeg gjorde, har man bare 8 kilometer med trilling ned til Vinstra når man når Fefor  hvis man kun sykler Mjølkevegen. Tar man med seg hele Peer Gynt vegen har man mange timer med fin sykling igjen innen man når Lillehammer. 

Konseptet MjølkePeerVegen er etablert😄