Tour de Dovre Senior på sykkel

For en måned siden syklet jeg den flotte Tour de Dovre. På kvelden syklet jeg runden motsols, mens jeg syklet den medsols morgenen etter. Det ga en slags tomhet. Det var noe som manglet på runden. Jeg skapte derfor en lengre versjon av Tour de Dovre: Tour de Dovre Senior. For to uker siden hadde ruten verdenspremiere. Her snakker vi trolig om den aller fineste en-dags grusturen i Norge. 

Blid mann under verdenspremieren på Tour de Dovre Senior

Torsdag kveld la jeg meg i vakre Byglandsfjord i Setesdal nærmere midnatt etter å ha sittet i panel på prologen til Protestfestivalen på Bygland kulturscene med blant andre stortingsrepresentant for Sp Gro Anita Mykjåland og redaktør Joakim Broman i Smedjan (Sveriges svar på Nils August Andresen i Minerva) med Anne Ekornholmen fra Nationen som moderator. Vi diskuterte om staten bør ta ansvar for å sikre boligbygging i distriktene. 

Panelet før meg diskutere grønn næringsutvikling i distriktene

Festivalsjef Svein Inge Olsen leser dikt

Etter en rask forflytning nordover dagen etter debatten i Bygland ble jeg sluppet av bilen på Dombås. Resten av familien skulle til Oppdal på søskenbarntreff. Jeg sjekket inn på Dombås hotell der jeg hadde reservert et rom i annekset og nøt å hå en helg foran meg der jeg ikke hadde noen andre forpliktelser enn fjellet. 

Før Tour de Dovre Senior ble lansert, eksisterte kun Tour de Dovre og Tour de Dovre Junior. 

Tour de Dovre junior: 123 km, 1.500 hm stigning og asfalt fra Hjerkinn til Grimsdalen

Tour de Dovre Junior er den korteste og enkleste ruten i Tour de Dovre hierarkiet. Den tar rundt en time kortere tid enn Tour de Dovre fordi man ikke tar turen via Kvitdalen der man får grus, sti og kjerrevei i stedet for asfalt. På Tour de Dovre junior er det nemlig asfalt fra Hjerkinn til Grimsdalen. Man går også glipp av 5 kilometer ekstra på sykkelen og 300 høydemeter med stigning. 

Tour de Dovre 128 kilometer og 1.800 hm stigning. Grus, sti og kjerrevei etter Hjerkinn

Tour de Dovre er selve normaldistansen. Sykler man medsols starter et flott grus-, sti- og kjerreveiparti etter Hjerkinn fjellstuen. Noen bratte oppoverbakker i starten, deretter pur og vakker glede. Gruspartiene mellom Hjerkinn og Folldal er det eneste som skiller normalruten fra junior-runden. 

Tour de Dovre Senior - 186 km og snaue 2.900 meter med klatring 

Tour de Dovre Senior er selve dronningen i Tour de Dovre-hierarkiet. Runden er identisk med normalruten inntil man kommer ut på asfalten etter Kvitdalen. I stedet for å svinge til høyre på grusveien Baksidevegen etter et kort stykke på asfalten fortsetter man mot Dalholen. Det tar man til venstre og følger skilt mot Einunndalen. 

Noen flotte klatringer på grusvei opp til turens høyeste punkt på 1.195 moh venter før man triller nedover og sykler bort til den øvre delen av Einunndalen som man følger nedover. Til slutt kommer man ut på asfalten øst for Grimsbu. Etter asfalt frem til Grimsbu krysser man elven og følger Grimse på grus og traktorveier oppover. Deretter får man med seg et kort asfaltparti før man gyver løs på Grimsdalen på samme ruten frem til Dombås som småsøster-versjonene av Tour de Dovre. 

Høydeprofil: Tour de Dovre junior

Høydeprofil: Tour de Dovre

Høydeprofil Tour de Dovre Senior

Nydelig morgenstund på Dovrefjell. 

Et par steder er det laget flotte klopper over myrpartier

Så snart jeg startet å sykle bakkene fra Dombås og opp til platået på Dovrefjell kom en ti minutters regnbyge og gjorde meg såpass våt at jeg slapp å svette. Jeg syklet jevnt og rolig frem til Hjerkinn fjellstue der det var en samling av ett eller annet slag av masse folk med jaktklær. 

Etter å ha forsert kneikene opp til toppen av Kvitdalsvegen stoppet jeg og spiste litt i været som nå hadde blitt helt topp. Relativt kjølig, men med sol som varmet nok til at jeg ikke frøs. Begynnende høstfarger gjorde fjellet ekstra vakkert. 

Søre Kvitdalsvatnet

Man bør like kyr, da man møter dem overalt på Tour de Dovre Senior 

Snøhetta sett fra bakkene på Sætervegen opp mot Depltangen

Når man er ferdig med Kvitdalen og kommer ut på asfalten i retning av Folldal fortsetter man på asfalten i retning Dalholen i stedet for å ta den grusbelagte Baksidevegen. Ved Dalholen svinger man til venstre og tar fatt på rundens lengste motbakke. 

De siste bakkene opp mot Depltangen

Det blir virkelig vakkert så snart man kommer over skoggrensen med rundens fineste utsikt mot Snøhetta. Man når toppen på snaue 1.200 meter. Da jeg kom dit hadde det blåst opp til ganske kraftig motvind. Selv om dette førte til at det gikk treigere innover vidda, tenkte jeg at det ikke gjorde så mye.  Etter runding ved rutens nordligste punkt ved Døllisætran, ville jeg nemlig få medvind hele veien ned Einunndalen. 

Døllisætran med utsikt over Einunndalen 

Døllisætran

Nedover Einunndalen var det bare fryd og gammen. Medvind, sol, perfekt sykkeltemperatur og flott fjell- og kulturlandskap. Einunndalen er med sine 55 kilometer Norges lengste seterdal. Første gangen jeg var her var da vi tok nå avdøde svigermor fra Oppdal med på sightseeing dit på midten av 1990-tallet. 

Seterdal = plenty med sauer og kyr

Jeg tok runden som en rullende kosetur, dvs maks 200 km og under 3.000 høydemeter med stigning og ferdig med dagens sykling ved middagstid (andre og strengere regler gjelder selvsagt på asfalt og annet lettrullende underlag). I en travel hverdag trenger man av og til å slappe av i helgen i stedet for å slite seg ut. 

Trillende langs Einunna

Twin Peaks? Nei Grimsbu😁

Da jeg kom ned til asfalten og sivilisasjonen på asfalten inn mot Grimsbu fikk jeg en jobbtelefon. Mens jeg stod og snakket med journalisten fant jeg ut at omgivelsene så ut som en ekstra vakker utgave av veien inn til Twin Peaks med Rondane i bakgrunnen, Jeg tok et bilde før jeg trillet videre. 

Den legendariske BP-stasjonen på Grimsbu 

På det meste hadde jeg 16 øyenstikkere på kroppen. Dette er nr 2 som landet.

På veien innover i Grimsmoen naturreservat ble det flere og flere øyenstikkere. Til slutt satte jeg meg ned i solen for å se på dem. Først kom en og satte seg på den venstre armen min. Deretter kom to og satte seg på det høyre beinet mitt og så kom en og satte jeg på kinnet. Til slutt talte jeg 16 øyenstikkere som satt på meg samtidig. Jeg satt helt stille og ble sittende i 20 minutter med fullstendig ro i sjelen. De 20 minuttene var korte for meg, men lange for øyenstikkerne. De lever kun i 2 uker til 2 måneder etter å ha vært larver i 1-5 år. 

Noen har gjort rullesteinene om til marihøner 

Noen av strekkende i Grimsmoen naturreservat går på relativt humpete traktorvei, Hvis man hater at det går raskt er dette rundens absolutte høydepunkt. 

Underlaget er sand og grus på det som er den største løsmasseavsetning i innlandet i Norge. Elva Grimse meandrer dypt nedskåret i Grimsmoen før utløpet i Folla. 

Enda flere marihøner 

Ikke bare løsmasseavsetninger, men en verden av lav 

Grimse krysses ved Sæteren. Den skal følges oppover Grimsdalen. 

Når man har syklet seg gjennom Grimsmoen kommer man ut på asfalten som følges nord-vestover i rundt 1,5 kilometer før Grimsdalsvegen entres. 

Det berømte gnukketreet 50 meter vest for bomstasjonen i Grimsdalen 

Etter å ha passert bomstasjonen stoppet jeg ved det berømte gnukketreet. Barken på treet er slitt lys fordi majoriten av de som sykler Tour de Dovre for å gnukke ryggen mot treet. Det skal nemlig gi lykke og redusere styrken i Grimsdalens berømte motvind. Til tross for at treet er blant Grimsdalens desidert mest berømte attraksjoner, er det ikke satt opp noe skilt. Det selges heller ikke leskedrikk og souvenirer på stedet. 

Rondanes topper sett fra Grimsdalen

Grimsdalene er veldig lettsyklet. Grusvei med god kvalitet som stiger slakt oppover. Jeg tråkket rolig oppover dalen. Da jeg fant ut at jeg ville komme frem til Dombås før kl 17 slakket jeg litt på tempoet for å kunne være lengst mulig uten. Jeg hadde nemlig ingenting å rekke ut over en dusj og middag. 

Kule kyr over alt 

På vei innover i Grimsdalen tenkte jeg på at i Oslo er det ofte konserter på Rockefeller, Sentrum Scene, Oslo Spektrum og mange andre arenaer. Hva med Grimsdalen? Er det konsertarenaer i dalen og hvem er det i tilfelle som opptrer? 

Jeg fant ikke svar der og da, men en rask googling da jeg kom frem til Dombås viste at det årlig ble holdt konserter på Tollevshaugen der blant andre Jonas Fjeld, Rawdhouse, Marie Klåpbakken og Olav Stedje har spilt. 

Verkjesætre - den vestligste setergrenden i Grimsdalen

Etter å ha trakket opp bakkene fra Grimsdalen trillet jeg ned til Kongevegen som med sin herlig bølgete trase bragte meg tilbake til Dombås. Jeg unnet meg en iskald øl før middag og sov som en stein etter en herlig Tour de Dovre Senior. 

Flott utsikt sydover fra klatringen ut av Grimsdalen

Tour de Dovre på sykkel medsols og motsols

Jeg ble sluppet av på Dombås kl 15 med beskjed om at jeg ville bli plukket opp kl 14 dagen etter. Det betyr at du har nøyaktig 23 timer å leke deg på sa hun før hun kjørte av gårde. Jeg gledet meg som en unge. Tiden skulle nemlig brukes til en motsols kveldstur og medsols morgentur på Tour de Dovre. På denne må ville jeg både få testet hvilken retning som er best å sykle og hvilke forskjeller det var på å sykle runden på kvelden og på morgenen.

 

Rondanes topper byr seg frem som fotomotiv flere steder langs Tour de Dovre

Tour de Dovre går mellom Dombås, Hjerkinn, Folldal, Grimsdalen, Dovre og tilbake til Dombås. Man kan sykle den motsatt retning også, men de fleste velger å sykle medsols. 

Ruten ble åpnet i 2017 ved komplettering av sykkelveien mellom Dombås og Hjerkinn. Øvrige strekninger var fine å sykle tidligere, men nå bys man på en runde på rundt 130 km der man kun unntaksvis må begi seg ut på trafikkerte veier. Hele runden er skiltet. 

Ruten går hovedsakelig på grus og kjerreveier med litt asfalt her og der. 

Tour de Dovre i all sin prakt 

De fleste bruker tre dager på runden, men er man sprek kan den fint sykles på en dag. 

Dombås er det vanligste startpunktet, men man kan også starte andre steder langs ruten som Dovre, Hjerkinn og Folldal. 

For proviantering underveis er en av butikkene på Dombås eller Coop Prix i Folldal ypperlige alternativer. Begge steder er butikkene åpne ukens 7 dager.

Skal man overnatte underveis er alternativene mange. Jeg bodde på Trolltun Vandrehjem i Dombås som bød på en seng i enkeltrom for kr 600 og moskusender i hagen. 

Oppladning til turen 

Kvelden før den første runden i Tour de Dovre var vi på Thomas Dybdahl-konsert i hagen til Hellviktangen kunstkafe på Nesodden. Etter å ha lyttet til ømme og melankolske sanger mens vi drakk rødvin ruslet vi hjemover til sommerstedet kl 21.43. 

En mer idyllisk scene enn Hellviktangen på Nesodden skal man lete lenge etter 

Morgenen etter konserten bar det hjem til Østerås i Bærum for å pakke for reisen nordover. Grusracer, litt verktøy, tannbørste og noen ekstra klær i tilfelle det ble kaldt under Tour de Dove ble puttet i bilen. Deretter bar det på E6 til Dombås. Ferietrafikken var tett og det var bare å finne seg sin plass i den lange rekken biler i "Gudbrandstoget". 

Thomas Dybdahl 

Det er kun 0,3% sannsynlighet for to regnbyger på Thomas Dybdahl-konsert 

Dag 1: Kveldsrunde på Tour de Dovre motsols 

Så snart jeg ble satt av i Dombås kl 15 sjekket jeg inn hos det hyggelige personalet på Trolltun ungdomsherberge og hilste på moskusendene. De ga uttrykk for at de gjerne ville prate, men jeg sa at det får bli etter jeg hadde syklet runden. Jeg satte meg deretter på sykkelen og begynte å sykle Tour de Dovre motsols.  

Nydelig utsikt over dalen mellom Dombås og Dovre 

Etter 10-12 kilometer med berg- og dalbane begynte en herlig 11,5 kilometer klatring med 611 høydemeter og 5,3% stigning i gjennomsnitt. Den første delen er den bratteste. Deretter flatet det ut før det det nesten umerkelig går oppover mot slutten. På det høyeste punktet, som også er Tour de Dovres høyeste punkt, er man på drøye 1.170 moh. 

Det går opp, opp og opp 

Relativt flate partier før nedkjøringen til Grimsdalen 

Sykkelen hviler på det berømte utsiktsstedet over Grimsdalen 

En venn av meg sa en gang at Instagram er et underbruk av Facebook for de som ønsker å vise frem kroppen sin. Jeg tror ikke han har helt rett, men det har utvilsomt blitt en egen sjanger å ta på seg tettsittende klær og la seg fotografere med kjente steder i norsk natur som Trolltunga, Preikestolen, Romsdalseggen, Bondhusvatnet, Geirangerfjorden og Lofoten som kulisse. 

Før man kommer til den bratteste delen av nedkjøringen til Grimsdalen når man også det mest fotograferte motivet av Grimsdalen. Her var det ingen som tok bilder til Instagram - det var faktisk ingen andre der i det hele tatt. Jeg lot derfor sykkelen få æren av å få posere. 

Det mest fotograferte utsiktsstedet over Grimsdalen

Vakre Verkjesætre

Et av målene mine for turen var å se moskus. Jeg var derfor glad da jeg så en flokk med store dyr et stykke unna. Da jeg nærmet meg viste det seg å være kyr som slappet av mens et par av dem hadde en et slags vannshow i elven med det klingende navnet Grimse. 

Et par kyr har det gøy i Grimse

Så vakkert at det er slitsomt 

Den seige klatringen til toppen før Grimsdalen gir valuta for pengene. Ikke bare er Grimsdalen vakker. Den er også usedvanlig lett og sykle motsols. Med unntak av en bratt nedoverbakke i starten og på slutten går det stort sett svakt nedover hele veien avbrutt av noen veldig korte motbakker. Man føler seg derfor ekstra sprek når man sykler nedover. 

Hele strekningen fra Dombås til Grimsdalshytta kom det horder av syklister i motsatt retning. Par var den dominerende gruppen, deretter fulgte solosyklister etterfulgt av tre (oftest damer) og fire (typisk to par). Jeg møtte ingen grupper som var større enn fire personer. 

Det sies at den dagen rørene i Mesætermyre naturreservat blåser bort blir Norge en republikk

Flott grus, lite trafikk og topp utsikt til Rondane

Vestre Stakktosætre

Grimsdalsveien ender ved Fallet og kommer ut på Atndalsvegen (Fylkesvei 27). Deretter bar det rundt 8 kilometer på asfalt til Folldal der Coop Prix har forutsatt den suksessen Tour de Dovre har blitt og sørget for å være forhåndsplassert langs ruten. 

Jeg kjøpte meg fiskekaker og cola zero som jeg nøt sittende på en liten kabeltrommel med livet på på parkeringsplassen som underholdning. I tillegg kjøpte jeg en Bounty jeg planla å spise ved Avsjøen på platået på Dovrefjell. 

Blid mann utenfor Coop Prix i Folldal 

Utsikten mens jeg spiste kalde fiskekaker 

Kveldsstemning langs Baksidevegen

Rett etter Folldal møtte jeg dagens tre siste syklister. Den første var en dame på elsykkel. Deretter kom et par kledd i pendlergult på elsykler. De var de eneste syklistene jeg møtte på runden som ikke hilste tilbake.

De første 7 kilometerne etter Folldal går i retning Hjerkinn på fylkesvei 29. Deretter svingte jeg til venstre og inn på Baksidevegen som går på motsatt side av elven Folla. 

Her skilles Tour de Dovre og Tour de Dovre jr

Mellom Hjerkinn og Folldal går Tour de Dovre stort sett på grus og kjerreveier, blant annet via den vakre Kvitdalen. Unntaket er rundt 1 kilometer mellom Borkus og Baksidevegen samt strekningen mellom Baksidevegen og Folldal som er på rundt 7 kilometer. 

Det er også mulig å ta det som kalles Tour de Dovre jr. Da følger man den asfalterte hovedeien mellom Hjerkinn og Folldal og sparer seg både for en del kilometer, bakker og grus. I Kvitdalen finner man nemlig rundens mest tekniske parti. Et par kilometer med humpete kjerrevei, der de fleste må gå av sykkelen et par steder. Hvis man ikke liker slikt, er hovedveien løsningen. 

Den asfalterte hovedveien går også i fint terreng, men man går glipp av det fine seterlandskapet i Kvitdalen. Selv om trafikken på hovedveien normalt er liten, er det en god del virrete turister som kjører der i bobilsesongen. 

Ønsker man en enklere tur kan man trille asfalten på Folldalsvegen i stedet for å sykle via Kvitdalen

Når man sykler opp Kvitdalen treffer man på noen korte og intense kneiker fra elven Kvita opp mot Dovrerkvitdalen. De bratteste partiene hadde for anledningen fått et lag med bilnøkkel-store steiner som ikke var kjørt ned ennå. Et par steder gikk det så sakte at jeg var på grensen til å gå av sykkelen og traske, men vinglet i stedet videre oppover. 

På toppen av bakken kom premien i form av et vakkert seterlandsskap med utsikt til fjellene rundt inklusive Snøhetta. Jeg smilte fra øre til øre helt til et rådyr bestemte seg for å sprette ut av krattet og krysse foran sykkelen med minste mulige margin. Det førte til at jeg skvatt to ganger med et tidelsekunds mellomrom, først da rådyret fløy på tvers foran sykkelen, deretter av det voldsomme ulet fra bakbremsen da jeg bremset kraftig. 

Vakkert i Kvitdalen

Kvitdalsk angrepssau i kampformasjon 

Ved Grøndøl opplevde jeg en hindring. En gruppe kvitdals-angrepssau hadde stilt seg opp i kampformasjon og blokkerte Kvitdalsvegen. Etter en kort forhandling fikk jeg slippe forbi mot at de fikk slikke salt av bein og sykkel. 

Vakker kveld med Snøhetta med sine karakteristiske tagger øverst til venstre 

Postkortlandskap: Kvitdalen med Rondane i bakgrunnen

Bratt nedoverbakke merket som bratt nedoverbakke 

Ensporet kjerrevei

25.000 mygg ble glade da jeg måtte stoppe for å åpne bommen ved Søre Kvitdalsvatnet

Mellom Kvitdalen og Hjerkinn Fjellstue er det en klatring på 150 høydemeter før man triller nesten like mange høydemeter ned igjen. 

Hjerkinn Fjellstue er nesten ikke til å tro. Den har tilbudt overnatting siden 1200-tallet og drives i dag av 12, 13 og 14 generasjon. De blir gamle der i gården. 

Hjerkinn Fjellstue

På Hjerkinn fjellstue stoppet jeg og skjenket Jeanette Vika en tanke. Nylig var hun innom fjellstuen på sin 9 dagers løpetur langs den 664 km lange Pilgrimsleden fra Oslo til Trondheim, noe som er intet mindre enn 74 km pr dag. 

Fra Hjerkinn Fjellstue går drøye 3 km i retning Dombås på gamleveien

Deretter gikk turen langs den tilrettelagde sykkeltraséen Najonalparkvegen over Dovrefjell. Dovrefjell er pepret med gamle ferdselsveier. En av ferdeselsveiene gikk mer eller mindre direkte fra Tofte gård i dalsiden over tettstedet Dovre til Hjerkinn via fjellet med det talende navnet Halvfarhøe. 

Mot slutten av 1600-tallet kom den første kjørbare veien: (Den gamle) Kongevegen via Hardbakke. Drøye 100 år senere ble veien lagt via Dombås. Nasjonalparkvegen går på deler av ulike gamle veier, seter- og hytteveier og den gamle asfaltveien. Det hele er mesterlig bundet sammen av smale gruslagte og kloppede partier som sørger for at man kan sykle i ro og fred over fjellet med unntak av de to gangene man må krysse E6. 

Med unntak av de partiene man er nær E6 ser eller hører man lite til veien. 

På vei over Dovre var det en langhåret geit som stirret meg i senk, mens kameraten foretrakk å beite

Over vidda

Eksempel på "nylaget" sykkelparti fra 2017

En vik i Vålåsjøen sett fra Sandåssætervegen

Kveldstemning ved Fokstugu

Da jeg kom frem til Trolltun begynte det å mørkne. Jeg benyttet sjansen til å snakke litt med de to moskusendene på stedet slik jeg hadde lovet noen timer tidligere. De fortalte at de hadde vært flere, men at reven tok noen mens andre hadde druknet. De var derfor mer selskapssyke enn moskusender flest og fortalte lett skrytende at de kunne vagle. 

Etter en lang samtale med endene gikk jeg og spiste, dusjet og leste litt før jeg la meg nøyaktig kl 01.06. Klokken viser at jeg sovnet to minutter senere. 

Mine venner og moskusender på Trolltun 

Dag 2: Morgentur i Tour de Dovre medsols 

Sykle medsols eller motsols. Det er spørsmålet. De fleste sykler medsols. Det skyldes primært ønsket om å unngå klatringen på 611 meter man utsettes for hvis man sykler motsols. 

Jeg mener det først og fremst det er smak og behag hvilken vei man sykler. Hvis man tåler den lange brutale bakken man får når man sykler motsols, får man til gjengjeld mer eller mindre 40 kilometer sammenhengende nedoverbakke til Folldal. 

Medsols er utvilsomt mest "bakkesnill". Det er ingen virkelig lange motbakker, selv om det er enn bra stigning opp fra Dombås og noen korte bratte kneiker på Kvitdalsvegen etter Hjerkinn fjellstue. 

Hver må finne sin sykkelretning. Mitt klare råd er imidlertid at man må sykle i en retning og at man bør sykle i en ny retning hvis man skal sykle turen for andre gang. Det man ser er forskjellig avhengig av hvilen retning man sykler. 

Høydeprofil for Tour de Dovre motsols 

Høydeprofil for Tour de Dovre medsols 

Dag to våknet jeg til sol og perfekt sykkeltemperatur. Jeg gledet meg til runden. Jeg skulle ikke hentes på Dombås før klokken 14 og hadde god tid til å sykle Tour de Dovre rolig med mange gode stopp for deretter spise en lunsj på Dombås før jeg ble hentet. 

Før jeg dro på turen hadde jeg bestemt meg for ikke å bli sliten. Mange års erfaring har lært meg at det å ikke bli sliten er et valg man kan ta. Man må imidlertid være klar over muligheten. Hvis man ikke kjenner den blir man selvsagt sliten. 

Til tross for at jeg hadde bestemt meg for å ikke bli sliten, var det litt tungt å komme i gang på dag 2. Selv om jeg tok det rolig i bakkene opp fra Dombås til "stuegulvet" på Dovrefjell på rundt 960 meter over havet fikk jeg ikke beina til å våkne med en gang. 

Nydelig morgenlys i bakkene opp fra Dombås I

Nydelig morgenlys i bakkene opp fra Dombås II

Mi innste grind 

En kompetanse det er nødvendig å ha når man sykler over Dovrefjell er åpning av grinder. Uten denne kunnskapen klarer man rett og slett ikke å gjennomføre turen, da grindene står tett. Den korteste avstanden mellom grinder er ved Fokstugu der mi innste grind kommer 15 meter etter mi ytre grind. 

Begge ganger jeg passerte tenkte jeg på Haldis Moren Vesaas dikt ord over grind: 

Du går fram til mi inste grind

og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjaldt oss to.

Anten vi møttest titt eller sjeldan

var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem

fell det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil kome iblant

som no over knastrande grus

og smile glad når du ser meg stå her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.

Vålåsjøen

Strekket på Storsandvikvegen går langs Dovrebanen 

Fra Vålåsjø stoppested går ruten på langs Dovrebanen langs Storsandviksvegen. Stasjonen var betjent til 1958 og ble lagt ned i 1990 og er et herlig eksempel på en tid som er over. Man kunne ha hytte midt på Dovrefjell og ta toget til hytta. Med unntak av Finse, Haugastøl, Ustaoset og Hjerkinn er det få steder man kan gjøre noe så eksotisk på høyfjellet i dag. 

Vakkert som en kamelhårsfrakk 

Najonalparkvegen krysser E6 to ganger på Dovrefjell 

Det nordligste av stedene Nasjonalparkvegen krysser E6 har mang en ungdom fra Oppdal, Folldal og Dombås testet hvor fort bilen deres klarer å gå på den rullebane-liknende strekningen. I dag har politiet av og til fartkontroll på stedet, og mange førerkort ryker her årlig. 

Den berømte Dovre-votten som har vist vei til veifarende i flere hundre år

Den gamle asfalt-E6. En stein på flere tonn nekter å leve i mørket under asfalten

Eysteinkyrkja på Hjerkinn fra 1969, tegnet av Magnus Poulsson

Det herlige med å sykle medsols er at etter at man har klatret rundt 140 høydemeter på Kvitdalsvegen etter Hjerkinn fjellstue og kommet til toppen av veien sørøst for Hjerkinnshøe er det ikke bakker av betydning før man skal opp bakken på toppen av Grimsdalen nesten 7 mil senere. Man blir på sett og vis ganske bortskjemt. 

Bakken etter kryssing av elven Kvita er det eneste stedet jeg ikke klarte å sykle opp 

Jeg moret meg kraftig over det tekniske partiet i Kvitdalen, og kunne se at det hadde vært en som hadde syklet der rett før meg på det våte sportet over steinene ved broen over Kvita. 

Brovoll busskur ved Dalholen er verdens hyggeligste. Kunst, puter, hjerte og blomster sørger for det

Vel fremme i Folldal besøkte jeg Coop Prix på ny. Denne gangen bestod menyen av kroneis, berlinerboller og yogurt til tross for at det ikke var lørdag. Jeg trengte likevel lørdagsgodt. 

15 timer etter jeg var her sist fikk jeg nyte det Coop Prix i Folldal hadde å by på 

 

Skogbunnen er dekket av vakkert lav som som knitrer av cesium 137

Vakkert lav dekker skogbunnen langs deler av Atndalsvegen og starten av Grimsdalsvegen. Når det er vindstille sies det at man kan høre at det knitrer av radioaktivitet når man legger øret inntil laven. Lav har nemlig ikke jordbundne røtter og tar derfor opp næringsstoffer direkte gjennom overflaten. Det var ikke heldig da Tjernobyl-ulykken i 1986 sørget for en solid dose med nedfall i regionen. 

Det berømte Gnukketreet

Rundt 1,8 kilometer inn lags Grimsdalsvegen kom jeg til det berømte Gnukketreet. Tre syklister stod og gnukket ryggene sine mot treet, og jeg stilte meg opp og ventet på tur. Så snart de hadde gnukket ferdig var det min tur til å gnukke. 

Det sies at det gir velvære og lykke å gnukke rygging mot treet. Flere tusen personer benytter årlig anledning til å gnukke ryggen mot treet, noe man ser tydelige spor av på barken som ser ekstra ung og vital ut. 

Om det gir lykke vet jeg ikke, men det var deilig å gnukke ryggen mot treet. Sykling tar på ryggen, og gnukkingen gjorde at det føltes som ny igjen. 

Gnukketreet befinner seg på nordsiden av Grimsdalsvegen ca 1,8 km fra Atndalsvegen

Om det var sukkeroverdosen i Folldal, gnukketreet eller den vakre naturen som gjorde det vet jeg ikke, men jeg nøt i hvert fall naturen, været, luktene og lydene og fikk et utall av gode idéer på resten av runden frem til Dombås. Jeg skal innrømme at jeg innerst inne tror det var gnukketreet.

Rikelig med hest, gress og blomster i veikanten

Det er mange beitedyr langs ruten. Man oppfordres til å la dyrene selv velge om de vil ha kontakt. Jeg ble ikke stilt overfor noe alternativ. Så snart jeg passerte hester, sauer eller kyr kom de joggende mot meg. Lite er så attraktivt som en mann med salt hud. 

Jeg har ikke tall på hvor mange hester og kuer jeg klappet i løpet av turen, mens for sauer er tallet 11. Et par hester og kuer slikket også litt salt av armer og ansikt og sørget effektivt og fikk sikkert med seg litt solkrem i samme slengen. 

En sulten heste begynte å spise sykkelsetet mitt 

Grimsdalshytta

I Grimsdalen begynte det å blåse kraftig motvind. Ved en seter, jeg tror det var Tverrbekksætre, var en fillerye hengt ut til tørk på et tørkestativ. Vinden førte til at den stod vannrett ut fra stativet og deklamerte at det blåste. 

Først ble jeg litt irritert over vinden. Deretter begynte jeg å glede meg over at den ga ekstra trim, ville hindre at jeg kom alt for tidlig frem til Dombås og ga en gøyal blafrende lyd for ørene som gjorde at jeg ikke hørte så mange andre lyder. Jeg syklet derfor videre med et smil om munnen. 

Sporty dyr og mennesker bruker ulike metoder på å forsere Grimsdalen 

Toppen er snart nådd. Nå er det snart 611 høydemeter med morsom nedoverbakke. 

Ved enkelte anledninger har Grimsdalsvegen blitt nattestengt på sommeren for å la villreinen få krysse i fred. Jeg har sett villrein på Dovre og i Rondane mange ganger og vår mer opptatt av å se moskus på denne turen, Det ble dessverre ingen moskus, men det dukket opp en flokk usedvanlig selskapssyke Bò Ghàidhealach med sine karakteristiske lange horn ved Vegaskilllet før nedoverbakkene begynte for alvor. 

De kom fra intet og jogget bort til meg for en rask samtale mens de slikket litt svette fra armene og  ansiktet mitt mens de rautet dypt og blidt. Deretter var det nedover og den morsomme berg- og dalbaneveien til Dombås forbi den gamle kongsgården Tofte. 

Noen veldig sosiale kyr kom joggende bort til meg

I de morsomme utforkjøringene etter Grimsdalen hadde to årskalver kommet seg ut av innhegningen og løp forstyrrede rundt på veien da jeg kom susende rundt en sving. Jeg måtte stoppe og få dem til å slappe av før jeg trillet ned det siste partiet. 

Vel fremme på Dombås syklet jeg rett til et sted med det klingende navnet Jafs og kjøpte meg en hamburgermeny som jeg spiste i solen mens jeg ventet på å bli plukket opp kl 14. 

Jeg kan ikke gi noe klart svar på om det er best å sykle Tour de Dovre med- eller motsols, på morgenen eller på kvelden, men det er en fin rundtur jeg anbefaler alle å få med seg. Uansett hvilken vei man sykler bør man uansett gnukke ryggen mot gnukketreet. Det gjør turen opptil 43 prosent lettere. 

Bildet av to langhårete geiter kan være tatt under en konfirmasjon på Kongsvoll for noen år siden, og når jeg tenker nøye etter er dyrene muligens ikke geiter😁

I etterkant har jeg også syklet Tour de Dovre Senior. Den kan du lese om her.