ChampagneUltra som vorspiel til nyttårsfesten

Mens mesteparten av befolkningen fortsatt lå i dyp søvn med pinnekjøttfett piplende ut av alle hudens porer samlet en gjeng på rundt 20 ultraløpere seg stille i vintermørket på Sessvollmoen Garnison.

Årsaken var prøveversjonen av ChampagneUltra; et 50 km langt terrengultraløp med start ved Sessvollmoen. Løpet skulle egentlig ikke arrangeres før i 2015, men Romerike Ultraløperklubb hadde lyst til å teste konseptet allerede i år.

Løpet gikk fem runder i klubbløypa til Romerike Ultraløperklubb, også kjent som Sessvolltier'n, som er en 10-kilometers terrengløype på sti i skogen ved Sessvollmoen. Start var kl 09., men det var også mulig å starte kl 08. dersom man hadde lyst til å løpe den første timen i mørket og trengte ekstra godt med tid til å pynte seg til nyttårsfesten. Siden jeg tilhører den siste gruppen valgte jeg det tidlig start. På vei til start plukket jeg opp Ingunn Ytrehus fra Tromsø løperklubb på et av hotellene ved Gardermoen.

I stummende mørke ga løpsleder Olav Engen oss en kort briefing om løypa før de seks av oss som startet tidlig satte avgårde. Etter en kilometer var det en som påpekte at det var løsere enn han hadde håpet på. Det var is i bunn med 10-15 cm med snø på toppen. Selve sporet vi skulle løpe var tråkket opp, men konsistensen på snøen var sukkeraktig og ga mange steder etter for hvert steg man tok. Det minnet ganske mye om å løpe i en mellomting mellom gjørme og løs sand.

Veldig bra merking underveis. Løper man feil kan man bare skylde å seg selv. 

Det ble lysere i løpet av den første runden og jeg skrudde hodelykten av etter noen kilometer for å få meg meg det fine morgenlyset. To av de andre var et par hundre meter foran meg, mens de tre øvrige var et stykke bak. Etter syv kilometer løp jeg helt alene og fikk meg meg en flott morgenstund i skogen.

Soldatene på Sessvollmoen har vært ute og kjørt berg og dalbane i skogen.

Ut på den andre runden kjente jeg at beina begynte å bli støle på underlige steder som følge av løpingen på den løse snøen. I en krapp høyresving lykkes jeg med å gå dundrende på trynet på isen som var under snøen. Det gjorde ikke stort, da snølaget over gjorde at landingen ble veldig myk. Jeg ble passert av en av de andre deltakerne som fortalte at han hadde fått litt ekstra lengde på løpet sitt fordi han hadde løpt 700 meter feil.

Folketomt i skogen 

Resten av den andre runden så jeg ikke en levende sjel utover noen fugler. Ved runding stoppet jeg og drakk litt brus og tok meg meg en lefse ut på den tredje runden. Utover i den tredje runden begynte det på bli ganske tungt å løpe på det løse underlaget. Jeg fant ut at den optimale kroppen for løping på løs snø antakelig veide rundt 35 kg, hadde lange tynne bein og sko i størrelse 52.

Fine faste forhold rundt ni kilometer ute i løypa 

 Det var ikke tungt og løst hele løypa. En drøy kilometer på hver runde gikk på godt nedtråkket snø eller var innom korte partier på brøytet grusvei. På disse partiene fikk støttemuskulaturen nesten helt fri og hadde litt tid på å forberede seg til neste parti med løs snø.

Deler av løypa badet i sollys det meste av løpet 

Løper på vei rundt neste sving der ingen vet hva man møter

Man får sjansen til å tenke noen timer på et ultraløp.  På ChampagneUltra var det heller ikke noe problem å gå tom for tanker fordi man med jevne mellomrom ble vekket av dvalen av lavtflygende fly som strøk over tretoppene under innflygningen på Gardermoen.

Passering av 35 km feires som seg hør og bør med en selfie 

Vakkert i skogen og rikelig med mulighet til snø i nakken 

 Den fjerde runden ble veldig tung. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at det bare var bra fordi det er god trening for fremtidige ultraløp å lære seg å løpe videre når man er sliten. Det var utrolig godt å komme inn til runding om en dose med brus og lefse.

Sliten mann durer sakte oppover bakken  (Foto; Bjørn Hyjanstorp)

Det var en del dyrespor i skogen. noen av dem muligens fra ulv. Jeg funderte på om en ulv ville være interessert å spise seige og svette ultraløpere, og kom til at vi antakelig stod ganske langt ned på listen over nyttårsmat for ulven.

Ragnar Nygård freser avgårde mellom trærne 

Den siste runden gikk greit, men treigt. Jeg feiret små mål underveis som passering av 42 km, at ultraløping på nyttårsaften vil føre til at man ikke blir sistemann hjem fra nyttårsfesten og at det ventet brus, lefse og sjokolade i bilen.

Mottakelsen i mål var tipp topp der vi fikk servert ullteppe rundt skuldrene, varm suppe og varm buljong. Tusen takk til Olav Engen & Co for å arrangere et så bra løp på årets siste dag!

Strålende mottakelse i mål av Marit K Berg Bjerknes og Olav Engen (Foto: Bjørn Hyjanstorp)