Det er mange veier som leder til Gaustatoppen. De fleste begynner på Stavsro og når aldri Gaustatoppen, men stanser ved Gaustatoppen turisthytte som ligger på veien til toppen. Turen er rundt 4,5 kilometer og en favoritt blant barnefamilier og innbitte folk som trener til Norseman.
Det finnes flere alternative ruter. Jeg bestemte meg for å prøve ruten fra Rjukan via eggen på Gaustatoppen for deretter å returnere til Rjukan og fortsette opp til Solspeilet på den andre siden av dalen. På denne måten ville jeg få sjansen til å oppleve fine bakker på begge sider av Rjukan.
 |
| Gaustatoppen soler seg i Solspeilet |
 |
| Først til Gaustatoppen - deretter til Solspeilet = mange fine høydemeter |
Fra Rjukan steg jeg bratt oppover på sti i Såemslian. Denne bakken hadde jeg ikke vært i siden
Xreid Hardangervidda i 2014. Dengang hadde jeg løpt fra Dyranut og over Hardangervidda og ned til Rjukan før jeg startet og hadde mildt sagt sure bein da jeg startet oppstigningen tidlig om morgenen mens fulle folk fortsatt surret rundt i Rjukan sentrum.
Det går også et løp opp til Gaustatoppen turisthytte med det selsomme navnet Viking Challenge langs stien. Jeg ser for meg møtet i navnekomitéen der navnet ble bestemt:
-Skal vi kalle løpet Gaustatoppen opp?
-Nei det kan vi ikke. Det går jo ikke helt opp til toppen
-Skal vi kalle det Gaustatoppen nesten opp da?
-Nei det funker i hvert fall ikke! Ingen vil delta i løpet da.
-Vi kaller det Viking Challenge. Da slipper vi kobling til løping og stedet løpet går
-Glimrende idé
 |
| Det går kort tid før utsikten ned mot Rjukan blir bra |
På toppen av Såemslian forlot jeg løypa til Xreid og Viking Challenge rett før Melandstjønn og fortsatte østover på gamle merkede kjerreveien i retning Svineroe. Rjukan ligger på snaue 300 meter over havet og jeg hadde nådd 950 meter. Kun noen få bakker og drøye 900 høydemeter igjen til Gaustatoppen på 1883 meter.
 |
| Den nedlagte plassen Lislestaul. Langs Haddelandsveien på andre siden av dalen finnes en plass med samme navn |
 |
| Små regnbygger virrer rundt mens Gaustatoppen ser innbydende ut |
 |
| Ekte steinrøys |
Jeg forlot stien på ca 1240 meter drøye 100 meter etter at den hadde tatt sin andre sløyfe vestover og siktet meg inn mot eggen. Det var verken sti eller merking men lett å stake ut en fornuftig kurs såfremt det er sikt. Frem til ca 1400 meter var det stort sett myk vegetasjon på bakken som gjorde det lett å gå selv om det gikk bratt oppover. Deretter begynte steinrøysa med innslag av litt enkel klyving opp store steinblokker her og der.
 |
| Bakover der jeg kom fra |
 |
| Utsikten blir flottere og flottere og det blir stadig lengre å trille ned |
Nordvestryggen på Gaustatoppen er bred og stort sett grei å bevege seg langs. En liten regnbyge gjorde det litt glatt enkelte steder, selv om det var godt feste på de fleste steinene selv om de var våte.
 |
| På 1730 meter dukket det opp en hammer |
På 1730 meter dukket det opp en hammer. Jeg valgte å forsøke å forsere den på venstre side. Jeg beveget meg tett på fjellveggen. Utsikten var formidabel og det var langt ned.
På et punkt under forseringen av hammeren var det knapt noe å stå på og alt om holdt meg oppe var to tommelgrep i ørsmå sprekker i fjellet. Jeg turte ikke være for tett på fjellveggen av frykt for at skoene skulle miste det lille festet de hadde. De neste halvannen meterne var det verken noe å stå på eller holde i, men halvannen meter lengre borte var det et utspring hendene kunne få tak i hvis jeg hoppet sideveis langs stupet. Jeg tok sats og hoppet og fikk tak i utspringet med venstre arm og hang og dinglet i noen sekunder før jeg trakk meg opp ved hjelp av begge hendene. Deretter dro jeg kroppen inn på en liten hylle før jeg klatret videre oppover en eksponert vertikal vegg.
Tull til side. Hammeren var grei å forsere med litt enkel klyving på venstre side. Kvelden før turen så vi filmen "Free Solo" om Alex Honnold friklatring av den loddrette klippen El Capitan i Yosemite National Park i California. Hammeren er langt enklere å forsere enn "The Boulder Problem" på "Freerider route" som man stifter nært bekjentskap med i filmen.
 |
| Hammeren er forsert og små regnbyger slipper litt vann her og der |
 |
| På nordvestryggen er det lett å se hvordan Gaustatoppen langsomt smuldrer opp |
 |
| Det er flott å få med seg eggen i hele sin lengde - tårnet ved turisthytten er synlig bak Gaustatoppen |
 |
| Utsikt bakover. Små nedoverbakker etter små-topper lags eggen |
 |
| Utsikt over hele traversen fra Gaustatoppen (1883) |
 |
| Sol og regnbyger om hverandre |
Jeg nådde toppen 2 timer og 55 minutter etter at jeg forlot Rjukan sentrum. Etter at jeg hadde tatt noen bilder dukket det opp en hyggelig mann fra Rogaland som jeg skravlet litt med. Han var den første jeg traff siden jeg forlot Rjukan.
Jeg fortsatte langs eggen i retning av turisthytten. På dette strekket er eggen snill og bred, men mange av steinene er glatte etter å ha blitt slipt ned av alle turgåerne. En dame hadde satt seg ned på en stein og så litt blek ut. Hun fortalte at hun var usikker på om hun ville komme frem til toppen, da hun hadde høydeskrekk. Hvis hun ikke klarte det denne gangen ville hun aldri komme dit. Jeg fortalte henne at hun kom til å klare det, og at hun burde unngå å se ned på sidene.
 |
| Blid mann har nådd toppen etter 2.55 og møter første menneske siden Rjukan |
 |
| Eggen fortsetter fortsetter helt bort til tårnet |
 |
| Mange mennesker ved tårnet ovenfor turisthytten |
 |
| Vakker utsikt mot Aslakstaulvatn, Skriustaulvatn, Myklestaulvatnet, Fjelltjønn, Heddevatn, Skinanvatnet og Bonsvatn |
Jeg stoppet for en vaffel og brus på turisthytten før jeg fortsatte sørover. Planen var å returnere til Rjukan i motsatt retning av stien jeg kom på under Xreid i 2014 og som Viking Challenge bruker i dag.
Da jeg syklet 35 mil for å løpe opp på Gaustatoppen for å få med meg soloppgang var jeg nesten alene på stien. Nå var det fullt av turgåere av mange nasjonaliteter og barnefamilier var dominerende. Jeg hadde en mistanke om at mange foreldre lurte barna sine til å tro at de hadde vært på Gaustatoppen når de bare hadde gått til turisthytten. Det er sikkert en god idé og barna får neppe traumer når de blir større og skjønner at de lurt av foreldrene sine.
 |
| Mye trafikk på stien fra Stavsro |
 |
| Flott turvær og glimrende merking av DNT på stien gjennom steinrøysa i retning av Rjukan |
Så snart jeg forlot hovedstien og fortsatt i retning av Rjukan ble det slutt på den store trafikken. Jeg tok det rolig nedover det bratte partiet i retning Selstali. Det er løst og lett å sende en steinblokk avgårde hvis man sklir. Under
Xreid i 2014 klarte vi å sende en 50 kg steinblokk nedover skråningen og jeg ville nødig gjenta dette i tilfelle det gikk noen under meg.
 |
| Tåke og rufsete forhold på den sammen stien under Xreid i 2014 Foto: Kai-Otto Melau |
 |
| Utsikt til Skiustaul og Skriustaulvatn |
 |
| En flokk med sauer følger nøye med på mine bevegelser |
 |
| En rype prøver å jage meg |
Da jeg kom ned under tregrensen kom en rype flygende og landet under en meter fra meg. Den løp rundt meg og flakset med vingene og ville tydeligvis ha meg bort så fort som mulig. Jeg fortsatte fort videre for å ikke forstyrre den og var imponert over hvor tøff en liten rype kan være i møtet med nærmere 100 kg mann.
 |
| Gaustatoppen sett fra siden |
Da jeg rundet kanten og begynte på den siste nedstigningen mot Rjukan kom det en kraftig regnbyge. Det ble overraskende glatt på steinene og jeg tok det rolig i alle steinete partier. En fin regnbue viste seg nede i dalen.
Jeg passert tre turgåere som gikk forsiktig nedover siden det var glatt. Jeg snakket også med et par på vei opp. De så varme og slitne ut og spurte om det var mye igjen av bakken. Jeg var nødt til å fortelle dem at det fortsatt var 350 meter med stigning til platået ved Selstali. De smilte matt og fortsatte svettende oppover.
 |
| Regnbue over Rjukan |
Stien kommer ned rett ved Rema 1000 og jeg tok turen innom og kjøpte is, brus og litt mat før jeg fortsatte gjennom sentrum frem til starten på Haddelandsveien. Beina begynte å bli slitne, og jeg var usikker på om det gledet seg til flere hundre meter med stigning.
 |
| Haddelandsveien begynner i Skriugata og kan følges helt til Gvepseborg |
 |
| Blankskurt fjell men ikke noe vann i Tjønnstadbergfossen over Haddelandsveien |
Rjukan har ikke sol mellom oktober om mars, og Solspeilet sørger for sollys på Rjukan Torg i de mørke månedene. Solspeilet ble ferdig i 2013, selv om idéen skriver seg helt tilbake til 1913. I mellomtiden fikk innbyggerne i Rjukan Krossobanen slik at den kunne komme seg opp dit det var sollys i de mørke månedene.
 |
| Gaustatoppen fra Haddelandsveien |
 |
| Solspeilet som skal gi sollys i Rjukan |
 |
| Fri sikt fra solspeilet til torget i Rjukan |
 |
| Gaustatoppen Rjukan |
Jeg tok en liten pause ved Solspeilet før jeg fortsatte ned til Rjukan der jeg robbet den lokale bensinstasjonen for mat. Jeg spiste sakte på en benk utenfor bensinstasjonen mens jeg lyttet på noen motorsyklister som reparerte motoren og støtten til en av motorsyklene sine. Jeg var enig med meg selv om at det hadde vært en fin tur og beina mine var enige om at det skulle bli godt med hvile.
 |
| Blid og sliten etter dagens siste oppoverbakker |
 |
| Solspeilene |
 |
| Gaustatoppen speiler seg |
 |
| På vei ned igjen til Rjukan |
Rjukan-vuggen er en flott tur som kan anbefales alle som liker fjell og bakker. Hvis man har høydeskrekk bør man imidlertid velge en annen tur, da nordvesteggen på Gaustatoppen kan bli litt ubehagelig.
Her er kart og gps-spor over ruten.
