Skamfullt å snu på Oppdal

På vinterferiens første dag er vi på plass i min absolutte favoritt blant norsk bygder; Oppdal. Her er forholdene perfekte for den som er glad i friluftsliv. Trollheimen og Dovre er bare et steinkast unna, og rett øst for sentrum ligger Almannberget på 1342 meter.

Almannberget 1342 meter 

Turen til toppen er flott, og innebærer 800 høydemeter med stigning. Jeg har løpt til toppen så tidlig som i slutten av mai og så sent som i november, men det har aldri vært aktuelt å løpe til topps midt på  vinteren. Lite snø gjorde at det trolig var mulig, og jeg bestemte meg for å prøve. I begynnelsen av juli skal jeg løpe Xreid Hardangervidda der finalen er å løpe 1600 høydemeter fra Rjukan til Gaustadtoppen etter å ha krysset Hardangervidda. Like greit å få løpt en motbakke eller to innen den tid!

Lite snø på stien i Kåsen til å være 20 februar

  

Starten på turen er flat. Etter å ha krysset E6 går stien inn i turområdet Kåsen. Det var lite snø i terrenget og enkelte strekk var helt bare. Stien var stedvis dekket med stålis, men den var relativt grei å forsere med piggsko. Etter noen hundre meter inne i Kåsen begynner det å stige, og blir deretter gradvis brattere. Jeg møtte en mann som kom løpende ned. Han kunne fortelle at vinden var så sterk lengre oppe at han hadde forkortet turen sin i forhold til den opprinnelige planen.

Sol på fjellene vest for Oppdal 

 Etterhvert som man stiger begynner utsikten over Oppdal og de omkringliggende fjellene å bli flott. Det synes sikkert Bjørnstjerne Bjørnson også, da ha gikk til toppen av Almannberget sammen med Augusta Mjøen fra Oppdal i 1853. Selv om han var forlovet med Anthonette Seemann gjemte han og Augusta bak en stein på toppen.

Salomon Spikecross satt greit på stålisen

 Augusta beskriver det som skjedde på toppen av Almannberget slik: "Han tok Maal af min Finger, omslynget mig og sagde: Jeg sender dig snart en Ring med bindende og dyb Betydning. Det var en ufattelig deilig Stund." Selv hadde jeg mer nøkterne forhåpninger om hva som skulle skje underveis, selv om to smellvakre kvinner fra Trondheim prøvde å lokke meg i en felle en gang jeg løp til topps.

På vei opp mot Våttahaugen, Almannberget i bakgrunnen

 Det var mye nedfall i skogen som følge av vind. Etterhvert begynte selve stigningen mot Våttåhaugen og bli ganske bratt og tempoet ble labert. Plutselig ble jeg vekket av to hjort som krysset stien i stor fart mindre enn ti meter foran meg. Den ene stoppet og og kikket på meg med et bebreidende blikk før den forsvant i full fart.

Blåøret 1605 moh, og toppen av skiheisen i Stølen fra Våttåhaugen

Når jeg nærmet meg Våttåhaugen tiltok vinden i styrke. Det lå fokksnø i stien, noe som gjorde det tungt å løpe. Jeg tok på meg en buff under luen, en tjukkere jakke og vindbukser over løpetightsene som beskyttelse mot vinden. Alle klærne gjorde sitt beste for å blåse vekk når jeg tok dem ut av sekken, men ingen lykkes. Sekken klarte det imidlertid nesten, selv om det var et par kilo oppi den.

Lite snø på ca 1000 moh i februar 

 Over platåen bak Våttåhaugen hadde nesten all snøen blåst bort. Det var ganske absurd å løpe på rundt 1000 moh i vinterferien med forhold som minnet mer om senhøsten enn vinteren. Det var verken mennesker eller hjort å se i mils omkrets.

Almannberget, Oppdal 

Vinden tok seg opp og i kastene ble det etterhvert vrient å løpe. Etter at stien nådde sitt nordligste punkt og snudde sørover mot Almannberget bestemte jeg meg etterhvert for å snu som følge av den kraftige vinden. Selv om det er fornuftig å snu under slik forhold var det likevel med grenseløst stor skam jeg bega meg nedover igjen.

Vanskelig å stå oppreist i vindkastene

På vei nedover på snøen kom et vindkast bakfra som ga meg et så bra dytt at det hadde vært morsomt å vite hvilken fart jeg gjorde unna det strekket jeg fikk løpt før kastet ga seg. Det var godt å komme ned i lunere forhold i skogen igjen. Dypt skamfull ble turen avsluttet utenfor "hytta":


Oppdal Ultra; Hornet, Blåøret og Almannberget.