Ultrabirken - mot kroppens vilje

Kroppen ville ikke løpe Ultrabirken. Jeg tvang den mot dens vilje og vi kjempet mot hverandre hele løpet. Jeg er ikke sikker på hvem som vant.

I dagene før løpet ga kroppen  klar beskjed om at den ikke var interessert i å løpe ultraløp til helgen. Jeg forsøkte å ignorere signalene og benyttet tiden til jobb og sosiale aktiviteter. På løpsdagen hadde jeg vekkerklokken på kl 03.15. etter å ha vært på en hyggelig sommerfest med naboene kvelden i forveien. Jeg kjørte til Lillehammer der det gikk buss fra Håkons hall til start kl 06.30.

Fremme i startområdet gjorde jeg meg klar og gikk inn i startbåsen der jeg stod stille i 15 minutter og brukte all min energi på å forsøke å overbevise den motvillige kroppen om at det vill bli fint å løpe 60 km over Lunkefjell, ned til Nevelvatnet, over Nysæterhøgda, ned til Reinsvatnet, over Kriksfjellet, ned til Midtbekken, over Hitfjellet og Reinsfjellet, ned til Pellestova, over Nevelfjell, ned til Nevelvatnet, opp til Lunkefjell på ny, ned til Sjøsætervegen og deretter samløping med de som løper VanligBirken de siste 15 km til mål i Lillehammer. Selv om været var fantastisk ga kroppen på ny beskjed om at den ikke var interessert.

Starten går - foto: Birken 

Starten ble utsatt i 15 minutter slik at alle fikk sjansen på å benytte det ene toalettet som var i startområdet for det største startfeltet på noe norsk ultraløp hittil med nesten 200 deltakere. Løpet er kort til ultraløp å være og går på stier som stort sett er veldig lettløpte, slik at det egner seg godt for de som skal debutere på ultraløp.

Starten gikk og motbakkene opp mot Lunkefjell begynte etter drøye 100 meter. Jeg gjorde alt jeg kunne for å ignorere alle de tegnene kroppen sendte om at den slett ikke likte det løpet jeg hadde begynt på. Da jeg passerte toppen av Lunkefjell begynte kroppen å fungere tålelig greit og føttene flyttet seg uten at jeg måtte tvinge dem. Strålende sol og 360 graders utsikt over fjellene lovet godt. Etter 7 km kom vi til den første drikkestasjonen ved Nevelvatnet der jeg tok et krus med sportsdrikk og en bananbit før jeg løp videre over Ytre og Indre Nysæterhøgda på fin om lettløpt sti.

Jeg fant mitt eget tempo og begynte å slappe av og tenkte at kroppen antakelig bare hadde sendt feil signaler. Det skulle jeg ikke gjort. Kroppen hadde bare lurt meg og planlagt en grusom hevn. På vei ned bakkene fra Kriksfjellet mot drikkestasjonen ved Midtbekken hugg det plutselig til med kramper i høyre legg og lår samtidig. Beinet rykket til og jeg traff en stein med tåspissen, holdt på å ramle fremover, gjenvant balansen for deretter å lande på ryggen i gjørma, mens krampene herjet i beinet. Jeg reiste meg opp, danset krampedans og løp videre. Jeg knasket et par salttabletter og drakk litt ekstra på drikkestasjonen for å prøve å bekjempe krampene.

Startområdet ved Sjusjøen langrennstadion

Deretter gikk det relativt greit inntil oppstigningen til Hitfellet begynte. Her er stien såpass bratt at de fleste går. To hundre meter fra toppen gikk kroppen til angrep på ny. Samtidige kramper i begge bein. Hvis jeg løftet beinet for høyt for å forsere en stein hogg krampene i leggene til, mens krampene i lårene også viste seg jevnlig. På toppen begynte jeg å løpe igjen, noe som førte til hissige kramper i begge legger, på baksiden av kneet og på for- og baksiden av lårene. Jeg foretok en vill krampedans og kroppen trodde nok at nå hadde den endelig seier i sikte. Jeg stoppet dansen og løp deretter forsiktig nedover og mot Reinsfjellet mens jeg kikket på den flotte utsikten til fjellene i vest, mens jeg latet som om alt var i den skjønneste orden. Det gikk relativt greit frem til noe småkneiker opp mot drikkestasjonen ved Pellestova etter rundt 25 km.

Ved Pellestova stod kollega Kjersti fra jobben og heiet, noe som gjorde det lettere å fortrenge krampene. Jeg sørget for å fylle opp med Sportsdrikk og vann som jeg puttet salttabletter oppi. En av mennene som betjente drikkestasjonen kjeftet jevnlig på meg under fyllingen av flaskene, da jeg etter hans oppfatning holdt flaskene feil under fylling. Deretter gikk det jevnt og trutt oppover mot toppen av Nevelfjell, selv om jeg kjente at det skulle lite til for å utløse nye krampeangrep. Så snart det flatet ut på topplatået satte krampene inn det jeg tipper de antok var det avgjørende slaget. Begge bein ble angrepet samtidig på flere steder og jeg satte i gang en ny vill krampedans og klarte så vidt å holde meg stående. Jeg ble stående en liten stund for å strekke ut før jeg klarte å bevege meg videre. På vei ned fra Nevelfjell snakket jeg med en annen løper som også hadde syklet de samme stiene på Ultrabirken sykkel og jeg viste ham hvor jeg punkterte under rittet i 2013.

Etter nedstigningen var beina helt håpløse. Jeg måtte stoppe opp med jevne mellomrom for å strekke litt på en legg eller et lår når jeg kjente at en krampe var på vei. Ikke siden sykkelbirken i 1995 har jeg vært spesielt plaget av kramper, og lurte på hvorfor de slo til denne gangen. Jeg hadde spist og drukket godt på forhånd og fylt på med rikelig med sportsdrikk, vann med salttabletter og bananer underveis. Rett før neste krampeparti opp mot Lunkefjell begynte konkluderte jeg med at det trolig var fordi ultraløping var et dårlig valg når kroppen egentlig ikke ville drive med noen form for fysisk aktivitet.

Jobbing før start for å overbevise en motvillig kropp

Det gikk ujevnt, sakte, smertefullt og treigt over Nordsæterfjellet, Lunkefjell og Sjusjøfjellet. Kroppen lurte hjernen til å jobbe på høygir for å finne unnskyldninger til å bryte løpet. Kan en ultraløper bryte på grunn av kramper? Kunne jeg prøve å redde min ære ved å ta en vanlig birkenløgn om at jeg hadde tråkket over og måtte bryte? Den siste idéen slo jeg raskt fra meg, da den ikke var særlig tiltalende. Jeg fantaserte derimot et par minutter om å bryte på grunn av krampene der jeg klønet meg nedover mot drikkestasjonen ved Nordsætervegen med støle krampebefengte bein. Jeg konkluderte med at kramper ikke er en gyldig grunn til å bryte et ultraløp. Kroppen var i sjokk over beslutningen og glemte rett og slet å plage meg de neste kilometerne.

Et par kilometer før vi skulle samløpe med Birkebeinerløpet begynte beina å bli helt stive, samtidig som krampene tidvis hugg til. Jeg vekslet mellom å gå 100 meter og "løpe" i skilpaddetempo, mens kroppen humret over hvordan den var i ferd med å spolere løpingen min. Vi løp i skiløypa og i bunnen av en nedoverbakke jeg husker fra LangrennsBirken kom et folkehav av løpere - jeg hadde nådd Birkebeinerløpet ca 15 km før mål.

Kroppen virket veldig fornøyd over at jeg var så redusert, men hadde glemt en viktig ting. Så snart jeg kom inn blant de som løp Birkebeinerløpet løp jeg midt i et hav av vakre spreke kvinner. De neste tre kilometerne var alt bra og jeg klarte å fortrenge alle de plagene kroppen utsatte meg for. Deretter begynte jeg å venne meg til å løpe i en strøm av vakre kvinner og kroppen slo tilbake igjen. Med støle bein, og kramper som viste seg hver gang jeg prøvde å gjøre noe annet enn å bevege meg med lave forsiktige museskritt slo krampene til gang etter gang.

Det var fantastisk deilig å komme så nær mål at jeg kunne høre speakeren. En kilometer før mål skravlet jeg med en annen mann som koste seg med sine egne kramper og en kvinne som hadde fått så solide gnagsår at hun løp med joggeskoene  i hendene sine. Det var en sjeldent god følelse å krysse målstreken. GPS-klokken viste snaue 62 km. Jeg gikk til matserveringen og drakk vann, spiste et par pølser i lompe, litt tomatsuppe og potetgull mens jeg småpratet med noen av de andre ultraløpere som hadde kommet i mål.

Ultrabirken var mitt åttende ultraløp, og definitivt det det løpet som har fungert dårligst for mitt vedkommende. Under Thames Path 100 for en drøy måned siden løp jeg nesten tre ganger så langt med omtrent samme gjennomsnittsfart pr km, men hadde ikke noe å nærheten av de kroppslige og mentale plagene Ultrabirken ga meg.

Selv om det tidvis var en veldig plagsom dag, var det fantastiske forhold på fjellet. Årets hovedmål på løpsfronten var Thames Path 100 og Xreid Hardangervidda om snaue tre uker. Selv om kroppen neste streiket denne gangen var løpet fint og en ypperlig trening for hodet i å holde ut og presse seg videre selv om kroppen er i dårlig humør og ønsker noe annet. Kroppen synes slett ikke det var en bra tur, men jeg angrer ikke på at jeg løp.

Terrengsykkelrittet med ultra i beina

En uke etter at jeg løp i 11 timer i det 82 km lange terrengultraløpet Vestfold Ultra Challenge (VUC) og fire uker etter 168 km løping i Thames Path 100 i England stod jeg på startstreken i Terrengsykkelrittet. Rittet er blant mine absolutte favoritter og jeg har vært med hvert år siden starten for 5 år siden.

To runder i den tekniske løypa på til sammen ca 60 km til sammen pleier å være slitsomt. Denne gangen antok jeg runde nummer to kom til å bli bortimot absurd slitsom fordi beina fortsatt var slitne etter ultraløpene. For å gjøre det hele bedre hadde arrangøren lagt ut følgende lovnad på hjemmesiden til rittet: "Den blir knallhard for det er nesten bare sti og det er absolutt ingen hvile. Her er det ikke sykkelen, men mannen oppå som teller. De som har syklet Terrengsykkelrittet tidligere vil nok merke at årets variant er vesentlig tøffere enn alle av de tidligere variantene".

Klargjøring av sykkel og utstyr før start 

På den annen side er Terrengsykkelrittet og de fleste andre terrengsykkelrittene i Norge såpass korte at jeg antok at jeg ikke ville bli noe i nærheten av så sliten som jeg hadde blitt av å løpe de tre ultraløpene jeg hadde løpt på beina hittil å år; Ursvik Ultra, Thames Path 100 og Vestfold Ultra Challenge.

Sykkelen gleder seg til ritt 

Målet for Terrengsykkelrittet var ikke en god plassering, men å holde ut to runder på til sammen 60 km der mesteparten gikk på sti. Jeg håpet på å kunne sykle de to rundene med negativ splitt, selv og jeg ikke trodde det ville skje. Traseen var hemmelig til kl 17 dagen før rittet for å minske belastningen på stiene.

Traseen til Terrengsykkelrittet 2014

Ut fra start holdt jeg meg et stykke tilbake i det store startfeltet med 40+ menn. Etter et par km kom det første smale stipartiet og det ble en herlig trafikkork. Slik ble de neste 3-4 kilometerne av Bukkebergrunden, kork hvis det dukket opp et teknisk hinder i stien, deretter fart igen, for på ny å bli kork osv. De som laget løypa hadde gjort en ypperlig jobb - aldri har jeg syklet en bedre trase i noe terrengritt enn dette årets ritt. Masse passe teknisk sti som gjorde at man måtte jobbe hele tiden.

Eliten jager rundt første krappe sving 

Løype gikk i et nytt parti som var veldig bra - tørr og fin sti på skogsbunn og over svaberg. Den var innom NOTS håndbygde terrengsykkelsti og tok en runde oppom Solbergvann før det var tilbake til kjente trakter ved Sarabråten og deretter identisk trase med fjoråret i den midtre tredjedelen av løpet. Jeg avpasset farten etter de futtløse beina, og koste meg stort på de morsomme stiene.

Før start i 40+ klassene 

I stedet for å klatre opp Fjellstadbakken gikk rittet på en fin smal sti litt lenger øst på Skullerudplatået med en morsom nedkjøring før man syklet nordover mot Rundvann og deretter på sti opp, bort og ned til Skullerudstua for deretter å gå opp igjen til Haraløkka. Ned mot Skullerudstua gikk en Follo-rytter hardt i bakken foran meg, og på stien mot Haraløkka gikk neste Follo-rytter i bakken foran meg med knuste briller og forslått kropp som resultat.

Klar til noen timer i Østmarka 

Inn mot runding kjente jeg at kroppen var veldig sliten og at det ville bli tøft med en ny runde i den knallharde løypa. Deretter begynte runde to der den ene etter den andre absurde kroppslige plagen dukket opp. På den første delen ble gnagsårene jeg hadde fått inne i håndflaten av å tviholde i styret på den første runden åpne, og den høyre hansken ble fin og rød av blod fra gnagsåret.

Deretter begynte føttene å bli veldig vonde. De to ultraløpene jeg hadde løpt de foregående ukene hadde herjet kraftig med føtter og tånegler og nå begynte det å gjøre ufattelig vondt under føttene og i noen halvløse negler som ble mer og mer klemt etterhvert som føttene svellet.

Etter hvert ville hendene og fingrene også være med på moroa. Jeg fikk krampe i flere fingre og oppe på Skullerudplatået fikk jeg en latterlig krampe i den venstre hånden i tillegg. Jeg måtte stoppe opp og riste litt på hendene et par ganger før jeg kunne sykle videre.

Med rare kramper og smerter her og der følte jeg meg som en skadd soldat som trakk seg tilbake fra et tapt slag. På underlig og smertefullt vis syklet jeg de siste kilometerne til mål der jeg fikk en cola i hånden for deretter å strene rett bort og kjøpe en hamburger, baguette og en cola.

På stien ved Solbergvann

Konklusjonen min etter å ha gjennomført rittet er at det ikke er ideelt å stille til start med slitne bein og herjede føtter, men rittet er så morsomt at jeg hadde gjort det samme igjen selv om det var vondt på slutten og at jeg satte personlig rekord i å bruke lang tid med 4 timer og 50 minutter i Østmarka.