Sluttpatruljefører i Romeriksåsen på langs

Sluttpatruljen er det onde kalde gufset du kjenner bak deg på et ultraløp. Dersom du blir tatt igjen av sluttpatruljeføreren kan livet slik du en gang kjente det være over. Sluttpatruljen vil for alltid endre tankene dine og påvirke så vel utseende som måten resten av livet leves på. Om det blir bedre eller verre er fullstendig uvisst.

De aller fleste mennesker juger på jobbintervju og sier at de både liker forandringer og det å utvikle seg. Sannheten er at de fleste hater forandringer og avskyr selvutvikling. Flertallet av de som løper ultraløp er derfor livredde for å havne i sluttpatruljens klør, på grunn av risikoen for uønskede endringer i livet.

Primus motor Olav Engen gir de siste instruksene før start 

 Denne gangen var det min oppgave å utføre denne viktige og ansvarsfulle gjerningen under Romeriksåsen på langs (RPL) i regi av Romerike Ultraløperklubb. Fra starten gikk ved Brovoll kl 10 på søndag 26.6.2016. hadde deltakeren 12 timer på å komme seg i mål i en av forstedene til den lille landsbyen Ask på Gjerdrum - en distanse på 50 km. Rundt to tredeler var på sti, resten på grus og traktorveier.

På vei til start plukket jeg opp Linda Bengtsson på Rikshospitalet kl 07.30. der hun gikk av nattevakt for deretter å løpe RPL. På veien oppover til start skravlet vi i vei mens det kom en og annen regnbyge. Linda endte ikke i sluttpatruljens klør, og var i mål som kvinne nr 3.

Før start ga Olav Engen sine siste instrukser til deltakerne før det bar i vei kl 10. Jeg startet helt bakerst, foretok et raskt intervju av Gregor Gucwa og Kent Hertaas før jeg plukket ned det første løypemerket etter et par hundre meter.

Den første merket av til sammen 580 er plukket ned 

Startfeltet ormer seg ut fra start langs E16

Sluttpatruljen er i gang med å plukke ned merkene (Foto: Gry Løberg) 

Noen hundre meter etter Brovoll holdt jeg på å løpe forbi siste deltaker. I øyekroken så jeg at det satt en kvinnelig løper og tisset mellom noen grantrær. Av diskresjonshensyn snudde jeg meg ekstremt raskt med markerte bevegelser, og gikk noen meter i motsatt retning og ventet til hun hadde løpt avgårde igjen. Deretter fulgte jeg godt med på om det var noen langs løypa, slik at jeg ikke skulle passere dem slik at de havnet bak meg der det ikke lenger var noen merking.

Romerike Ultraløperklubb slurver ikke med skiltingen 

 I bakkene oppover mot Snellingen holdt jeg meg bevisst noen hundre meter bak deltakerne. Jeg tenkte at det beste ville være at jeg snek meg stille og langsomt innpå de siste løperne etter ca 10 km. Deretter møtte jeg en hyggelig dame med svak svensk aksent som kom i mot. Vi snakket litt om jordveps før jeg løp videre. Den neste jeg møtte var en løper som hadde brutt fordi han ikke var frisk og som var på vei tilbake til Brovoll. Han fortalte at han hadde ringt Olav og at han fikk skyss fra Brovoll.

I følge en kvinnelig turgåer jeg møtte har det visstnok skjedd mye rart på denne steinen 

Løpets første motivasjonskilt dukker opp 

Etter noen kilometer tok jeg igjen Johan Sander Alvheim og vi løp videre sammen forbi Råbjørn og Råbjørnhytta der det stod en mann og så på oss mens han så mellomfornøyd ut. Deretter fortsatte vi over Rudsvangen og Bjertnessætra og videre til den første drikkestasjon ved 16 km som ble betjent av ultraparet Anita Øy og Leif Abrahamsen. De hadde selskap av en kvinnelig Rye-løper som hadde brutt på grunn av trøbbel med kneet. Johan dro avgårde i retning Råsjøen og jeg fulgte etter 5 minutter senere.

Blid sluttpatrulje på vei mot Råsjøen 

Tømmerstokkene ved Herretjernsbekken har sin egen pride-festival 

Råsjøen i all sin prakt 

Halvveis passeres i klissvåt skog 

En liten ubebodd øy i Larsputten 

Oppmuntrende ord underveis 

Frem til 20 km var det enkelte regnbyger. Da vi kom til Søndre Tvekjelleren begynte det å bøtte ned og langs Vrangen og Damsortungen var det tidvis absurde regnmengder. De kommende timene fortsatte det å regne ganske mye og stien og myrene ble fine og gjennombløte. Når jeg rev merkene ned å småtrær fikk jeg ofte en skikkelig ekstradusj. Det ble lite fotografering i disse timene.

Det ble etterhvert en usedvanlig våt dag 

Etter mange timer i regnet i skogen blir humoren deretter. Johan hadde fingersokker og jeg spurte om han hadde tatt dem på uten å bruke hendene. Dette spesielle nivået på humoren er tilsiktet og vil lettere føre til at man forandrer seg dersom man blir utsatt for det i store doser.

I tillegg til at humoren blir spesiell blir kroppen preget av regnet etterhvert. Huden på fingrene blir like skrukkete og rar av å være klissvåt i timesvis. I tillegg blir øynene oppspilte og store av å se skogen så vakker, grønn og våt.

Regn, regn, regn men vakkert i skogen ved Smalgjermenningen  

Johan Sander Alvheim krysser Gjermåa få km fra distansepers på hederlige 50 km 

En underlig side ved å være i sluttpatruljen, er at man får en viss evne til å se inn i fremtiden. Mens vi løp ned langs Gjermåa snakket vi om at vi hadde på fornemmelsen at dronningens livvakt kom til å dytte en elde kvinne overende. To dager etter løpet rapporterte avisene om at en slik hendelse hadde skjedd. Selv om det er litt skummelt å få slike egenskaper av å oppholde seg i sluttpatruljen, var det på ingen måte overraskende.

Hendelsen sluttpatruljen forutså inntraff 

En snau kilometer før mål passerer man det såkalte dødens hus 

Sluttpatruljen og Johan takker hverandre for et fin tur gjennom marka (foto: Olav Engen) 

Noen hundre meter før mål ble vi møtt av Marit K Berg Bjerknes og Olav Engen etter nærmere 11,5 fine timer i skogen. Olav fortalte hvordan dagen hadde gått, og Marit plukket ned de siste merkene. I mål ble det obligatorisk målfoto før vi ble traktert som konger og ble servert suppe, brød, vafler, kaffe, brus og vann. Det smakte godt med mat etter en lang våt dag i skogen og det var morsomt å feire distansepers på 50 km for Johan.

Kongelig traktering etter målgang (foto: Olav Engen)

Romerike Ultraløperklubb, med Olav Engen i spissen, har laget et flott løp i fine omgivelser. Til tross for litt sugende myr, går løpet stort sett på lettløpte stier. I tillegg kjennes det ut som om det går nedover nesten hele veien. Romeriksåsen er i tillegg kjent for å være ett av Norges 10 mest energigivende skogsområder. Det er derfor all grunn til å få med seg dette løpet.