Reglene for løpet er latterlig enkle; man har 24 timer til rådighet på å løpe lengst mulig. Hvis man ikke ønsker eller klarer å bruke hele den tildelte tiden er det bare å gi seg tidligere, det er kun sluttdistansen som teller. Løpet går på den 546 meter lange innendørsbanen under tribunen på Bislett. For å hindre at man omkommer av ensformighet skiftes retningen hver 6 time.
En av mine mange kvinner kjørte meg til Bislett en time før start. Når man skal løpe i veldig mange timer er det ingen grunn til å kaste bort tid på oppvarming, men det er greit å kunne gjøre de siste forberedelsene i et et rolig tempo, og starte jobben med å gli inn i den mentale boblen man bør befinne seg trygt inne i for ikke å gi opp underveis.
Stemningen før start var veldig god. Arrangørene er sanne idealister som gjør en beinhard jobb for å skape et best mulig arrangement. I tillegg består troppen av sjeldent mange hyggelige mennesker. Det har antakelig sammenheng med at de fleste er ultraløpere selv. Tyske og amerikanske undersøkelser viser at ultraløpere nesten uten unntak er hyggeligere enn normalbefolkningen. Alle som har vært med på større arrangementer vet at det må gjøres veldig mye arbeid på forhånd, men det er ganske rått å jobbe på et arrangement som varer 24-timer i tillegg til for- og etterarbeid. Med unntak av et lite knippe deltakere konkurrerer ikke vi som tilhører den gemene hop med hverandre. I praksis er vi mer hverandres støtteapparat.
To minutter før start ble jeg ropt opp, fordi arrangøren hadde tildelt meg startnummeret til den andre deltakeren som het Henning. Vi byttet nummer i all hast og hoppet inn i startfeltet i det starten gikk. det skulle vise seg at nummerbyttet var helt bortkastet, da vi begge løp nøyaktig 150 696 meter. Henning kunne derfor like gjerne forblitt Henning.
De første timene forsøkte jeg å holde jevn fart, og lå stort sett på rundt 6 min pr kilometer. Magen var ikke helt grei og jeg måtte ta meg et par lengre pauser for å ordne opp. I tillegg var jeg forkjølet og temmelig tett i nesen, men hadde heldigvis med meg nesespray, slik at jeg fikk åpnet neseborene.
Stemningen var veldig god. I tillegg fikk jeg jevnlige besøk av familie og venner ut over lørdagen. Besøkene var hyggelige og hjalp godt på motivasjonen. Det fine med en 24-timers konkurranse er at det heller ikke er noen problemer med å stoppe noen minutter for å slå av en prat med de som kommer på besøk - jeg hadde tross alt mer en nok tid til rådighet.
Med ujevne mellomrom stoppet jeg opp for å få spist litt, skiftet sokker og viftet litt med tærne. Servicen på matstasjonen var upåklagelig, sportsdrikk, brus, vann og kaffe ble servert til enhver tid. Det samme ble kvarte brødskiver, nøtter, sjokolade, snacks og kake. Rundt hver fjerde time var det et høydepunkt med en varmrett av ett eller annet slag. I starten av løpet var appetitten god, men når jeg hadde holdt på en 13-14 timers tid var ikke mat så spennende lengre og jeg begynte å snike i meg en og annen sjokoladebit og annet som gir kortvarig glede.
Frem til jeg hadde løpt rundt 70 km gikk det temmelig lett. Deretter kom en langvarig nedtursperiode der jeg slet med smerter i føttene. Det ble derfor noen runder løping avløst av noen runder trasking samt en del pauser for å vifte med tærne. I tillegg begynte hodet å bli fylt med i overkant mange sutrete tanker. Jeg begynte å irritere meg over små meningsløse detaljer som at en av deltakerne stadig prompet illeluktende, mannen som harket og spyttet på banedekket og de to som gikk i bredden og skravlet. Dette er ikke noen særlig gunstig måte å bruke energien sin på når man trenger alt man har av krefter og motivasjon for å løpe.
En del av løperne holdt fortsatt et imponerende høyt tempo. Det er bare å bøye seg i støvet for de kvinnene og mennene som løpet lengst, samt en del av de eldre deltakerne som løper imponerende langt. I dette løpet et det for eksempel kvinnelige deltakere i 70-årene som ville gruset de aller fleste 25-åringene i Norge dersom de hadde stilt opp.
Speakeren gjorde en glimrende jobb for å skape liv og motivere oss deltakerne der han danset rundt og spilte musikk, sendte hilsener og kom med motiverende tilrop når vi passerte. I tillegg var det liten tvil om at han må ha vært eksepsjonelt glad i Billy Idol. Jeg har i hvert fall ikke hørt så mye på "White Wedding" og andre Billy Idol låter siden ville ungdomsfester på 80-tallet. Jeg fikk selv hilsener via musikkanlegget på banen. Den aller mest treffende var nok Raga Rockers; "Når knoklene blir til gele" som min aller eldste datter sendte meg.
Ut på natten løsnet det og jeg fikk en nærmere tre timer lang opptur med en drøy time i lykkerus. Dette var definitivt løpets høydepunkt for min del. Alle smerter var fortrengt, og løpingen gikk lekende lett. Jeg så veldig lyst på livet, og de tingene og menneskene jeg hadde begynt å irritere meg over under nedturen var for lengst glemt. Flere blant arrangørene begynte å se litt trøtte ut, men det spredte utelukkende positiv energi til oss som løp og gikk om hverandre. Det begynte også å bli bedre plass på banen etterhvert som mange hadde fått nok og hadde reist eller lagt seg.
Oppturen gjorde nok at jeg løp litt for fort i forhold til hvor sliten kroppen egentlig var. Plutselig var beina som tømmerstokker og føttene som smertefulle klumper der det verket og stakk på alle mulige rare steder. Jeg måtte gå mer og mer, og etterhvert klarte jeg ikke annet enn å gå. Gåingen var også veldig vond for føttene.
Etter å ha rundet 150 km presset jeg meg til å ta en runde til før jeg la meg på gulvet med bagen som hodepute og sovnet straks. Jeg våknet så vidt av at en av de som var tilstede fra Norsk Folkehjelp la et teppe over meg før jeg ble plukket opp av en av mine kvinner som kjørte meg hjem slik at jeg kunne hvile ut etter 150 696 meter.
Status etter løpet er at jeg er litt mer forkjølet enn jeg var før start og at føttene fortsatt er ganske vonde. Dette er bare småting. Jeg kommer nok tilbake i 2014 for en ny dose med hyggelige mennesker og smerte. I tillegg har jeg veldig lyst til å få med meg den siste timen med løping.
Henning Lauridsen
Fårete smil før start
Stemningen før start var veldig god. Arrangørene er sanne idealister som gjør en beinhard jobb for å skape et best mulig arrangement. I tillegg består troppen av sjeldent mange hyggelige mennesker. Det har antakelig sammenheng med at de fleste er ultraløpere selv. Tyske og amerikanske undersøkelser viser at ultraløpere nesten uten unntak er hyggeligere enn normalbefolkningen. Alle som har vært med på større arrangementer vet at det må gjøres veldig mye arbeid på forhånd, men det er ganske rått å jobbe på et arrangement som varer 24-timer i tillegg til for- og etterarbeid. Med unntak av et lite knippe deltakere konkurrerer ikke vi som tilhører den gemene hop med hverandre. I praksis er vi mer hverandres støtteapparat.
To minutter før start ble jeg ropt opp, fordi arrangøren hadde tildelt meg startnummeret til den andre deltakeren som het Henning. Vi byttet nummer i all hast og hoppet inn i startfeltet i det starten gikk. det skulle vise seg at nummerbyttet var helt bortkastet, da vi begge løp nøyaktig 150 696 meter. Henning kunne derfor like gjerne forblitt Henning.
Henning bytter startnummer med Henning
De første timene forsøkte jeg å holde jevn fart, og lå stort sett på rundt 6 min pr kilometer. Magen var ikke helt grei og jeg måtte ta meg et par lengre pauser for å ordne opp. I tillegg var jeg forkjølet og temmelig tett i nesen, men hadde heldigvis med meg nesespray, slik at jeg fikk åpnet neseborene.
Tavlen som gjør det mulig å holde oversikt over hvor langt man har løpt. Her er 103 km passert etter 190 runder.
Stemningen var veldig god. I tillegg fikk jeg jevnlige besøk av familie og venner ut over lørdagen. Besøkene var hyggelige og hjalp godt på motivasjonen. Det fine med en 24-timers konkurranse er at det heller ikke er noen problemer med å stoppe noen minutter for å slå av en prat med de som kommer på besøk - jeg hadde tross alt mer en nok tid til rådighet.
God stemning underveis - både menn og kvinner med løpeskjørt
Med ujevne mellomrom stoppet jeg opp for å få spist litt, skiftet sokker og viftet litt med tærne. Servicen på matstasjonen var upåklagelig, sportsdrikk, brus, vann og kaffe ble servert til enhver tid. Det samme ble kvarte brødskiver, nøtter, sjokolade, snacks og kake. Rundt hver fjerde time var det et høydepunkt med en varmrett av ett eller annet slag. I starten av løpet var appetitten god, men når jeg hadde holdt på en 13-14 timers tid var ikke mat så spennende lengre og jeg begynte å snike i meg en og annen sjokoladebit og annet som gir kortvarig glede.
Frem til jeg hadde løpt rundt 70 km gikk det temmelig lett. Deretter kom en langvarig nedtursperiode der jeg slet med smerter i føttene. Det ble derfor noen runder løping avløst av noen runder trasking samt en del pauser for å vifte med tærne. I tillegg begynte hodet å bli fylt med i overkant mange sutrete tanker. Jeg begynte å irritere meg over små meningsløse detaljer som at en av deltakerne stadig prompet illeluktende, mannen som harket og spyttet på banedekket og de to som gikk i bredden og skravlet. Dette er ikke noen særlig gunstig måte å bruke energien sin på når man trenger alt man har av krefter og motivasjon for å løpe.
En del av løperne holdt fortsatt et imponerende høyt tempo. Det er bare å bøye seg i støvet for de kvinnene og mennene som løpet lengst, samt en del av de eldre deltakerne som løper imponerende langt. I dette løpet et det for eksempel kvinnelige deltakere i 70-årene som ville gruset de aller fleste 25-åringene i Norge dersom de hadde stilt opp.
Speakeren gjorde en glimrende jobb for å skape liv og motivere oss deltakerne der han danset rundt og spilte musikk, sendte hilsener og kom med motiverende tilrop når vi passerte. I tillegg var det liten tvil om at han må ha vært eksepsjonelt glad i Billy Idol. Jeg har i hvert fall ikke hørt så mye på "White Wedding" og andre Billy Idol låter siden ville ungdomsfester på 80-tallet. Jeg fikk selv hilsener via musikkanlegget på banen. Den aller mest treffende var nok Raga Rockers; "Når knoklene blir til gele" som min aller eldste datter sendte meg.
Foto Kjell Vigestad, Kondis
Ut på natten løsnet det og jeg fikk en nærmere tre timer lang opptur med en drøy time i lykkerus. Dette var definitivt løpets høydepunkt for min del. Alle smerter var fortrengt, og løpingen gikk lekende lett. Jeg så veldig lyst på livet, og de tingene og menneskene jeg hadde begynt å irritere meg over under nedturen var for lengst glemt. Flere blant arrangørene begynte å se litt trøtte ut, men det spredte utelukkende positiv energi til oss som løp og gikk om hverandre. Det begynte også å bli bedre plass på banen etterhvert som mange hadde fått nok og hadde reist eller lagt seg.
Oppturen gjorde nok at jeg løp litt for fort i forhold til hvor sliten kroppen egentlig var. Plutselig var beina som tømmerstokker og føttene som smertefulle klumper der det verket og stakk på alle mulige rare steder. Jeg måtte gå mer og mer, og etterhvert klarte jeg ikke annet enn å gå. Gåingen var også veldig vond for føttene.
Etter å ha rundet 150 km presset jeg meg til å ta en runde til før jeg la meg på gulvet med bagen som hodepute og sovnet straks. Jeg våknet så vidt av at en av de som var tilstede fra Norsk Folkehjelp la et teppe over meg før jeg ble plukket opp av en av mine kvinner som kjørte meg hjem slik at jeg kunne hvile ut etter 150 696 meter.
Status etter løpet er at jeg er litt mer forkjølet enn jeg var før start og at føttene fortsatt er ganske vonde. Dette er bare småting. Jeg kommer nok tilbake i 2014 for en ny dose med hyggelige mennesker og smerte. I tillegg har jeg veldig lyst til å få med meg den siste timen med løping.
Henning Lauridsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar