Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles med verdens første ultra-lærling

Det pekes på at egoismen dessverre har nådd ultra-sporten og dens viktigste distanse: 100-miles løpene. Mange løpere tenker mest på seg selv og prøver å gjennomføre på kortest mulig tid selv om de ikke ville hatt noe å stille opp mot verdens beste løpere.

For de fleste er det innlysende at dette ikke er særlig bærekraftig i lengden. At egoisme kan være nødvendig for å bli best i verden kan alle forstå og mange akseptere. Egoisme for å få et middelmådig resultat er imidlertid merkelig og urovekkende.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med det ved å forsøke å bringe en bærekraftig løsning inn i ultrasporten. Selv om jeg er Norges beste ultraløper ville jeg gjøre noe til beste for sporten i stedet for å bare tenke på meg selv.

Tradisjonelle medier skriver ofte om hvem som kommer på 1 pass. Kondis har skjøt hva som er en ekte nyhet

Løsning ble å tilrettelegge et opplegg for verdens første ultra-lærling. Idéen fikk jeg egentlig ikke selv. Etter at jeg ble utnevnt til HundreMilesKongen® i oktober 2018 fikk jeg forespørsel fra flere som ønsket meg som coach eller å få være lærling hos meg.

Coach vil jeg ikke være, da jeg ikke ønsker å gå de som allerede er det i næringen. Jeg er såpass dyktig at jeg fort hadde feid dem av banen. Det å ha verdens første ultra-lærling innebærer imidlertid bare positive ting som å ta samfunnsansvar, være nyskapende, sørge for kunnskapsoverføring og få ny kunnskap selv.

Jeg søkte derfor etter en lærling i Facebook-gruppen Norsk Ultra med følgende utlysningstekst:

"Stiilingsannonsen" der jeg søkte etter en ultra-lærling

Etter halvannet døgn og 150 mottatte søknader så jeg meg nødt til å stenge adgangen til å søke. For det første var det mer enn nok søknader til å finne en god kandidat. For det andre ønsket jeg ikke å skuffe flere enn nødvendig. Det viste seg likevel i ettertid at noen ble veldig skuffet. En avlyste til og med deltakelsen på en fest der jeg skulle delta av ren og skjær skuffelse.

Det var tre søkere med til finalen, men valget falt på Anette Velde Sande som var en soleklar førstekandidat. Til tross for at de to andre finalistene var bra, var hun i en klasse for seg med full score på alle kriterier. I løpet av kort tid avtalte vi hvordan opplæringen skulle foregå, og at ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende 100 Miles ville bli hennes svenneprøve.

Anette Velde Sande ble valgt som lærling

Treningstur i SMVE100 løypa et par uker før løpet med en bra gjeng

Fellestrening med Romerike Ultraløperklubb helgen før SMVE100

Kvelden før løpet er utstyret klappet og klart 

Den 11. mai 2019 sto vi på startstreken utenfor Soria Moria hotell. Stemningen var perfekt med nervøse og vennlige medløpere, duskregn og hyggelige funksjonærer. Hotelldirektør Lars Heed skulle starte løpet og sprinte foran oss de første meterne frem til det første stipartiet.

Jeg snakker med Lars Heed mens Anette gjør ablegøyer (foto SMVE100)

Hotelldirektør Lars Heed er klar til å lose startfeltet inn på stien (foto: SMVE100) 

Den mest klassiske feilen i et 100-miles løp er å starte for hardt. De som gjør det går ofte på en smell når de har passert halvveis. Man skulle tro at det bare er de som stiller opp for første gang som gjør denne tabben, men mange erfarne løpere med lav impulskontroll lar seg rive med av stemningen ved start og henger seg på de raskeste løperne.

Som del av svenneprøven hadde Anette fått i oppgave å bidra til å demotivere andre løpere. Hun foreslo at vi skulle ta på oss rosa klær og stille oss fremst i startfeltet og spurte brølende avsted for å bidra til å flest mulig svake sjeler fikk for høy fart ut fra start. Rosa er den fargen som i følge forskning på området gjør folk mest gira.

Så snart starten gikk brølte vi høyt og løp fort fremover etter hotelldirektøren. Vi forsatte å holde den høye farten noen meter inn på stien for deretter å slippe løperne vi hadde lurt opp i et alt for høyt tempo forbi oss.

Vi har lykkes med å få mange til å løpe langt over evne ut fra start (foto Tom Stephan Jensen) 

Det var 14 kvinner på startstreken. Målet var at Anette skulle bli nr 6 samtidig som vi skulle holde en hastighet med større fokus på fullføring enn plassering. En sjette plass er ikke så bra at man blir høy på seg selv av det, samtidig som det er såpass bra at det kan gi snev av blod på tann til fremtidige 100-miles løp. Jeg hadde mye å gjøre på jobb i dagene etter løpet, og det var viktig å ikke løpe så raskt at jeg ble sliten. I så måte ville 6-plass-tempo være perfekt.

Noen venninner av Anette står og heier på Fossum

Da vi kom ned til Bogstad hadde vi nådd ønsket plassering bakerst i feltet. På vei mot Fossum havnet vi i en gruppe med Sofiia Granheim, Erlend B Jenssen og Johnny Wallenius. Det ble en kort stopp på Fossum der en gjeng av Anettes venninner stod og heiet. Deretter fortsatte vi i et rolig tempo på Ankerveien, forbi Dæhlivann på Kalkstien og opp forbi Emma Hjort til Tanumskogen.

I Åstadbakken stod søsteren min Vibeke sammen med mannen Aslag og datteren Alva og heiet på oss. Jeg hadde bedt alle i gruppen om å være veldig snille mot dem, og alle smilte og håndhilste vennlig før vi tok et gruppebilde og fortsatte mot Semsvannet og videre på sti mot Lierskogen der vi krysset E18.

Søsteren min, mannen og datteren står og heier i Åstabakken - vi stiller pent og pyntelig opp til gruppebilde (foto Vibeke Guttormsgaard)

Jenny Midbjer møter oss ved drikkestasjonen i Lier med buddistisk sang (foto: Tom Stephan Jensen)

I gamle dager trente jeg til løp. Nå er det 100-miles løpene som er hovedtreningen. Med årene har jeg funnet ut at det er en langt mer effektiv og rasjonell måte å legget det opp på. Når et løp er trening oppleves det også som langt mindre slitsomt enn der et løp er løp. Når løp er trening blir treningen også langt mindre kjedelig enn der trening er trening. Det er derfor en ren vinn-vinn situasjon.

Skumle forhold i Kaperåsen

Etter drikkestasjonen på Lierskogen løste gruppen seg opp og vi ble løpende alene og skravle. I bakkene med mot slettene før Drammen løp vi sammen med Line Scheistrøen, og Johnny Wallenius dukket opp igjen. Det var fint å være flere da det var noen kilometer på asfalt frem til Elveparken i Drammen som var eksepsjonelt kjedelige. Vi hadde heldigvis god underholdning i form av en motorsyklist som brukte oss som publikum når han kjørte frem og tilbake og dro på bakhjulet.

Anette og Line Scheistrøen tar fatt på bakkene ned mot slettene før Drammen

På matstasjonen i Drammen var det god stemning. Jaget etter plasseringer har dessverre gjort at mange bruker kort tid, og haster videre uten å ha lange og ordentlige samtaler med de som bemanner stasjonen. Dette er verken sosialt, vennlig eller bærekraftig i det lange løp.

Vi gjorde det annerledes tok oss veldig bra tid. Heidi Grønnvoll og Neil Dryland forsøkte å lokke meg til å være med på å drikke øl og feste i anledning Heidis bursdag og brukte alle triks i boken for å demotivere meg. De var veldig flinke og jeg kjente at jeg var litt stolt over dem begge da vi takket for oss og dro fra matstasjonen. En fest med hyggelige mennesker i Drammen hadde vært topp, men skogen ventet på oss.

På vei mot Saggravdal etter snaue 60 km (foto: Anette Velde Sande) 

I bakkene opp fra Drammen dukket Line Scheistrøen opp igjen. I tillegg møtte vi Tone Øksenvåg. Planen var var å ta det veldig rolig frem til 100 km, og vi lot dem sige unna på det lange asfalt-strekket mellom Konnerud og Andorsrud. Vi viste at vi kom til å ta dem igjen etter noen timer dersom vi holdt et seigt og rolig tempo.

Det var himmelsk å nå stiene i Vestskauen etter asfalt og sivilisasjon. På vei oppover mot Montebello var det fine forhold med litt rester etter vinterens skiløyper.

Anette er full av energi og forteller morsomme historier 

Vi skravlet oss gjennom Vestskauen og sørget for å ta en obligatoriske sefie rundt løypas høyeste punkt ved Montebello. Når man løper sammen i over et døgn blir man godt kjent, da det er nok tid til å si ganske mye. Anette var full av energi og hadde mange morsomme historier å fortelle slik at jeg slapp å kjede meg. De var ofte imitasjoner på ulike norske dialekter eller engelsk, slik at det ble en fin variasjon fra Haugesund-dialekten hennes.

Litt snø på veien opp mot løpets høyeste punkt ved Montebello (Foto: Anette Velde Sande) 

Anette løper på den fine stien mot Montebello

Løpets høyeste punkt. Nå går det nedover hele veien til Verdens Ende

Etter å passert løypas høyeste punkt går det bratt ned til plassen Kabretta og Montebello skiarena. Der tok vi igjen Line Caliscaner, Line Scheistrøen, Terje Furuseth og danske Bo Andersen. Terje og jeg pratet sammen mens vi løp nedover mot krysningspunktet ved Haukelielva, mens Anette pratet med Line. Det var akkurat som et slags stjernestøv omkranset dem. Jeg tenkte at det var et tegn på at både Annette og Line ville nå langt som ultraløpere. Kanskje helt til Norges-toppen? Bo fortalte at han hadde bodd i Nederland i mange år, og at capsen han hadde på var fra Sør Afrika der han hadde løpt Comrades.

Anette krysser Haukelielva noen kilometer før matstasjonen på Hanekleiva

Det var godt å komme frem til matstasjonen ved Hanekleiva etter 78 kilometer. Vi ble tatt i mot av en bra gjeng inklusive Mona Kjeldsberg, Einar Iversen og Einar Hagemann. Servicen var i verdensklasse og Einar Hagemann, som hadde løpt et 50 km løp tidligere på dagen, gjorde sitt aller beste for å demotivere samtidig som han serverte himmelsk pasta.

Einar & Einar. Einar Hagemann har løpt en 50 km før han på ekte ultra-vis er frivillig på Hanekleiva (Foto: SMVE100)

Vi tok på oss hodelyktene og fortsatte ut fra matstasjonen litt før de vi hadde kommet dit samme med. Dette betyr ikke at vi var der kort, da vi tok oss god tid til å spise og skravle. De andre tok seg imidlertid ennå bedre tid enn oss.

På vei oppover mot Hvittingen ble det mørkt og vi skrudde på lyktene. Etter å ha tatt i husveggen ved toppen av Hvittingen ble det et natt-bilde før vi fortsatte videre gjennom skogen.

Natt på Hvittingen (Foto: Anette Velde Sande) 

Anette er full av morsomme historier og forteller levende og bra. Jeg fikk blant annet innblikk i OCR-sporten, den lange løpeturen i Nordmarka med den russiske langrennsløperen Julia Ivanova, Nato-tjeneste på fregatt, to kollisjoner på motorsykkel og iscenesettelsen av et kjæresteforhold med en teddybjørn. Den beste historien lovet hun imidlertid å utsette til vi var så slitne at vi trengte den.

Selv om Anette er en livlig og bra historieforteller, har hun bakgrunn fra forsvaret og kystvakten som gjør at hun i noen situasjoner er presis og ordknapp. Under løpet hadde vi for eksempel følgende dialog midt på natten ved gården Borge Nordre mellom Baktstvål og Svinevoll:

Stillhet
Meg: "Anette det kommer tre lykter etter oss"
Anette: "Sett"
Lang stillhet.

Endelig sti etter et stykke på asfalt på Holtungveien

De siste kilometerne mot matstasjonen ved Hengsrød ble vi tatt igjen av noen 50-miles løpere inklusive Bent Halling. Selv tok vi igjen Roy Magne Stenehjem rett før vi kom til matstasjonen. På matstasjonen var det på ny strålende service, men flere løpere som satt og hvilte og så fryktelig slitne ut. Uten å ha planlagt det opptrådte vi nok demotiverende ved at vi var blide, høylydte og skravlete mens andre satt stille og så tomt ut i luften mens de kjempet en fortvilet kamp mot lysten til å bryte.

Vi forlot matstasjonen rundt 04.20. det og var mye vær da vi kom ut. Det blåste og regnet kraftig og etterhvert kom det en slags merkelige blanding av sludd og hagl i tillegg. Det kom heldigvis snart noen korte og bratte motbakker slik at i fikk kroppsvarmen tilbake.

Anette hadde fått blemmer under føttene og det dukket opp et par under høyrefoten min også. Til tross for at vi ikke var så veldig slitne var vi nødt til å redusere farten til blemme-tempo. SMVE100 er et enkelt løp som ikke har mer enn ca 3.500 høydemeter. Man blir derfor ikke særlig sliten av det sammenlignet med et hardt fjell-løp, men distansen på 162 km kjenner man selvsagt i tillegg til at man blir trøtt av å døgne.

I Tønsberg var det matstasjon der vi fikk ny påfyll av mat og drikke. På vei gjennom byen fortalte Anette sin forhånds-annonserte gode historie. Den var virkelig god, og vi fortsatte humrende gjennom byen og over til Nøtterøy.

På Nøtterøy tok vi igjen en sliten Henrik Gunnerød som vi fortsatte samme med. Med jevne mellomrom brølte han for å holde seg våken. Etter en stund seg han litt bakover og alt vi hørte var brøl bak oss i skogen med noen minutters mellomrom.

Anette møter den gamle sjefen sin på Nøtterøy som er ute for å heie på henne

Da vi kom inn i Kynnemarka på Tjøme sa jeg til Anette at nå kommer du helt klart til å klare å komme i mål med mindre du faller og brekker foten. Det skulle jeg ikke sagt.

Kort tid etterpå gikk vi oppover Gjervågveien i Gjervågskauen. En Subaru kom oppover bakken bak oss i høy hastighet, og vi gikk helt ut i kanten av veien. Jeg gikk forrest med at Anette rett etter meg. Med et smell traff bilen Anette med det høyre speilet slik at det ble slått inn og bilen sneiet deretter meg. Bilføreren stakk av fra stedet i høy hastighet.

Subaruen som kjørte på Anette står og slapper av mens den har vondt i høyre-speilet som er bøyd inn 

Kort tid etter passerte vi en hytte der bilen sto parkert utenfor. Det høyre speilet var fortsatt slått inn. Under normale omstendigheter hadde vi tatt en prat med sjåføren, men så langt ute i et 100-miles løp må man være forsiktig med å bruke energi på andre ting enn å komme seg til mål. Sjåføren var mest sannsynlig rusa, og vi ville neppe oppnå noe fornuftig med en prat heller. Vi bestemte oss derfor for å fortsette, men tok bilde av bilen for å ha registreringsnummeret til senere bruk.

Det siste strekket fra Vrengen bro og over Tjøme gikk i sakte blemme-tempo. Vi møtte stadig turgåere som lurte på hva vi drev på med eller heiet på oss der vi beveget oss fremover i det som antakelige så ut som en smygende form for kappgang.

Vi er i gang med den siste bratte bakken opp til må (Foto SMVE100) 

Man blir i ekstra godt humør når 163 km er tilbakelagt

Kun noen meter igjen

Feiring med flagg ved Vippefyret (Foto: Lars Tøsse) 

Med så fint vær burde løpet vært litt lengre (Foto: SMVE100) 

I mål ble vi tatt i mot av arrangørene Einar og Mona og fikk medalje rundt halsen. Selv om føttene var vonde, hadde det reduserte tempoet de siste timene ført til at ingen av oss var spesielt slitne tatt  betraktning av at vi hadde tilbakelagt en ganske lang strekning.

Vippefyr-klemming (Foto SMVE100) 

SMVE100 i 2019 er en verdenssensasjon siden det er det aller første løpet med en ultralærling som deltaker, og det første løpet i verden som blir brukt som svenneprøve. Jeg var spent om de tradisjonelle mediene ville fange opp dette eller om de kun ville beskrive det som er kjedelig og gammeldags, nemlig hvem som kom på plass 1, 2 og 3. Det er ingen nyhet at noen vil komme på 1, 2 eller 3 plass i et løp, og relativt uinteressant hva navnet på de som tilfeldigvis gjør det er.

Journalist Olav Engen i Kondis holdt på å gå i fellen, da fokus i deres dekning av løpet i farlig stor grad hold på å gå glipp av verdens-sensasjonen som fant sted. Jeg fryktet at det bare ville være alternative medier som ville klare å fange opp den eneste virkelige nyheten, men heldigvis omtalte Kondis den viktige nyheten om at ultra-læring Anette fullførte SMVE100.  Det er derfor et visst håp for tradisjonsrike Kondis i årene fremover hvis de passer å å vri fokus mot de viktige sakene.

Feiring av en 100-miles i boks og grunntrening til 17 mai (Foto SMVE100) 

For mitt vedkommende ble løpet det trettende 100-miles løpet på ultra-CVen og det fjerde jeg løper siden oktober 2018. Noe må man jo bruke helgene til slik at man ikke ender opp på fest eller kjøpesenter. Det var deilig å ha gjennomført løpet i et fornuftig tempo.

Anette kom på 6 plass i kvinneklassen så målet ble oppnådd. Jeg var på jobb dagen etter målgang, og det fornuftige tempoet vi hadde holdt gjorde at jeg ikke kunne kjenne at jeg hadde deltatt på SMVE100 dagen før. Det var deilig tatt i betraktning at beina tross alt hadde forflyttet seg et stykke.