Til toppen av Chacaltaya i Bolivia på sykkel - cycling Mt Chacaltaya

Rett utenfor La Paz i Bolivia ligger fjellet Chacaltaya. Med sine rundt 5430 meter er det bare noen få meter unna å være ennå høyere. I 1939 ble verdens høyestliggende skianlegg bygget på den 18000 år gamle isbreen som lå opp mot toppen. For å nå frem til skianlegget ble det også bygget en smal vei som stopper et par hundre høydemeter under toppen. Den siste biten til topps går på sti.  Dette gjør Chacaltaya til det perfekte sykkelfjell.

Værfenomenet El Nino lykkes med å smelte siste rest av isbreen i 2009. Jeg fant likevel grunn til å prøve å sykle opp til toppen av fjellet fra La Paz. La Paz ligger i en skålformet dal på drøye 3500 meter. Over byen på høysletten (Altiplano) på ca 4000 meter ligger El Alto, der alle de som ikke har råd til å bo nede i La Paz har bosatt seg. De mest velstående har bosatt seg i den laveste delen av La Paz.

Kvelden før turen til toppen gikk jeg til innkjøp av 3 Snickers for å ha litt proviant til toppturen. Nede i La Paz var det rundt 10 grader på dagtid, og ned mot 0 om natten før jeg startet, og nesten 2000 meter høyere opp var det grunn til å tro at det kunne være en del kaldere. Jeg puttet derfor en del varme klær i sekken.

Etter frokost den 7.8.2013 tråklet jeg meg ut av det trafikale kaoset i de trange bygatene i området rundt hotellet. Som syklist har man tilsynelatende ingen rettigheter i trafikken i La Paz og det var bare å vike, vike og vike for bilister som i hvert fall ikke hadde tenkt å gjøre det. Noen var plagsomme med vilje, men de fleste lot meg være i fred så lenge jeg holdt meg unna de stedene de hadde tenkt å kjøre.

På vei opp fra La Paz

Jeg syklet bort til motorveien som leder ut av La Paz ligger og opp til høysletten. Motorveien hadde fire felt der det ble kjørt i alle mulige hastigheter, men skulderen var rundt 3 meter bred og stort sett bilfri. Bortsett fra ganske plagsom og urenset eksos fra en del biler var det gode forhold for sykling.

Fra La Paz til El Alto

De første 500 meterne med klatring opp til El Alto gikk veldig greit. En og annen minibussjåfør fant det for godt å plage meg litt når de skulle slippe av, eller plukke opp, passasjerer i veikanten, men de fleste lot meg være i fred. Det var antakelig ikke lovlig å sykle på motorveien (Autopista), men politiet lot meg være i fred.

Oppe i El Alto var de neste 5 kilometerne ganske flate. Det var et herlig trafikalt kaos. Biler, minibusser, lastebiler og forgjengere svimet kaotisk på kryss og tvers. Det var bare å ta det rolig og tråkle seg fremover. Etter hvert begynte veien å stige litt mer og bebyggelsen begynte å avta. Veien ble humpete og støvete og syklingen gikk relativt greit. Da jeg nådde de siste husene på rundt 4200 meter kom Chacaltaya til syne.

Chacaltayo sett fra El Alto

Det så ut som om det var litt snø på toppen, men ikke verre enn at jeg var optimistisk med tanke på muligheten til å sykle til topps.

Et par tusen høydemeter på drøye 3 mil 

Veien var nesten fri for trafikk, noe som var greit siden overflaten var veldig steinete og rufsete. Jeg kunne derfor legge  meg der det var jevnest overflate til en hver tid. Det gikk jevnt oppover på tørre brunsvidde vidder der det stort sett ikke var andre å se enn en og annen flokk med overlegne lamaer.

Lamaer foran Ilimani, 6438 moh 

Huayna Potosi 6088 moh 

Fin utsikt fra cockpiten 

Etter 30 km med sykling kom jeg til foten av fjellet på rundt 4800 meters høyde. Jeg hadde kjent høyden godt de siste kilometerne, men pusten gikk ennå raskere når jeg begynte å klatre hårnålsvingene oppover mot selve toppen. Fjellet hadde veldig fine farger i mange forskjellige nyanser og brunt, grått og svart, med noen irrgrønne småvann ved foten.

Starten på den bratte delen 

Fine farger

Veien var tidvis ganske smal og i enkelte partier var det stup ned på den ene siden. Det var greit å være på sykkel, slik at jeg kunne holde meg litt innenfor kanten. Med bil ville det ytre hjulparet tidvis være veldig nær kanten. Jeg ble passert av to biler på veien opp, sjåførene hang ut av vinduet og ropte; "forza, forza" (heia, heia).

Ganske bra vei mesteparten av veien mot toppen

Heftige kurver 

På 5000 meter møtte jeg snøen. Et parti snø gikk over veien, men det var greie hjulspor igjennom. Videre oppover var det litt snø og en del søle her og der, men ikke verre enn at det gikk rimelig greit å sykle.

En del snø fra ca 5000 moh 

Klatringen til topps fra foten av fjellet

Høyden gjorde at tempoet ble ganske lavt. På avstand så jeg antakelig ut som en skrøpelig 98-åring på sykkeltur i fjellet. Etter å ha rundet en sving ble det storslått utsikt til nabofjellet Huayna Potosi på 6088 meter. De første seks klatrerne som prøvde seg på fjellet døde hele gjengen, fire på selve fjellet og to av utmattelse når de kom ned i dalen.

Utsikt mot Huayna Potosi 

Verdens høyestliggende forskningsstasjon på vei mot toppen, 5240 moh 

Det er tyngre å sykle over 5000 meter enn det ser ut 

Etter å ha bitt tennene sammen nådde jeg etter rundt 4 timers sykling enden på veien der det var en liten parkeringsplass og to hus eid av den bolivianske fjellforeningen. Det ene lå fantastisk til på kanten av stupet med utsikt over slettene under fjellet og med El Alto og La Paz i bakgrunnen. Stilen på huset hadde passet ypperlig inn i Harry Potter.

Harry Potter huset der veien stoppet

Jeg møtte to sveitsere som kunne fortelle at det var grei sti de siste to hundre høydemeterne til toppen. Temperaturen var ned mot null grader og jeg tok på meg litt mer klær før jeg begynte på den første bratte kneika. Jeg ble tatt igjen av en mann fra fjellforeningen med et billetthefte som kom fra intet og måtte betale noen kroner for å gå opp på toppen.

Den bolivianske fjellforeningens hoppende kondor 

Etter den første kneika kunne jeg sykle. En passasje på drøye hundre meter gikk jeg av sykkelen og trillet. Ikke fordi det ikke var mulig å sykle, men fordi det var gode sjanser for å stryke med hvis jeg datt utfor kanten av stien.

Utsikt fra topplatået 

Utsikt fra topplatået 

Det siste partiet frem mot toppunktet var bra og sykle. Veldig morsomt å sykle rundt på toppen av et fjell på 5400-meter. Rett under toppen satt det en man som så ut som om han ikke hadde det så bra. Han var fra Parmegiano i Italia og fortalte at han var plaget av høyden og ikke orket å gå lengre, men at kona og guiden deres hadde gått videre.

Rett under toppen på Chacaltaya 

En fin vinterdag i fjellet 

Tungt å løfte sykkelen på 5430 moh 

Etter noen minutter skravling var vil samlet rett under toppunktet og tok massevis av bilder. Jeg gikk deretter opp på selve toppunktet det det var en fantastisk 360 graders utsikt over de bolivianske fjellene.

På toppunktet 

På toppunktet 

Utsikt mot den falske toppen fra toppunktet 

     Selve toppen ved den største breen - Harry Potter-huset ved v-knekken

Mot vest, der fjellene sluttet, og det gikk bratt ned i jungelen kom det en veldig mørk skyfront opp fra jungelen med ganske stor hastighet. Jeg bestemte meg for å komme meg raskt ned, da det så ut som om været kunne bli ganske ruskete.

Skyer på vei opp fra jungelen i stor hastighet 

Harry Potter huset med El Alto i det fjerne 

Turen ned fra fjellet var fantastisk morsom. Den første delene med hårnålssvinger og morsomme stup og deretter humpete grusvei ned til El Alto gikk unna i et høyt tempo.

På vei ned, greit å holde seg på veien 

La Paz sett fra El Alto 

Det siste stykket med til La Paz valgte jeg en veldig morsom vei med masse hårnålsvinger. Rett før jeg nådde hotellet begynte det og regne- og tordne. Til sammen hadde jeg vært borte i 7 timer, hvorav drøye 5 timer hadde vært på sykkelen.

Etter å ha dusjet gikk jeg ut og spiste meg en gigantisk lunsj. Nisten på 3 Snickers hadde kanskje vært litt i miste laget. Det var litt absurd å tenke på at jeg hadde syklet opp og ned et fjell som bare var noen få hundre meter lavere enn Kilimanjaro før lunsj.

Che Guevara står og passer på i El Alto 

Hele turen 

Nå er det bare å lete på kartet for å finne neste fjell det er mulig å sykle. Da jeg syklet i Tibet snakket jeg med sherpaen som hadde vært nest flest ganger på Mt Everest og fortalte han at jeg vurderte å prøve å sykle til topps på Mt Everest. Han mente det var en dårlig idé.

Jeg syklet til Chacaltaya etter at jeg var ferdig med en sykkeltur fra Peru til Bolivia.

Henning Lauridsen

Bislett 24h Indoor Challenge 2013 - Bislett 24-timers

Med mindre man elsker smerte er det meningsløst å delta på Bislett 24-timers. Selv om ikke alle deltakerne er villige til å innrømme det er det gleden av fysisk og mental smerte som er den viktigste drivkraften for å delta. I tillegg til en liten dose mestringsfølelse og bonus i form av en og annen fantastisk opptursperiode underveis. Det er også morsomt å delta på noe man ikke vet om man klarer.

Reglene for løpet er latterlig enkle; man har 24 timer til rådighet på å løpe lengst mulig. Hvis man ikke ønsker eller klarer å bruke hele den tildelte tiden er det bare å gi seg tidligere, det er kun sluttdistansen som teller. Løpet går på den 546 meter lange innendørsbanen under tribunen på Bislett. For å hindre at man omkommer av ensformighet skiftes retningen hver 6 time.

En av mine mange kvinner kjørte meg til Bislett en time før start. Når man skal løpe i veldig mange timer er det ingen grunn til å kaste bort tid på oppvarming, men det er greit å kunne gjøre de siste forberedelsene i et et rolig tempo, og starte jobben med å gli inn i den mentale boblen man bør befinne seg trygt inne i for ikke å gi opp underveis.

Fårete smil før start 

Stemningen før start var veldig god. Arrangørene er sanne idealister som gjør en beinhard jobb for å skape et best mulig arrangement. I tillegg består troppen av sjeldent mange hyggelige mennesker. Det har antakelig sammenheng med at de fleste er ultraløpere selv. Tyske og amerikanske undersøkelser viser at ultraløpere nesten uten unntak er hyggeligere enn normalbefolkningen. Alle som har vært med på større arrangementer vet at det må gjøres veldig mye arbeid på forhånd, men det er ganske rått å jobbe på et arrangement som varer 24-timer i tillegg til for- og etterarbeid. Med unntak av et lite knippe deltakere konkurrerer ikke vi som tilhører den gemene hop med hverandre. I praksis er vi mer hverandres støtteapparat.

To minutter før start ble jeg ropt opp, fordi arrangøren hadde tildelt meg startnummeret til den andre deltakeren som het Henning. Vi byttet nummer i all hast og hoppet inn i startfeltet i det starten gikk. det skulle vise seg at nummerbyttet var helt bortkastet, da vi begge løp nøyaktig 150 696 meter. Henning kunne derfor like gjerne forblitt Henning.

  Henning bytter startnummer med Henning

De første timene forsøkte jeg å holde jevn fart, og lå stort sett på rundt 6 min pr kilometer. Magen var ikke helt grei og jeg måtte ta meg et par lengre pauser for å ordne opp. I tillegg var jeg forkjølet og temmelig tett i nesen, men hadde heldigvis med meg nesespray, slik at jeg fikk åpnet neseborene.

Tavlen som gjør det mulig å holde oversikt over hvor langt man har løpt. Her er 103 km passert etter 190 runder.

Stemningen var veldig god. I tillegg fikk jeg jevnlige besøk av familie og venner ut over lørdagen. Besøkene var hyggelige og hjalp godt på motivasjonen. Det fine med en 24-timers konkurranse er at det heller ikke er noen problemer med å stoppe noen minutter for å slå av en prat med de som kommer på besøk - jeg hadde tross alt mer en nok tid til rådighet.

God stemning underveis - både menn og kvinner med løpeskjørt 

Med ujevne mellomrom stoppet jeg opp for å få spist litt, skiftet sokker og viftet litt med tærne. Servicen på matstasjonen var upåklagelig, sportsdrikk, brus, vann og kaffe ble servert til enhver tid. Det samme ble kvarte brødskiver, nøtter, sjokolade, snacks og kake. Rundt hver fjerde time var det et høydepunkt med en varmrett av ett eller annet slag. I starten av løpet var appetitten god, men når jeg hadde holdt på en 13-14 timers tid var ikke mat så spennende lengre og jeg begynte å snike i meg en og annen sjokoladebit og annet som gir kortvarig glede.

Frem til jeg hadde løpt rundt 70 km gikk det temmelig lett. Deretter kom en langvarig nedtursperiode der jeg slet med smerter i føttene. Det ble derfor noen runder løping avløst av noen runder trasking samt en del pauser for å vifte med tærne. I tillegg begynte hodet å bli fylt med i overkant mange sutrete tanker. Jeg begynte å irritere meg over små meningsløse detaljer som at en av deltakerne stadig prompet illeluktende, mannen som harket og spyttet på banedekket og de to som gikk i bredden og skravlet. Dette er ikke noen særlig gunstig måte å bruke energien sin på når man trenger alt man har av krefter og motivasjon for å løpe.

En del av løperne holdt fortsatt et imponerende høyt tempo. Det er bare å bøye seg i støvet for de kvinnene og mennene som løpet lengst, samt en del av de eldre deltakerne som løper imponerende langt. I dette løpet et det for eksempel kvinnelige deltakere i 70-årene som ville gruset de aller fleste 25-åringene i Norge dersom de hadde stilt opp.

Speakeren gjorde en glimrende jobb for å skape liv og motivere oss deltakerne der han danset rundt og spilte musikk, sendte hilsener og kom med motiverende tilrop når vi passerte. I tillegg var det liten tvil om at han må ha vært eksepsjonelt glad i Billy Idol. Jeg har i hvert fall ikke hørt så mye på "White Wedding" og andre Billy Idol låter siden ville ungdomsfester på 80-tallet. Jeg fikk selv hilsener via musikkanlegget på banen. Den aller mest treffende var nok Raga Rockers; "Når knoklene blir til gele" som min aller eldste datter sendte meg.

Foto Kjell Vigestad, Kondis 

Ut på natten løsnet det og jeg fikk en nærmere tre timer lang opptur med en drøy time i lykkerus. Dette var definitivt løpets høydepunkt for min del. Alle smerter var fortrengt, og løpingen gikk lekende lett. Jeg så veldig lyst på livet, og de tingene og menneskene jeg hadde begynt å irritere meg over under nedturen var for lengst glemt. Flere blant arrangørene begynte å se litt trøtte ut, men det spredte utelukkende positiv energi til oss som løp og gikk om hverandre. Det begynte også å bli bedre plass på banen etterhvert som mange hadde fått nok og hadde reist eller lagt seg.

Oppturen gjorde nok at jeg løp litt for fort i forhold til hvor sliten kroppen egentlig var. Plutselig var beina som tømmerstokker og føttene som smertefulle klumper der det verket og stakk på alle mulige rare steder. Jeg måtte gå mer og mer, og etterhvert klarte jeg ikke annet enn å gå. Gåingen var også veldig vond for føttene.

Etter å ha rundet 150 km presset jeg meg til å ta en runde til før jeg la meg på gulvet med bagen som hodepute og sovnet straks. Jeg våknet så vidt av at en av de som var tilstede fra Norsk Folkehjelp la et teppe over meg før jeg ble plukket opp av en av mine kvinner som kjørte meg hjem slik at jeg kunne hvile ut etter 150 696 meter.

Status etter løpet er at jeg er litt mer forkjølet enn jeg var før start og at føttene fortsatt er ganske vonde. Dette er bare småting. Jeg kommer nok tilbake i 2014 for en ny dose med hyggelige mennesker og smerte. I tillegg har jeg veldig lyst til å få med meg den siste timen med løping.

Henning Lauridsen